Side 1: 17-40 mm vs 18-55 mm

Vi valgte å sette i gang denne testen som en oppfølger av desember 2003-testen av Canons dengang nyeste speilrefleksmodell, EOS 300D. Både for den som lurer på å kjøpe dette kameraet og andre kan det være interessant å se en sammenlikning mellom EF-S objektivet som gjerne markedsføres sammen med 300D, og andre Canon-objektiver som kan være aktuelle for den som lurer på å kjøpe ett av Canons speilreflekskameraer. Kameraet som ble brukt var Canons 300D.

I denne omgangen valgte vi å foreta en gjennomgang av følgende objektiver:

* EF-S 18-55mm 3.5-5.6
* EF 17-40 4.0 L USM
* EF 20mm 2.8 USM
* EF 35mm 2.0
* EF 50mm 1.4 USM

Kvalitetsinntrykk

Allerede ved første møte med EF-S 18-55 3.5-5.6 ble det klart at den mekaniske kvaliteten ikke er strålende på dette objektivet. Med en bajonettfatning av plast plasserer det seg i den absolutte "konsument"klassen hva byggekvalitet angår. Av de andre objektivene utmerket det mer eksklusive L-objektivet 17-40mm 4.0 L seg med en glimrende mekanikk. Det var en genuin nytelse å ta i og manipulere dette objektivet, og det kan ikke herske tvil om at det vil ha en vesentlig lenger levetid enn EF-S 18-55 3.5-5.6. Når det gjelder de tre andre objektivene var disse alle utført med bajonettfatning i metall og må betegnes som akseptable. To av de hadde USM, dvs. ultralyddreven fokusmotor som i teorien skulle føre til sikrere og bedre funksjon. Hvorvidt dette holder stikk i praksis har vi ingen forutsetninger for å vurdere, og i utgangspunktet vil vi bedømme objektiver uten USM som har metallbajonettfatning til å være konstruksjonsmessig likeverdige med tilsvarende USM-utgaver. I dette tilfellet var det imidlertid en viktig forskjell: 20-millimeteren har en ekte indrefokusering, mens 50mm 1.4 USM har et objektiv som beveger seg ut og inn i tubusen ved fokusering, forøvrig i likhet med 35mm 2.0. At objektivet ikke  forandrer lengde under fokuseringen, er en fordel fordi en ytrefokusering er mer sårbar for støt, slag og fastkiling av diverse fremmedlegemer. Ingen av objektivene hadde roterende frontelementer under fokuseringen, noe som er viktig spesielt ved bruk av polarisasjonsfiltre.

Bilder og skarphet

Dermed går vi direkte over på vår etter hvert klassiske hovedkort-test. Her har vi avfotografert vårt hovedkort på ulike blendere, og sammenliknet skarphet i sentrum av bildet og periferien. For å skape helt like forhold brukte vi i hvert enkelt tilfelle de samme detaljene, også i periferien der vi målte mot bildets øverste høyre hjørne. Å bemerke er at vi i alle tilfeller lot objektivene fokusere automatisk. En vil her kunne innvende at det her ligger en potensiell feilkilde, i og med at manuell fokusering teoretisk kan gi andre resultater i tilfeller hvor autofokusen ikke fungerer så nøyaktig som den skal. Imidlertid dreier dette seg om autofokusobjektiver som derfor bør vise hva de er gode for når de fokuserer med automatikken, og i denne testen ville vi derfor la autofokusen klare seg som best den kunne. Ved at vi testet hvert enkelt objektivpar som er sammenliknet på minst tre forskjellige blendere, har vi likevel oppnådd å få et noenlunde dekkende bilde av objektivenes oppførsel. Hvis enkelte nå innvender at vi nå like gjerne har testet autofokusen som objektivenes absolutte optiske ytelser er vi helt enige i dette - men sett på bakgrunn av ofte fremsatte påstander om at bestemte kameramodeller har unøyaktige autofokussensorer synes vi det var av interesse å foreta en test hvor vi kaster objektivene ut i en "amerikansk utslagningstest" hvor det på samme måte som i de amerikanske VM- og OL-uttakene til store mesterskap ikke gis noen sjanse nr. 2. Vi vil selvsagt teste objektiver også etter andre prosedyrer senere. 

Du kan se resultatene i form av små utsnitt. I hvert enkelt tilfelle kan du klikke på bildene for å se større versjoner.

18-55mm mot 17-40mm, videste vinkel, største blender

18-55 mm @ 18 mm F3.5		17-40 mm @ 17 mm F4.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Utsnittene over demonstrerer tydelig at skarpheten er betydelig bedre på 17-40 objektivet. Forskjellen er synlig også i sentrum av bildet, men mot periferien synker kvaliteten på 18-55 objektivet dramatisk. Vi ser også betydelige kromatiske aberrasjoner i periferien på 18-55.

18-55mm mot 17-40mm, videste vinkel, F5.6

18-55 mm @ 18 mm F5.6		17-40 mm @ 17 mm F5.6
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Forskjellen mellom objektivene øker her, og mens 17-40 L blir tydelig enda bedre ved nedblending, er det liten gevinst å hente ut fra 18-55 EF-S. Den kromatiske aberrasjonen holder seg, og resultatet kan ikke på noen måte kalles tilfredsstillende. 

18-55mm mot 17-40mm, videste vinkel, F8.0

18-55 mm @ 18 mm F8.0		17-40 mm @ 17 mm F8.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Ved blender 8 kan det registreres en viss kvalitetsøkning for 18-55 objektivet, men den er liten. Derimot drar 17-40 L ytterligere fra. Neste testomgang er med begge objektivene innstilt på 35mm.

18-55mm mot 17-40mm, på 35 mm, største blender

18-55 mm @ 35 mm F4.5		17-40 mm @ 35 mm F4.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Ved 35mm kan observeres en tydelig kvalitetsøkning for 18-55 3.5-5.6, men 17-40 4.0 er synbart foran.

18-55mm mot 17-40mm, 35mm, F5.6

18-55 mm @ 35 mm F5.6		17-40 mm @ 35 mm F5.6
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Å lage zoomobjektiver som har konstant kvalitet gjennom hele zoomområdet er vanskelig, og her ser vi tegn på dette. Ved blender 5.6 synes det som om begge objektivene taper i kontrast, men 18-55 faller mest av, og 17-40 er tydelig overlegent også her. Interessant nok er begge objektivene bedre på største blender ved 35mm brennvidde enn de er på blender 5.6.

18-55mm mot 17-40mm, 35mm, F8.0

18-55 mm @ 35 mm F8.0		17-40 mm @ 35 mm F8.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Heller ikke her klarer 18-55 EF-S å bli jevnbyrdig med 17-40 f/4.0 L, og sistnevnte har fortsatt et klart overtak i kontrast og skarphet. Vi ser også at begge objektivene har litt bedre ytelse på F8.0 enn F5.6, men ingen av dem er like gode ved blender 8 og 35mm som ved største blender på samme brennvidde.

Side 2: 17-40mm F4.0 mot tre faste brennvidder

Her bestemte vi oss for å måle det gode zoomobjektivet mot følgende fastobjektiver:

• EF 20mm 2.8 USM
• EF 35mm 2.0
• EF 28mm 2.8

På grunn av at zoomobjektivet ikke hadde en zoominstilling på nøyaktig 20mm, valgte vi å la zoomen stå på 17mm i testen mot 20mm 2.8 USM. Forskjellen i brennvidde er av mindre betydning for bedømmelsen.

17-40mm mot 20mm 2.8 USM

Canons faste 20mm vidvinkel gir også en bra vidvinkeleffekt på testkameraet 300D, da utsnittet tilsvarer en 32mm på et filmbasert kamera. (Canons D30, D60, 10D og det 300D-kameraet som her ble brukt har alle bildebrikker på 22.7x15.1 mm).

17-40mm på 17mm og F4.0 mot 20mm 2.8 USM på F2.8

17-40 mm @ 17 mm F4.0		20mm 2.8 USM @ F2.8
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Til tross for at studiobelysningen sto på eksakt samme sted under alle opptakene, fikk vi en tydelig ulikhet i eksponeringen ved dette bildet. Dette kan skyldes ulikheten i brennvidde og lysvinkel. Selve skarpheten i bildet ser ut til å være svært lik mellom 17-40 F4.0 L og 20mm 2.8 USM, selv om fastobjektivet altså er stilt inn på én blender over. Her vil det være interessant å se hva som skjer ved 4.0.

17-40mm på 17mm og F4.0 mot 20mm 2.8 USM på F4.0

17-40 mm @ 17 mm F4.0		20mm 2.8 USM @ F4.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Her har L-zoomen faktisk et tilsynelatende skarphetsovertak i senter, men det er lite, og dessuten vanskelig å avgjøre hvorvidt dette inntrykket skyldes en annerledes lysvinkel. I bildets periferi kan man derimot trekke den sikre konklusjonen at fastobjektivet her er overlegent ved blender 4.

17-40mm på 17mm og F5.6 mot 20mm 2.8 USM på F5.6

17-40 mm @ 17 mm 5.6		20 mm 2.8 USM @ F5.6
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Et merkelig resultat på blender 5.6. Den faste 20-millimeteren faller helt av. Her imidlertid avviket er så stort at det trolig dreier seg om en tilfeldig unøyaktighet i fokuseringen. I denne situasjonen valgte vi å ikke gjøre opptaket på ny, fordi vi ville vise hvordan slike avvik kan oppstå.

17-40mm på 17mm og F8.0 mot 20mm 2.8 USM på F8.0

17-40 mm @ 17 mm F8.0		20 mm @ F8.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Er det gamle myter om fastobjektivers ubetingede overlegenhet som her står for fall? I alle fall er 17-40 L helt tydelig det beste på blender 8 i denne sammenlikningen - også i bildets ytterkant. Også etter absolutte målestokker viser 17-40mm F4.0 L en absolutt glimrende optisk ytelse. Dette samsvarer fullstendig med tidligere utendørsopptak foretatt med samme objektiv.

17-40mm på 35mm og F4.0 mot 35mm 2.0 på F2.0

17-40 mm @ 35 mm F4.0		35 mm @ F2.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Den faste 35-millimeteren oppviser her dagens desidert dårligste resultat, og her er det liten tvil om at fokusavvik er årsaken til det ytterst svake resultatet, som var like dårlig i sentrum som i periferien.

17-40mm på 35mm og F5.6 mot 35mm 2.0 på F5.6

17-40 mm @ 35 mm F5.6		35 mm @ F5.6
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Fortsatt er 17-40 klart foran, og det ville være spennende å foreta flere typer tester også utendørs for å bringe på det rene hvorvidt denne zoomen virkelig er så overlegen totalt sett. Videre legger vi merke til at også her viser 17-40 L bedre ytelse på blender 4 enn på 5.6.

17-40mm på 35mm og F8.0 mot 35mm 2.0 på F8.0

17-40 mm @ 35 mm F8.0		35 mm @ F8.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Også ved blender 8 er 17-40 zoomen foran, med bedre kontrast.

17-40mm mot 28mm 2.8

En annen populær brennvidde er 28mm. På et filmbasert kamerahus gir dette en ganske vid vidvinkel, mens effekten på det digitalhuset vi her brukte blir et utsnitt som tilsvarer den skaleringen man hadde fått med en 44-45mm brennvidde, altså en moderat vidvinkel/normal.

17-40mm på 28mm og F4.0 mot 28mm 2.8 på F2.8

17-40 mm @ 28 mm F4.0		28 mm @ F2.8
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Ingen tvil om at 17-40 zoomen er bedre ved 28mm og F4.0 enn 28mm 2.0 er på 2.8. Men dette er egentlig ikke fullstendig uventet, da det er oppsiktsvekkende dersom et objektiv er like bra på 2.8 som 17-40 viser seg å være på 4.0. Vi går derfor videre og tester 28-millimeteren også på blender 4, slik at det blir helt likt.

17-40mm på 28mm og F4.0 mot 28mm 2.8 på F4.0

17-40 mm @ 28 mm F4.0		28 mm @ F4.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Dette må vel kunne betegnes som hva vi i idrettsverdenen gjerne kaller dødt løp. Ved samme blender 4.0 er de to objektivene like skarpttegnende, selv om eksponeringen av en eller annen grunn ble mest optimal gjennom L-objektivet.

17-40mm på 28mm og F5.6 mot 28mm 2.8 på F5.6

17-40 mm @ 28mm F5.6		28 mm @ F5.6
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

Her har det skjedd en ytterligere overeksponering, og resultatet er at kontrasten nå er litt lavere.

17-40mm på 28mm og F8.0 mot 28mm 2.8 på F8.0

17-40 mm @ 28 mm F8.0		28mm @ F8.0
Sentrum	Periferi	Sentrum	Periferi

17-40-millimeteren faller litt av ved blender 8.0 i forhold til 5.6, og nå synes 28-millimeteren å ha et lite overtak skarphetsmessig, selv om den uforklarlige tendensen til overeksponering holder seg for 28mm 2.8.

Konklusjon

Zoomen 18-55 kan vanskelig anbefales da den i tillegg til beskjedne optiske ytelser også har en direkte skrøpelig mekanisk utførelse med en bajonettfatning i plast. Fatningen på et objektiv er en slitedel som må være av metall dersom objektivet skal oppfylle elementære minstekrav til mekanisk holdbarhet. I tillegg var dette objektivet direkte ubehagelig å fokusere manuelt, med en tynn fokusring som både ga en simpel følelse og virket lite presis. Stjernen blant de testede objektivene er uten tvil 17-40 L, som er et meget godt om enn ikke helt billig kvalitetsalternativ for den som vil ha et allsidig vidvinkelobjektiv med meget god optisk ytelse og en mekanisk kvalitet på høyt nivå. At L-objektivet er helt i toppen også mekanisk er det nemlig ingen tvil om, med en svært overbevisende byggekvalitet.

Når vi ser på hva som ble prestert av objektivene med fast brennvidde, er dette langt mer flertydig, med til dels sterkt varierende resultater. Man kan mistenke at autofokusering mot hovedkortet representerte en stor utfordring, men det gjenstår i så fall at 17-40 f/4.0 L USM var det objektivet som totalt sett mestret oppgaven på best måte. Ut fra totalinntrykket av hele testen synes det som om en kan trekke slutningen om at det ikke foreligger kvalitetsmessige grunner som tilsier at man behøver å avstå fra zoomobjektiver, forutsatt at man satser på høykvalitetsprodukter. Teknisk sett kan det best tenkelige zoomobjektiv aldri få den samme ytelse som det best tenkelige fastobjektiv, men et meget godt konstruert zoomobjektiv kan i dag lages slik at ytelsen likevel blir meget høy.