Bildekvalitet
Vurdering:

Før vi ser nærmere på bildekvaliteten, bør vi raskt forklare hva som er så unikt med Fujifilms sensorbrikker. Vanlige sensorbrikker består av pikselsensorer som ligger over og under hverandre, omtrent som rutene på et sjakkbrett, men siden hver sensor bare kan registrere lysintensitet og ikke farge, må man ty til et triks for å få fargebilder ut av dem. Det gjøres ved at man legger et såkalt Bayer filter over sensoren, som gjør at pikslene farges grønne, røde eller blå. For å regne seg frem til hvilken farge en piksel skal være, tar så kameraets prosessor hensyn til alle pikslene rundt den det tar for seg, analyserer fargene på dem, og kommer frem til hvordan akkurat den pikselen skal være, før det går videre til neste piksel. Dette går selvsagt så raskt at det oftest ikke er særlig merkbart for oss, men på grunn av denne fremgangsmåten vil man også få en svak men merkbar uskarphet i bildet. Flere andre faktorer påvirker dette, blant annet kameraets antialiasing-filter, men for å begrense denne effekten har Fuji valgt en annen måte å arrangere sine pikselsensorer på, slik som illustrasjonen viser. Dette skal, i følge Fuji, ikke bare begrense effekten av interpoleringen av fargene på grunnlag av Bayer-filteret, men også forbedre kvaliteten på bildene når de er interpolert opp i størrelse.

Som du ser på illustrasjonen er annen hver pikselsensor (R pixel) mindre enn de andre (S pixel). Når Fuji oppgir at et kamera har 12 megapiksler, som S5 Pro, mener de at det har seks millioner piksler av hver type på brikken. Dette er imdlertid en ikke helt stueren måte å telle på, siden kameraet i utgangspunktet i normalmodus (dvs ikke utvidet dynamisk omfang) ikke benytter de små pikslene, men likevel gir ferdige bilder i 12 megapikslers størrelse. De små pikslene brukes når kameraet er innstilt på utvidet dynamisk omfang (merket W400% i våre grafer) og fungerer ved at de på grunn av sin mindre størrelse ikke samler så mye lys som de større pikslene. Dermed kan de små pikslene fremdeles registrere bildedata når de store er blendet, og man vil kunne få flere detaljer i høylysene som et resultat av denne teknikken. Teknologien er imidlertid av begrenset nytteverdi, siden hastigheten går drastisk ned og filstørrelsen i RAW-format dobles. På grunn av at de små pikslene er avhengige av et visst lysnivå for å registrere brukbar informasjon, fungerer denne teknikken bare ved relativt lave ISO-verdier. Det er dermed ganske tvilsomt av Fuji å kalle S5 Pro et 12-megapikslers kamera, siden det ikke alltid benytter halvparten av pikselsensorene det er utstyrt med, og når det benytter dem, benytter det dem "på begge sider" i og med at bildestørrelsen interpoleres fra 6 til 12 megapiksler. I deres forsvar må det sies at det siden Fuji er alene om denne teknologien ikke akkurat eksisterer noen standardangivelse for slikt, men å markedsføre Fuji S5 Pro som et 12-megapikslers kamera medfører åkkesom ikke riktighet, og er nok først og fremst av markedsføringshensyn, siden det i våre dager ville være markedsmessig selvmord å selge et 6-megapikslers speilreflekskamera til en pris på rundt femten lapper.

Detaljgjengivelse

Som sagt er Fujis brikke i utgangspunktet bedre til å imterpolere størrelsen på et bilde opp med, men å doble bildestørrelsen i forhold til utgangspunktet er likevel å ta litt vel hardt i. Dette ser vi tydelig på hovedkortbildene når vi sammenligner med Canon EOS 5D og Nikon D200 som har henholdsvis 12,8 og 10 megapiksler uten å interpolere bildestørrelsen. På 100 ISO er 5D klart best, med D200 på en andreplass. S5 Pro blir fullstendig akterutseilt, og ser på det nærmeste ut til å være ute av fokus. Vi har imidlertid dobbelt -og trippelsjekket for å forsikre oss om at det ikke var tilfelle. Alle bildene er tatt med 50mm f1.4, med 1/5 sek på blender f5.6 og 100 ISO, noe som skulle tilsi best mulig bildekvalitet.

Canon EOS 5D, RAW fra ACR	Fuji S5 Pro, RAW fra HU3	Nikon D200, RAW fra ACR

Detaljene i Fuji-bildet er grøtete og uklare og kan overhodet ikke måle seg med Canon og Nikon. Alle bildene ble tatt i RAW og deretter kjørt igjennom Adobe Camera Raw v4.1 med standardinstillinger, med unntak av Fuji-bildet, der vi brukte Fujis egen Hyper-Utility 3. Hvorfor skal vi komme tilbake til senere.

Men er det interpoleringen som forårsaker problemet? Nedenfor har vi sammenlignet bilder i 6 megapikslers oppløsning, også fra RAW, og denne gangen har vi brukt Adobe Camera Raw på alle sammen, fordi vi ikke fant noen mulighet for å lagre bilder i redusert oppløsning med Fujis programvare. Selv om bildene fra 5D og D200 er redusert ned til 6 megapiksler og S5 Pro-bildet strengt tatt ikke er det, så har vi likevel valgt å sammenligne dem, siden Fuji hardnakket påstår at S5 Pro har 12 megapiksler.

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro	Nikon D200

Fuji-bildet er også her markant dårligere og mer ullent enn de to andre, men vi synes likevel ikke at forskjellen er så stor som den var på første sammenligning.

For å se nærmere på dette har vi nedenfor sammenlignet bildet fra Fuji S5 pro med 6 megapikslers bilder fra Nikon D40 og Pentax K100D, interpolert opp til 12 megapiksler. Resultatet er ikke imponerende for Fuji, når et kamera som D40, som for tiden koster omkring en tredjedel av S5 Pro gjør det så til de grader bedre. Bildene fra Pentax K100D har desverre vært mellomlagret i JPG-format og bærer preg av dette, men også disse bildene vil vi likevel vurdere som bedre enn S5 Pro-bildene.

Nikon D40	Fuji S5 Pro	Pentax K100D

Også i 6 megapiksler er dette tydelig, og ikke i det hele tatt tillitsvekkende for Fuji.

Nikon D40	Fuji S5 Pro	Pentax K100D

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

MTF50(corr) for Fuji S5 Pro med et Nikon 50mm f1.4-objektiv på f5.6 og ISO 100 målte vi til 1755 på et RAW-bilde behandlet i Fujis eget Hyper-Utility, mens vi med Adobe Camera RAW 4.1 bare fikk 1611. Sammenligner vi disse resultatene med andre kameraer, får vi diagrammet nedenfor, og det er tydelig at vi burde kunne vente mer av en speilrefleks til denne prisen, selv om det i begge tilfeller skulle holde til å trykke bilder i ca 35x50 cm i god kvalitet. Det er det ikke mange som gjør, men man forventer å ha muligheten når man først kjøper et kamera i denne klassen, og når man tenker på at dette kameraet, som har funnet sin nisje i blant annet bryllupsfotografering, ikke klarer det bedre enn dette, er vi en smule skuffet over detaljgjengivelsen.

10-90% er som sagt beslektet av MTF50, men angir hvor skarp overganger er, og er dermed et bedre mål på skarphet som sådan, men ikke fullt så bra til å angi detaljgjengivelse. Også her ser vi en klar forskjell mellom Fujis programvare og Adobe Camera RAW. Fuji S5 Pro henger ikke fullt så langt etter konkurrentene på 10-90% som det gjorde på MTF50, men det er fremdeles godt under gjennomsnittet og blir forbikjørt av langt rimeligere kameraer.

Nedenfor ser du grafene som analysesoftwaren vår gir, og ved å føre muspilen over bildet kan du sammenligne resultatet fra bildet behandlet med Adobe Camera RAW v4.1 (tif) med de fra bildet som har kommet fra Fujis Hyper-Utility 3 (TIF).

Den øverste grafen viser 19-90%, og at grafen er brattere for resultatet fra Hyper-Utility 3 viser at overgangene da er skarpere, dvs man bruker færre piksler til å angi en overgang fra hvitt til svart. Den stiplede linjen angir ideell oppskarping av bildet, mens den svarte heltrukne angir hvor mye oppskarping bildet faktisk har fått. Adobe Camera RAW ser dermed ut til å ha litt for slappe standardinnstillinger på oppskarpingsfronten for dette kameraet, og man må nok justere denne litt opp for å få optimale resultater med dette programmet. Hyper-Utility 3 på sin side følger grafen godt, men ser ut til å dra litt hardt i spakene på den lyse siden, og ikke hardt nok på den mørke siden. Likevel, hva skarphet angår, ser det ut til at HU3 står for en nærmest perfekt utnyttelse av informasjonen som finnes i råfilene.

Samme tendens ser vi på grafen under, for MTF50. Adobe Camera RAW legger seg et godt stykke under det ideelle, mens Fujis programvare følger den perfekte kurven ganske så tett. Ser vi på MTF ved Nyquist-frekvensen, ser vi at verdien er langt høyere for ACR enn for HU3, og dette er konsistent med våre andre resultater. Den perfekte kurven her er høy til venstre for Nyquist-frekvensen, men bratt ned mot og lavest mulig ved Nyquist-frekvensen, og lav derfra og ut mot høyre. Kort fortalt representeter kurven til høyre for Nyquist-frekvensen området der det ikke lenger er teoretisk mulig å se forskjell på hva som er brukbar informasjon og hva som er støy.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Stemmer så tallene overens med hva vi faktisk kan se på testbildene? Nedenfor kan du se utsnitt(100%) av linjediagrammet på vår testplansje, forografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro, RAW, Hyper-Utility 3	Nikon D200

Fuji S5 Pro, JPG fra kamera	Fuji S5 Pro, RAW, Adobe Camera Raw

Canon EOS 5D, som er et "ekte" 12-megapikslers kamera, ser til tross for litt forstyrrelser og moire ut til å miste detaljene rundt 3100-3150 linjer per tomme. Nikon D200 ser ut til å måtte gi seg et sted rundt 2500, mens Fuji S5 Pro med Adobe Camera RAW knapt kan sies å komme til 2000 engang. Bruker vi JPG rett fra kamera, eller behandler RAW-filene i Fujis egen software, derimot, bedrer resultatet seg noe og vi kan med litt godvilje godkjenne et resultat på rundt 2200 for begge disse bildene. Dette er langt fra godkjent for et 12-megapikslers kamera, og Nikon D200 som har 10 megapiksler og er noen tusenlapper billigere, drar godt i fra. 5D er betraktelig dyrere og dermed strengt tatt ikke sammenlignbart, er i en klasse for seg og viser hva som faktisk er mulig for et kvalitetskamera med 12 millioner uinterpolerte piksler. S5 Pro blir her stående i støvet og se etter konkurrentenes støvsky i det fjerne.

Bildestøy

Da vi undersøkte testbildene ble det helt klart at Adobe Camera RAW ikke klarte å utnytte råfilene fra S5 Pro til det fulle. Nedenfor ser du hovedkortbildene for Canon EOS 5D, Fuji S5 Pro og Nikon D200, henholdsvis på 1600 ISO (øverst) og 3200 ISO (nederst). Det er helt tydelig at bildestøyen for S5 Pro er av en annen verden og går betydelig ut over detaljene. Også Nikon D200 sliter litt her, om enn ikke i samme grad som S5 Pro, mens 5D briljerer med sin fullformatbrikke.

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro	Nikon D200

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro	Nikon D200

Da vi oppdaget dette måtte vi selvsagt undersøke saken nøyere, og nedenfor kan du sammenligne støy i ISO 3200 fra Nikon D200 og Fuji S5 Pro i de tre primærkanalene pluss svart, i et utsnitt fra vår testplansje. Før muspilen over feltene øverst for å vise det korresponderende bildet nedenfor.

I bildene fra Adobe Camera RAW er det betydelig støy for begge kameraer. Kornene er merkbart mindre i bildet fra Nikon D200, men ingen av dem ser bra ut. JPG rett fra kamera ser bedre ut fra begge kameraer, og spesielt S5 Pro, men i jevne flater som dette er det vanskelig å anslå hvor mye støyfjeringen har gått ut over detaljgjengivelsen. Sammenligner vi til slutt bildet fra Fuji S5 Pro behandlet med ACR og HU3, ser vi en enorm forskjell. HU3-bildet er praktisk talt støyfritt i forhold, ohg ser faktisk ganske bra ut til å være tatt med hele 3200 ISO, men også her er det vanskelig å anslå hvor mye støyfjerningen har gått ut over detaljgjengivelsen ellers.

Det samme ser vi i målingene når vi tallfester resultatene. Fra 400 ISO og oppover vil en JPG-fil rett fra kameraet ha mindre støy enn en råfil som er behandlet med standardinnstillinger i Adobe Camera RAW, og en råfil som er kjørt gjennom Fujis Hyper-Utility 3 holder seg på et gjennomført lavere nivå enn begge to. Det vil selvsagt være mulig å få langt bedre resultat med adobe camera RAW ved å fininstille for hvert enkelt bilde, som man jo selvsagt bør gjøre, men dette er likevel en indikasjon på at Fujis innebygde råkonvertering faktisk er blant noe av det beste vi har sett. Desverre er ikke utgangspunktet like bra, som vi har sett, og det er grenser for hvor bra man kan få et JPG-bilde om ikke utgangspunktet er godt nok. Grafene for de andre kameraene er også laget med standardinnstillinger i Adobe Camera RAW, og Fuji S5 pros kanskje fremste konkurrent, Nikon D200, legger seg på omkring halvparten av støyen til S5 Pro ved høye ISO-verdier.

Med disse resultatene i tankene tok vi en titt på vårt vanlige testmotiv, Rådhuset i Oslo. Også her har vi valgt å se på ISO 3200 i første rekke, siden det er her forskjellene er tydeligst og kommer best frem, naturlig nok. På lave ISO-verdier er resultatet akseptabelt for alle kameraene.

Som vanlig kan du se de forskjellige testbildene ved å føre muspilen over merkelappene over bildet. Du kan også klikke på dem for å åpne hvert bilde i et nytt vindu eller ark.

D200 drukner regelrett i støy på 3200 ISO med ACR, mens JPG-filen har langt mindre støy men også nesten ikke detaljer. Støyfjerningen har vært aggressiv nok til å ta nesten rubbel og bit, og vi sitter igjen med et bilde som rett nok har lite støy, men også er nesten ubrukelig av mangel på detaljer. S5 Pro ser like ille ut med ACR, men JPG rett fra kameraet ser svært bra ut, alt i alt, og RAW fra Hyper-Utility 3 ser enda litt bedre ut. Vi testet også Bibble 4.9 her, men resultatet derfra ble som dere ser ganske enkelt ikke brukbart.

Konklusjonen må bli at i alle fall med hensyn til detaljgjengivelse er Fujis egen software best til å utnytte hva S5 pro har å by på, men JPG-konverteringen i kameraet er så god at man i alle fall på dette området ikke taper nevneverdig kvalitet ved å ikke investere i Fuji Hyper-Utility 3. Det er meget mulig man kan få akseptable resultater fra Adobe Camera RAW også, men ikke uten en del ekstraarbeid med finjustering og fikling.

Noen ord om Hyper-Utility 3:
Hyper-Utility 3 er ikke gratis. Det følger heller ikke med S5 Pro, og prisen ligger i skrivende stund på rundt femten hundre kroner. Det er det etter vår mening ikke verdt, til tross for at det ser ut til å utnytte kameraets råfiler best av alle vi har testet. For det første burde HU3 fulgt med når man kjøper et kamera i femtentusenkronersklassen, og for det andre er programmet rett og slett plagsomt dårlig laget. Jada, bildekvaliteten blir ikke så verst, utgangspunktet tatt i betraktning, men det er uten tvil det minst brukervennlige og intuitive programmet vi har hatt kloa i siden vi ble introdusert til "vi" tidlig på nittitallet. For eksempel kan man ikke høyreklikke på en RAW-fil og velge "Open with" uten å måtte vente på at programmet skal lage thumbnails av alle andre bilder i samme folder. Ikke har det noen spesielt brukervennlige justeringsmuligheter heller, det er dødstregt, og kanskje verst av alt: Etter installasjonen restarter det maskinen uten å be om lov, ja faktisk uten pause eller å varsle om det på forhånd. Det ene programmet etter det andre bare stenges ned av HU3, uten at brukeren har noe som helst han skulle ha sagt om den saken. Dette er symptomatisk for den mangelen på omtanke som ligger bak programmet, og gjør at vi er nær ved å gi HU3 dommen "ubrukelig". Programmet som følger med Fuji S5 Pro later til å ha samme motor for konvertering av råfiler, så dersom man ikke har et spesielt behov for de fjernstyringsfunksjonene HU3 tilbyr, er det ingen grunn til å bruke 1500 grunker på HU3. Vi vil faktisk oppfordre våre lesere til ikke å bruke penger på møkka, og gi den som har laget programmet et godt rapp over fingrene om muligheten skulle by seg. Gjerne flere, faktisk.