Side 1: Innledning

Nikon LS-50

Nikon LS-5000

Konica Minolta Dimage Scan Elite 5400

Som vi vet, har digitale kameraer forlengst blitt en del av både yrkesfotografers og amatørers fotografiske virkelighet. Digitale fotoapparater er i dag førstevalget for svært mange nye kamerakjøpere. Filmbaserte kameraer, og bruk av disse, har i manges forestillingsverden fått et preg av noe alderdommelig og utdatert, som tiden har løpt i fra. Film, spesielt negativfilm, har en stor evne til å spenne over et motiv med betydelige variasjoner i kontrast og lysverdier. Dette er en av filmens sterkeste sider selv om digitalkameraer av høy kvalitet også med hensyn til denne egenskapen har blitt så gode at deres dynamiske omfang ikke lenger utgjør en like alvorlig begrensning som tidligere. Kanskje er oppfatningen om at film er avlegs ikke helt rettferdig. At digitalfotoapparater har blitt sterkt forbedret siden de første gang kom på markedet er udiskutabelt, men det samme gjelder filmlesere. Gode apparater av denne type er typisk i stand til å hente ut svært mye informasjon av negativ- eller positivfilm. Spesielt til motiver som krever maksimal detaljgjengivelse, som landskaper, har film etter mange erfarne fotografers mening fortsatt en berettigelse som opptaksmedium.

Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å teste ut et antall filmlesere som vi mener er representative for de fremste produktene av denne typen på markedet i dag, samt komme med noen betraktninger rundt forskjellige momenter som er relevante i en diskusjon om filmbasert kontra digital fotografering.

Filmleserne

Til denne testen hadde vi følgende filmlesere:

• Nikon LS-40, 2900 ppi
• Nikon LS-50, 4000 ppi
• Nikon LS-5000, 4000 ppi
• Konica Minolta Dimage Scan Elite 5400, 5400 ppi

Nikon-modellene er anerkjente produkter, som alle har fått god kritikk av både yrkes- og hobbyfotografer. Den "minste" av disse, LS-40, ble introdusert rundt år 2000-2001, mens LS-50 og 5000 kom i 2003 og er de seneste 35 mm-filmlesere fra Nikon. Minolta 5400 kom også i 2003, og utmerker seg med en meget høy oppløsning. Konica Minolta, som produsenten nå heter, fremhever at Scan Elite 5400 er i stand til å levere resultater av "profesjonell" standard. Minolta har forøvrig lenge hatt en serie med rimeligere filmlesere, og disse har det blitt solgt en del av i Norge.

Selve testingen

Også her brukte vi Akams hovedkort som testmål, og prosedyren var å først ta bilder med fjellstøtt stativ, på både negativfilm og lysbildefilm. Følsomheten var 100 ISO, og filmene som ble brukt var Fuji Provia 100F lysbildefilm og Fuji Superia 100 negativfilm. Samme verdier for lukker og blender ble benyttet i alle tilfellene, noe som var mulig fordi opptakene skjedde under kontrollerte forhold i studio. Deretter ble filmen etter fremkalling kjørt gjennom alle filmleserne, og resultatene sammenliknet. Vi passet også på å registrere og notere hvor lang tid de enkelte filmleserne brukte på typiske skanninger. Alle modellene var utstyrt med en funksjon for fjerning av støv/riper, samt funksjoner for kornreduksjon og gjenskapning av falmende farger i gamle filmer.

Vi testet alle filmleserne både med og uten den mest aktuelle av disse innebygde korrigeringsmekanismene, nemlig ripe- og støvfjernefunksjonen ICE. ("Image Correction and Enhancement"). ICE er en maskinvarebasert teknologi, og som virker på den måten at filmleseren bruker infrarødt lys for å skille ut mekaniske skader som riper eller forurensninger på filmoverflaten som hår og andre partikler fra detaljene i filmemulsjonen. Denne prosessen fører til en marginal reduksjon i skarpheten, men hvis alternativet er å lese inn en film med mye riper eller partikler er ICE å foretrekke. Alternativet til ICE ville i disse tilfellene bli å retusjere bort imperfeksjonene etter skanningen, noe som er svært tidkrevende.

For hvert skann tok vi tiden som ble brukt for å lese av filmen og lagre den avleste informasjonen i en TIFF-fil i den aktuelle oppløsningen. 

Utsnittene er også pekere, som fører til større versjoner når du klikker på dem.

Hovedkorttesten, Nikon LS-40

LS-40, uten ICE		LS-40, med ICE
Provia 100F Tid: 1:31 min.	Superia 100 Tid: 1:32 min.	Provia 100F Tid: 2:27 min.	Superia 100 Tid: 2:02 min.

Fra disse bildene er det tydelig at negativfilmen Superia gir et skarpere bilde med flere detaljer enn Provia 100F. Dette kan kanskje være overraskende for mange som har vent seg til å tro at lysbildefilm er bedre og skarpere enn negativfilm. Imidlertid er det slik at negativfilm har større oppløsning. Vi ser videre at Provia taper seg mer enn Superia når ripe- og støvfjerningsfunksjonen ICE brukes.

Hovedkorttesten, Nikon LS-50 

LS-50, uten ICE		LS-50, med ICE
Provia 100F Tid: 0:35 sek.	Superia 100 Tid: 1:06 min.	Provia 100F Tid: 1:29 min.	Superia 100 Tid: 1:50 min.

Her ser vi at Nikons LS-50 gir en signifikant høyere bildekvalitet enn LS-40. Kontrasten er langt bedre, og selv om man tar i betraktning den høyere oppløsningen er det synlig at den absolutte skarpheten i bildet er helt overlegen. Også med denne filmleseren ser vi at negativfilm gir en skarpere detaljgjengivelse enn lysbildefilm, selv om det også er tydelig at bildene basert på negativfilm er mer kornet.

Hovedkorttesten, Nikon LS-5000

LS-5000, uten ICE		LS-5000, med ICE
Provia 100F Tid: 0:20 sek.	Superia 100 Tid: 0:26 sek.	Provia 100F Tid: 0:44 sek.	Superia 100 Tid: 0:43 sek.

Interessant nok gir den dyrere modellen ikke bedre bilder enn LS-50, selv om prisen er nær det dobbelte. Derimot ser vi at tidene for skanning av filmen er dramatisk mye kortere enn hva tilfellet er for både LS-40 og LS-50.

Hovedkorttesten, Minolta 5400, 4129 ppi

Minolta 5400, 4129 ppi, uten ICE		Minolta 5400, 4129 ppi, med ICE
Provia 100F Tid: 1:41 min.	Superia 100 Tid: 1:15 min.	Provia 100F Tid: 5:38 min.	Superia 100 Tid: 8:38 min.

Vi ser at kontrast og skarphet er relativt dårligere i Minoltas Scan Elite 5400 enn i Nikon-modellene. Fargegjengivelsen er også mer avdempet, og Nikon-filmleserne ga et mer naturtro resultat i forhold til fargene slik de var i virkeligheten. Det er også her synbart at kvaliteten synker ved bruk av ICE, på grunn av at detaljer tapes. Også i Minoltas filmleser gir negativfilm bedre skarphet enn lysbildefilmen. En annen sak som er bemerkelsesverdig, er de svært lange skanningstidene når ICE koples inn på Scan Elite 5400, med henholdsvis fem og et halvt minutt for lysbildefilm og over åtte og et halvt minutt for negativfilm.

Hovedkorttesten, Minolta 5400, 5400 ppi 

Minolta 5400, 5400 ppi, uten ICE		Minolta 5400, 5400 ppi, med ICE
Provia 100F Tid: 1:26 min.	Superia 100 Tid: 1:17 min.	Provia 100F Tid: 6:26 min.	Superia 100 Tid: 8:28 min.

Minolta Scan Elite 5400 synes å være i stand til å trekke ut mer informasjon fra filmen ved 5400 ppi enn ved 4129 ppi. Likevel ser det ikke ut til at den slår Nikons LS-50 og LS-5000 på detaljskarphet. Minolta-filmleserens store problem er de lange skanningstidene. Mellom fem og et halvt og åtte og et halvt minutt er uhensiktsmessig mye. Her faller Minolta 5400 igjennom spesielt sammenliknet med de to største Nikon-modellene, hvor LS-50 var den langsomste med 1:50 min for å skanne et negativ med ICE. Hvis vi sammenlikner med LS-5000, brukte altså Minolta Scan Elite 5400 hele 7 minutter og 54 sekunder mer enn Nikons toppmodell når begge skannet i tilnærmet samme oppløsning. At tidene ved 4129 ppi var like lange som ved 5400 må skyldes at filmleseren alltid skanner i 5400 ppi for så å nedskalere dersom brukeren angir en lavere oppløsning enn den maksimale.

Side 2: Oslo havn

Neste trinn var utendørstesten. Vi gikk ut til Oslo havn en mørk kveld, og ladet kameraet med film.

Oslo havn, Nikon LS-40 og LS-50

LS-40, ICE	LS-40, ICE	LS-50, ICE	LS-50, ICE
Superia 100	Superia 100	Superia 100	Superia 100

Igjen er forskjellen i kvalitet iøynefallende mellom den tidligere modellen LS-40 og LS-50. Kontrast og detaljering er klart og tydelig bedre. Vi ser også at det rødlige lyset i belysningen på havnen gir et fargestikk som vil kunne korrigeres i et dertil egnet bildebehandlingsprogram.

Oslo havn, Nikon LS-5000 på 4000 ppi og Minolta 5400 på 4129 ppi

LS-5000, ICE	LS-5000, ICE	Minolta 5400, ICE	Minolta 5400, ICE
Superia 100	Superia 100	Superia 100	Superia 100

I sammenlikningen mellom LS-5000 og Minolta 5400 på tilnærmet samme oppløsning ser vi at Minolta-skanneren gjengir fargene på en annen måte. Fargegjengivelsen er i dette tilfellet nærmere virkeligheten i opptaksøyeblikket enn hva vi ser i skannet fra LS-5000. Når det gjelder selve detaljgjengivelsen er det ganske jevnbyrdig mellom de to. Hvis vi også ser på LS-50 i forhold til LS-5000 er det heller ikke her åpenbare forskjeller hverken i detaljeringen eller i andre synbare egenskaper.

Oslo havn, Minolta 5400 på 5400 ppi 

Minolta 5400, ICE, 5400 ppi
Superia 100

Klarer Minolta 5400 på høyeste oppløsning å hente ut flere detaljer fra muren og skipssiden enn de to Nikon-filmleserne? Klikk på bildene og se det større utsnittet. Da ser du at det klarer den ikke, selv om pikselantallet er høyere og skaleringen er større. Hvorvidt dette skyldes at Nikon-modellene er bedre piksel for piksel, eller om årsaken er at vi med 4000 ppi har nådd grensen for hvor mye informasjon man realistisk kan hente ut fra en 35mm film, skal vi la være et åpent spørsmål.

Side 3: Konklusjon

Vi fant som skanningstidene viser at det var store forskjeller mellom skannerne når det gjaldt tidsbruk med og uten støv/ripefjerningsfunksjon (ICE), og at bruk av denne også medfører at noe kvalitet tapes. Her er det likevel ingen tvil om at kvalitetsreduksjonen blir langt større dersom man skanner film med mye riper og/eller forurensninger, og støvfjerningsfunksjonen er derfor meget verdifull.

Hvis vi betrakter kvaliteten på hva man får ut av disse filmleserne, er det interessant at de to Nikon-skannerne fremsto som likeverdige i sine bildemessige ytelser. En bruksrelevant forskjell mellom dem ligger i at LS-5000 har høyere hastighet. Den høyere hastigheten skyldes en dobbel CCD-rekke som gjør innlesingen raskere. LS-5000 har også muligheten for å skanne film fra rull, og kan dessuten kombineres med et diasmagasin. Når det gjelder det konstruksjonsmessige, er det oftest slik at dyrere modeller er utstyrt med bedre komponenter og mer holdbar mekanikk enn de rimeligere. Med de to Nikon-filmleserne vi her testet, var det ingenting som tydet på mekaniske forskjeller bortsett fra de nevnte forholdene. Dette vil da i så fall innebære at begge to har den samme mekaniske holdbarheten over tid. I Nikons spesifikasjoner angis at toppmodellen er utstyrt med 16-bits AD-konvertere mot 14-bits i LS-50. Nå er dette i begge tilfeller tilstrekkelig til å oppnå en fargedybde som gir fotografen de beste muligheter for etterfølgende farge- og kontrastjusteringer, så begge filmleserne er i stand til å møte kravstore fotografers behov. Siden Nikon som eneste filmleserprodusent konsekvent bruker LED (dioder) som lyskilde, har også denne delen av filmleseren en meget lang levetid. Igjen likt for begge Nikon-modellene. Er man i en valgsituasjon mellom LS-50 og LS-5000, synes det som om det sterkeste argumentet for LS-5000  er den høyere skannerhastigheten, forutsatt at man ikke trenger tilleggsutstyret. Kvaliteten på bildefilene man får ut er lik.

Nikon LS-40 er en utgått modell vi tok med for sammenlikningens skyld, og som lå etter de tre andre. Særlig var det tydelig at kontrasten var rikere og kraftigere i de nye skannerne. Nikon oppgir at deres nye modeller har helt andre innebyggede algoritmer for negativskanning, men forskjellen gjorde seg også gjeldende på lysbilder.

Minolta Scan Elite 5400 er en filmleser med en usedvanlig høy oppløsning, og det kan diskuteres hvorvidt man vinner noe med 5400 ppi i forhold til 4000 ved skanning av 35 mm film. Våre resultater tyder ikke på det når vi tar i betraktning at Minolta-modellen ikke greide å trekke flere detaljer ut av filmene. Ser en på kvaliteten, kunne det på hovedkortbildet se ut som om Nikon-filmleserne i sum var en anelse foran, mens fargegjengivelsen utendørs i nattemørkets noe spesielle lys fremsto som mest naturlig i filene fra Minolta 5400.

Vi vil måtte kritisere Minolta-skanneren for dens langsomhet. Selv om den høye oppløsningen og den derav følgende store filstørrelsen på mellom 230 og 240 MB i snitt innebærer at det er mye data som skal prosesseres, er det uakseptabelt at det skal ta opptil over åtte og et halvt minutt for scanningen når ICE er innkoplet. Spesielt ved skanning av negativfilm og gammel film er en ripefjerningsfunksjon meget nyttig, for ikke å si uunnværlig. Dersom det tar mange minutter å scanne en enkelt filmrute snakker vi ikke lenger om funksjonelt utstyr og rasjonelle prosesser. Hvis man tenker seg at man har en 36-bilders film hvor man typisk ønsker å scanne minst 20 av disse dreier det seg om helt realistiske volumer selv for en amatørfotograf, og har en så flere filmer som skal skannes inn blir det en langtekkelig prosess. En filmskanner som ikke er i stand til å behandle de store datamengdene raskere enn Minolta 5400 gjør med ICE, blir dermed lett en flaskehals i arbeidsflyten. En adekvat hastighet på innskanningen er en forutsetning for at digitalisering med filmleser skal kunne være et alternativ til et digitalkamera.

I en vurdering av hvilken modell som skal velges er det viktig å være klar over at en filmlesers nominelle verdi for pikseloppløsning ikke forteller noe som helst om kvaliteten på disse pikslene. Avgjørende for kvaliteten på den skannede filen er presisjonen i skannerens mekaniske deler og kvaliteten i optikken, sensoren og signalbehandlingen, selv om pikselantallet regulerer den maksimale størrelse det ferdige bildet kan ha før det blir for lite detaljer på grunn av for lav oppløsning. Det er verdt å poengtere at selv om filmleseren klarer å levere filer av fremragende kvalitet med mye informasjon i bildet, er det ferdige fotografiets skarphet og detaljering like fullt avhengig av at fotografen eller skanneroperatøren er i stand til å foreta en korrekt etterbehandling før bildet er ferdig og klart til bruk. En konklusjon vi kan stå inne for er at alle de tre beste filmleserne i denne testen er i stand til å levere høykvalitets digitale filer som vil kunne tilfredsstille krevende fotografer. Likevel tilsier en helhetsbedømmelse at Nikons skannere stiller et par hakk foran.

Filmskanner eller digitalkamera?

Canon PowerShot Pro1	Nikon LS-5000, Superia 100

Flere og flere fotointeresserte av alle kategorier kjøper digitale fotoapparater, og digitale kameraers aktualitet og bruksverdi for den krevende fotograf har økt ikke minst som en følge av introduksjonen av en rekke digitale speilrefleksmodeller i forskjellige pris- og kvalitetsklasser. Likevel tilsier en rent teknisk vurdering at filmbaserte kameraer fortsatt er aktuelle fotoverktøy også for den som ønsker å arbeide digitalt med bilder. Kombinasjonen filmbasert speilreflekskamera med tilhørende objektiver og en god filmskanner gir bildefiler av høy kvalitet og oppløsning, og spesielt hvis man ikke har en meget stor bildeproduksjon er den nevnte kombinasjonen et aktuelt alternativ som fullt ut er i stand til å forsvare sin plass i den seriøse fotografens utstyrspakke. Hvis man fotograferer svært mye, vil direkte digitalopptak bli økonomisk mer lønnsomt på grunn av bortfall av utgifter til film og fremkalling. Mange grupper av yrkesfotografer som fotojournalister har behov for å få bildene raskt, og for disse er digitalkameraer det i praksis eneste fullgode alternativet. For andre, deriblant krevende fotoamatører, er filmskanneren et realistisk valg.

Hvorvidt kombinasjonen filmbasert speilreflekskamera og en kvalitetsfilmskanner også er det rette valget, avhenger av flere faktorer. Bildekvaliteten er nevnt, og det er en kjensgjerning at film kan levere filer som kan måle seg med de aller fleste digitalkameraer i kvalitet, også om vi snakker om digitale speilrefleksmodeller. Tilgjengeligheten av film i fremtiden står for mange som en usikkerhetsfaktor. Her er å si at ettersom digitale kameraer tar en større del av markedet vil antallet filmlaboratorier utvilsomt synke, og det kan bli nødvendig å sende bort den eksponerte filmen til fremkalling dersom en ikke bor i en by eller et større tettsted. Film vil likevel neppe noengang forsvinne helt. All historisk erfaring fra andre typer medier forteller at eldre teknikker vil fortsette å eksistere side om side med det nye, om enn som et nisjeprodukt. Etter all sannsynlighet vil det samme være tilfellet med film som opptaksmateriale og fotografisk medium. Prisen på film og fremkalling har også vært nevnt som et usikkerhetsmoment, men med rasjonelle prosesser bør det være mulig å holde akseptable priser også i fremtiden.

Pålitelighetsaspektet

Enda en faktor er at digitale kameraer av alle typer er fullstendig avhengige av mye batterikraft for å skrive stadig større filer til minnekortene, mens et filmbasert hus bare trenger strøm til en lysmåler hvis det har mekanisk lukker, og selv et elektronisk styrt filmhus bruker lite strøm sammenliknet med et digitalkamera. Det kan derfor tenkes situasjoner hvor et filmbasert kamera er mer funksjonssikkert, men med forbedret batteriteknologi vil dette ankepunktet mot digitalfoto bli mindre.

Derimot er proprietære batterier med dårlige aldringsegenskaper et potensielt problem. Lithium-Ion batteriteknologi som er benyttet som strømkilde i mange digitalkameraer har for eksempel gode bruksegenskaper, men slike batterier eldes forholdsvis hurtig, og det er pr. i dag ikke mulig å lagre ubrukte oppladbare Lithium-Ion batterier i ti år eller mer. Dette er en svakhet ved denne type oppladbare batterier i 2004, og en ny batteriteknologi er nødvendig for å sikre at digitalutstyrets langtidspålitelighet blir den samme som for filmbasert utrustning. Her vil teknologi basert på brenselsceller kunne løse problemet med digitale fotoapparaters store energibehov.

Et annet moment er holdbarheten på selve kameraet og dets enkelte komponenter. Godt konstruerte speilreflekskameraer med slitedeler av metall og en mekanikk som generelt er laget for å vare, har vist seg å ha levetider på mange tiår selv ved stor fotografisk aktivitet. Spesielt gjelder dette helmanuelle kameraer som eksempelvis Olympus OM-4, Canon F-1, samt Nikon Fx og FMx. Alle disse har vært i konstant bruk i flere tiår, og Nikon FM-serien var fortsatt i produksjon i 2004. Det samme gjelder de nærmest udødelige Leica-modellene av både speilreflekser og kompaktkameraer. Digitale kompaktkameraer for konsumentmarkedet har neppe den samme holdbarheten, og i tillegg kommer problematikken med at fargematerialet i filtrene over bildebrikken blekes over tid når de blir eksponert for lys. I en digitalkompakt med kontinuerlig søkervisning har man også kontinuerlig lyseksponering av fargefiltrene, og det reduserer levetiden. Nå er dette neppe et stort problem i rimelige kameraer som uansett ikke varer lenge, men i mer påkostede modeller er det en faktor. I digitale speilreflekskameraer er bildebrikken med fargefilter skjermet inntil selve eksponeringen, noe som gir en langt mer holdbar konstruksjon. Likevel har alle digitale kameraer en LCD-skjerm som gjerne er nødvendig for å betjene en rekke sentrale funksjoner. Slike skjermer kan svikte, og spesielt gjelder dette når en rekke rimeligere kameraer i den senere tid har blitt utstyrt med såkalte OLED-skjermer (OLED = Organic Light Emitting Diode). Denne teknologien lover skjermer med høy visuell kvalitet, men dessverre er levetiden når dette skrives bare en brøkdel av hva en høykvalitets LCD-skjerm kan skilte med, og det er ikke avklart hvorvidt OLED noengang vil kunne ha en like god holdbarhet som LCD. Formodentlig vil produsentene av høykvalitetskameraer ta i betraktning holdbarhetsproblematikken og utstyre slike produkter med komponenter som har lang holdbarhet - men det skjer bare dersom markedet er oppmerksom på behovet og krever dette.

Så langt holdbarhetsaspektene og tekniske sårbarhetsfaktorer i digitale fotoapparater. For filmbasert utstyr er naturlig nok behovet for film og tilgangen til fremkalling den største sårbarhetsfaktoren, og hvis det dreier seg om et digitalkamera med god konstruksjon utstyrt med holdbare komponenter kan nok digitalkameraet komme gunstig ut også sett i et pålitelighetsperspektiv. Ikke alle vektlegger holdbarhet og levetid like mye, men det er en ofte oversett faktor, og en solid konstruksjon med lang levetid har tradisjonelt vært et kjennemerke for de beste filmbaserte kameraer. Man kan derfor si at en tilsvarende holdbarhet og langsiktig pålitelighet for de bedre digitale kameraer er et kriterium for at de skal være jevnbyrdige med tilsvarende filmbaserte fotoapparater på alle områder.

Valget er den enkeltes, og det er overveiende sannsynlig at brukere av digitale opptaksteknikker vil utgjøre et klart flertall, men at filmbasert fotografi fortsatt er og kommer til å være et alternativ for kvalitetsbevisste fotografer som av en eller flere grunner ønsker å fortsette med film er hevet over tvil.