• Man kan kjøpe en såkalt "field de-rotator". Dette er en motor som roterer kameraet motsatt vei i samme hastighet, og dermed kompenserer for denne effekten. I teorien. Man har da gjort seg avhengig av at ikke mindre enn tre motorer skal fungere optimalt for at man skal unngå uklare bilder, og da en slik enhet som dette heller ikke er spesielt billig, synes dette ikke å være noen ideell løsning for de fleste av oss.
• Kjøp en "wedge". Dette er en slags kilelignende sak som man kan sette mellom stativ og montasje, og som vipper montasjen og teleskopet til ene siden, slik at det kompenserer for helningen av jorden. Essensielt bygger man da om en horisontalmontasje til en ekvatorialmontasje. Disse er heller ikke billige, men har den fordelen at man slipper en tredje motor. Faktisk har mange horisontalmonterte teleskoper med datastyring egne modi for bruk av en slik modofikasjon.
• Last ned Deep Sky Stacker eller Registax og bruk kortere eksponeringer, maksimalt et minutt eller tre. Disse programmene kan "stable" mange kortere eksponeringer for å fake en lang en, og i samme slengen rotere bildene slik at de passer sammen. Resultatet blir ikke helt det samme som med en lang eksponering, men det er et godt og billig kompromiss og en teknikk som er velutviklet og i vanlig bruk selv blant proffe astronomer.

En del montasjer har også praktiske ekstrafunksjoner som gjør livet enklere for brukerne, både med tanke på å sette opp teleskopet for bruk, og selve bruken. Dette er naturlig nok veldig produsentspesifikt, men vi tar med enkelte eksempler her for illustrasjonsformål.

Go-to er en kjekk funksjon og har nå eksistert i ulike versjoner ganske lenge. Funksjonen gjør, som navnet mer enn antyder, at man kan angi hva man vil se på i teleskopet, og teleskopet vil så finne det automatisk. Mange montasjer har nå en eller annen utgave av dette, og motor er selvsagt en forutsetning for dette. Mange teleskoper leveres med en slik montasje som standard, spesielt over en viss prisklasse. En database, oftest bestående av titusenvis av objekter, ligger i en håndkontroller som følger med, og som kobles til teleskopmontasjen. Her finner man naturlig nok flest stjerner, men også planetene i solsystemet, en samling asteroider, og en pen stabel med stjernetåker, galakser og andre fjerntliggende himmellegemer er vanlig innhold. Ofte har disse også funksjoner som kan guide deg til det som til en hver tid er posisjonert best for observasjon, hva som ligger under horisonten og dermed er utilgjengelig, og så videre. Uansett forutsetter funksjonen at teleskopet er riktig innstilt og kalibrert i forhold til hvor det er på kloden og i hvilken retning det peker. Og det er noe den neste funksjonen kan være behjelpelig med:

Auto-align er en funksjon man ofte finner sammen med go-to, hovedsaklig i teleksoper med horisontalmontasje. Man peker da teleskopet mot ett eller flere lyssterke himmellegemer, og basert på en database (som oftest langt mindre enn go-to-databasen vi nevnte over) kan teleskopet da regne seg frem til hvilken vei det peker. Jo flere objekter man bruker til innstillingen, jo mer nøyaktig og presis vil den være, men skal man bare se på noe i en fei, duger det lenge med en innstilling basert på ett enkelt objekt, som for eksempel månen, Mars eller Jupiter. Skal man imidlertid fotografere saker og ting, er det nok smartere med den mer tidkrevende men også mer nøyaktige varianten som baserer seg på f.eks tre objekter. Når så teleskopet vet hvilken vei det peker, kan man dessuten få behov for enda en funksjon, nemlig:

Auto-tracking. En montasje med motor brukes ikke bare for å finne himmellegemer, men også for å holde tritt med dem. Et teleskop utstyrt med go-to vil i nesten alle tilfeller også være i stand til å følge et objekt og holde det i søkeren etter hvert som jorden roterer og objektet synes å gli over himmelen. Dersom teleskopet er innstilt nøyaktig nok, i alle fall, og denne funksjonen gjør det langt enklere å fotografere gjennom teleskopet. Små variasjoner kan imidlertid forekomme, og da er det fint med denne funksjonen:

PEC, eller "Periodic Error Correction" på utenlandsk, er en funksjon som kan brukes til å korrigere for småfeil i teleskopmontasjens autosporing. Tannhjul og belter i motorsystemet kan ha små unøyaktigheter som ikke er spesielt signifikante til vanlig, men kan være det dersom man skal bruke lange eksponeringer. Ved hjelp av PEC kan man "spille inn" en slags korrigeringssekvens for slike feil. Siden unøyaktighetene kommer på samme sted hver gang kan man ved hjelp av å korrigere manuelt i en hel runde og lagre denne korrigeringen, spille av feilkorreksjonen ved senere anledninger. En hel runde av systemet tar som oftest omkring ti minutter, men dette varierer selvsagt etter modell og produsent. Det finnes imidlertid en enklere men også dyrere måte å gjøre dette på, som også er mer presis:

Autoguider. En autoguider er et slags webkamera man som oftest må kjøpe separat. En autoguider krever at hovedteleskopets montasje har støtte for det i form av en spesiell inngang, og at man i tillegg må ha en del ekstrautstyr gjør dette til en potensielt kostbar løsning. Enten "ser" autoguideren gjennom et ekstra teleskop som er montert på hovedteleskopet slik at de peker mot samme punkt, eller så "ser" det gjennom hovedteleskopet ved hjelp av en adapter med et lite prisme. Sistnevnte er nok enklere i bruk, men stjeler litt lys fra hovedteleskopet. I tillegg får autoguideren som oftest også mindre lys å arbeide med, og blir dermed mindre presis. De fleste autoguidere krever også tilkobling til en PC som kjører programvare for å styre dem, men ikke alle modeller krever dette.

GPS er vel noe de fleste kjenner til, i og med at denne teknologien har blitt allemannseie de siste ti årene. Mange teleskoper som har auto-align har enten innebygget GPS, eller mulighet til å bruke det som ekstrautstyr. Funksjonen er grei å ha dersom man reiser rundt med teleskopet sitt, men dersom teleskopet står mer eller mindre på samme sted hele tiden, er det mindre viktig. Da kan man i mange tilfeller like greit legge inn koordinatene manuelt.

I tillegg finnes det et utall andre mer eller mindre praktiske funksjoner i mer eller mindre sære modeller. Noen har innebygget kamera, andre kan stille med elektronisk kompass eller automatisk vatring. Noen nyere modeller finner automatisk nærmeste by og stiller seg inn med tilsvarende koordinater. Praktisk hvis man bor i USA hvor utvalget byer er bra, men litt mindre praktisk i Norge, hvis man da ikke tilfeldigvis bor i Oslo, som er eneste norske by i akkurat dette teleskopets database.

Les også: Guide: Astrofoto, del 1: Teleskoptyper

Side 1: Ekvatorialmontasje

Side 2: Horisontalmontasje