Den andre hovedtypen, horisontalmontasje, er på mange måter litt enklere å ha med å gjøre for brukerne, men har også den sine små merkverdigheter, ulemper og plagsomheter. Essensielt er den mye den samme, men siden den ikke tar hensyn til jordens helning, må man ha motor på begge aksene, både høyre-venstre og opp-ned. Disse aksene er i forhold til hvor man er på kloden, og siden man ikke kompenserer for helningen vil et objekts koordinater endre seg langs begge aksene når jorden roterer. Horisontalmontasje, eller Alt-Az som det kalles på engelsk, er den typen montasje de fleste av oss kjenner best, det være seg fra stativhoder med lignende system til kanontårn på et slagskip - veldig mye bruker denne typen montasje, fordi helningen av jordens akse og hvordan den påvirker stjernehimmelens vandring rett og slett er irrelevant for bruken. Men det gjelder selvsagt ikke når det faktisk er stjernehimmelen man skal observere.

En horisontalmontasje består som oftest av et gaffellignende feste som kan rotere og vippe teleskopet. Denne typen montasje er vanligst for Cassegrain-teleskoper og teleskoper av Dobson-type, men er mindre vanlig på andre typer teleskoper, selv om den også finnes på enkelte andre. Større Cassegrain-teleskoper har ofte en gaffel som er festet på begge siden av selve teleskopet, men mindre og lettere utgaver i mange tilfeller har en "tann" på "gaffelen" og dermed bare er festet på teleskopets ene side. Teleskoper av Newton-typen har også ofte denne enarmede typen horisontalmontasje.

Det er lettere for oss å intuitivt forstå hvordan en slik montsje fungerer, og dermed er den lettere å forholde seg til, men samtidig er denne typen montasje også ofte litt mindre presis enn en EQ-montasje når det gjelder å følge himmellegemer ved hjelp av en såkalt "go-to"-funksjon, som mange teleskoper er utstyrt med. Noen har også GPS innebygget, eller lar brukeren manuelt legge inn slike koordinater, slik at teleskopet vet hvor det er og dermed kan finne himmellegemer mer eller mindre av seg selv. Det må imidlertid kalibreres først, og dette er stort sett en enklere og raskere affære jo nyere og mer moderne montasjen er, men for oss som bor såpass langt nord som vi gjør, er dette stort sett enklere med en horisontalmontasje enn en ekvatorialmontasje. Sistnevnte må nemlig stilles inn nord-syd, noe som ikke er spesielt vanskelig dersom nordstjernen Polaris står lavt på himmelen, men her i Norge står den ganske høyt, noe som gjør det vanskeligere å stille teleskopet inn ved hjelp av den. Dessuten gjør fjellene våre det vanskeligere for oss siden de ofte vil skjule østlig og vestlig horisont og dermed de stjernene som ligger like over og som brukes for å fininnstille og nøyaktighetsmåle teleskopets nord-syd-innstilling.

En horisontalmontasje kan dermed virke som tingen å satse på, siden man slipper alt dette, men den har som nevnt sine egne problemer. For gryende astrofotografer vil det største av disse være at en horisontalmontasje ikke er fullstendig i stand til å kompensere for et objekts vandring over himmelhvelvingen, uansett hvor mye go-to det har. En enkelt stjerne kan følges nøyaktig, om bare motorene på aksene er nøyaktige nok, men bare dersom stjernen er midt i bildet, og bare fordi den for oss synes som et punkt.

Dersom man skal fotografere et stjernebilde eller en stjernetåke, eller noe annet som ikke er ett enkelt punkt, med en horisontalmontasje, vil man ikke kunne bruke riktig lange eksponeringstider uten å støte på det som på engelsk kalles "field rotation" og gir seg utslag i at motivet synes å dreies etter hvert som det flytter seg over himmelen. Ekvatorialmontasjer kompenserer for dette som et resultat av konstruksjonen, mens en horisontalmontasje ikke gjør det, noe som vil resultere i at objekter som befinner seg mot kantene av bildet vil bli uklare på grunn av bevegelsesuskarpheten som rotasjonen forårsaker. "Field rotation" vil skje i varierende grad uansett hvor man peker teleskopet, med mindre det står 100% rett opp. Da vil man i teorien kunne kompensere for det, men i praksis er det vanskelig å få til. Så hva gjør man da? Vel, det finnes tre muligheter for å hanskes med dette problemet, og de finner du på neste side.

Er du spesielt interessert eller opptatt av mental selvpining, kan du lese mer om "field rotation" på denne siden.

Les også: Guide: Astrofoto, del 1: Teleskoptyper

Side 1: Ekvatorialmontasje

Side 3: Ekstrautstyr og funksjoner