Design
Antakeligvis ble det vel poengtert på forrige side, men vi kan ikke gjøre annet enn å understreke og begrunne hvorfor dette videokameraet er så usannsynlig pent.

Børstet stål er det første som slår oss. Stål som blir kaldt eller varmt avhengig av omstendighetene. Flotte former buer seg rundt og bakover. Pent trykket inn i den brede LCD-skjermen står det med store sølvfargete bokstaver: HDV. De få knappene som sitter på objektivet flyter i samme design, på samme måte som dyr kamuflerer seg i naturen.

På toppen ligger det et deksel og gjemmer seg. Like elegant som det er festet kan man vippe det av og avsløre en blits-sko. På høyre side ligger en konstant svart og avrundet boks som skjuler en HDV-kassett. I en linje som strekker seg fra infrarøde lys i front og bakover finner vi sentrale styreknapper som zoom-knapp, av/på, foto og ”Rec”.

På høyre veggen er det felt inn lys. I alt fire lys(tape, memory, play og charge) som mot den svarte bakgrunnen nesten lyser pent. Det er noe med fargekomposisjonen. Børstet stål, svart og sølv utgjør en trio som vil blidgjøre de fleste. Og som om ikke det var godt nok, batteriet er felt inn i kameraet, der ingen ser det. På samme måte som ingen ser noen av de kontaktene som er skjult bak kamuflerte deksler.

Vi skal la det være igjen en halv stjerne, i tilfelle vi noen gang skulle få se noen som hopper lengre enn Wirkola. Men det er under tvil. HC3 er rett og slett fantastisk pent og forseggjort. La bildene tale og så nært som det går an full pott til Sony for fantastisk designarbeid!

Ergonomi
I forrige test omtalte vi JVC GR-D340 som et solid videokamera. Det er fortsatt det. Sony HDR-HC3 er bare enda mer solid. Det er tungt og hardt og kvalitetsfølelsen er enorm. Børstet stål er svaret på denne gåten også. Det sier seg selv at stål er langt mer holdbart enn plastikk. Tyngden er ikke plagsom, men gjør kameraet stødig og det ligger godt i hånden.

Grepet om kameraet er også veldig godt. Holdereimen er tjukk og bred. Faktisk består den av et slags pustende materiale. Ikke at det skulle bli så veldig klamt der, men det sier litt om hvor gjennomført det hele er. Noe annet som virkelig imponerer er bruken av et skinnlignende stoff i grepet. Antakeligvis er det ikke skinn, undertegnede er ikke noe stoffekspert, men det er i hvert fall godt feste i det og passe mykt. Rett og slett deilig. Den gode formen i grepet gjør ikke akkurat situasjonen

noe dårligere.

Alle de sentrale knappene ligger innen god rekkevidde for tommel eller pekefinger. På motsatt side ligger det tre knapper innfelt i objektivet som lar deg slå av og på enkle funksjoner. En av dem styrer ”Easy” eller ikke. Hvor ”Easy” vil si at kameraet styrer alle instillinger selv. LCD-skjermen sklir fint ut og snapper perfekt inn og ut av posisjon. Til venstre på den sitter en ekstra ”Rec” - og zoom-knapp. Vi så den samme løsningen på Sony HC24.

Gjemt bak LCD-skjermen finner vi USB-kontakt og port til MemoryStick Pro Duo. Foran skjermen sitter et hendig rullehjul som du kan velge i menyen hva skal justere. Det være seg fokus, eksponering eller hvitbalanse. Tilhørende dette rullehjulet er en knapp som velger om hjulets funksjon skal styres automatisk eller ikke. Denne sitter litt kronglete plassert og kan kræsje litt med skjermen.

I menyene ligger mye av funksjonaliteten gjemt. Menyene er oversiktlige og fungerer mye bedre med berøringsskjerm enn de vi så på Sony HC24. Den er delt opp i to. Først kommer du til en slags snarvei-meny. Her er de mest sentrale tingene listet opp, samtidig som du kan legge til nye ting fra den store menyen. Den store menyen har et ganske kreativt design, men det fungerer faktisk, og det er ganske lett å finne fram. Problemet er at det er så fryktelig mye du kan trykke på at man nesten går seg vill i alle utrykkene. Søkeren kan ikke draes ut. Sony har nok tenkt at siden batteriet sitter så langt inn i kroppen, som for så vidt er bra, vil det være nok plass til store neser. Det stemmer derimot ikke helt og det hadde nok gjort seg

med en litt mer fleksibel søker. Ellers er det ikke mye å dra ned for. Helheten er veldig god, men det når ikke helt opp til toppen av skalaen på grunn av at mye må justeres i menyene, samt de punkter som er nevnt til nå.

Funksjonalitet
Videokamera, kan vi lese på esken. Men du får et ganske solid fotokamera også. Med 4 megapiksler, samt mulighet for justering av hvitbalanse, fokus og til en viss grad eksponering ligger forholdene godt til rette for litt fotografering også underveis. Det at du kan ta bilder samtidig som du filmer er en god bonus. Dessverre blir oppløsningen redusert til 2,3 megepiksler om du gjør det.

Og fotofunksjonaliteten fungerer veldig smertefritt. Utløserknappen ligger lett tilgjengelig og du har en god zoom-rekkevidde. Kameraet støtter Memorystick Duo Pro, hvor største kort har 4GB og koster om lag 1500kr. Det skulle holde for de fleste hva lagringsplass angår. Er du kresen på riktig eksponerte bilder kan du få opp et lite histogram i hjørnet av displayet. En hendig funksjon vil nå undertegnede mene. Skulle likt å se slikt på flere kameraer.

”Smooth slow recording” star øverst på listen over skrytesaker på Sony sine hjemmesider. Dette er en funksjon som øker opptakshastigheten slik at ting som skjer litt fort i virkeligheten blir nøye registrert av videokameraet. Dessverre er denne funksjonen rett og slett kronglete og med mindre du virkelig lærer deg, og øver på den vil den ikke fungere i praksis. Sony bruker et golfslag som eksempel. ”Du ska få med deg hele svingen i slow-motion”. Men hvis du ikke får til å ta det opp ved første forsøk, da er det jo for seint. Altså, en god idé, men ikke fullt så godt utført.

Eksponering kan gjøres på flere måter. Vi nevnte det praktiske rullehjulet i front som du kan la styre for eksempel eksponering. I tillegg til en god nattmodus kan du slå på en såkalt treg lukker. Det vil i mange tilfeller føre til hakkete bilder, men kan fungere hvis lyset bare er litt svakt. En fjerde, og kanskje enda morsommere mulighet er spotmeteret. Se for deg at du sitter på en utendørs restaurant. Parasollene skjermer for sola og lyset er behagelig. Ute på gresset ved siden av hvor barna leker er det derimot mye sterkere sol. Når du skal filme dem har du gjerne både det sterke lyset og det mer moderate lyset i samme bilde. Spotmeteret lar det rett og slett peke på skjermen(berøringsskjerm) hvor du vil kameraet skal eksponere etter. Vil du at barna skal være riktig eksponert, trykker du bare der hvor barna er. Den samme funksjonen gjelder for øvrig fokusering. Genialt!

På toppen av videokameraet finner vi en godt gjemt blitssko. Her kan du kun montere tilbehør som bruker ”Active interface shoe” -grensesnittet. Selv om det bare er Sony som har slikt tilbehør har de litt av hver å by på fra infrarødt lys og videolys til pistolmikrofoner. Det er godt å se slike utvidelsesmuligheter, trass i begrensnignene. Det er totalt syv steder å putte inn ledninger i dette kameraet. Både komponent ut og A/V ut, hvorav komponent inn er et krav på TV-er som skal få merket HD-Ready. I tillegg har man HDMI-kabel for de digitale, USB og ikke minst firewire. Signalene kan sendes både ut og inn med firewire. Til og med en LANC-tilkobling er på plass så man kan fjernstyre og synkronisere det med det rette utstyret. Dog skulle vi ønske at de kunne implementert en lett tilgjengelig webkamerafunksjon. Når USB er på plass skulle ikke det være for mye å be om.

Det å spille en redigert HD-film tilbake på tapen skulle vise seg å være en utfordring, faktisk så klarte klarte undertegnede aldri å gjøre det. Noen søk på internett viste at dette var et kjent problem og visstnok bygger på flere komplikasjoner mellom Sony, Adobe og Mainconsept, som utvikler MPEG-formatet. Så kan vi sikkert diskutere hvem som egentlig er syndebukken her, men fakta er uansett at det var vrient. Dermed er det ikke mange måter å få en redigert film ut av maskinen igjen. Det finnes nemlig ingen brenne-DVD-er per dags dato som jeg kjenner til som kan spille av HD. Da måtte man også ha hatt en høy definitions DVD-spiller. HDDVD/BluRay kommer, men er ikke på forbrukermarkedet i morgen for å si det sånn. Dermed er det bare å vente så vil nok alle disse problemene løse seg.

Vi kan ikke annet enn å gi Sony godkjent på teknikken, til tross for noen utfordringer. Det er ikke noe kameraet laget for filmfotografer eller andre som virkelig ønsker å justere blenderåpningen på egenhånd, men det er ikke langt unna heller. Vi kan ikke trekke så veldig mye ned og smarte løsninger trekker opp, men bare ikke helt til toppen.