Side 1: Overblikk

Sony satser hardt på speilrefleks, og har på rekordtid etablert seg som en seriøs produsent. Bare i år har de sluppet hele fire speilreflekser, og det hittil siste, A900, er toppmodellen som har vært på vår testbenk denne gangen.

Sonys entusiastmodell A700 som kom i fjor ble svært godt mottatt da vi testet det, og det opparbeidet seg raskt en rekke tilhengere, spesielt etter hvert som Sony slapp forbedret firmware til det, noe som ga brukerne ytterligere muligheter og forbedret bildekvalitet. A900 er ment som et proffkamera og ligger således et trinn over A700 på stigen, men hvordan er det egentlig i bruk?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

A900 er en proffmodell, og det merkes på byggekvaliteten. Det er svært solid, har god tetning mot vær og vind, og er laget for hard bruk. Grepet er godt for de fleste, unntatt kanskje de med svært små hender (men for disse vil kanskje vekten også være et problem), og gummibelegget gjør at man ikke mister kameraet med mindre man er eksepsjonelt slepphendt. Noe vakkert kamerahus er det imidlertid ikke. Det er fullt av støvsamlende hyller og kriker og kroker, hvor skitt potensielt kan finne fotfeste.

Batterikapasiteten er bra, men ikke helt på topp, men batterimåleren er til gjengjeld så langt vi kan se både nøyaktig og presis.

A900s skjerm og søker har tydeligvis vært et av Sonys fokusområder (haha) og på begge disse er A900 noe av det beste som er å få i dag. Skjermen har høy oppløsning og er krystallklar, og søkeren er intet mindre enn sjokkerende god. Om ikke DEN beste, så er sistnevnte i alle fall blant DE beste søkerne på markedet. Prisen er imidlertid at det ikke har vært plass til LiveView i A900, men det er ikke et stort savn i et proffkamera, synes vi, og etter vår mening har Sonys prioritering på dette området vært helt riktig. Vi kunne ønske oss litt mer og annen informasjon i søkerdisplayet, men det blir for pirk å regne.

I bruk

At A900 er solide greier merkes også i praktisk bruk, ikke minst takket være den solide og kontante lukkerlyden. Likevel, det er også her enkelte svakheter melder seg. Enkelte knapper er plassert slik at man må skifte grep for å nå dem, og en annen plassering av disse hadde derfor vært å foretrekke, synes vi.

A900 er ikke like fullstappet med funksjoner som mange andre kameraer i samme klasse, men det mest nødvendige og en del til er på plass, med noen viktige unntak: Det er nemlig her man finner de fleste av feilene Sony har begått med A900. At det ikke har LiveView er som sagt ikke noe savn, og det er heller ikke noe problem at det har fått en forhåndsvisningsfunksjon som et slags plaster på såret, men at man ikke kan lagre forhåndsvisningsbildet - ikke engang som JPG - anser vi som en forholdsvis alvorlig feil. Det samme gjelder også at man ikke har noe alternativ til manuelt valg av hvilken av de to minnekortplassene som skal brukes. Her savner vi en auto-funksjon med en brukerangitt prioritering, for slik dette fungerer nå kan man lett miste avgjørende øyeblikk på grunn av unødig kluss for å få angitt riktig minnekortplass.

Og blunderlisten er ikke slutt med det. Kameraets innebygde støyfjerning kjøres for eksempel både på JPG og på RAW, og selv om den kan slås av så må man inn i menyene og endre innstillingene for hver gang man skifter mellom JPG og RAW, om man ønsker ubesudlere råfiler (som jo er hele vitsen) og brukbare JPG-filer. I tillegg er det mange som konsekvent skyter i RAW+JPG, og man kan da ikke sette ulik grad av støyfjerning på disse. Legger man til en ganske begrenset auto-ISO-funksjon, hvor man har få valg av øvre og nedre verdi, synes det tydelig at man har funnet en samling av A900s fremste svakheter. At Sony har brukt mye tid og krefter på å få til en fullformatbrikke med bildestabilisering for så å la tabber som dette stå urørt synes vi er noe merkelig. Vi får håpe en firmware-oppdatering som fikser på dette er på vei, for dette er feil som ikke burde finnes på et kamera med A900s enorme potensiale.

Bildekvalitet

A900 er markedets første speilreflekskamera med fullformatbrikke og en oppløsning på over 24 megapiksler, og selv om megapiksler langt i fra er ensbetydende med god bildekvalitet, er dette hovedgrunnen til A900s eksistens og dets sjangse til suksess. Detaljgjengivelsen er aldeles enorm, og danker på lave ISO-verdier fullstendig ut all konkurranse i tilnærmet samme prisklasse. På lave ISO-verdier er også dynamisk omfang fremragende, og bildekvaliteten er i det hele tatt helt på topp på ISO 100 og deromkring.

Desverre går kurven raskt nedover etterhvert som ISO øker. Like etter ISO 400 går A900 fra å være eksepsjonelt til å være gjennomsnittlig, og fra omkring ISO 800-1600 mister A900 kontakten med feltet og legger seg nederst i klassen, både når det gjelder dynamisk omfang og bildestøy.

Oppsummering

		God batterikapasitet og -måler		Forhåndsvisningsbilde kan ikke lagres
		Enorm detaljgjengivelse på lav ISO!		Bildekvaliteten synker raskt mot høyere ISO
		Nevnte vi enorm detaljgjengivelse?		Svakt dynamisk omfang på høy ISO
		Kjempemessig søker og svært god skjerm		Kun manuelt valg av minnekortplass
		Kan benytte crop-objektiver		Svært mye bildestøy ved høy ISO
		Bildestabilisator på fullformatbrikke!		Samme støyfjerning i både RAW og JPG
		God byggekvalitet og ergonomi		Begrenset auto-ISO-funksjon

Konklusjon

Alt tyder på at A900 er et kamera som egner seg for fotografer som har full kontroll over lyset, og har plenty lys å arbeide med. Trenger man ikke å benytte høye ISO-verdier er det ingen normale speilreflekskameraer som leverer den bildekvaliteten som A900 er i stand til, men må man bevege seg oppover ISO-skalaen varer det ikke lenge før man ville vært bedre tjent med et annet arbeidsredskap.

På ISO 100 er imidlertid bildekvaliteten helt fantastisk, og detaljgjengivelsen er direkte RÅ!

Som alle andre kameraer har A900 sine styrker og sine svakheter. Styrkene er bildekvaliteten på lav ISO, og den svært gode søkeren, men også på mange andre måter er dette et svært godt kamera. Da er det ekstra synd at svakhetene fremstår som et resultat av ren slurv fra Sonys side, som de både burde og kunne gjort noe med. De fleste av disse feilene synes imidlertid å være ting som kan rettes opp i etterkant, og vi håper inderlig at Sony vil gjøre nettopp det. Ikke bare vil det løfte A900 til et av de beste kameraene noensinne, uansett produsent, men det vil også sende et kraftig signal om at Sony bryr seg om sine eksisterende kunder. Storsatsning som det står respekt av er en ting, men om Sony ikke hører på sine kunder er den dømt til å mislyktes. Om de retter opp feilene i A900 har også Sony alt å tjene på det, og A900 vil bli kameraet det alltid var ment å være.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Sony A900 med Canon EOS 5D Mk II her.

Side 2: Fysisk

Fysisk

A900 er ingen lettvekter, men det er heller ikke spesielt tungt i forhold til toppmodellene fra Nikon og Canon. Mange vil imidlertid synes det er i tyngste laget for daglig bruk, spesielt om man benytter store og tunge objektiver, som for eksempel de utmerkede (men tunge) Carl Zeiss-objektivene som er tilgjengelige til Sonys speilreflekser.

Kamerahus
Vurdering:

Sony A900 er bygget som en traktor. Det er ikke spesielt vakkert, men det er funksjonelt, og bygget for å tåle en støyt. Så godt som hele chassiet er bygget i lettmetallslegering, og eneste unntak er naturlig nok ting som skjermen og diverse luker og kontakter. Også disse er imidlertid solid konstruert, og har både metallhengsler og en konstruksjon som gjør at det skal en del til for å ødelegge dem. Lukene er i tillegg relativt små, men likevel enkle å betjene, og at det ikke finnes mer enn maksimalt to kontakter bak hver individuelle luke betyr at man slipper å eksponere alle kontaktene for skitt og fukt når man bare benytter den ene. Et eksempel til etterfølgelse.

Vakkert er som sagt A900 ikke, selv om meninger nok kommer til å være delte også her. Det er fullt av støvsamlende hyller, kanter, kriker og kroker, og fremstår som ganske langt unna strømlinjeformet. Dets ytre design er i så måte ganske umoderne, på grensen til retro. På den annen side er arven fra Minolta temmelig tydelig, akkurat som den var det med A700, og det er aldri noen tvil om hvilken kamerafamilie A900 er det regjerende overhodet av.

Konstruksjonen er alt i alt temmelig tillitsvekkende. Dette er typisk et kamera som tåler juling, selv om det neppe er like ekstremt som Olympus E-3 i så måte. Konstruksjonsmessig er det imidlertid helt på høyden i forhold til sin prisklasse, og vi har ingen som helst problemer med å stole fullt og helt på at dette kameraet tar det meste av røff behandling uten å mukke. Skal man ødelegge dette, skal man gå inn for det.

Batteri
Vurdering:

880 bilder per lading er bra, men langt unna toppen. Lillebror A700 klarer 650 bilder per lading på det samme batteriet, men da CIPA-standarden forutsetter 50% blitsbruk (noe A900 ikke er utstyrt med og dermed er testet uten) så får Sony økningen mer eller mindre gratis. Likevel, oppløsningen er mer enn doblet, så i seg selv er det slettes ikke verst at man har klart den batteriytelsen man har. Nikon D700 ligger imidlertid så langt foran - med blits - at noen toppkarakter vil det ikke bli på A900 her. Det er like fullt mer enn godkjent, og man skal være aktiv fotograf om man skal slite ut mange batterier med dette kameraet.

Batteriindikatoren er for øvrig Sonys vanlige i senere år, som oppgir gjenværende batterikapasitet i prosent. Vi har ikke testet den for å teste den spesielt, men i løpet av vår tid med kameraet syntes indikatoren å fungere utmerket, med jevne og realistiske trinn nedover mot tomt batteri.

Skjerm og søker
Vurdering:

Skjermen på A900 er meget god, faktisk like god som de beste på markedet. Både bilder, tekst og menyer fremstår klart og tydelig, og med gode farger. Ved hjelp av Disp-knappen kan man velge ulike typer visning, og legger man øyet til søkeren har kameraet en sensor som dimmer skjermen slik at lyset fra den ikke forstyrrer mens man fotograferer. I det hele tatt gjennomtenkt og bra.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

Praktisk talt alle vi har vist A900 til (med et visst minimum av speilreflekserfaring) har kort etter at de har lagt kameraet mot øyet kommet med utrop av typen "Wow!" eller "Holy s**t!", og det inkluderer Akam-redaksjonens medlemmer. Søkeren er ikke mindre enn RÅ! Den er stor som en fotballbane og klar som dagen. Sony sier selv at de forsøker å finne ut om det er markedets beste, og det skulle ikke forundre oss om de finner ting som tyder på nettopp det. Markedets største er den imidlertid ikke, da den må se seg såvidt slått av søkeren i Canons toppmodell 1Ds Mark III til nesten tredobbel pris. Det er uansett helt klart at søkeren har vært en av de viktigste tingene da A900 ble designet, og godt er det. Til fordel for den fantastiske søkeren har Sony ofret ting som innebygget blits og LiveView, og i begge tilfeller synes vi det er verdt det. Vi sier det igjen, søkeren er RÅ!

En kanskje litt urettferdig sammenligning, men A900s søker er faktisk litt over halvparten så stor som undertegnedes Hasselblad 203FE med PM45 prismesøker, til tross for at sistnevnte er et mellomformatkamera med negativer som er hele 3,5x større enn A900s bildebrikke!

Ser man på oversikten over optikken i søkeren på A900 ovenfor, er det ganske tydelig at det ikke er plass til Sonys dedikerte LiveView-sensorbrikke. Sony har konstruert A900 som en proff arbeidshest, og har etter vår mening prioritert helt riktig.

Informasjonen i søkeren er imidlertid ikke like fullstendig som hos konkurrentene, men man har likevel det meste lett tilgjengelig. Det er tydelig at Sony på godt og vondt har sin egen filosofi om hvilken informasjon som bør vises i søkeren. Fra venstre mot høyre finner man ikon for blitskompensasjon, blitsindikator som angir om blitsen er klar eller lades, og om trådløs kontroll og/eller høyhastighetssynkronisering er påslått. Videre indikerer MF at kameraet er innstilt på manuell fokusering, og sirkelen med to parenteser på hver side angir fokus. En bedre løsning enn mange konkurrenter, siden man her også får indikert hvor man er i forhold til riktig fokus, og ikke bare fokus eller ikke. Tallene angir lukkertid og blender, og tallrekken til høyre for dem viser eksponeringskompensasjon, enten for blits eller for lukkeren. Asterisken angir AE-lås, og tallet til høyre for den angir resterende plass i kameraets buffer. Til høyre for det igjen finner vi advarselsikon for kamerarystelser, og indikator for hvor mye den innebygde bildestabilisatoren arbeider. Siste ikon angir om kameraet er innstilt på 16:9-format.

Det vi savner her er i all hovedsak angivelse av innstilt ISO-verdi, og vi synes det godt kunne ha erstattet bildeformatvisningen. Hvor ofte benytter man et kamera som dette i 16:9-modus? En angivelse av RAW/JPG eller begge deler hadde det heller ikke gjort noe om vi hadde i søkeren. Til gjengjeld har Sony inkorporert noen nyttige funksjoner i søkeren som vi savner hos mange konkurrenter. Fokusangivelsen er èn, og angivelsen av hvor hardt kameraets stabilisator arbeider en annen. En annen grei funksjon som er i ferd med å bli mer og mer vanlig, er sensoren under søkeren som skrur av eller dimmer skjermen når man legger øyet til søkeren, slik at man ikke blir blendet av lyset fra skjermen. Fin liten finesse!

A900 er også utstyrt med en liten infoskjerm til høyre for søkeren, som vist på bildet. Til vanlig viser den lukkertid (øverst), blender (midten), antall bilder man har plass til på minnekortet (nederst) og en omtrentlig (i forhold til den på hovedskjermen) batteriindikator (nede til venstre). Når man benytter en av de fire knappene til høyre for skjermen til å endre innstillinger i eksponeringskompensasjon, opptakshastighet, hvitbalanse eller ISO-verdi, vil den lille skjermen også indikere dette, i tillegg til hovedskjermen. Miniskjermen er imidlertid av begrenset verdi, selv om den kan lyses opp ved et trykk på knappen ved siden av. Informasjonen den viser når man skal endre innstillinger er ofte litt vanskelig å tolke, på grunn av begrensningene i displayet, og man ender ofte opp med å titte på hovedskjermen uansett. Miniskjermen er grei å ha når man skal sjekke lukkertid og blender og slikt, men ellers er den for begrenset til å være av særlig nytte. Vi hadde egentlig heller sett at plassen ble brukt til andre ting, som for ehsempel bedre plassering av knapper og brytere.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Enkelte produsenter har i en tid nå unnskyldt seg med at det ikke er mulig å lage en brikkebasert bildestabilisator for fullformatskameraer, fordi brikken vil til tider bevege seg ut av objektivets bildesirkel og forårsake vignettering, men dette har altså Sony likevel klart å få til i sin nye toppmodell. Uvisst hvordan, og minst en av de andre produsentene som tilbyr fullformatkameraer har uttalt til Akam at de gjerne skulle visst hvordan Sony fikk dette til. Nå er imidlertid A900 her, med både fullformatsbrikke og bildestabilisator i kamerahuset, så på en eller annen måte er dette en mulig kombinasjon. Og godt er det. Stor pluss i margen til Sony her.

I likhet med Nikons fullformatkameraer kan også Sony A900 benytte objektiver som er tiltenkt kameraer med mindre bildebrikke. I motsetning til Nikons modeller vil ikke et område av søkeren bli mørkt, men klammer i søkeren vil lyse rødt for å angi hvilket utsnitt man får, og akkurat her må vi si at vi foretrekker Sonys løsning fremfor Nikons. For fotografering av avgjørende øyeblikk kan det ofte være ønskelig å også se hva som går for seg utenfor området som blir avbildet, og her har man en mulighet til det, noe a la slik som man har det med Leicas M-serie og andre rammesøkerkameraer.

Som tidligere nevnt har ikke A900 LiveView, hovedsaklig på grunn av plassmangel som en følge av den enorme søkeren. Det A900 har som en slags alternativ er noe Sony kaller Intelligent Preview. Dette ligner litt på Pentax sin forhåndsvisning i at man tar et forhåndsvisningsbilde med nedblendingsknappen, men i motsetning til Pentax kan ikke A900 lagre dette bildet etter at det er tatt. Uansett hvor bra det er, er det til syvende og sist tapt. Det man imidlertid kan bruke det til, er å fikle med ulike innstillinger og se hvordan det påvirker bildet. Innenfor visse grenser, selvsagt, men ting som eksponering, hvitbalanse og optimalisering av dynamisk omfang kan alle testes på denne måten, før man begynner å fotografere for alvor. Dette er selvsagt bare en nyttig funksjon i studio eller ved andre anledninger der fotoforholdene ikke endrer seg raskt, og hvor motivet ikke går sin vei mens du står og fingrer med kamerainnstillingene. Et greit alternativ til LiveView, synes vi, søkeren tatt i betraktning, men vi er skuffet over at man ikke kan lagre det forhåndsviste bildet, og håper denne muligheten vil åpenbare seg i en fremtidig oppdatering av kameraets firmware. Sony har vært flink til å slippe ny firmware med forbedringer og nye muligheter, så akkurat her er vi forsiktig håpefulle.

De nevnte funksjonene er selvsagt ikke alt Sony A900 er utstyrt med på denne fronten, men da dette er en kameratest og ikke en brukerhåndbok, ser vi ikke behovet med å gå nærmere inn på dem alle sammen. Det holder å meddele at Sony A900 er Sonys toppmodell, også på funksjonssiden, og at man her får det meste man trenger og i mange tilfeller mere til. Det er imidlertid likevel noen småting vi savner. For eksempel synes vi at auto-ISO-funksjonen ikke er så god som den burde vært. Man kan ikke fritt definere laveste og høyeste ISO-verdi her, men må i stedet velge mellom fem ferdigoppsatte alternativer, hvor 200 eller 400 alltid er laveste, og 400, 800 eller 1600 alltid er høyeste. I tillegg burde man hatt mulighet til å få auto-ISO-funksjonen til å fungere som Pentax K10Ds TAv-modus, hvor man kan bestemme lukkertid og blender og la kameraet velge ISO deretter. Sony er forresten ikke eneste produsent som burde sneket litt i kortene til Pentax her.

En annen merkverdighet er at selv om A900 har to minnekortplasser - en til CF og en til Sonys eget MS - så må man gjennom kameraets menyer manuelt velge hvilken som skal brukes. Har man minnekort bare i den ene, vil ikke den bli brukt automatisk, og man risikerer å miste blinkskuddet dersom man har feilinnstilt kameraet her i forhold til hva man har satt i av minnekort. Her finnes ingen mulighet til å sette prioritering på noen minnekortplass slik at man har et backup-minnekort i kameraet om det ene skulle gå fullt på feil tidspunkt, og det finnes heller ingen auto-funksjon. Dette er en svært alvorlig svakhet med kameraet, og det forbauser oss ikke så rent lite at Sony har begått en slik blunder her. Svakt av dem, og vi kan bare håpe på at dette blir fikset på i en senere oppdatering av kameraets firmware.

I det hele tatt er A900 på mange måter et litt merkelig kamera. Enkelte aspekter av det bærer preg av å ha vært gjenstand for mye omtanke og ekspertise, mens andre ting synes å nærmest ha blitt kastet på kameraet uten noen videre tanke bak. Heldigvis er sistnevnte i et mindretall, men desverre er noen av disse pussighetene av det viktige slaget. Vi har allerede nevnt auto-ISO og problemene med de to minnekortplassene, men på bildekvalitet (diskutert mer detaljert på de neste par sidene) finner vi noen til. For eksempel får man ikke stille A900 inn på beste JPG-kvalitet (Extra Fine) dersom man tar RAW og JPG samtidig, men må av ukjente grunner nøye seg med nest beste (Fine). Samme ulla, men langt mer alvorlig, er at de støyfjerningsinnstillingene man angir skal brukes på JPG-filene også vil bli brukt på RAW-filene dersom man ikke endrer det i menyen først. Her burde det helt klart ha vært mulig å benytte støyfjerning kun på JPG-filene og la RAW-filene forbli urørt, spesielt ved bruk av RAW+JPG.

Mange vil synes karakteren vi gir A900 for funksjoner er for dårlig, men dette har sitt utspring i alle svakhetene og feilene det har på dette området. En oppdatert firmware som fikser de fleste eller alle av disse kunne hevet denne karakteren med et halvt trinn. Hører dere, Sony?

Autofokus
Vurdering:

Selv med noe av det beste og dyreste som finnes av objektiver til A900 er ikke autofokusen spesielt rask, men så er dette ikke utpreget et høyhastighetskamera heller. Og misforstå oss rett, vi sier ikke at A900 er tregt på dette området, bare at det ikke er direkte raskt. Presis er den imidlertid, og det var direkte vanskelig å fremprovosere fokusjaging og feilfokusering med dette kameraet, uansett objektiv.

Ndenfor kan du se videoklipp av A900 med to forskjellige objektiver, og sammenligne autofokushastigheten på begge. Første objektiv er Sony SAL-2470Z Carl Zeiss Vario-Sonnar T* 24-70mm F2.8 ZA SSM og nummer to er Sony SAL-85F14CZ 85mm F1.4 ZA Planar T* . Begge fokuserer fra ene enden av sitt fokusområde til den andre, og tilbake igjen, tre ganger.

Det er også verdt å nevne at A900 som en del andre kameraer i samme klasse også tilbyr individuell finjustering av fokusen, for ulike objektiver. Ikke en kjøpe-eller-ikke-kjøpe-funksjon, synes vi, men så avgjort greit å ha om man skulle være på oppdrag med et objektiv som feilfokuserer.

Hurtighet
Vurdering:

Sony A900 er spesifisert til 5 bilder per sekund, og det hender det klarer det i våre tester også. Ikke i enkeltbildemodus, imidlertid, hvor vi måtte nøye oss med mellom to og to og et halvt bilde i sekundet, i snitt på det beste, eller 22 bilder på 10 sekunder. Ikke ille i det hele tatt, men ikke i tet heller. A900 distanserer her lillebror A700, og legger seg nesten jevnt med Pentax K20D. Er opptakshastighet viktig bruker man imidlertid ikke enkeltbildemodus, men seriemodus, og der ser det straks bedre ut.

I seriemodus klarte A900 sine spesifiserte 5 bilder i sekundet, eller tett oppunder, men bare de første tre sekundene. Deretter gikk hastigheten ned til tre bilder i sekundet i fem-seks sekunder, og deretter lå hastigheten konstant på 2,1 bilder i sekundet, i snitt. Dette var målt med to ulike UDMA-kort som er det raskeste som finnes på markedet i dag. Minnekorthastigheten spiller ikke noen praktisk rolle før kameraets buffer praktisk talt er full, men deretter vil kortets hastighet ha en innvirkning på hastigheten. Disse resultatene kom vi frem til basert på beste JPG-kvalitet, noe som innebærer mer prosessering enn "fine", men i følge Sony Norge skal dette ikke ha noen innvirkning på hastigheten. Dette stemmer i henhold til våre tester, men bare de første par sekundene. Har man behov for full pupp i mer enn omkring tre sekunder, må man skru JPG-kvaliteten ned til "fine". Da holder A900 det gående på full gass i nærmere 30 sekunder, og i stor grad også deretter, kun avbrutt av enkelte små pustepauser.

Skifter vi over til RAW, ser vi at A900 i seriemodus klarte 20 bilder på 10 sekunder. Av disse var de første 14 i løpet av de tre første sekundene, og hastigheten til å begynne med var dermed temmelig nært den spesifiserte. A900 skal visstnok klare RAW i fem bilder i sekundet i 17 bilder, så vår måling på 14 er tålelig nært. Etter de tre første sekundene gikk hastigheten ned til omkring ett bilde i sekundet.

Vi testet også hastigheten på A900 når det var innstilt på RAW+JPG, og det klarte da å opprettholde makshastigheten i to sekunder, det vil si ti bilder, før hastigheten sank til noe omkring to tredels bilde i sekundet.

På overføringshastighet er Sony tradisjonelt kongen på haugen, og selv om USB2 har en teoretisk maksimal hastighet på ca 60 MB/sek, og Sony A700 er med sine 15,77 MB/sek noe av det raskeste vi har målt på dette området. Det vil si, før vi målte A900. A900 setter nemlig ny banerekord på overføringshastighet, og det ganske så ettertrykkelig også. det er 2,5 ganger raskere enn Pentax K20D, og over fire ganger raskere enn Nikon D700. Måler vi mot Canon EOS 40D, som var et svært raskt kamera på alle andre måter, er A900 hele seks og en halv gang raskere! Utklassing! Desverre på et område som for mange ikke er spesielt viktig, men utklassing like fullt.

A900 er ikke et fantastisk raskt kamera når man ser på bilder per sekund, men om man ser på datamengde fremfor bildeantall, blir disse resultatene straks mer imponerende. Greit, det er ikke et typisk sportskamera, men det er det forhåpentligvis heller ingen som har hatt noe forventning om. Regnet i antall megapiksler per sekund er faktisk A900 med sine 123 mp/sek over 20% raskere enn Canons 1D Mk III (100 mp/sek), selv om det riktignok går tom for damp et stykke tidligere.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

A900 er som nevnt ingen utpreget lettvekter, men det er ikke ubehagelig å holde likevel. Det kan være litt bredt i grepet for de med svært små hender, men for de fleste av oss vil kameraet ligge godt i hånden. Fotojournalister vi har snakket med mener A900 har det beste grepet som noensinne er laget på et speilreflekskamera, noe vi ikke er enig i uten videre, men det er absolutt et godt grep på det uansett. Utløserknappen og kommandohjulene ligger godt til, og er lette å betjene uten å skifte grep.

Det kan man desverre ikke uten videre si om alle de andre knappene og bryterne på kameraet, og dem er det mange av. Sony har en uttalt filosofi av "en funksjon en knapp", noe som fører til et kamerahus med svært mange knapper og brytere. Som en logisk konsekvens av dette vil ikke alle være like hensiktsmessig plassert, og noen vil være direkte dårlig plassert. Det er ganske enkelt en av ulempene med å redusere antall trinn til en funksjon ved å øke antallet knapper og brytere. Fair enough, men vi kunne som nevnt tenkt oss en noe bedre plassering av enkelte av disse. For eksempel gjelder det spesielt ISO-knappen, og i noe mindre grad knappen for å endre hvitbalanse, men også knappene for henholdsvis eksponeringskompensasjon og opptakshastighet kunne vært bedre plassert. Alle disse krever i større eller mindre grad at man skifter grep for å betjene dem, noe som også gjelder kameraets av-/på-knapp, som ligger på baksiden til venstre for søkeren, som på alle andre av Sonys speilreflekskameraer. Dette valget har vi vanskelig for å forstå. Canon har også en noe merkelig plassering av av-/på-knappen, mens Nikon og Pentax etter vår mening har den perfekte plassering av denne. Ved å legge av-/på-bryteren til en dreiebryter rundt utløserknappen har Pentax og Nikon gjort det enkelt og greit å slå kameraet på uten å skifte grep om man holder kameraet klart, og man kan være klar til opptak på et øyeblikk. At man velger en annen løsning på nybegynnerkameraer kan vi til en viss grad forstå, men dreiebryterløsningen er så mye bedre at vi har vanskelig for å forstå hvorfor ikke også andre produsenter inkorporerer den på sine dyrere modeller. Uansett har A900 en direkte keitete av-/på-bryter, både med tanke på plassering og om man skal betjene den med frosne fingre. På sistnevnte er det forresten bare Olympus som har en løsning som holder mål, men dog.

Heldigvis er modushjulet til venstre for søkeren av god kvalitet og har en godt profilert og gummiert overflate. Samtidig glimrer ting som motivprogrammer heldigvis med sitt fravær, og hjulet er velsignet fritt for rot. Her finner man de vanlige PSAM-modusene, samt full auto og tre forskjellige lagringsplasser for brukerdefinert oppsett, nummerert fra 1 til 3. Mer er det ikke, og det holder i lange baner.

Styrespaken, eller joysticken for dem som foretrekker det, er vi imidlertid ikke helt fornøyde med. Den oppleves som upresis i praktisk bruk, og det er for lett å trykke den inn når man egentlig vil styre rundt på skjermen med den, om man holder tommelen på den på en normal måte. Den ligner en del på styrespakene som man finner på en del eldre mobiltelefoner fra Sony-Ericsson, som for eksempel gamle K750i, og som ofte gikk i stykker for et godt ord. Det er selvsagt meget mulig den er av bedre kvalitet på A900 enn på en telefon til en brøkdel av prisen, men vi skulle likevel heller ønske at A900 her var utstyrt med en mer tradisjonell femveis bryter. Dette vil imidlertid være høyst individuelt, og kan betraktes som en vanesak. Prøv før du kjøper er moralen her.

Informasjonsvisningen på hovedskjermen er heldigvis betraktelig bedre enn den lille toppskjermen, og her kan man velge mellom en visning med mye informasjon (bildet til høyre), eller en mer oversiktelig og enklere visning med litt mindre informasjon, eller ingen infovisning overhodet. Alt som skal til for å veksle mellom mulighetene er et lett trykk på DISP-knappen, og ved hjelp av Fn-knappen til høyre for skjermen kan man også endre på de ulike funskjonene og innstillingene som vises, hvis man av en eller annen grunn ikke kan eller vil bruke den mer direkte metoden med funksjonens dedikerte knapp eller bryter.

Hva hovedmenyen angår så er den delt inn slik at man ikke må skrolle nedover for å vise alle alternativer på en side. De ulike kategoriene er derimot delt inn i nummererte sider, og ved hjelp av det bakre kommandohjulet kan man hoppe mellom disse. Det fremre kommandohjulet kan brukes til å navigere seg ned til det alternativet på hver side som man ønsker å gjøre noe med. Alternativt kan man gjøre begge deler med styrespaken på baksiden, som uansett må brukes som bekreft-knapp. Systemet fungerer greit med tanke på oversikten, men det kan være litt lang vei å gå for å finne de ulike alternativene, spesielt dersom man utelukkende benytter styrespaken. Det er da også lett å velge feil ved et uhell. Man kan heldigvis selv velge hvor kameraet skal starte hver gang man på nytt går inn i hovedmenyen, enten på toppen av menyen, eller der man slapp sist.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Dersom man overhodet har hørt om A900 før, så er det garantert oppløsningen man har hørt om. Sony A900 er første speilreflekskamera på markedet med hele 24,6 megepiksler, om man da ser bort i fra kameraer som har en brikke som er større enn fullformat. Oppløsningen på A900 er faktisk nesten hele 16% høyere enn nr to på listen, Canon EOS 1Ds Mark III til godt over doble prisen av A900. Det er også mange andre likheter mellom spesifikasjonene på de to kameraene, og du kan sammenligne dem her.

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle testbilder ble denne gang tatt med et Sony SAL-85F14CZ 85mm F1.4 ZA Planar T*, som er noe av det skarpeste som finnes til denne fatningen, og som gir et utsnitt som ikke er så langt fra det man får med en 50mm på et 1,5x crop-kamera.

JPG eller RAW?

I likhet med mange andre kameraer er også A900 utstyrt med bildestiler, slik at man kan fininnstille hvilken JPG-kvalitet man ønsker at kameraet skal levere om man ikke ønsker eller har tid til å drive med etterbehandling. I alle våre tester har vi brukt "neutral"-bildestilen, men man har også "standard", "vivid", "portrait" og "landscape", foruten en sv/hv-bildestil. "Neutral"-bildestilen har alle parametre, dvs oppskarping, kontrast, fargemetning og så videre, satt til null.

Sony A900, Fine JPG	Sony A900, RAW

Sammenligner vi et 100% utsnitt fra hovedkortene våre, på 100 ISO, er det temmelig tydelig at JPG-filene med en oppskarping og kontrast på null blir litt i overkant bløte i skarpheten. RAW-filen, behandlet med standardinnstillinger i siste Adobe Camera RAW for Photoshop CS3, er atskillig bedre, selv om også den synes å ha godt av en forsiktig oppskarping. Hvilken oppskarping som vil gi optimale resultater på JPG-filene rett fra kameraet vil variere etter motiv, opptaksforhold, andre innstillinger på kameraet, såvel som personlig smak og hvordan bildet skal brukes i ettertid, så det er vanskelig å si noe definitivt her. De som lurer anbefales å prøve selv og finne frem til hvilke innstillinger som dekker deres behov best.

JPG:

Til tross for at JPG-filene med "neutral"-bildestilen ikke er helt optimale for vårt hovedkort, er detaljgjengivelsen helt enorm. Sammenlignet med andre kameraer er det svært mye mer detaljer på bildene fra A900 enn på de fleste andre. Desverre har vi ikke fått Canon 1Ds MkIII eller 5D Mk II til test ennå, så vi må nøye oss med å sammenligne med kameraer til omkring halve prisen av A900 og nedover, men det er likevel tydelig at dersom detaljoppløsning på lav ISO er tingen man trenger, så henger A900 så absolutt med, selv på JPG uten fininnstilling. Imponerennde!

Sony A900, Fine JPG	Canon EOS 50D, JPG

Pentax K20D, JPG	Nikon D700, JPG	Sony A700, JPG

RAW:

En stor del av de som kjøper A900 vil nok foretrekke, dersom tiden strekker til, å etterbehandle bildene sine, og da er det RAW-filer som gjelder. Gitt standardinnstillinger i siste versjon av Adobe Camera RAW og Photoshop CS3, blir resultatet riktig så bra, og med nøye arbeid i Photoshop eller tilsvarende bildebehandlingsprogram er det nok mulig å trekke ytterligere forbedret bildekvalitet ut av disse filene.

Sony A900, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Pentax K20D, RAW	Canon EOS 5D, RAW	Sony A700, RAW

Nikon D300, RAW	Nikon D700, RAW	Olympus E-3, RAW

Detaljgjengivelsen til A900 er på lav ISO kort og godt helt rå! Sony A900 har her igjen for sin enorme oppløsning, og detaljnivået fremkaller en ikke så rent liten siklerefleks hos redaksjonen. På steder der kretsene er tynne og ligger tett er det antydning til moiré, men dette gjelder i all hovedsak områder hvor det ikke har vært antydning til detaljer med tidligere testkameraer. I det hele tatt er A900s evne til å gjengi små detaljer over alle støvleskaft i forhold til alt annet i samme prisklasse. Enn så lenge inntil 5D Mark II kommer på markedet, med nesten like høy oppløsning. Når bare kvaliteten på pikslene er god, har megapiksler nemlig noe for seg i så henseende, og Sony har her kommet helskinnet fra å stappe nesten 25 megapiksler inn på en og samme brikke. Det er faktisk ikke så enorm pikseltetthet når man regner på det, takket være den store brikken, og regner man antall piksler per areal kommer man ikke ut så langt fra Canon EOS 40D.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med et MTF50-tall på 2886 uten ideell oppskarping legger A900 seg ikke uventet helt i toppen.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Justerer vi for underoppskarping blir A900 med en ganske utrolig margin vårt første testkamera som passerer 3000 linjebredder per bildehøyde (LW/PH), noe som betyr at godt etterbehandlede filer fra dette kameraet kan med god kvalitet skrives ut i A1-størrelse og vel så det. Vi kan ikke gjøre annet enn å gjenta oss selv: Detaljgjengivelsen er regelrett RÅ! Teoretisk maksimum for A900 ligger forresten et sted like over 4000 LW/PH.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Sony A900, X-fine JPG	Sony A900, fine JPG	Sony A900, RAW

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 50D	Nikon D700

Velger man å ikke stole på målingene men heller se på bildene av sinekartet selv, er konklusjonen akkurat den samme der. Uansett hvor streng eller snill man er med Sony A900, danker den ut alle andre kameraer vi har testet, både på RAW og beste JPG-kvalitet. Noen forstyrrelser er det her og der, men med litt godvilje og med vinden og solen i ryggen gir vi A900 3600 linjer, noe som er betydelig mer enn selv nærmeste konkurrent. Gamle storheter som 5D blir forlatt i en støvsky og selv relative nykomlinger som D700 må melde pass lenge før A900 legger inn oppløsningsårene.

Før vi lovpriser A900 detaljoppløsningsevne FOR mye, må vi imidlertid påpeke at selv om alle resultater tyder på at A900 får en viss uttelling for sine drøye 24 megapiksler, så er det like tydelig for oss at det ikke får en uttelling som er dobbelt så stor som den hos kameraer med omkring det halve antallet megapiksler. En dobling av pikselantall medfører altså ikke uten videre en dobling i detalgjengivelse. En dobling av pikselantallet vil imidlertid føre til en dobling av datamengde som må prosesseres og eventuelt lagres, slik at kameraet dermed vil kreve langt kraftigere bildeprisesseringsbrikker (A900 har to) enn tidligere. Kanskje dette er grunnen til at Sony har gitt A900 12-bits råfiler, der de fleste nyere kameraer fra konkurrentene har fått 14-bits?

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men Sony har tatt konsekvensen av dette og utviklet en ny og interessant teknologi som implementerer en totrinns "rensking" av signalet - en gang før det analoge signalet blir digitalisert, og en gang etterpå. Desverre har dette også en svært negativ konsekvens, nemlig at RAW-filer lagres etter at en del av støyfjerningen er foretatt. Dermed går man glipp av mye av den fleksibiliteten og friheten som RAW vanligvis gir. I tillegg kan A900 som nevnt ikke kjøre støyfjerning på kun JPG-filen om man gjør opptak i RAW+JPG, og den valgte støyfjerningen vil da også bli kjørt på RAW-filen, noe som vanligvis er svært lite ønskelig.

1600 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

Økende ISO-verdier ser ut til å samtidig øke effektene vi så allerede på ISO 100. Støyen øker ikke overraskende, og Sonys støyfjerning gjør en grei jobb med å fjerne den, men fjerner samtidig en hel masse detaljer, med det resultatet at JPG-filer rett fra kameraet blir seende enda mer uskarpe ut. Skyter man imidlertid i RAW og etterbehandler filene selv, er det ganske tydelig at selv om støyen er i aller høyeste grad til stede, er den ikke umiddelbart skjemmende. Den er finkornet, danner ikke større flekker eller iøynefallende mønstre, og det bør være en relativt smal sak å gjøre en bedre støyfjerningsjobb på manuelt vis enn det kameraet selv klarer. Skal bildene nedskaleres vil man i tillegg slippe unna med en god del, på grunn av kameraets enorme oppløsning. I det hele tatt er ikke bildestøyen på 1600 ISO direkte avskrekkende, selv om den er ganske tydelig når man ser på bildene på pikselnivå.

3200 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

På 3200 ISO er støyen langt mer markant, og selv i RAW går den her kraftig ut over bildekvaliteten. JPG rett ut av kameraet har her mistet sporet fullstendig, og ser bare grøtete ut. Skal man redde dette er det atter en gang oppløsningen som må trå til, og skal man på død og liv benytte JPG rett fra kameraet må kraftig nedskalering og avistrykk til for å gjøre dette brukbart. Kan man bruke RAW er imidlertid grunnlaget langt bedre, og selv om støyen er både tydelig og forstyrrende, er den fremdeles jevn nok til at man kan redde mye også på denne ISO-verdien.

6400 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Nikon D700, ISO 25600

På tilsvarende 6400 ISO har støyfjerningen på JPG spist opp svært mye av detaljene, og støyen har også tatt heftig for seg på RAW. Bildet begynner å gå i oppløsning, og mange detaljer forsvinner, men A900 ligger fremdeles ikke noe spesielt dårligere an enn mange andre kameraer, selv om D700 ligger milelangt foran feltet her. Sonys A700 med en eldre firmware (nyere skal visstnok ha forbedret støyegenskapene betraktelig) viser hvor ille det kan bli. For sammenligningens skyld har vi her tatt med et bilde fra D700, tatt på en ISO-verdi som tilsvarer 25600, og dette er røft regnet sammenlignbart med A900 på 6400 ISO, men om man nedskalerer bildet fra A900 til det halve vil nok A900 karre seg opp igjen et stykke.

I våre støymålinger går A900 gjennom taket og sprenger skalaen ganske så ettertrykkelig, ved høy ISO. På lav ISO er støyen ikke noe å snakke om, men fra ISO 800 og oppover tar den virkelig av. Disse målingene sier imidlertid kun noe om mengden støy og ikke noe om støyens beskaffenhet.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare. Spesielt gjelder dette bildene fra Pentax K20D som hadde betydelig dårligere lysforhold enn de andre, men forskjellen mellom de ulike kameraenes råfiler og jpg-filer vises likevel temmelig tydelig.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Sony A900 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

A900s hvitbalanse er klart under gjennomsnittet, men ikke så enormt at det er noe stort problem. I de aller fleste tilfeller vil autohvitbalansen takle brasene helt fint, og hvis ikke kan man alltids fininstille selv. Man bør uansett skyte RAW om hastighet over lengre tid ikke er høyt prioritert, og da er man fri til å justere hvitbalansen ganske kraftig i ettertid uansett.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Sony A900 i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Ved lavere ISO-verdier er A900s fargegjengivelse ganske gjennomført og helhetlig, men fargerommet fremstår som litt trangere enn det strengt tatt hadde trengt å være. Kanskje på grunn av 12-bits råfiler? Uansett er fargegjengivelsen desverre ikke spesielt presis. Alle fargene trekker ved lavere ISO-verdier mot guloransje, og spesielt for gråtonene som helst skal være så fargenøytrale som mulig er dette ikke bra. Som nevnt er imidlertid feilen omtrent lik ved lavere ISO-verdier, og dermed forholdsvis lett å korrigere i etterkant, men over 1600 ISO blir feilvisningen kraftigere og skifter mer og mer mot grønt des høyere ISO-verdien er. på 6400 har A900 helt mistet sporet hva fargene angår, og man må beregne en god del etterarbeid om man skal ha parfekte farger på bilder tatt på 6400 ISO.

Dette er imidlertid ikke så galt som det høres ut som. Bildet som tegner seg av A900 tilsier at dette er først og fremst et kamera for dem som ikke har behov for høye ISO-verdier, og som har god kontroll på lyset, samt store mengder av det. Til slikt bruk er A900 verken signifikant verre eller bedre enn mange andre.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På dynamisk omfang åpner A900 svært sterkt, og ved lav kvalitet og lav ISO legger det seg helt jevnt med Nikon D700, noe som som sagt er et svært bra resultat. A900 klarer imidlertid ikke å holde koken og allerede på ISO 200 synker det ned til midten av feltet, en posisjon det holder helt til rundt ISO 1600, når det synker ned til lavest eller nest lavest av våre sammenligninsgkameraer. På ISO 6400 er det klart lavest, med en margin på nesten en tredels trinn.

Bildet er mye det samme om vi ser på dynamisk omfang ved lav støytoleranse (dvs høy kvalitet), med unntak av den sterke åpningen. Selv om A900 på ISO 100 er nest best, legger det seg likevel langt under konkurrenten fra Nikon. Derfra holder A900 seg i nederste halvdel av feltet frem til det fullstendig mister taket et sted mellom ISO 800 og 1600, og derfra og ut er det dårligst helt frem til det såvidt greier å krype over Pentax K20D på 6400 ISO.

En helheltlig vurdering av A900 når det gjelder dynamisk omfang reflekterer i stor grad det inntrykket vi sitter igjen med fra hele testen av kameraets bildekvalitet. Dette er et kamera som trives best ved lave ISO-verdier, jo lavere jo bedre, og det mistrives og blir surt og innesluttet om man begynner å bevege seg stort over 800 eller 1600 ISO. På lav ISO leverer det til gjengjeld varene så det holder!

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Solid bygget, godt å holde, men med mange knapper og brytere, noen av dem plassert slik at man må skifte grep for å nå dem. Ellers et utpreget proffverktøy med en betryggende solid utløserlyd.

Batteri:

Grei batteriytelse på 880 eksponeringer per lading, og en ganske god og nøyaktig batteriindikator.

Skjerm og søker:

Både skjerm og søker er helt på høyden med det aller beste på markedet i dag. Begge er store og klare, og gjør jobben sin svært godt. Noe småpirk gjør likevel at toppkarakteren uteblir også denne gang. Miniskjermen på toppen er strengt tatt unødvendig og overflødig.

Funksjoner:

Ikke all verden til funksjoner for å være et toppkamera, men man har det meste av hva man trenger. En del funksjoner synes imidlertid å være venstrehåndsarbeid fra Sonys side, som for eksempel mangelen på automatisk eller prioritert valg av minnekortplass, og at man ikke kan lagre forhåndsvisningsbildet. Likevel, et fullformatkamera med bildestabilisator i kamerahuset kan tilgis en del blødmer før det blir katastrofalt.

Autofokus:

En presis men ikke spesielt rask autofokus som gjør nytten i vanlig bruk, men kanskje vil slite litt i hektiske øyeblikk.

Hurtighet:

Ikke et utpreget sportskamera, men raskt nok i takten for de fleste. Raskeste filoverføring vi noensinne har målt.

Betjening/brukervennlighet:

Noen dårlig plasserte knapper trekker ned, samt en til tider keitete hovedmeny og en ditto av-/på-bryter, men i all hovedsak er kameraet intuitivt og enkelt i bruk. Grepet er noe av det beste vi har prøvd, men kan være noe stort for små hender.

Bildekvalitet:

En helt fantastisk detaljgjengivelse er uten tvil dette kameraets store trekkplaster, men desverre går det ut over bildekvaliteten ved høye ISO-verdier. Dette er et kamera som trives best med mye lys og lave ISO-verdier, og når det trives gjør det jobben svært, svært bra.

Konklusjon:

Sony satser hardt på speilrefleks for tiden, og gjør sitt beste for å bryte inn i et mildt sagt presset marked. For å oppnå dette har de på ett år sluppet ikke mindre enn fire ulike speilrefleksmodeller, flere av dem markedets beste på ulike felt. En slik storsatsning står det respekt av, og man tviler aldri på at Sony med dette mener alvor. Tillit til at det man bruker mye penger på faktisk vil være nyttig i en del år fremover er avgjørende for kundene, og derfor også for en produsent som forsøker å etablere seg i et vanskelig marked. Sony har imidlertid et stykke igjen å gå rent teknisk og designmessig, for selv om de leverer svært gode produkter, og faktisk kan sies å være best på enkelte sider ved dem, fremstår speilreflekskameraene som en smule umodne når man ser på helheten. Det er i og for seg ikke noe galt i det, når kameraene Sony leverer i all hovedsak er så bra som de er. Det som gjenstår er finpussen.

På samme måte er Sony A900 i grove trekk et todelt kamera. Det det gjør bra, gjør det meget bra (spesielt detaljoppløsning og søkeren), mens en del andre aspekter ved det bærer preg av å ikke ha fått like mye tid, krefter og penger som de kanskje burde. Sony A900 er derfor uten tvil et kamera for proffene, men ikke alle proffene. Fotografer som jobber i godt lys og har full kontroll over det, det være seg utendørs eller i studio, kan i dag knapt gjøre et bedre valg enn dette hva bildekvalitet angår (med mindre man vil bruke en årslønn på mellomformatkamera), men det er ikke uten videre et kamera som vil være ideelt for sportsfotografer eller fotojournalister av alle slag. Noen, men neppe alle. Det har også sine feil og problemer, men om man er klar over kameraets begrensninger er dette en arbeidshest av et kamera som vil vare og gi gode bilder lenge.

Og bare så det er sagt: Detaljgjengivelsen er RÅ!