Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Sony A900 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

A900s hvitbalanse er klart under gjennomsnittet, men ikke så enormt at det er noe stort problem. I de aller fleste tilfeller vil autohvitbalansen takle brasene helt fint, og hvis ikke kan man alltids fininstille selv. Man bør uansett skyte RAW om hastighet over lengre tid ikke er høyt prioritert, og da er man fri til å justere hvitbalansen ganske kraftig i ettertid uansett.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Sony A900 i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Ved lavere ISO-verdier er A900s fargegjengivelse ganske gjennomført og helhetlig, men fargerommet fremstår som litt trangere enn det strengt tatt hadde trengt å være. Kanskje på grunn av 12-bits råfiler? Uansett er fargegjengivelsen desverre ikke spesielt presis. Alle fargene trekker ved lavere ISO-verdier mot guloransje, og spesielt for gråtonene som helst skal være så fargenøytrale som mulig er dette ikke bra. Som nevnt er imidlertid feilen omtrent lik ved lavere ISO-verdier, og dermed forholdsvis lett å korrigere i etterkant, men over 1600 ISO blir feilvisningen kraftigere og skifter mer og mer mot grønt des høyere ISO-verdien er. på 6400 har A900 helt mistet sporet hva fargene angår, og man må beregne en god del etterarbeid om man skal ha parfekte farger på bilder tatt på 6400 ISO.

Dette er imidlertid ikke så galt som det høres ut som. Bildet som tegner seg av A900 tilsier at dette er først og fremst et kamera for dem som ikke har behov for høye ISO-verdier, og som har god kontroll på lyset, samt store mengder av det. Til slikt bruk er A900 verken signifikant verre eller bedre enn mange andre.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På dynamisk omfang åpner A900 svært sterkt, og ved lav kvalitet og lav ISO legger det seg helt jevnt med Nikon D700, noe som som sagt er et svært bra resultat. A900 klarer imidlertid ikke å holde koken og allerede på ISO 200 synker det ned til midten av feltet, en posisjon det holder helt til rundt ISO 1600, når det synker ned til lavest eller nest lavest av våre sammenligninsgkameraer. På ISO 6400 er det klart lavest, med en margin på nesten en tredels trinn.

Bildet er mye det samme om vi ser på dynamisk omfang ved lav støytoleranse (dvs høy kvalitet), med unntak av den sterke åpningen. Selv om A900 på ISO 100 er nest best, legger det seg likevel langt under konkurrenten fra Nikon. Derfra holder A900 seg i nederste halvdel av feltet frem til det fullstendig mister taket et sted mellom ISO 800 og 1600, og derfra og ut er det dårligst helt frem til det såvidt greier å krype over Pentax K20D på 6400 ISO.

En helheltlig vurdering av A900 når det gjelder dynamisk omfang reflekterer i stor grad det inntrykket vi sitter igjen med fra hele testen av kameraets bildekvalitet. Dette er et kamera som trives best ved lave ISO-verdier, jo lavere jo bedre, og det mistrives og blir surt og innesluttet om man begynner å bevege seg stort over 800 eller 1600 ISO. På lav ISO leverer det til gjengjeld varene så det holder!