Detaljgjengivelse

Dersom man overhodet har hørt om A900 før, så er det garantert oppløsningen man har hørt om. Sony A900 er første speilreflekskamera på markedet med hele 24,6 megepiksler, om man da ser bort i fra kameraer som har en brikke som er større enn fullformat. Oppløsningen på A900 er faktisk nesten hele 16% høyere enn nr to på listen, Canon EOS 1Ds Mark III til godt over doble prisen av A900. Det er også mange andre likheter mellom spesifikasjonene på de to kameraene, og du kan sammenligne dem her.

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle testbilder ble denne gang tatt med et Sony SAL-85F14CZ 85mm F1.4 ZA Planar T*, som er noe av det skarpeste som finnes til denne fatningen, og som gir et utsnitt som ikke er så langt fra det man får med en 50mm på et 1,5x crop-kamera.

JPG eller RAW?

I likhet med mange andre kameraer er også A900 utstyrt med bildestiler, slik at man kan fininnstille hvilken JPG-kvalitet man ønsker at kameraet skal levere om man ikke ønsker eller har tid til å drive med etterbehandling. I alle våre tester har vi brukt "neutral"-bildestilen, men man har også "standard", "vivid", "portrait" og "landscape", foruten en sv/hv-bildestil. "Neutral"-bildestilen har alle parametre, dvs oppskarping, kontrast, fargemetning og så videre, satt til null.

Sony A900, Fine JPG	Sony A900, RAW

Sammenligner vi et 100% utsnitt fra hovedkortene våre, på 100 ISO, er det temmelig tydelig at JPG-filene med en oppskarping og kontrast på null blir litt i overkant bløte i skarpheten. RAW-filen, behandlet med standardinnstillinger i siste Adobe Camera RAW for Photoshop CS3, er atskillig bedre, selv om også den synes å ha godt av en forsiktig oppskarping. Hvilken oppskarping som vil gi optimale resultater på JPG-filene rett fra kameraet vil variere etter motiv, opptaksforhold, andre innstillinger på kameraet, såvel som personlig smak og hvordan bildet skal brukes i ettertid, så det er vanskelig å si noe definitivt her. De som lurer anbefales å prøve selv og finne frem til hvilke innstillinger som dekker deres behov best.

JPG:

Til tross for at JPG-filene med "neutral"-bildestilen ikke er helt optimale for vårt hovedkort, er detaljgjengivelsen helt enorm. Sammenlignet med andre kameraer er det svært mye mer detaljer på bildene fra A900 enn på de fleste andre. Desverre har vi ikke fått Canon 1Ds MkIII eller 5D Mk II til test ennå, så vi må nøye oss med å sammenligne med kameraer til omkring halve prisen av A900 og nedover, men det er likevel tydelig at dersom detaljoppløsning på lav ISO er tingen man trenger, så henger A900 så absolutt med, selv på JPG uten fininnstilling. Imponerennde!

Sony A900, Fine JPG	Canon EOS 50D, JPG

Pentax K20D, JPG	Nikon D700, JPG	Sony A700, JPG

RAW:

En stor del av de som kjøper A900 vil nok foretrekke, dersom tiden strekker til, å etterbehandle bildene sine, og da er det RAW-filer som gjelder. Gitt standardinnstillinger i siste versjon av Adobe Camera RAW og Photoshop CS3, blir resultatet riktig så bra, og med nøye arbeid i Photoshop eller tilsvarende bildebehandlingsprogram er det nok mulig å trekke ytterligere forbedret bildekvalitet ut av disse filene.

Sony A900, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Pentax K20D, RAW	Canon EOS 5D, RAW	Sony A700, RAW

Nikon D300, RAW	Nikon D700, RAW	Olympus E-3, RAW

Detaljgjengivelsen til A900 er på lav ISO kort og godt helt rå! Sony A900 har her igjen for sin enorme oppløsning, og detaljnivået fremkaller en ikke så rent liten siklerefleks hos redaksjonen. På steder der kretsene er tynne og ligger tett er det antydning til moiré, men dette gjelder i all hovedsak områder hvor det ikke har vært antydning til detaljer med tidligere testkameraer. I det hele tatt er A900s evne til å gjengi små detaljer over alle støvleskaft i forhold til alt annet i samme prisklasse. Enn så lenge inntil 5D Mark II kommer på markedet, med nesten like høy oppløsning. Når bare kvaliteten på pikslene er god, har megapiksler nemlig noe for seg i så henseende, og Sony har her kommet helskinnet fra å stappe nesten 25 megapiksler inn på en og samme brikke. Det er faktisk ikke så enorm pikseltetthet når man regner på det, takket være den store brikken, og regner man antall piksler per areal kommer man ikke ut så langt fra Canon EOS 40D.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med et MTF50-tall på 2886 uten ideell oppskarping legger A900 seg ikke uventet helt i toppen.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Justerer vi for underoppskarping blir A900 med en ganske utrolig margin vårt første testkamera som passerer 3000 linjebredder per bildehøyde (LW/PH), noe som betyr at godt etterbehandlede filer fra dette kameraet kan med god kvalitet skrives ut i A1-størrelse og vel så det. Vi kan ikke gjøre annet enn å gjenta oss selv: Detaljgjengivelsen er regelrett RÅ! Teoretisk maksimum for A900 ligger forresten et sted like over 4000 LW/PH.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Sony A900, X-fine JPG	Sony A900, fine JPG	Sony A900, RAW

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 50D	Nikon D700

Velger man å ikke stole på målingene men heller se på bildene av sinekartet selv, er konklusjonen akkurat den samme der. Uansett hvor streng eller snill man er med Sony A900, danker den ut alle andre kameraer vi har testet, både på RAW og beste JPG-kvalitet. Noen forstyrrelser er det her og der, men med litt godvilje og med vinden og solen i ryggen gir vi A900 3600 linjer, noe som er betydelig mer enn selv nærmeste konkurrent. Gamle storheter som 5D blir forlatt i en støvsky og selv relative nykomlinger som D700 må melde pass lenge før A900 legger inn oppløsningsårene.

Før vi lovpriser A900 detaljoppløsningsevne FOR mye, må vi imidlertid påpeke at selv om alle resultater tyder på at A900 får en viss uttelling for sine drøye 24 megapiksler, så er det like tydelig for oss at det ikke får en uttelling som er dobbelt så stor som den hos kameraer med omkring det halve antallet megapiksler. En dobling av pikselantall medfører altså ikke uten videre en dobling i detalgjengivelse. En dobling av pikselantallet vil imidlertid føre til en dobling av datamengde som må prosesseres og eventuelt lagres, slik at kameraet dermed vil kreve langt kraftigere bildeprisesseringsbrikker (A900 har to) enn tidligere. Kanskje dette er grunnen til at Sony har gitt A900 12-bits råfiler, der de fleste nyere kameraer fra konkurrentene har fått 14-bits?

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men Sony har tatt konsekvensen av dette og utviklet en ny og interessant teknologi som implementerer en totrinns "rensking" av signalet - en gang før det analoge signalet blir digitalisert, og en gang etterpå. Desverre har dette også en svært negativ konsekvens, nemlig at RAW-filer lagres etter at en del av støyfjerningen er foretatt. Dermed går man glipp av mye av den fleksibiliteten og friheten som RAW vanligvis gir. I tillegg kan A900 som nevnt ikke kjøre støyfjerning på kun JPG-filen om man gjør opptak i RAW+JPG, og den valgte støyfjerningen vil da også bli kjørt på RAW-filen, noe som vanligvis er svært lite ønskelig.

1600 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

Økende ISO-verdier ser ut til å samtidig øke effektene vi så allerede på ISO 100. Støyen øker ikke overraskende, og Sonys støyfjerning gjør en grei jobb med å fjerne den, men fjerner samtidig en hel masse detaljer, med det resultatet at JPG-filer rett fra kameraet blir seende enda mer uskarpe ut. Skyter man imidlertid i RAW og etterbehandler filene selv, er det ganske tydelig at selv om støyen er i aller høyeste grad til stede, er den ikke umiddelbart skjemmende. Den er finkornet, danner ikke større flekker eller iøynefallende mønstre, og det bør være en relativt smal sak å gjøre en bedre støyfjerningsjobb på manuelt vis enn det kameraet selv klarer. Skal bildene nedskaleres vil man i tillegg slippe unna med en god del, på grunn av kameraets enorme oppløsning. I det hele tatt er ikke bildestøyen på 1600 ISO direkte avskrekkende, selv om den er ganske tydelig når man ser på bildene på pikselnivå.

3200 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

På 3200 ISO er støyen langt mer markant, og selv i RAW går den her kraftig ut over bildekvaliteten. JPG rett ut av kameraet har her mistet sporet fullstendig, og ser bare grøtete ut. Skal man redde dette er det atter en gang oppløsningen som må trå til, og skal man på død og liv benytte JPG rett fra kameraet må kraftig nedskalering og avistrykk til for å gjøre dette brukbart. Kan man bruke RAW er imidlertid grunnlaget langt bedre, og selv om støyen er både tydelig og forstyrrende, er den fremdeles jevn nok til at man kan redde mye også på denne ISO-verdien.

6400 ISO:

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Nikon D700, ISO 25600

På tilsvarende 6400 ISO har støyfjerningen på JPG spist opp svært mye av detaljene, og støyen har også tatt heftig for seg på RAW. Bildet begynner å gå i oppløsning, og mange detaljer forsvinner, men A900 ligger fremdeles ikke noe spesielt dårligere an enn mange andre kameraer, selv om D700 ligger milelangt foran feltet her. Sonys A700 med en eldre firmware (nyere skal visstnok ha forbedret støyegenskapene betraktelig) viser hvor ille det kan bli. For sammenligningens skyld har vi her tatt med et bilde fra D700, tatt på en ISO-verdi som tilsvarer 25600, og dette er røft regnet sammenlignbart med A900 på 6400 ISO, men om man nedskalerer bildet fra A900 til det halve vil nok A900 karre seg opp igjen et stykke.

I våre støymålinger går A900 gjennom taket og sprenger skalaen ganske så ettertrykkelig, ved høy ISO. På lav ISO er støyen ikke noe å snakke om, men fra ISO 800 og oppover tar den virkelig av. Disse målingene sier imidlertid kun noe om mengden støy og ikke noe om støyens beskaffenhet.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare. Spesielt gjelder dette bildene fra Pentax K20D som hadde betydelig dårligere lysforhold enn de andre, men forskjellen mellom de ulike kameraenes råfiler og jpg-filer vises likevel temmelig tydelig.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.