Test:
Sony Alpha A900
Sony satser stort på speilrefleksfronten, og nå har toppmodellen endelig kommet på markedet.
I bruk
Funksjoner |
|
| Vurdering: | |
Enkelte produsenter har i en tid nå unnskyldt seg med at det ikke er mulig å lage en brikkebasert bildestabilisator for fullformatskameraer, fordi brikken vil til tider bevege seg ut av objektivets bildesirkel og forårsake vignettering, men dette har altså Sony likevel klart å få til i sin nye toppmodell. Uvisst hvordan, og minst en av de andre produsentene som tilbyr fullformatkameraer har uttalt til Akam at de gjerne skulle visst hvordan Sony fikk dette til. Nå er imidlertid A900 her, med både fullformatsbrikke og bildestabilisator i kamerahuset, så på en eller annen måte er dette en mulig kombinasjon. Og godt er det. Stor pluss i margen til Sony her.
I likhet med Nikons fullformatkameraer kan også Sony A900 benytte objektiver som er tiltenkt kameraer med mindre bildebrikke. I motsetning til Nikons modeller vil ikke et område av søkeren bli mørkt, men klammer i søkeren vil lyse rødt for å angi hvilket utsnitt man får, og akkurat her må vi si at vi foretrekker Sonys løsning fremfor Nikons. For fotografering av avgjørende øyeblikk kan det ofte være ønskelig å også se hva som går for seg utenfor området som blir avbildet, og her har man en mulighet til det, noe a la slik som man har det med Leicas M-serie og andre rammesøkerkameraer.
Som tidligere nevnt har ikke A900 LiveView, hovedsaklig på grunn av plassmangel som en følge av den enorme søkeren. Det A900 har som en slags alternativ er noe Sony kaller Intelligent Preview. Dette ligner litt på Pentax sin forhåndsvisning i at man tar et forhåndsvisningsbilde med nedblendingsknappen, men i motsetning til Pentax kan ikke A900 lagre dette bildet etter at det er tatt. Uansett hvor bra det er, er det til syvende og sist tapt. Det man imidlertid kan bruke det til, er å fikle med ulike innstillinger og se hvordan det påvirker bildet. Innenfor visse grenser, selvsagt, men ting som eksponering, hvitbalanse og optimalisering av dynamisk omfang kan alle testes på denne måten, før man begynner å fotografere for alvor. Dette er selvsagt bare en nyttig funksjon i studio eller ved andre anledninger der fotoforholdene ikke endrer seg raskt, og hvor motivet ikke går sin vei mens du står og fingrer med kamerainnstillingene. Et greit alternativ til LiveView, synes vi, søkeren tatt i betraktning, men vi er skuffet over at man ikke kan lagre det forhåndsviste bildet, og håper denne muligheten vil åpenbare seg i en fremtidig oppdatering av kameraets firmware. Sony har vært flink til å slippe ny firmware med forbedringer og nye muligheter, så akkurat her er vi forsiktig håpefulle.
De nevnte funksjonene er selvsagt ikke alt Sony A900 er utstyrt med på denne fronten, men da dette er en kameratest og ikke en brukerhåndbok, ser vi ikke behovet med å gå nærmere inn på dem alle sammen. Det holder å meddele at Sony A900 er Sonys toppmodell, også på funksjonssiden, og at man her får det meste man trenger og i mange tilfeller mere til. Det er imidlertid likevel noen småting vi savner. For eksempel synes vi at auto-ISO-funksjonen ikke er så god som den burde vært. Man kan ikke fritt definere laveste og høyeste ISO-verdi her, men må i stedet velge mellom fem ferdigoppsatte alternativer, hvor 200 eller 400 alltid er laveste, og 400, 800 eller 1600 alltid er høyeste. I tillegg burde man hatt mulighet til å få auto-ISO-funksjonen til å fungere som Pentax K10Ds TAv-modus, hvor man kan bestemme lukkertid og blender og la kameraet velge ISO deretter. Sony er forresten ikke eneste produsent som burde sneket litt i kortene til Pentax her.
En annen merkverdighet er at selv om A900 har to minnekortplasser - en til CF og en til Sonys eget MS - så må man gjennom kameraets menyer manuelt velge hvilken som skal brukes. Har man minnekort bare i den ene, vil ikke den bli brukt automatisk, og man risikerer å miste blinkskuddet dersom man har feilinnstilt kameraet her i forhold til hva man har satt i av minnekort. Her finnes ingen mulighet til å sette prioritering på noen minnekortplass slik at man har et backup-minnekort i kameraet om det ene skulle gå fullt på feil tidspunkt, og det finnes heller ingen auto-funksjon. Dette er en svært alvorlig svakhet med kameraet, og det forbauser oss ikke så rent lite at Sony har begått en slik blunder her. Svakt av dem, og vi kan bare håpe på at dette blir fikset på i en senere oppdatering av kameraets firmware.
I det hele tatt er A900 på mange måter et litt merkelig kamera. Enkelte aspekter av det bærer preg av å ha vært gjenstand for mye omtanke og ekspertise, mens andre ting synes å nærmest ha blitt kastet på kameraet uten noen videre tanke bak. Heldigvis er sistnevnte i et mindretall, men desverre er noen av disse pussighetene av det viktige slaget. Vi har allerede nevnt auto-ISO og problemene med de to minnekortplassene, men på bildekvalitet (diskutert mer detaljert på de neste par sidene) finner vi noen til. For eksempel får man ikke stille A900 inn på beste JPG-kvalitet (Extra Fine) dersom man tar RAW og JPG samtidig, men må av ukjente grunner nøye seg med nest beste (Fine). Samme ulla, men langt mer alvorlig, er at de støyfjerningsinnstillingene man angir skal brukes på JPG-filene også vil bli brukt på RAW-filene dersom man ikke endrer det i menyen først. Her burde det helt klart ha vært mulig å benytte støyfjerning kun på JPG-filene og la RAW-filene forbli urørt, spesielt ved bruk av RAW+JPG.
Mange vil synes karakteren vi gir A900 for funksjoner er for dårlig, men dette har sitt utspring i alle svakhetene og feilene det har på dette området. En oppdatert firmware som fikser de fleste eller alle av disse kunne hevet denne karakteren med et halvt trinn. Hører dere, Sony?
Autofokus |
|
| Vurdering: | |
Selv med noe av det beste og dyreste som finnes av objektiver til A900 er ikke autofokusen spesielt rask, men så er dette ikke utpreget et høyhastighetskamera heller. Og misforstå oss rett, vi sier ikke at A900 er tregt på dette området, bare at det ikke er direkte raskt. Presis er den imidlertid, og det var direkte vanskelig å fremprovosere fokusjaging og feilfokusering med dette kameraet, uansett objektiv.
Ndenfor kan du se videoklipp av A900 med to forskjellige objektiver, og sammenligne autofokushastigheten på begge. Første objektiv er Sony SAL-2470Z Carl Zeiss Vario-Sonnar T* 24-70mm F2.8 ZA SSM og nummer to er Sony SAL-85F14CZ 85mm F1.4 ZA Planar T* . Begge fokuserer fra ene enden av sitt fokusområde til den andre, og tilbake igjen, tre ganger.
Det er også verdt å nevne at A900 som en del andre kameraer i samme klasse også tilbyr individuell finjustering av fokusen, for ulike objektiver. Ikke en kjøpe-eller-ikke-kjøpe-funksjon, synes vi, men så avgjort greit å ha om man skulle være på oppdrag med et objektiv som feilfokuserer.
Hurtighet |
|
| Vurdering: | |
Sony A900 er spesifisert til 5 bilder per sekund, og det hender det klarer det i våre tester også. Ikke i enkeltbildemodus, imidlertid, hvor vi måtte nøye oss med mellom to og to og et halvt bilde i sekundet, i snitt på det beste, eller 22 bilder på 10 sekunder. Ikke ille i det hele tatt, men ikke i tet heller. A900 distanserer her lillebror A700, og legger seg nesten jevnt med Pentax K20D. Er opptakshastighet viktig bruker man imidlertid ikke enkeltbildemodus, men seriemodus, og der ser det straks bedre ut.
I seriemodus klarte A900 sine spesifiserte 5 bilder i sekundet, eller tett oppunder, men bare de første tre sekundene. Deretter gikk hastigheten ned til tre bilder i sekundet i fem-seks sekunder, og deretter lå hastigheten konstant på 2,1 bilder i sekundet, i snitt. Dette var målt med to ulike UDMA-kort som er det raskeste som finnes på markedet i dag. Minnekorthastigheten spiller ikke noen praktisk rolle før kameraets buffer praktisk talt er full, men deretter vil kortets hastighet ha en innvirkning på hastigheten. Disse resultatene kom vi frem til basert på beste JPG-kvalitet, noe som innebærer mer prosessering enn "fine", men i følge Sony Norge skal dette ikke ha noen innvirkning på hastigheten. Dette stemmer i henhold til våre tester, men bare de første par sekundene. Har man behov for full pupp i mer enn omkring tre sekunder, må man skru JPG-kvaliteten ned til "fine". Da holder A900 det gående på full gass i nærmere 30 sekunder, og i stor grad også deretter, kun avbrutt av enkelte små pustepauser.
Skifter vi over til RAW, ser vi at A900 i seriemodus klarte 20 bilder på 10 sekunder. Av disse var de første 14 i løpet av de tre første sekundene, og hastigheten til å begynne med var dermed temmelig nært den spesifiserte. A900 skal visstnok klare RAW i fem bilder i sekundet i 17 bilder, så vår måling på 14 er tålelig nært. Etter de tre første sekundene gikk hastigheten ned til omkring ett bilde i sekundet.
Vi testet også hastigheten på A900 når det var innstilt på RAW+JPG, og det klarte da å opprettholde makshastigheten i to sekunder, det vil si ti bilder, før hastigheten sank til noe omkring to tredels bilde i sekundet.
På overføringshastighet er Sony tradisjonelt kongen på haugen, og selv om USB2 har en teoretisk maksimal hastighet på ca 60 MB/sek, og Sony A700 er med sine 15,77 MB/sek noe av det raskeste vi har målt på dette området. Det vil si, før vi målte A900. A900 setter nemlig ny banerekord på overføringshastighet, og det ganske så ettertrykkelig også. det er 2,5 ganger raskere enn Pentax K20D, og over fire ganger raskere enn Nikon D700. Måler vi mot Canon EOS 40D, som var et svært raskt kamera på alle andre måter, er A900 hele seks og en halv gang raskere! Utklassing! Desverre på et område som for mange ikke er spesielt viktig, men utklassing like fullt.
A900 er ikke et fantastisk raskt kamera når man ser på bilder per sekund, men om man ser på datamengde fremfor bildeantall, blir disse resultatene straks mer imponerende. Greit, det er ikke et typisk sportskamera, men det er det forhåpentligvis heller ingen som har hatt noe forventning om. Regnet i antall megapiksler per sekund er faktisk A900 med sine 123 mp/sek over 20% raskere enn Canons 1D Mk III (100 mp/sek), selv om det riktignok går tom for damp et stykke tidligere.
Betjening/brukervennlighet |
|
| Vurdering: | |
A900 er som nevnt ingen utpreget lettvekter, men det er ikke ubehagelig å holde likevel. Det kan være litt bredt i grepet for de med svært små hender, men for de fleste av oss vil kameraet ligge godt i hånden. Fotojournalister vi har snakket med mener A900 har det beste grepet som noensinne er laget på et speilreflekskamera, noe vi ikke er enig i uten videre, men det er absolutt et godt grep på det uansett. Utløserknappen og kommandohjulene ligger godt til, og er lette å betjene uten å skifte grep.
Det kan man desverre ikke uten videre si om alle de andre knappene og bryterne på kameraet, og dem er det mange av. Sony har en uttalt filosofi av "en funksjon en knapp", noe som fører til et kamerahus med svært mange knapper og brytere. Som en logisk konsekvens av dette vil ikke alle være like hensiktsmessig plassert, og noen vil være direkte dårlig plassert. Det er ganske enkelt en av ulempene med å redusere antall trinn til en funksjon ved å øke antallet knapper og brytere. Fair enough, men vi kunne som nevnt tenkt oss en noe bedre plassering av enkelte av disse. For eksempel gjelder det spesielt ISO-knappen, og i noe mindre grad knappen for å endre hvitbalanse, men også knappene for henholdsvis eksponeringskompensasjon og opptakshastighet kunne vært bedre plassert. Alle disse krever i større eller mindre grad at man skifter grep for å betjene dem, noe som også gjelder kameraets av-/på-knapp, som ligger på baksiden til venstre for søkeren, som på alle andre av Sonys speilreflekskameraer. Dette valget har vi vanskelig for å forstå. Canon har også en noe merkelig plassering av av-/på-knappen, mens Nikon og Pentax etter vår mening har den perfekte plassering av denne. Ved å legge av-/på-bryteren til en dreiebryter rundt utløserknappen har Pentax og Nikon gjort det enkelt og greit å slå kameraet på uten å skifte grep om man holder kameraet klart, og man kan være klar til opptak på et øyeblikk. At man velger en annen løsning på nybegynnerkameraer kan vi til en viss grad forstå, men dreiebryterløsningen er så mye bedre at vi har vanskelig for å forstå hvorfor ikke også andre produsenter inkorporerer den på sine dyrere modeller. Uansett har A900 en direkte keitete av-/på-bryter, både med tanke på plassering og om man skal betjene den med frosne fingre. På sistnevnte er det forresten bare Olympus som har en løsning som holder mål, men dog.
Heldigvis er modushjulet til venstre for søkeren av god kvalitet og har en godt profilert og gummiert overflate. Samtidig glimrer ting som motivprogrammer heldigvis med sitt fravær, og hjulet er velsignet fritt for rot. Her finner man de vanlige PSAM-modusene, samt full auto og tre forskjellige lagringsplasser for brukerdefinert oppsett, nummerert fra 1 til 3. Mer er det ikke, og det holder i lange baner.
Styrespaken, eller joysticken for dem som foretrekker det, er vi imidlertid ikke helt fornøyde med. Den oppleves som upresis i praktisk bruk, og det er for lett å trykke den inn når man egentlig vil styre rundt på skjermen med den, om man holder tommelen på den på en normal måte. Den ligner en del på styrespakene som man finner på en del eldre mobiltelefoner fra Sony-Ericsson, som for eksempel gamle K750i, og som ofte gikk i stykker for et godt ord. Det er selvsagt meget mulig den er av bedre kvalitet på A900 enn på en telefon til en brøkdel av prisen, men vi skulle likevel heller ønske at A900 her var utstyrt med en mer tradisjonell femveis bryter. Dette vil imidlertid være høyst individuelt, og kan betraktes som en vanesak. Prøv før du kjøper er moralen her.
Informasjonsvisningen på hovedskjermen er heldigvis betraktelig bedre enn den lille toppskjermen, og her kan man velge mellom en visning med mye informasjon (bildet til høyre), eller en mer oversiktelig og enklere visning med litt mindre informasjon, eller ingen infovisning overhodet. Alt som skal til for å veksle mellom mulighetene er et lett trykk på DISP-knappen, og ved hjelp av Fn-knappen til høyre for skjermen kan man også endre på de ulike funskjonene og innstillingene som vises, hvis man av en eller annen grunn ikke kan eller vil bruke den mer direkte metoden med funksjonens dedikerte knapp eller bryter.
Hva hovedmenyen angår så er den delt inn slik at man ikke må skrolle nedover for å vise alle alternativer på en side. De ulike kategoriene er derimot delt inn i nummererte sider, og ved hjelp av det bakre kommandohjulet kan man hoppe mellom disse. Det fremre kommandohjulet kan brukes til å navigere seg ned til det alternativet på hver side som man ønsker å gjøre noe med. Alternativt kan man gjøre begge deler med styrespaken på baksiden, som uansett må brukes som bekreft-knapp. Systemet fungerer greit med tanke på oversikten, men det kan være litt lang vei å gå for å finne de ulike alternativene, spesielt dersom man utelukkende benytter styrespaken. Det er da også lett å velge feil ved et uhell. Man kan heldigvis selv velge hvor kameraet skal starte hver gang man på nytt går inn i hovedmenyen, enten på toppen av menyen, eller der man slapp sist.