Fysisk

Ønsker du å vite mer om A200s forgjenger kan du lese vår test av A100 her.

Det første man legger merke til når man får A200 i neven er at det virker minde enn A100, og det er det også - i bredden. Det er imidlertid faktisk noen millimeter høyere, men det er ikke like tydelig på grunn av dets tilsynelatende mer strømlinjede form. A200 fremstår utseendemessig som et langt mer moderne kamera, med et langt renere ytre design. Dette skaper inntrykket av at kameraet er mindre enn det er, i forhold til A100, men ser vi på diagrammet under ser vi at forskjellen er på skarve 26 gram. Ikke all verden, altså.

Vektmessig er faktisk A100 det av sammenligningskameraene som ligger tettest opptil A200. Det er et hakk tyngre enn Canon EOS 400D, men er ikke på langt nær like tungt som Canons neste trinn på stigen, EOS 40D. I vekt ser A200 ut til å ligge omtrent halvveis mellom Canon EOS 400D og Nikon D80.

Kamerahus
Vurdering:

Selv om vekten har gått ned, om enn svært lite, så har plastfølelsen A100 fikk kritikk for tatt samme vei. Borte er den ikke, men den er langt mindre fremtredende hos A200 enn hos forgjengeren, selv om begge kameraene tydeligvis er hovedsaklig konstruert i plast. Tatt i betraktning at dette er Sonys rimeligste speilrefleks når A100 forsvinner fra hyllene, er dette på sitt lille vis både gledelig og overraskende. A200 virker relativt solid og massivt i neven, og selv om grepet neppe passer alle, er det likevel milevis bedre enn kameraer som Canon EOS 350D og 400D, for eksempel. Like slagfast og imponerende som A700 var er det langt fra å være, men en slik sammenligning er i bunn og grunn urettferdig i og med at de to kameraene hører hjemme i to vidt forskjellige nisjer.

Det er ingen synlig værtetting på A200, noe som ikke overrasker oss. Det hadde vært hyggelig om Sony hadde gitt sine kunder en liten bonus her - det burde tross alt være billig for dem å gjøre noe med dette - men vi kan ikke forvente det på et kamera i denne prisklassen. Alle luker og åpninger virker imidlertid så solid som man kunne forvente, og har hengsler og fjærbelastning i metall. Batteriluken kan tas helt av ved hjelp av en absolutt godkjent mekanisme som ikke ser ut til å slite på materialene om den brukes relativt mye, og inntrykket av kamerahuset er i det hele tatt at det er godt bygget og er av en solid karakter, i det store og hele. Det bærer selvsagt litt preg av prisklassen, men gir et bedre inntrykk enn man kunne forvente, prisen tatt i betraktning. Med ett unntak:

Den innebygde blitsen. Den er direkte flaut pinglete, står i oppslått form langt lavere enn på A100, og gir et svært mye mindre solid inntrykk enn resten av kamerahuset. Det er nesten som den hører hjemme på et helt annet kamera og kun montert på A200 som en ettertanke eller fordi man plutselig gikk tom for deler. Det er tydelig hvilken del av A200 Sony har fått sommervikarene til å stå for.

Vi bør også påpeke at A200 har litt av den samme neglefileffekten som vi så på A700, men ikke på langt nær like ille. Vi velger derfor å ikke trekke noe for dette, og vi har heller ikke trukket for løsningen med å legge USB-pluggen innenfor minnekortlukens deksel. Praktisk å kunne begrense antall luker og åpninger i kameraet, men det er likevel et noe underlig valg, siden man allerede har en åpning til fjernkontroll og strøm på vesntre siden av kameraet. Hvorfor ikke bare legge USB-en hit også og slippe å risikere å få støv og skitt inni det langt mere brukte og viktige minnekortrommet? Uansett, dette er en mye brukt løsning på Sonys speilreflekskameraer som det kan være greit å være klar over på forhånd.

Kort oppsummert er kamerahuset merkbart forbedret siden A100, som fikk tre stjerner, men naturlig nok ikke like bra som A700 som ble belønnet med fire. Dommen må derfor bli tre og en halv velfortjente stjerner til A200.

Batteri
Vurdering:

A200 bruker samme batteri som A700, et NP-FM500H på 7.2v og 1650 mAh. Dette er nesten identisk med batteriet til A100 (NP-FM55H, 7.2v 1600mAh) men takket være et spor i førstnevnte som ikke finnes i A100-batteriet, er de bare i begrenset grad krysskompatible. Grunnen til dette vet vi ikke, men resultatet er altså at man kan bruke samme lader på begge batteriene, uansett hvilket kamera den kom med, og mens verken A200 eller A700 kan benytte batterier fra A100, kan A100 benytte batterier fra begge de andre to. Med så like spesifikasjoner synes vi godt at Sony kunne ha klart å gjøre batteriene krysskompatible - det er nok tross alt ikke så rent få A100-eiere som vil oppgradere på ett eller annet punkt, og en god del av disse har nok skaffet seg ekstrabatterier til sitt A100 som de nå ikke får benyttet seg av. Likevel, at A200 og A700 benytter samme batteri ser vi som en fordel i seg selv. Slike løsninger åpner for at man kan låne eller dele ladere og batterier på fototurer, og man kan benytte allerede innkjøpte ekstrabatterier om man senere skulle finne på å oppgradere fra A200 til f.eks. A700.

Det er ikke bare spesifikasjonene som ligner: Sony har også klart å holde på batterikapasiteten fra A100 på A200, og den er helt i teten. Riktignok har Canon EOS 40D litt bedre, men det er så lite at A200s 750 bilder per lading må anses som omtrent like bra. CIPA-tall har også en noe løs forbindelse til virkeligheten, så bli ikke overrasket om du klarer både to og tre ganger så mange bilder per lading, om du ikke bruker blitsen, skjermen og bildestabilisatoren. Canon EOS 400D er et kamera det er naturlig å sammenligne A200 med, selv om det bruker et batteri med omtrent halve kapasiteten (7.4v 720 mAh) av A200. 400D har riktignok ikke en strømslukende bildestabilisator, men ser vi på batterikapasiteten i forhold til CIPA-tallene får vi likevel omtrent det dobbelte antall bilder per lading på A200 som på 400D. Ikke fantastisk, men svært bra, spesielt med tanke på at storebror A700 klarer 100 bilder færre enn A200 per lading, på nøyaktig det samme batteriet.

Skjerm og søker
Vurdering:

Søkeren i A200 er identisk med den vi finner i A100, og det er lite å påpeke med hensyn til den, med unntak av at vi savner ISO-angivelse. Ut over det har man det meste av det man trenger, og akkurat det man strengt tatt kan forvente av et kamera i denne klassen. Søkeren er konstruert av speil, i motsetning til pentaprismet som man finner i dyrere modeller. Det betyr at søkeren i praksis er ørlite granne mørkere og tåler litt mindre juling enn disse, men her er marginene små og for den jevne bruker har dette ingen verdens ting å si i praksis. Søkeren i A200 har en forstørrelse på 0,83x og dekker 95% av bildeflaten. Sistnevnte er samme tall som dyrere modeller som for eksempel Canon EOS 40D.

Skjermen har beholdt samme oppløsning som A100, det vil si 230 000 bildepunkter, og prissegmentet tatt i betraktning klager vi ikke på det, selv om vi nok hadde håpet på en av Sonys egne nye høyoppløselige skjermer. Som en liten trøst er skjermstørrelsen øket fra 2,5 tommer (6,35 cm) til 2,7 tommer (6,86 cm). Litt i overkant av en halv centimeter ekstra er ikke rare trøsten, men det er da noe, og det er uansett raskt glemt om vi sammenligner skjermene fra A100 og A200: A200 har bedre kontrast, fargegjengivelse, og er bare generelt mye bedre! Det første som skriker i ens øyne er umiddelbart at skjermen på A100 ikke klarer å vise sort skikkelig! Det som skal være sort er en slags tåkete mørk grå suppe, mens A200 har et sortnivå med smell i, sett side ved side.

Statusskjermen på A200 har godt med informasjon, og retter seg som du kan se på bildet etter hvilken vei man holder kameraet. Svært praktisk detalj. Mer om denne statusskjermen finner du under betjening/brukervennlighet på neste side.