I spørsmålet om bevaring av digitale bilder, og for den saks skyld,
all digital informasjon, er det to hovedutfordringer: Det ene er å til
enhver tid ha et lesbart medium som filene ligger på. Det andre er å
ha en lesbar datastruktur. Dette var litt kompliserte tekniske uttrykk som vil
skal ta for oss på en litt mer forståelig måte.
Sikre dataene
Den første utfordringen er i teorien ganske grei. Det er den klassiske
”ta sikkerhetskopi av dataene dine”-problematikken. Hvis du kun
har bildene dine på harddisken, og den går i stykker, hva gjør
du da? Da er alle bildene tapt, hvis du ikke vil sende disken til et firma som
kan redde ut dataene for ca en månedslønn. Det avgjørende
er derfor å ha dataene på mer enn ett sted. Hvor mange steder man
trenger/ønsker å ha dem er litt opp til hver enkelt, og kommer
også an på hvilket medium du lagrer på. Jeg hadde for eksempel
en del bilder liggende på tre harddisker. Det høres kanskje mye
ut, men en dag døde den ene disken, og innen jeg hadde fått ny
tilbake fra forhandleren, så hadde disk nummer to gått i stykker.
Hadde jeg ikke hatt det lagret på tre disker, ville bildene vært
tapt.
Men det er ikke sikkert at du ønsker å lagre det på tre
disker, og jeg vil hevde at det heller ikke er ideelt. Hvis man skal gjøre
det, må man i hvert fall passe på at ikke alle diskene er interne
i én maskin, for hvis det skjer noe med maskinen, kan du fort miste alt.
Minst en av diskene bør være ekstern, og ikke tilkoblet annet enn
når det tas sikkerhetskopi.
Det koster penger å lagre store mengder data på tre harddisker, og andre metoder kan være å foretrekke. Den vanligste er nok å lagre på et optisk medium som CD eller DVD. Hvis du har et vanlig digitalt kamera får du ganske mange bilder på en CD, og veldig mange på en DVD. Jeg pleier å ha bildene på to harddisker, og når jeg har nok bilder til å fylle en DVD, kopierer jeg dem over dit. DVD-en bør oppbevares utenfor huset i tilfelle brann eller innbrudd.
Hvis du gjør dette regelmessig, vil du være ganske sikker på at du ikke mister bildene dine på grunn av diskkræsj.
Går i oppløsning
Men det finnes et par andre faremomenter. En ting som skiller bilder fra andre
data du tar sikkerhetskopi av er at bildene ønsker du å beholde
for alltid (med visse unntak). Det betyr at du må passe på at du
kan lese DVD-plata den dagen du evt. trenger den. Optiske medier i dag brytes
langsomt ned, og det er vanskelig å si hvor lenge det vil være mulig
å lese den. Hvis du har lagret på en dårlig plate som har
gått mer eller mindre i oppløsning kan du sitte der uten bildene
dine, selv om du tok sikkerhetskopi av dem. Det er derfor viktig å lage
en ny kopi av gamle plater en gang i mellom. Det er umulig å si hvor ofte
det bør gjøres, men gjør du det hvert femte år er
du på den sikre siden hvis du bruker gode plater.
Filformater
Så med disse enkle grepene har du sikret deg at dataene dine lever videre
i generasjoner. Da gjenstår spørsmålet om hvor vidt du kan
lese disse dataene om for eksempel 50 år. Det finnes ganske gamle data
lagret elektronisk fra datamaskinens barndom og ungdom. Er det noen som kan
lese disse dataene i dag? Når det kommer nye programmer for håndtering
av bilder, blir det noen ganger introdusert nye filformater, mens gamle formater
forsvinner. Dette er en prosess som tar en del år, så det kan være
en idé å konvertere filene til nytt format når man likevel
skal lage ny kopi av en CD eller DVD. Dette kan være en stor jobb hvis
du ikke har tilgang på programmer som gjør det automatisk, men
hva er alternativet?
Det finnes en faggruppe som jobber med å spesifiser hva som kreves av standarder for å sikre at dataene er lesbare i framtiden. Se egen artikkel om dette. Resultatet av deres jobb kan sikre at utfordingene rundt filformater ikke lenger blir en sak for den vanlige brukeren.
Det har gått mange og lange diskusjoner om hva som er mest holdbart av
film og digitale bilder. Det er, som du ser, flere faktorer som kan gjøre
bildene dine utilgjengelige, men så framt de fortsatt mulig å lese,
er det den samme kvaliteten på bildet som da det ble tatt. Det er ingen
forringelse av farger, slik du har på negativer og lysbilder, og du har
ingen filmrute som blir sprø og kan brekke, eller som får riper
og fingeravtrykk.
Behold originalfilen
Når du har tatt et bilde har du ofte et ønske om å forbedre
noe, eller rette på et eller annet som ikke var helt som det skulle. Da
er det viktig å ikke overskrive originalfilen. Om noen år, ønsker
du å gjøre noe annet med bildet, eller du har lært metoder
som gjør at du kan gjøre endringene med bedre resultat. Hvis du
da har overskrevet originalfilen, kan det være umulig å gjøre
de ønskede endringene. Hver gang man gjør endringer på et
bilde tar man bort informasjon, og selv om det i utgangspunktet kanskje ikke
er synlig, så vil det, hvis du senere skal gjøre andre endringer,
kunne utgjøre skillet mellom et godt og et middelmådig resultat.
Dersom du har muligheten, og ønsket om det, kan det være lurt å ta bildene i RAW-format. Da har du et digitalt negativ, med maksimale muligheter for senere redigering.
Oppsummering
For å oppsummere så har vi laget følgende punkter du på
tenke på for å ta vare på bildene dine:
1) Lagre bildene på to disker når du kopierer dem inn fra kameraet
2) Når du har nok bilder, ta en kopi til CD eller DVD, og la en venn eller
familiemedlem ta vare på den for deg.
3) Hvert femte år lager du en ny kopi av alle platene du har brent, og
sjekker samtidig at filformatet det er lagret i fortsatt er ”levende”
4) Hvis du redigerer bildene, behold både original og ferdig redigert
bilde.
Det viktigste er ikke at du følger denne oppskriften til punkt å prikke, men finner en metode som er god nok for deg, samtidig som den er enkel nok til at du gidder å gjøre det.