Side 1: Overblikk

Selv om markedet på speilrefleksfronten domineres av Nikon og Canon har Pentax de siste årene vært en aldri så liten suksesshistorie. Riktignok har ikke Pentax de helt store markedsandelene, men flere og flere kompetente fotografer har fått øynene opp for hva Pentax kan tilby.

Da Pentax K10D ble sluppet på markedet for omkring halvannet år siden, tok det ikke lang tid før det ble en suksess, på grunn av sinn uovertrufne byggekvalitet og svært rikholdige funksjonsliste. Nå er etterfølgeren her, og på utsiden er den nesten identisk, men hva med innmaten? Har Pentax klart å forbedre et ellerede godt kamera eller har de ødelagt for seg selv ved å reparere noe som ikke trenger reparasjon?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Pentax K20D har i likhet med sin forgjenger en byggekvalitet av en annen verden - bokstavlig talt. Skal du ha et kamera som er mer solid enn dette må du lete blant semiproff- eller proffmodellene. Det er også tettet mot vær, vind og støv med over 60 gummipakninger, noe man også må betydelig opp i pris for å finne maken til. Pentax K20D er uansett nisje og pris noe av det mest robuste vi har sett.

Ergonomien er også svært god, men kameraet kan føles litt stort for de med svært små hender. For de aller fleste vi fikk til å prøveholde kameraet lå det imidlertid godt i hånden, og selv om det er et forholdsvis tungt kamera gjør det lite, da det hjelper på balansen og gjør det lettere å holde stille.

Batterikapasiteten er litt svakere enn konkurrentene, men ikke mye. Skal du ut på langtur vil vi uansett anbefale et ekstra batteri eller to, så dette er ikke noe stort problem.

Skjermen er litt mindre enn mange av konkurrentenes skjerm, og i noen tilfeller med lavere oppløsning, men den fungerer greit nok til sitt bruk, og vi liker at Pentax har inkludert muligheter for å justere ikke bare skjermens lysstyrke men også fargegjengivelsen på den. Søkeren er forholdsvis stor, men ikke noe større enn vi strengt tatt hadde forventet av et kamera i denne klassen.

I bruk

Det later desverre til at K20D har litt av det samme problemet som forgjengeren hadde, nemlig at det undereksponerer bildene et halvt til ett blendertrinn. Dette kan være et problem for de som ikke er vant til å bruke speilreflekskamera, men dersom brukeren er i gruppen som dette kameraet er tiltenkt uansett, er det ikke noe stort problem om bare brukeren er det bevisst.

K20D er fullstappet av funksjonalitet av alle slag, og har innstillingsmuligheter herfra til evigheten. De alle fleste vil man aldri bruke, men å ha mulighetene tilgjengelige når du mest trenger dem kan være viktig for at ditt livs beste bilde skal bli tatt, så dette er bare positivt. Bildestabilisering på alle objektiver og et innovativt støvfjerningssystem trekker opp.

I K20D finner man en samling gjennomtenkte funksjoner som klart viser Pentax' ønske om å gjøre kameraet så godt som mulig. Forgjengeren var gjennomtenkt og -designet fra A til Å og det gjelder også K20D. uansett nivå på brukeren vil vi anbefale en gjennomlesning av brukermanualen før man begynner å bruke kameraet, for her er det mange fiffige løsninger og muligheter som gjør fotohverdagen enklere, mer fleksibel eller ganske enkelt bedre.

Både autofokus og opptakshastigheten er bra, men ikke raskest i klassen. Det holder for de aller aller fleste, men dersom høy hastighet er et prioriteringsområde for deg bør du nok vurdere et annet kamera enn dette.

Ergonomi og ytre brukervennlighet er meget bra, men menyene er litt mere fiklete enn vi strengt tatt liker. Man blir tidsnok vant til det, og folk som har hatt speilrefleks tidligere vil neppe ha større vanskeligheter med å finne veien i K20Ds menyer, men enkelte inkonsekvente ting trekker litt ned. kameraet er så gjennomtenkt på alt annet, så hvorfor ikke her også?

Bildekvalitet

På bildekvalitetssiden er Pentax K20D litt schizofren. På den ene siden tilbyr det en detaljgjengivelse som er bedre enn noe annet vi har målt, uansett priklasse eller markedsnisje, men på den annen side er det andre sider ved bildekvaliteten som ikke helt holder samme nivå.

Som nevnt er detaljgjengivelsen svært god. med dette kameraet kan man teoretisk skrive ut sine egne kinoplakater i god kvalitet i størrelse 50x70 cm uten større problemer, eller beskjære bildene heftig uten å miste noen nevneverdig utskriftskvalitet i mindre størrelser. Bildene er skarpe og detaljerte og selv kmeraer til det dobbelte av dette har problemer med å matche det på oppløsningsevne. Bildestøyen er også godt under kontroll på alt annet enn de mest ekstreme ISO-verdiene, og selv der er det bedre enn mange av konkurrentene.

Autohvitbalansen er imidlertid skuffende. Riktignok har vi gjort det så vanskelig som vi kunne for kameraet når vi tester dette, men det måler likevel svært mye mere feil enn konkurrentene på dette området. Heldigvis er minnekort billigere enn noensinne før, noe som gjør at det ikke koster så mye ekstra å fotografere i råformat, og dermed er hvitbalanseproblemet løst siden man da kan justere hvitbalansen i ettertid.

Fargegjengivelsen er heller ikke noe å rope hurra for. Den er gjennomgående svakere enn konkurrentene, og gråtonene er noe av det mest unøyaktige av slaget vi har sett på lenge. Bildene vil nok i de fleste tilfeller bli helt OK, men i de fleste tilfeller vil man måtte drive litt forsiktig etterbehandling for å få de beste resultatene fra dette kameraet. Delvis på grunn av dette, samt på grunn av de noe kronglete menyene og de mange funksjonene og mulighetene, vil vi først og fremst anbefale K20D til entusiaster og folk som vet de kommer til å ta seg tid til å etterbehandle bildene sine.

Oppsummering og konklusjon

		Svært god byggekvalitet.		Litt svak batterikapasitet
		Værtetting i proffklassen		Litt svak LiveView-funksjonalitet
		Mange justeringsmuligheter, bl.a. skjermen		Noe merkelig menysystem
		Fullstappet av funksjoner og muligheter		Litt dårlig fargegjengivelse
		Rask og god autofokus		Unøyaktig hvitbalanse
		Klassens klart beste detaljgjengivelse
		Moderat bildestøy
		God ergonomi

Joda, sine særegenheter til tross har Pentax nok en gang produsert et gullkorn av et kamera. Det er mer krevende i bruk enn sin forgjenger, men til gjengjeld er det heller ikke noen liten oppgradering det her er snakk om. Til tross for noen små skår i gleden er forbedringene i bildekvalitet betydelige, og oppgraderingene på funksjonssiden likeså. Om du som eier et K10D bør oppgradere får være opp til deg selv og dine preferanser og behov (for ikke å snakke om budsjett), men vi ville uten vanskeligheter forstått det om Pentax hadde beholdt K10D som en modell mellom K200D og K20D.

Selv om K20D i pris nå ligger omtrent der K10D gjorde ikke så lenge etter lanseringen, så synes vi det skal ned i pris. Det er et svært godt kamera som allerede er billigere enn noen av sine argeste konkurrenter, men det fremstår fremdeles som litt i dyreste laget i forhold til de flestes behov, synes vi.

Her kan du sammenligne Pentax K20D med noen av konkurrentene.

Klikk her for å lese hele testen.

Klikk her for å hoppe rett til konklusjonen.

Bildegalleri

Side 2: Fysisk

Fysisk

K20D er forholdsvis tungt, hovedsaklig fordi det har et indre rammeverk i stål og et ytre skall av karbonfiber. Tyngden er imidlertid ikke all verden i forhold til konkurrentene, og den er ikke så drøy at den blir et problem for de fleste. Sammen med kameraets utmerkede ergonomi blir effekten bare at det er lettere å holde stødig.

Kamerahus

Vurdering:

Hva selve kamerahuset angår er K20D praktisk talt identisk med K10D, som vi har behørig omtalt og skamrost tidligere. Vi trenger ikke gjenta alt her, men kort sagt er byggekvaliteten noe av det beste på markedet i dag, uansett prisklasse, og man må opp til Olympus E-3 eller Nikon D300, eller enda dyrere modeller for å finne noe bedre. Og da er ikke marginen stor. Hva byggekvalitet angår er forskjellen langt mindre fra K20D til D300 og E-3 enn den er fra K20D til konkurrentene i samme prisklasse. Kameraet er rett og slett bygget som en stridsvogn, og vi kan vanskelig tenke oss værforhold som vi ikke ville tro kameraet kunne takle. Værtetningen er nemlig svært god, og helt på høyden med det langt dyrere D300, om enn ikke fullt så sinnsvak som den i Olympus E-3.

Ergonomien synes vi også er svært god, faktisk helt i toppklasse. Ytre design er tilsynelatende mer gjennomtenkt enn flere andre kameraer til sammen, og her finnes det gode grunner for de fleste valg som er tatt. Grepet kan imidlertid bli litt stort for de med små hender, så som alltid gjelder regelen om at du bør gå i en fotobutikk og prøve før du kjøper, om du ikke er sikker på at det passer deg. Dette gjelder for øvrig alle kameraer, og er ikke noe som er spesielt for Pentax K20D.

Ønsker du å lese mer om ergonomi og byggekvalitet på K20D, anbefaler vi at du leser vår test av K10D. De to kameraene er nesten helt like i oppbygning og ytre design. Eneste forskjell er at K20D har fått en PC-sync-kontakt på venstre side, like foran luken for alle de andre kontaktene, som vist på bildet til høyre. Denne er utstyrt med en liten plastpropp som skrus inn i kontakten når den ikke er i bruk, og det slår oss som en merkverdig tankeløs løsning i et så tvers igjennom gjennomtenkt kamera som K20D. Det er ikke noe stort problem for de fleste, men det er så lett å miste denne plastknotten at man like gjerne kan kaste den med en gang. Den er knøttliten og ikke festet i noe som helst, og de av oss som er tidligere eiere av Nikon F100 husker gjerne at det kameraet hadde lignende løsninger på noen kontakter, men da med mye større plastknotter. Likevel var det knapt mulig å oppdrive brukte eksemplarer av dette kameraet som fremdeles hadde plastproppene.

Likevel, i det store og hele har Pentax sine designere og ingeniører klart å holde fingrene fra fatet og ikke redesigne et kamerahus som ikke trengte redesign, og godt er det. Vi sliter med å lovprise byggekvalitet og ergonomi nok på K20D, og det eneste som gjør at toppkarakteren uteblir også denne gang, er stort sett bare småting, i tillegg til at vi ikke fikk lov til å holde det under springen mens vi fotograferte med det, som vi gjorde med Olympus E-3. Uansett, at man kan få denne byggekvaliteten til en pris som i skrivende stund ikke er langt unna det halve av en Nikon D300, imponerer oss ikke så rent lite. Pentax har vist at det er mulig - nå er det opp til konkurrentene å følge etter.

Batteri

Vurdering:

Pentax K20D bruker det samme batteriet som nær sagt alle andre speilreflekser i samme klasse gjør, men da selvsagt i Pentax sin egen utførelse. Heldigvis sperrer ikke den for bruk av tredjepartsbatterier, som for eksempel Nikons prøver å gjøre.

Batteriluken er like solid og velgjennomtenkt som resten av kameraet, om enn litt pludrete for dem med forfrosne fingre. I tillegg til å være hengslet har batteriluken en slags "bolter" som glir ut og låser den på plass når man dreier på lukkemekanismen. Det hele minner mest av alt om en lås på døren til et bankhvelv, noe som gjør at vi tror luken ville holdt seg pent på plass selv med helt ødelagte hengsler. Når den også kan skilte med god værtetning og batterikrok i tillegg kan vi bare konkludere med at dette er det nærmeste den perfekte batteriluken vi hittil ha sett. I alle fall om du er varm på fingrene.

Batteriluken er i det hele tatt et eksempel til etterfølgelse for de fleste produsenter, som så mange andre løsninger fra Pentax er det.

Batterikapasiteten på K20D er helt OK, men ikke noe å rope hurra for. Likevel, batteriet er det samme som på K10D, og selv om k20D har fått atskillig flere megapiksler, noe som vanligvis forbruker en del strøm, så har Pentax fått til å øke batterikapasiteten etter CIPA-standarden med 30 bilder per lading. Ikke all verdens, men riktig retning, og i praksis ikke noe å henge seg opp i.

Skjerm og søker

Vurdering:

Skjermspesifikasjonene på K20D er temmelig ordinære og har ikke blitt endret så mye siden forgjengeren. Riktignok har skjermstørrelsen blitt økt fra 2,5" til 2,7" (dvs fra 6,35 cm til 6,85 cm for oss som foretrekker metriske mål), og oppløsningen er nå på temmelig ordinære 230 000 punkter mot 210 000 i K10D, men dette er ikke akkurat spektakulære greier. I en toppmodell som K20D er for Pentax skulle vi ønske oss en av de nyere skjermene med fire ganger denne oppløsningen, men skjermen fungerer fint den, så dette er ingen ting å trekke for heller.

Verre er det da at man på kameraskjermen i standardinnstillinger konstant får inntrykk av at bildene er undereksponert. Om man glemmer at man har et histogram tilgjengelig, eventuelt ikke stoler på det eller ikke vet hvordan men leser det, er det lett å tro at alle bilder man tar er undereksponert med et trinn eller så. Godt er det da at Pentax K20D i likhet med K10D tilbyr mulighet for å justere intensiteten på baklyset i skjermen. Det vil nok til en viss grad gå ut over batterikapasiteten, men neppe særlig mye. Litt finjustering er imidlertid nødvendig for å kunne vurdere bildene så nøyaktig som mulig ved hjelp av kameraets skjerm.

Nytt i K20D er også muligheten for finjustering av fargene på skjermen. Grensesnittet er enkelt og rett frem, og om man stiller seg helt til skogs kan man enkelt nullstille det hele ved å trykke på den grønne knappen. Når man så har funnet innstillingene man vil ha, får man dem oppgitt numerisk fra kameraet, slik at man lett kan stille det inn likt ved en senere anledning. Selv om man ikke kan lagre flere disse innstillingene som man vil i kameraet, gjør denne løsningen at man lett kan lage seg en liten liste over hvilke fargeinnstillinger man foretrekker i ulike situasjoner og med litt fikling stille inn kameraet slik man vil ha det alt etter forholdene.

Søkeren i K20D er forholdsvis stor og lys, og sammenlignet med andre er den ikke uventet større enn den i Canon EOS 450D og mindre enn den i Nikon D300. Søkeren har 95% dekningsgrad og 0,95x forstørrelse, noe som er nøyaktig det samme som Pentax K10D og Nikon D80. I diagrammet nedenfor kan du sammenligne søkerstørrelsen i en del kameraer. Her er 1,0 definert som søkeren i et kamera som har 100% dekningsgrad, 1x forstørrelse og fullformatsensor.

Informasjonen i søkeren er grei nok. Man har det man trenger, og ved å trykke inn OK-knappen på baksiden får man vist ISO i søkerdisplayet. Om man foretrekker det kan man ved hjelp av custom-menyen stille kameraet inn slik at ISO vises permanent i menyen, men man må da trykke OK-knappen for å vise antall bilder igjen på minnekortet i søkeren.

Side 3: I bruk

I bruk

Før vi begynner må vi påpeke at vi i løpet av testingen kom frem til at K20D i likhet med forgjengeren, K10D, konsekvent undereksponerte med 0,5 til 1 EV. Det vil si at vi i løpet av den praktiske testingen og på enkelte av våre målingen så oss nødt til å overeksponere med noe rundt to tredels blendertrinn (dog ikke ved hjelp av blenderen, om du trodde det) for å få gode og representative resultater. Denne tendensen til å undereksponere synes ikke å skyldes at kameraets lysmåler måler feil, men heller at kameraets ISO-verdier ikke stemmer med virkeligheten. Testet med et knippe sammenligningskameraer som alle ble brukt under like forhold og med samme lukkertid og blenderåpning undereksponerte K20D konsekvent med rundt 2/3 EV, noe våre målinger også sa klart fra om. Dette er det ikke vanskelig å kompensere for om man først er det bevisst, men det får følger for hvor mye man har å gå på med hensyn til lukkertider, blender, bildestabilisator og/eller ISO-verdier.

Funksjoner

Vurdering:

Pentax K20D er fullpakket av funksjoner - faktisk alt for fullpakket til at vi kan ta for oss alt av funksjoner her. Det vi derimot kan, og vil, ta for oss, er hva som er nytt og spesielt med K20D i forhold til forgjengeren og konkurrentene.

Okay, kanskje ikke nytt eller spesielt lengre, men i likhet med K10D og speilreflekser fra alle andre produsenter enn Canon og Nikon, er K20D utstyrt med bildestabilisering på brikken. Hvor bra den er i forhold til andre har vi ikke testet, da slikt er nesten umulig å teste objektivt, men vi har i alle fall ikke lagt merke til at den har fungert dårlig i noen av de sammenhengene vi har brukt den. Snarere tvert imot. Pentax driver for tiden og oppdaterer sin objektivpark etter den digitale suksessen de har hatt i senere år, men deres eldre optikk er også meget god, og mange brukere velger derfor å ikke vente på digitale utgaver av sin favorittoptikk. Og hvorfor ikke? K20D tilbyr nemlig bildestabilisering med nesten hva det skal være av optikk, bare det har Pentax-navnet på seg, inkludert noen eldre mellomformat-objektiver!

Bildestabilisatoren på brikken muliggjør også å riste brikken for å fjerne støv, og også dette er en funksjon som er mer og mer vanlig for tiden. I en test for ikke lenge siden kom Pentax sin løsning ikke spesielt bra ut, men i likhet med bildestabilisering er slikt fryktelig vanskelig, for ikke å si umulig, å teste objektivt på en sammenlignbar måte. I den tiden vi har brukt kameraet har vi ikke vært nevneverdig plaget med støv på brikken, hyppige objektivskift til tross. Om man imidlertid skulle være uheldig og få støv på brikken, kan K20D forresten også være behjelpelig med å få det fjernet på en annen måte. En ny funksjon lar deg ta et bilde med objektivdekselet på, og kameraet vil da autodetektere støv og vise det speilvendt på skjermen etter noen minutter, omgitt av en grafikk som viser objektivfatningen. Dermed vet du hvilken del av brikken du skal svabre når du skal ta renseutstyret fatt. Ikke en funksjon som bør avgjøre kamerakjøpet i seg selv, men absolutt en hyggelig bonus og enda en indikasjon på hvor grundig gjennomtenkt Pentax-kameraene i denne serien pleier å være.

K20D har også fått en slags LiveView, aktivert ved å dreie av-/på-knappen i motsatt retning. Man kan fokusere i LiveView ved å trykke AF-knappen på baksiden, og ergonomisk og brukervennlig sett fungerer dette greit nok. Man slipper å skifte grep i særlig grad, og kameraet kan forbli siktet på motivet i situasjoner der det er nødvendig. Likevel, det finnes bedre LiveView-funksjoner på markedet i dag, og dersom dette er en viktig greie for deg, bør du kanskje vurdere et annet kamera. K20Ds autofokus i LiveView er nemlig forholdsvis trege greier og implementert på samme halvferdige måte som på bl.a. Canon EOS 40D, hvor speilet vippes ned og skjermen blir svart, kameraet fokuserer på vanlig måte, og skjermen vippes opp igjen. Insektene du fotograferer på denne måten kan ikke være av det nervøse slaget, akkurat. Likevel, selv om LiveView-funksjonen kan synes litt halvhjertet implementert, så ser vi også her tegn til Pentax-tankegangen: I AF-S (enkeltskudds autofokus) vil skjermbildet komme tilbake så snart motivet er i fokus, men stiller du kameraet på AF-C (kontinuerlig autofokus) vil skjermen være mørk og kameraet fokusere så lenge AF-knappen holdes inne.

K20D har for øvrig alle funksjonene som K10D har, og mere til, noen av dem særdeles gode og praktiske. Vi gjentar derfor en del av det vi skrev i vår test av K10D, lett omskrevet for å passe K20D:

Et eget ISO-prioritert eksponeringsmodus eller senstitivitetsprioritert automatikk (Sv) som Pentax kaller det er også temmelig nyttig, i tillegg til de vanlige automatikkfunksjonene som Programauto (P), blenderprioritert auto (Av) og lukkertidsprioritert auto (Tv). I Sv-modus stiller man ønsket ISO og kameraet velger blender og lukkertid. Essensielt er dette akkurat det samme som programautomatikk, men med ISO-innstillingen lettere tilgjengelig - et greit alternativ for dem som ofte endrer ISO mens de arbeider. Der Pentax har tenkt nytt er et nytt modus som er det stikk motsatte av Sv. TAv lar brukeren stille lukkertid og blenderåpning og kameraet stiller da selv inn passende ISO-verdi. Helt sikkert praktisk i enkelte situasjoner.

At Pentax har tenkt grundig gjennom også den indre design av K20D ser man tydelig på hvordan P-automatikken fungerer. I P-auto gir K10D brukeren mulighet til å justere blenderåpningen med det bakre kommandohjulet. Kameraet vil da ta utgangspunkt i verdiene fra P-auto men skru seg over på et slags Av-modus. Dermed kan man når som helst bruke det fremre kommanduhjulet til å justere lukkertiden, og kameraet vil da svitsje over til en slags Tv-automatikk. Dette kan man for øvrig endre på som man vil, enten i alle eller bare noen av automodiene. Man har et stort antall alternativer for dette i oppsettmenyen for brukerfunksjoner. Man kan også når som helst returnere til vanlig P-auto ved å trykke på en knapp rett ved utløserknappen. I det hele tatt en gjennomtenkt og intuitiv måte å gjøre det på. Man får her full frihet uten å måtte lete etter knapper og hjul, og løsningen er så god og enkel at vi undrer oss plutselig på hvorfor ikke andre produsenter har gjort noe lignende.

K20D har også en funksjon for å huske innstillinger i et brukerdefinert modus (USER), slik at man raskt og greit kan stille inn sine favorittinnstillinger uten å måtte fikle seg frem til hver og en av dem hver gang. Veldig bra, og en funksjon som burde vært mer utstrakt på speilreflekskameraer fra ulike produsenter. I tillegg til nevnte modi har også K20D et såkalt "grønn modus" (markert på modushjulet som en grønn firkant) der kameraet velger stort sett det som velges kan. Passende navn, i grunnen, for et slikt "fire and forget" modus som dette. Greit å ha hvis kameraet skulle finne veien til en nybegynners hender eller i et svakt øyeblikk lånes ut til mor. I tillegg har selvsagt K20D også de vanlige M og B innstillingene, henholdsvis for manuelle innstillinger og lange eksponeringer, som de fleste andre også har. I det hele tatt er K20D utstyrt med en så imponerende rekke modi, både i mengde, fleksibilitet og brukervennlighet at vi spontant tar hatten av og bøyer oss i støvet!

Andre funksjoner vi anser som nyttige er elektronisk forhåndsvisning av eksponering og dybdeskarphet, akkurat som Pentax' andre speilreflekskameraer er utstyrt med, og en egen dedikert RAW-knapp, slik at man enkelt og raskt kan veksle mellom RAW, JPG og RAW+JPG. Man kan definere dette fritt, avhengig av hvilket modus man har stilt kameraet på i utgangspunktet. Man kan også velge om endringen i opptaksformat kun skal gjelde neste eksponering, eller helt til RAW-knappen trykkes igjen. Desverre kan man ikke velge å rotere mellom RAW, JPG og RAW+JPG med denne knappen, da et trykk til alltid vil veksle mellom utgangsstillingen og den alternative innstillingen man har valgt i menyene. Likevel, denne funksjonen er forbedret STORT siden K10D, hvor RAW-knappen manglet en del fleksibilitet og finesse. For eksempel hadde knappen i K10D ingen effekt overhodet om kameraet var innstilt på RAW+JPG.

Man har også en del innstillingsmuligheter i K20D, for å få kameraet til å oppføre seg nesten akkurat som man vil. En vi har spesielt sansen for er alternativ nr 1 på spesialtilpasningsmenyen, hvor man kan velge om P-modus skal prioritere raske lukkertider, høy dybdeskarphet, eller hvert objektivs skarpeste blender. MTF-data for en del objektiver ligger lagret i kameraets database, og med denne innstillingen aktivert vil det automatisk velge den blenderen hvor hvert objektiv er skarpest. En interessant funksjon, men som bør brukes med omtanke. Kameraet tar bare begrenset hensyn til om du klarer å holde det stille nok til å unngå uskarphet, og hvorvidt motivet beveger seg eller ikke er det bare fotografen selv som vet.

Mens vi er inne på dette med skarphet og objektiver, så gir K20D også muligheten til å fininnstille fokusplanet, om et objektiv eller flere skulle være feilinnstilt. Man kan justere fokuseringen i ti trinn hver vei, og man kan velge mellom å la justeringen gjelde alle objektiver eller bare det eksemplaret. K20D kan lagre opp til 20 forskjellige objektivjusteringer på denne måten, og det vil da kjenne igjen hvert enkelt eksemplar og dermed skille mellom flere eksemplarer av samme modell. K10D hadde også denne muligheten, men kun på et Pentax-verksted, og da maksimalt 10 forskjellige objektiver.

Skulle man få lyst til det kan man også ved hjelp av K20D ta bilder med faste intervaller, slik at man enkelt og greit kan få med seg alle trinn i en prosess, som gresset som gror, skyer som glir over himmelen, blomster som springer ut, og så videre. Slikt er vanligvis ikke mulig i speilreflekskameraer uten tilleggsutstyr.

K20D er også utstyrt med autobracketing på det aller meste, fra eksponering og hvitbalanse til kontrastinnstilling. Litt sært, kanskje, siden de fleste som har et forhold til kontrastinnstilling på kameraet nok vil være i stand til å stille dette inn godt nok til ikke å trenge bracketing, men samtidig er det såvisst artig at muligheten finnes. Kort sagt har K20D alt man trenger av funksjoner, og mer. Mye, mye mer. De fleste alternativene vil en gjennomsnittlig eier av et K20D aldri bruke, men om man skulle få behov for det en vakker dag, så ligger det der.

Autofokus

Vurdering:

Vi har lite å påpeke når det gjelder autofokusen på K20D. Det er mulig den er forbedret hist og pist i forhold til K10D, men vi klarer ikke helt å objektivt påvise noen nevneverdige forskjeller. AF på K10D var uansett meget bra, og det samme ser det ut til at K20D også er. Vi hadde ingen problemer med AF på K20D, med unntak av noen tilfeller der kameraet ikke klarte å fokusere skikkelig med et 43mm f1.9-objektiv, men her er det sannsynlig at problemet ligger i objektivet, da vi har påvist ligneende problemer med det i kombinasjon med både K10D og K200D.

På denne videoen kan du sammenligne fokushastighet med 50mm f1.4 objektiv på en del forskjellige kameraer. Canon EOS 450D er her desidert tregest, men er også det eneste som ikke har AF-motor i kamerahuset, så i det tilfellet vil autofokushastigheten være helt avhengig av objektivet. Hva de andre kameraene gjelder så klarer vi ikke å se noen klar forskjell mellom K10D og K20D, så eventuelle forbedringer må ligge i tenketid og låsetid heller enn selve hastigheten mellom uendelig og nærgrensen. Vi synes også at Nikon D80 er et lite hakk tregere enn Pentaxene, men det er marginalt og neppe av noen reell betydning.

Hurtighet

Vurdering:

Pentax K20D er ikke laget for å være verdens raskeste kamera, og det er det heller ikke. I følge Pentax skal det klare 3 bilder i sekundet, og det ser det også ut til at det klarer, men bare helt til å begynne med. Det første sekundet klarer kameraet 3 bilder per sekund, men deretter går hastigheten ned til gjennomsnittlig noe rundt 2,5 bilder i sekundet. I RAW klarer K20D bare å opprettholde denne hastigheten i fem-seks sekunder før det går ned på omkring ett bilde i sekundet, mens i JPG klarer det å opprettholde en hastighet som synker gradvis ned mot omtrent 2 bilder per sekund.

Det var små og få forskjeller mellom hastighetene vi målte med seriebildefunksjonen og enkeltskudd mens vi trykkes som gale på utløserknappen. I begge tilfeller klarte K20D 24 JPG-bilder på 10 sekunder, 45 på 20 sekunder og 62 på 30 sekunder. Sistnevnte er like mange som Canon EOS 40D klarte på seriebildefunksjon - på 10 sekunder.

For å kontrollere resultatene våre testet vi flere ganger, blant annet med fulladet batteri, men vi så ingen forskjeller. Det gjorde vi heller ikke da vi justerte JPG-kvaliteten fra tre stjerner, som er standard på K20D og maks på K10D, til fire stjernes kvalitet som er maks JPG-kvalitet på K20D (men pussig nok ikke standardinnstillingen). Minnekortet som ble brukt var et Lexar professional 2GB 133x. K10D er på JPG-opptak et godt hakk raskere enn K20D, noe som sannsynligvis skyldes at filene som skal prosesseres og lagres er betydelig større for K20D enn for forgjengeren.

Resultatet for K20D er langt fra toppen, men må samtidig sies å være godkjent og helt ok i forhold til hva de fleste vil ha bruk for. Likevel, er det først og fremst opptakshastighet som er viktig for deg bør du nok heller vurdere Canon EOS 40D eller Nikon D300.

Det må for øvrig nevnes at K20D også har et såkalt burst-mode, det vil si en innstilling som øker opptakshastigheten drastisk men reduserer oppløsningen til 1,6 megapiksler. I følge spesifikasjonene skal K20D i burstmodus klare hele 20 bilder i sekundet, men i følge våre målinger lå hastigheten faktisk over dette, på gjennomsnittlig 22 bilder per sekund. Kameraet klarer denne hastigheten i fem-seks sekunder, før det må hvile i et halvt minutt og skrive til minnekortet før det er klart til ny dyst. Naturlig nok er søkeren svart mens denne funksjonen er i bruk, siden speilet må være vippet opp for å få til den slags hastigheter.

Skrur vi på blitsen er det den som blir flaskehalsen for opptakshastigheten, og at K20D her klarer 9 bilder på 10 sekunder mens K10D måtte nøye seg med 8 er ikke nødvendigvis noe å bry seg om. Ett enkelt bilde i forskjell er godt og vel innenfor feilmarginene. Hastigheten med blits var med K20D jevn og fin, på rett under ett bilde i sekundet i snitt. På 30 sekunder klarte kameraet 26 bilder med blits, både i seriemodus og enkeltskuddsmodus.

Resultatet her er ikke spesielt bra i forhold til konkurrentene, og vi ser atter en gang at opptakshastighet, og da spesielt med den innebygde blitsen i intensivt bruk, er ikke K20Ds sterkeste side.

Opptakshastigheten i RAW er derimot svært bra, selv om K20D også her må finne seg i å bli forbikjørt av Canon 40D og Sony A700. Nikon D300 klarer 27 bilder på ti sekunder og D200 presterer 22 i samme test, sånn til sammenligning. Olympus sin toppmodell E-3, samt noe aldrende Nikon D80 og Pentax K10D må imidlertid se seg forbikjørt av Pentax K20D.

Også her var det små forskjeller i opptakshastighet mellom seriebilder og enkeltskudd, og i begge tilfeller klarte K20D en opptakshastighet på omkring 2,5 bilder i sekundet i snitt de første 6 sekundene, før hastigheten når bufferen ble full gikk ned til like under ett bilde i sekundet. Kameraet klarte 20 bilder på ti sekunder, 29 på 20 sekunder, og 37 på 30 sekunder.

Overføringshastigheten på tett oppunder 9 megabytes per sekund var en gledelig overraskelse, selv om det bare er litt over det halve av hva Sony A700 kan klare. Det er likevel nesten tre ganger så raskt som Canon EOS 40D og Nikon D300, så om man ikke har en separat minnekortleser, som vi på generelt grunnlag anbefaler folk å skaffe seg, så blir man ikke gammel og grå av å vente på å få overført bildene sine til PCen. På en PC med 32-bit Windows XP med SP2 var det ikke nødvendig å installere drivere eller restarte maskinen for å få tilgang til bildene på minnekortet via kameraet.

Betjening og brukervennlighet

Vurdering:

I likhet med K10D er alt av knapper og brytere nær sagt perfekt plassert på K20D. Alt er hensiktsmessig og gjennomtenkt, og man må kun unntaksvis skifte grep for å få endre viktige innstillinger. Blitzknappen sitter litt keitete til, synes vi, men ikke sånn at det er noe stort problem. Vi har sansen for den praktiske av-på-bryteren som består av en dreiebryter som omgir utløserknappen. Dreies den andre veien får man forhåndsvisning av motiv og blender, eller LiveView om man foretrekker det. Knappen er ideellt plassert for rask og enkel betjening i blinde, og vi kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke andre produsenter har knab... kopiert denne løsningen for lenge siden!

Menyene er vi litt mindre ekstatiske over. Joda, de er helt greie, men fremstår som litt kjedelige og merkelig lite innovative i forhold til resten av kameraet. Like fullt, de fungerer helt fint, og navigeringen i dem blir fort en vanesak. Hovedmenyen er inndelt i kategorier, og det er ganske intuitivt hva som finnes i hvilken kategori. det er imidlertid ikke så mange ulike kategorier at det gjør noe, noe som gjør at menyene i hver kategori har flere punkter enn det som vises på hver skjerm. Man kan da altså klikke seg halvt i hel ved å finne det ønskede alternativet med ned-pilen, eventuelt kan man bla side for siden med kommandohjulet. Nederst på menysiden vises det til en hver tid hvilken side man er på, og hvor mange sider det er totalt i den menyen.

Som i K10D kan man på K20D både i hovedmenyen og Fn-menyen bruke utløserknappen som bekreftelsesknapp, selv om det selvsagt er OK-knappen som er tiltenktt den oppgaven. Praktisk og godt tenkt, men vi lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bruke OK-knappen til å gå videre inn i undermenyer. Bruker man OK-knappen for å bekrefte et valg vil man deretter bli sendt tilbake til forrige steg i prosessen, men forsøker man å bruke samme knapp til å velge en undermeny med vil man bli slengt helt ut av systemet, til en svart skjerm som ikke lenger husker hvor du var, så man må begynne helt på nytt med å navigere seg nedover i systemet. Kanskje ikke noen katastrofe, men irriterende nok før man får systemet inn i fingrene. Heldigvis viser menysystemet deg hele tiden hvilken piltast du skal trykke på for å gjøre hva.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Bildekvalitet

Vurdering:

Ikke bare har Pentax øket oppløsningen på K20D fra K10Ds 10 megapiksler til K20Ds 14, men de har også gjort noen andre grep hva angår kameraets bildekvalitet. På K10D var for eksempel standard JPG-kvalitet rett ut fra kameraet ganske etterbehandlingsvennlig, og forsiktig oppskarping og justering av kontrast og histogram var nødvendig for å få det maksimale ut av JPG-filene hvis man ikke skiftet JPG-program i kameraet. På K20D ser det ut til at Pentax har endret tankegang. Her er nemlig "bright" satt som standard, et program med litt i overkant hard oppskarping og kontrastøkning, etter vår smak. Det er ikke noe problem å sette kameraet til et annet JPG-program om man ønsker det, men det er likevel litt pussig. Tankegangen later til å være at folk som ønsker å etterbehandle uansett vil foretrekke å gjøre det med råfiler og ikke JPG-filer, noe Pentax meget mulig her rett i, men vi synes likevel at "bright" som standard JPG-kvalitet fra kameraet er å ta litt hardt i. Vi anbefaler i stedet å ta utgangspunkt i "natural"-programmet og justere opp oppskarping og kontrast på dette en smule, til man er fornøyd. Det vil si, standard og standard fru Blom. Setter man kameraet til japansk språk vil K20D pussig nok også få samme standardprogram som K10D hadde, men vi anslår at dette neppe vil bli et stort problem for norske brukere.

En annen endring fra K10D som er verdt å merke seg er at K20D i tillegg til K10Ds JPG-innstillinger har fått en firestjerners JPG-kvalitet som knapt skal være komprimert i det hele tatt.

Det var lite å utsette på bildekvaliteten på Pentax K10D, men når vi undersøker K20D nærmere finner vi at Pentax faktisk har klart å forbedre den på mange måter. Dette var overhodet ikke gitt på forhånd, i og med at Pentax med K20D har gått fra CCD-teknologien i K10D til CMOS-basert brikke, men overgangen ser ut til å ha gått bra - i alle fall for det meste.

Titter vi på hovedkortbildene fra K20D synes JPG-bildet å være litt hardt i kontrast og fargemetning, og bærer også preg av at oppskarpingen har vært i hardeste laget. Likevel er bildekvaliteten å anse som svært bra, og det er umiddelbart positivt å se at den ganska kraftige økningen i oppløsning ikke har hatt noen tydelig negativ effekt, i alle fall ikke på lave ISO-verdier.

Ser vi på råfilen er resultatet enda bedre, og K20D ser faktisk ut til å uten større problemer hamle opp med både Nikon D300 og Canon EOS 5D. Også den eldre modellen K10D viser tendenser til storhet her. Alle sammenligningskameraene har på dette punktet svært svært god bildekvalitet, men vi ser likevel at Pentax K20D uten større vanskeligheter ser ut til å hevde seg helt i teten, selv blant langt dyrere kameraer.

Nikon D300, JPG	Pentax K20D, JPG	Canon EOS 40D, JPG

Sony A700, JPG	Olympus E-3, JPG	Pentax K10D, RAW

Nikon D300, RAW	Pentax K20D, RAW	Canon EOS 40D, RAW

Sony A700, RAW	Olympus E-3, RAW	Canon EOS 5D, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Diagrammet nedenfor viser målte MTF50, og vi har her plukket ut det beste resultatet vi har fått med hvert kamera, samtidig som vi har brukt noe av det skarpeste av optikk som er å oppdrive for de forskjellige kameraene. Dette er for å unngå til størst mulig grad at optikken blir en flaskehals. Vårt analyseverktøy tester systemets oppløsning heller enn kameraet eller optikken alene, men ved å bruke skarp otikk og velge det beste resultatet vil optikkens rolle minimaliseres så mye som mulig.

Lenge var Canon EOS 5D det beste vi har målt på dette området, men det kameraet begynner etterhvert å trekke litt på årene, og for ikke lenge siden måtte det se seg slått av Nikon d300, som var et superkamera på nær sagt alle måter. D300 fikk imidlertid ikke nyte sin plass på tronen så lenge, for Pentax K20D kibber det lett og elegant ned derfra til fordel for seg selv, men et MTF50-tall som er omtrent like mye over D300s som D300s var over 5D. Dette er tall som er målt på en råfil konvertert med Adobe Camera RAW med alle innstillinger uendret.

Analyseverktøyet vårt måler også hva som er ideell oppskarping av de filene vi har målt fra, og kompenserer vi for dette, får vi følgende resultater. Det vil altså si at dette er tallene dersom vi hadde fått til en 100% optimal oppskarping av hvert bilde.

Både med og uten optimal oppskarping stiller K20D med de beste tallene vi noensinne har målt, og filer fra dette kameraet er det da altså mulig å skrive ut i størrelser mellom 50x70 cm som er vanlig posterstørrelse og A1, avhengig av etterbehandlingen. Dette er intet mindre enn avsindig godt, og uten at vi har målt så tør vi likevel si at dette er det beste man får i dag i et ikke-profesjonelt kamera, og i alle fall i et kamera til under 10 tusenlapper.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre. Det vil si at et kameras teoretiske maksimale detaljgjengivelsesevne inntreffer ved Nyquist-frekvensen. Pentax K20D har en teoretisk maksimal detaljgjengivelsesevne på omtrent 3100 LW/PH.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nedenfor kan du se utsnitt (100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 40D	Olympus E-3

Sjekker vi detaljgjengivelsesresultatene visuelt, er bildet mye det samme, men med små forskjeller. Her er det imidlertid 5D som fremdeles befester sin toppposisjon med ca 3200 linjer, men K20D glir inn på en svært god andreplass, med et sted mellom 2900 og 3000. D300 gir opp på 2700-2800 linjer, og Canon EOS 40D følger tett på, etterfulgt av Sony A700 og Olympus E-3. Sistnevnte må gi opp på omtrent 2500 linjer, også det et svært godt resultat selv om det er sist i vårt sammenligningsfelt her, og mer enn godt nok til å fullstendig blåse skalaen på vår gamle testplansje som vi brukte for bare halvannet år siden.

Alt i alt er det lite å si om skarphet og oppløsningsevne på Pentax K20D. På dette området er kameraet rett og slett det råeste man for tiden kan få for en moderat pengesum, og det hevder seg helt i toppen, blant langt dyrere kameraer, når det gjelder oppløsningsevne. Vi avleverer nok en "Bravo!" til Pentax!

Bildestøy

I senere tid har bildestøy, først og fremst i speilreflekskameraer men også i kompaktkameraer, gjennomgått et slags paradigmeskifte. Samtidig som dagens kameraer i mange tilfeller gir høyere resultater på støymålinger enn eldre kameraer - en utvikling som ikke er uventet på grunn av den stadige økningen i megapiksler - så har støyen i de fleste tilfeller også blitt mindre visuelt tydelig og plagsom. Mengden og graden av bildestøy ser altså ut til å ha gått opp, men det har også hva vi kan kalle kvaliteten på den gjort. Dette ser ut til å være en trend som i store trekk går på tvers av produsenter, og vi kan derfor bare konkludere med at det i det siste året eller så er gjort store fremskritt hva angår algoritmer for støybehandling.

Resultatet av dette er at vi får brukbare bilder på ISO-hastigheter som vi bare kunne drømme om for få år siden. Nikon D3 med sin 25600 ISO (dog ukalibrert) er selvsagt kroneksempelet her, men også andre kameraer leverer nå brukbar bildekvalitet ved 1600 ISO, og Pentax K20D er i høyeste grad ett av disse.

Ser vi på 1600-ISO-bildene nedenfor holder K20D mer enn tritt med kameraer som Nikon D300, Canon EOS 5D og Sony A700, og alle disse tre er kameraer vi tidligere har lovpriset for god bildekvalitet ved høye ISO-verdier. Om ikke K20D faktisk legger seg på topp her, så er det ikke langt unna.

1600 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Fujifilm S5 Pro	Canon EOS 5D	Canon EOS 40D

Øker vi til 3200 ISO blir resultatene langt mer grisete, men fremdeles brukbart i et knipetak. Det er tross alt i de fleste tilfeller bedre med et bilde med mye støy enn et bilde med bevegelsesuskarphet. Sony A700 har her mistet kontakten med teten, men K20D holder seg fremdeles godt i selskap med Canon EOS 5D og Nikon D300.

3200 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Fujifilm S5 Pro	Canon EOS 5D	Canon EOS 40D

Med en liten innstilling på Custom-menyen kan K20D også levere 6400 ISO, i likhet med Sony A700 og Nikon D300, men resultatet er mildt sagt ikke pent. Det er riktignok ikke like fullstendig ubrukelig som A700 på denne ISO-verdien, men K20D må her gi opp å holde følge med D300. Uansett kamera er denne hastigheten imidlertid kun for krisesituasjoner og man vil neppe få noe særlig pene utskrifter av dette med mindre man etterbehandler filene nøye og kun skriver ut i små størrelser. Til avistrykk holder der imidlertid fint, om en lokalavisredaksjon eller to skulle spekulere på det.

6400 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Måler vi støyen ser vi akkurat det samme. Blå fargestøy er ikke uventet noe over annen fargestøy og luminansstøy - dette er helt vanlig i de fleste brikker med bayer-filter - og støyen er brukbart under kontroll helt opp til 3200 ISO og over. På høye ISO-verdier ser K20D ut til å legge seg mellom Sony A700 og Nikon D300, heller ikke det uventet, selv om K20D på lavere ISO-verdier har mindre støy enn dem begge to. På disse ISO-verdiene er uansett støy et nærmest forsvinnende lite problem, så slike forskjeller som vi ser her er av ingen betydning.

Støyfjerningen i K20D i JPG-filer rett fra kamera er ikke veldig aggressiv, den harde oppskarpingen og kontrastøkningen til tross. Noen detaljer forsvinner, men i det store og hele er JPG-kvaliteten god med hensyn til støy- og detaljnivå, spesielt på firestjerners JPG-kvalitet.

På JPG-filene nedenfor, på 800 ISO og lavere, kan man se noen pikselfeil. Dette er noe som diskuteres på nettet mye for tiden, og enkelte har ventet med å teste K20D ferdig på grunn av dette "problemet". Vi fant ingen grunn til å følge deres eksempel. Vi fant på det meste tre slike pikselfeil på et og samme bilde (to av dem er på 800 ISO JPG-bildet nedenfor), men Adobe Camera RAW fjernet disse automatisk uten noe som helst problem. Ved å kjøre "Pixel Mapping" i kameraet forsvant pikselfeilene også fra JPG-filene, som om de aldri skulle vært der. Vi ser på dette som et minimalt problem som sannsynligvis vil bli rettet på i en firmware-oppgradering, og i vår test har dette ikke hatt noen effekt på vurderingen av kameraet.

Detaljgjengivelsen på Pentax K20D er noe av de beste vi har sett, på ISO-verdier opp til 1600 og deromkring. På neste side ser vi om dette også holder stikk for fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

Når det er sagt så var vi lite imponerte over hvitbalansen til Pentax K20D. I forhold til konkurrentene er K20D på feil jorde, og ved vanskelige forhold må man skyte RAW for å ha best mulig utgangspunkt for etterbehandling og korrigering av hvitbalansen. På manuell hvirbalanse bommet ikke kameraet med så mye mer enn gjennomsnittet av sammenligningskameraene, bare ca 350 K eller så i de fleste tilfeller, men autohvitbalansen er et HELT annet kapittel. Greit nok at målingene skjer under vanskelige forhold, og feilmåling på 1600-1900 K er ikke uvanlig, men når K20D gjennomgående målte 1600-1900 K feil i forhold til det igjen, da begynner varskolampene å lyse.

Graden av feilmåling fra K20D var jevnt høy, men nådde toppen på 6400 ISO, ikke uventet. Kurven var imidlertid ganske jevn over det hele og varierte bare med 270 K fra høyeste til laveste. Det gjør det lettere å vite hvordan man skal korrigere råfilene i etterkant, og dette tatt i betraktning med at det nok kun er under svært vanskelige forhold at autohvitbalansen vil slite like mye som dette, gjør at vi ikke anser problemet som alvorlig. Men vær oppmerksom på at det kan forekomme under vanskelige forhold, så ta alle viktige bilder i råformat!

Også K10D hadde pussigheter med sin hvitbalanse, og dette ble rettet opp i senere versjoner av firmware og/eller RAW-behandlingsprogramvare. Vi vil ikke utelukke at så kan skje her også, spesielt med tanke på at Pentax tradisjonelt er flinke med å komme med brukbare firmwareoppdateringer for kameraene sine i etterkant.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til ulike kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Når det gjelder fargegjengivelsen er desverre ikke Pentax K20D like suverent som det var på detaljgjengivelsen. Selv på lave ISO-verdier er fargene relativt unøyaktige, og nær sagt alle farger heller mot for mye grønt/gult/oransje enn de skal ha i forhold til idealfargene. Hudtonene er ikke så aller verst, dog ikke like bra som f.eks Canon EOS 40D, og på 3200 ISO og over blir de så svake at vi ikke kan anbefale portrettbilder på disse ISO-verdiene med mindre man senere planlegger å konvertere bildene til svart-hvitt.

Og apropos svart-hvitt så er gråtonene i K20D blant de mest unøyaktige vi har sett i noe speilreflekskamera. Alle de tre sammenligningekameraene har langt mer nøytrale og nøyaktige gråtoner enn K20D, hvor de i likhet med de andre fargene strekker seg alt for langt mot det gulgrønne.

I likhet med hvitbalansen er imidlertid fargefeilene ganske konsekvente på tvers av ISO-verdier, med unntak av ISO 3200 og over, når de blir for ekstreme til å stole på. Vi tror således at det ikke burde by på større problemer for en noenlunde erfaren bildebehandler å ved hjelp av en god skjerm og kalibreringsvektøy komme frem til en god måte å korrigere fargene på, både i kamera og i etterbehandlingen. Likevel, for et kamera i den høye klassen som K20D har vist seg å være på andre områder, er denne fargegjengivelsen et skår i gleden.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn). Hva som er brukbart dynamisk omfang er dermed i stor grad definert av hva vi selv er villige til å godta, samt kameraets støykarakteristika.

På grafen nedenfor legger K20D seg relativt langt nede i feltet, men resultatet er egentlig ikke så aller verst. Sammenligningskameraene er alle sterke på dette området, og hadde vi sammenlignet K20D med et annet knippe kameraer ville det sett ut til å ligge bedre an. Når det er sagt så hører nok K20D hjemme sånn omtrent litt under gjennomsnittet hva dynamisk omfang angår. Resultatene er ehlt ok for vanlig bildetagning, med unntak av de høyeste ISO-verdiene, men det er langt fra å knuse for eksempel Nikon D300 like grundig på dette området som det gjorde på detaljgjengivelse. Her er det k20D som må se seg knust av D300, som har de beste resultatene vi noensinne har målt på dynamisk omfang.

Bildet er heldigvis ikke så ille som forrige graf kunne få deg til å tro. På lav støytoleranse skårer K20D forholdsvis bra, og legger seg omtrent på en gjennomsnittlig linje jevnt over. Det ligger litt under snittet på 200 ISO, men ikke mye, og på 6400 ISO går det inn i stup og er klassens dårligste, men på ISO 3200 ligger faktisk K20D betydelig bedre an enn Nikon D300. Kun på den ISO-verdien, riktignok, men likevel.

For å oppsummere dynamisk omfang så er K20D litt under gjennomsnittet i samme klasse på dette, men likevel bedre enn mange andre speilreflekskameraer. Litt skuffende for et kamera som på andre områder feier konkurrentene av banen, men likevel langt fra dårlig.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Byggekvalitet som er helt i toppklasse! Imponerende over hele linjen.

Batteri:

Ikke all verdens batterikapasitet, men pluss for en batteriluke som er bygget som et bankhvelv.

Skjerm og søker:

Forholdsvis ordinær søker og skjerm, men pluss for at skjermens fargevisning kan fininnstilles.

Funksjoner:

Proppfullt av funksjoner og nytenkning. Meget meget bra!

Autofokus:

Forholdsvis rask og god autofokus.

Hurtighet:

Ikke spesielt raskt, men mer enn godt nok for de flestes behov.

Betjening/brukervennlighet:

Veldig bra brukervennlighet og betjening, med godt plasserte knapper og brytere. Litt menykluss trekker ned, men dette blir fort en vanesak.

Bildekvalitet:

Enormt god detaljgjengivelse som fullstendig feier konkurrentene av banen, men gjennomsnittlig dynamisk omfang, svak fargegjengivelse og direkte dårlig hvitbalanse er ikke ubetydelige skår i gleden. Forholdsvis lite bildestøy gjør imidlertid sitt til at vi beholder smilet.

Konklusjon:

Pentax K20D er utvilsomt en verdig arvtager for suksessen K10D, selv om endringen fra CCD til CMOS har ført til enkelte pussigheter i bildekvaliteten. Pentax har atter en gang bevist til fulle at de kan når de vil, og K20D fremstår som en rimelig men likefullt farlig konkurrent til de større merkenes entusiastmodeller.

For entusiast bør man nemlig være for å utnytte K20D fullt ut. Ikke bare har kameraet så mange muligheter, innstillinger og funksjoner at man MÅ være entusiast for rett og slett gidde å sette seg inn i det, men det har også såpass med særegenheter på bildekvalitetssiden at man bør bidra med et visst innsatsnivå for å få utnyttet dette kameraets evner.

Heldigvis er K20Ds svake punkter langt mindre viktige enn dets sterke, og vi har ingen problemer med å anbefale dette kameraet. Pentax har med dette vist at de evner å la være å fikse noe som ikke trenger fiksing, og forbedre punkter som trenger det. Det Pentax K20D først og fremst mangler nå, er en toppmodell i nisjen over seg. Vi håper den kommer, for det kan bli en storhet av de sjeldne!