Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

Når det er sagt så var vi lite imponerte over hvitbalansen til Pentax K20D. I forhold til konkurrentene er K20D på feil jorde, og ved vanskelige forhold må man skyte RAW for å ha best mulig utgangspunkt for etterbehandling og korrigering av hvitbalansen. På manuell hvirbalanse bommet ikke kameraet med så mye mer enn gjennomsnittet av sammenligningskameraene, bare ca 350 K eller så i de fleste tilfeller, men autohvitbalansen er et HELT annet kapittel. Greit nok at målingene skjer under vanskelige forhold, og feilmåling på 1600-1900 K er ikke uvanlig, men når K20D gjennomgående målte 1600-1900 K feil i forhold til det igjen, da begynner varskolampene å lyse.

Graden av feilmåling fra K20D var jevnt høy, men nådde toppen på 6400 ISO, ikke uventet. Kurven var imidlertid ganske jevn over det hele og varierte bare med 270 K fra høyeste til laveste. Det gjør det lettere å vite hvordan man skal korrigere råfilene i etterkant, og dette tatt i betraktning med at det nok kun er under svært vanskelige forhold at autohvitbalansen vil slite like mye som dette, gjør at vi ikke anser problemet som alvorlig. Men vær oppmerksom på at det kan forekomme under vanskelige forhold, så ta alle viktige bilder i råformat!

Også K10D hadde pussigheter med sin hvitbalanse, og dette ble rettet opp i senere versjoner av firmware og/eller RAW-behandlingsprogramvare. Vi vil ikke utelukke at så kan skje her også, spesielt med tanke på at Pentax tradisjonelt er flinke med å komme med brukbare firmwareoppdateringer for kameraene sine i etterkant.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til ulike kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Når det gjelder fargegjengivelsen er desverre ikke Pentax K20D like suverent som det var på detaljgjengivelsen. Selv på lave ISO-verdier er fargene relativt unøyaktige, og nær sagt alle farger heller mot for mye grønt/gult/oransje enn de skal ha i forhold til idealfargene. Hudtonene er ikke så aller verst, dog ikke like bra som f.eks Canon EOS 40D, og på 3200 ISO og over blir de så svake at vi ikke kan anbefale portrettbilder på disse ISO-verdiene med mindre man senere planlegger å konvertere bildene til svart-hvitt.

Og apropos svart-hvitt så er gråtonene i K20D blant de mest unøyaktige vi har sett i noe speilreflekskamera. Alle de tre sammenligningekameraene har langt mer nøytrale og nøyaktige gråtoner enn K20D, hvor de i likhet med de andre fargene strekker seg alt for langt mot det gulgrønne.

I likhet med hvitbalansen er imidlertid fargefeilene ganske konsekvente på tvers av ISO-verdier, med unntak av ISO 3200 og over, når de blir for ekstreme til å stole på. Vi tror således at det ikke burde by på større problemer for en noenlunde erfaren bildebehandler å ved hjelp av en god skjerm og kalibreringsvektøy komme frem til en god måte å korrigere fargene på, både i kamera og i etterbehandlingen. Likevel, for et kamera i den høye klassen som K20D har vist seg å være på andre områder, er denne fargegjengivelsen et skår i gleden.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn). Hva som er brukbart dynamisk omfang er dermed i stor grad definert av hva vi selv er villige til å godta, samt kameraets støykarakteristika.

På grafen nedenfor legger K20D seg relativt langt nede i feltet, men resultatet er egentlig ikke så aller verst. Sammenligningskameraene er alle sterke på dette området, og hadde vi sammenlignet K20D med et annet knippe kameraer ville det sett ut til å ligge bedre an. Når det er sagt så hører nok K20D hjemme sånn omtrent litt under gjennomsnittet hva dynamisk omfang angår. Resultatene er ehlt ok for vanlig bildetagning, med unntak av de høyeste ISO-verdiene, men det er langt fra å knuse for eksempel Nikon D300 like grundig på dette området som det gjorde på detaljgjengivelse. Her er det k20D som må se seg knust av D300, som har de beste resultatene vi noensinne har målt på dynamisk omfang.

Bildet er heldigvis ikke så ille som forrige graf kunne få deg til å tro. På lav støytoleranse skårer K20D forholdsvis bra, og legger seg omtrent på en gjennomsnittlig linje jevnt over. Det ligger litt under snittet på 200 ISO, men ikke mye, og på 6400 ISO går det inn i stup og er klassens dårligste, men på ISO 3200 ligger faktisk K20D betydelig bedre an enn Nikon D300. Kun på den ISO-verdien, riktignok, men likevel.

For å oppsummere dynamisk omfang så er K20D litt under gjennomsnittet i samme klasse på dette, men likevel bedre enn mange andre speilreflekskameraer. Litt skuffende for et kamera som på andre områder feier konkurrentene av banen, men likevel langt fra dårlig.