Detaljgjengivelse

Bildekvalitet

Vurdering:

Ikke bare har Pentax øket oppløsningen på K20D fra K10Ds 10 megapiksler til K20Ds 14, men de har også gjort noen andre grep hva angår kameraets bildekvalitet. På K10D var for eksempel standard JPG-kvalitet rett ut fra kameraet ganske etterbehandlingsvennlig, og forsiktig oppskarping og justering av kontrast og histogram var nødvendig for å få det maksimale ut av JPG-filene hvis man ikke skiftet JPG-program i kameraet. På K20D ser det ut til at Pentax har endret tankegang. Her er nemlig "bright" satt som standard, et program med litt i overkant hard oppskarping og kontrastøkning, etter vår smak. Det er ikke noe problem å sette kameraet til et annet JPG-program om man ønsker det, men det er likevel litt pussig. Tankegangen later til å være at folk som ønsker å etterbehandle uansett vil foretrekke å gjøre det med råfiler og ikke JPG-filer, noe Pentax meget mulig her rett i, men vi synes likevel at "bright" som standard JPG-kvalitet fra kameraet er å ta litt hardt i. Vi anbefaler i stedet å ta utgangspunkt i "natural"-programmet og justere opp oppskarping og kontrast på dette en smule, til man er fornøyd. Det vil si, standard og standard fru Blom. Setter man kameraet til japansk språk vil K20D pussig nok også få samme standardprogram som K10D hadde, men vi anslår at dette neppe vil bli et stort problem for norske brukere.

En annen endring fra K10D som er verdt å merke seg er at K20D i tillegg til K10Ds JPG-innstillinger har fått en firestjerners JPG-kvalitet som knapt skal være komprimert i det hele tatt.

Det var lite å utsette på bildekvaliteten på Pentax K10D, men når vi undersøker K20D nærmere finner vi at Pentax faktisk har klart å forbedre den på mange måter. Dette var overhodet ikke gitt på forhånd, i og med at Pentax med K20D har gått fra CCD-teknologien i K10D til CMOS-basert brikke, men overgangen ser ut til å ha gått bra - i alle fall for det meste.

Titter vi på hovedkortbildene fra K20D synes JPG-bildet å være litt hardt i kontrast og fargemetning, og bærer også preg av at oppskarpingen har vært i hardeste laget. Likevel er bildekvaliteten å anse som svært bra, og det er umiddelbart positivt å se at den ganska kraftige økningen i oppløsning ikke har hatt noen tydelig negativ effekt, i alle fall ikke på lave ISO-verdier.

Ser vi på råfilen er resultatet enda bedre, og K20D ser faktisk ut til å uten større problemer hamle opp med både Nikon D300 og Canon EOS 5D. Også den eldre modellen K10D viser tendenser til storhet her. Alle sammenligningskameraene har på dette punktet svært svært god bildekvalitet, men vi ser likevel at Pentax K20D uten større vanskeligheter ser ut til å hevde seg helt i teten, selv blant langt dyrere kameraer.

Nikon D300, JPG	Pentax K20D, JPG	Canon EOS 40D, JPG

Sony A700, JPG	Olympus E-3, JPG	Pentax K10D, RAW

Nikon D300, RAW	Pentax K20D, RAW	Canon EOS 40D, RAW

Sony A700, RAW	Olympus E-3, RAW	Canon EOS 5D, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Diagrammet nedenfor viser målte MTF50, og vi har her plukket ut det beste resultatet vi har fått med hvert kamera, samtidig som vi har brukt noe av det skarpeste av optikk som er å oppdrive for de forskjellige kameraene. Dette er for å unngå til størst mulig grad at optikken blir en flaskehals. Vårt analyseverktøy tester systemets oppløsning heller enn kameraet eller optikken alene, men ved å bruke skarp otikk og velge det beste resultatet vil optikkens rolle minimaliseres så mye som mulig.

Lenge var Canon EOS 5D det beste vi har målt på dette området, men det kameraet begynner etterhvert å trekke litt på årene, og for ikke lenge siden måtte det se seg slått av Nikon d300, som var et superkamera på nær sagt alle måter. D300 fikk imidlertid ikke nyte sin plass på tronen så lenge, for Pentax K20D kibber det lett og elegant ned derfra til fordel for seg selv, men et MTF50-tall som er omtrent like mye over D300s som D300s var over 5D. Dette er tall som er målt på en råfil konvertert med Adobe Camera RAW med alle innstillinger uendret.

Analyseverktøyet vårt måler også hva som er ideell oppskarping av de filene vi har målt fra, og kompenserer vi for dette, får vi følgende resultater. Det vil altså si at dette er tallene dersom vi hadde fått til en 100% optimal oppskarping av hvert bilde.

Både med og uten optimal oppskarping stiller K20D med de beste tallene vi noensinne har målt, og filer fra dette kameraet er det da altså mulig å skrive ut i størrelser mellom 50x70 cm som er vanlig posterstørrelse og A1, avhengig av etterbehandlingen. Dette er intet mindre enn avsindig godt, og uten at vi har målt så tør vi likevel si at dette er det beste man får i dag i et ikke-profesjonelt kamera, og i alle fall i et kamera til under 10 tusenlapper.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre. Det vil si at et kameras teoretiske maksimale detaljgjengivelsesevne inntreffer ved Nyquist-frekvensen. Pentax K20D har en teoretisk maksimal detaljgjengivelsesevne på omtrent 3100 LW/PH.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nedenfor kan du se utsnitt (100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 40D	Olympus E-3

Sjekker vi detaljgjengivelsesresultatene visuelt, er bildet mye det samme, men med små forskjeller. Her er det imidlertid 5D som fremdeles befester sin toppposisjon med ca 3200 linjer, men K20D glir inn på en svært god andreplass, med et sted mellom 2900 og 3000. D300 gir opp på 2700-2800 linjer, og Canon EOS 40D følger tett på, etterfulgt av Sony A700 og Olympus E-3. Sistnevnte må gi opp på omtrent 2500 linjer, også det et svært godt resultat selv om det er sist i vårt sammenligningsfelt her, og mer enn godt nok til å fullstendig blåse skalaen på vår gamle testplansje som vi brukte for bare halvannet år siden.

Alt i alt er det lite å si om skarphet og oppløsningsevne på Pentax K20D. På dette området er kameraet rett og slett det råeste man for tiden kan få for en moderat pengesum, og det hevder seg helt i toppen, blant langt dyrere kameraer, når det gjelder oppløsningsevne. Vi avleverer nok en "Bravo!" til Pentax!

Bildestøy

I senere tid har bildestøy, først og fremst i speilreflekskameraer men også i kompaktkameraer, gjennomgått et slags paradigmeskifte. Samtidig som dagens kameraer i mange tilfeller gir høyere resultater på støymålinger enn eldre kameraer - en utvikling som ikke er uventet på grunn av den stadige økningen i megapiksler - så har støyen i de fleste tilfeller også blitt mindre visuelt tydelig og plagsom. Mengden og graden av bildestøy ser altså ut til å ha gått opp, men det har også hva vi kan kalle kvaliteten på den gjort. Dette ser ut til å være en trend som i store trekk går på tvers av produsenter, og vi kan derfor bare konkludere med at det i det siste året eller så er gjort store fremskritt hva angår algoritmer for støybehandling.

Resultatet av dette er at vi får brukbare bilder på ISO-hastigheter som vi bare kunne drømme om for få år siden. Nikon D3 med sin 25600 ISO (dog ukalibrert) er selvsagt kroneksempelet her, men også andre kameraer leverer nå brukbar bildekvalitet ved 1600 ISO, og Pentax K20D er i høyeste grad ett av disse.

Ser vi på 1600-ISO-bildene nedenfor holder K20D mer enn tritt med kameraer som Nikon D300, Canon EOS 5D og Sony A700, og alle disse tre er kameraer vi tidligere har lovpriset for god bildekvalitet ved høye ISO-verdier. Om ikke K20D faktisk legger seg på topp her, så er det ikke langt unna.

1600 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Fujifilm S5 Pro	Canon EOS 5D	Canon EOS 40D

Øker vi til 3200 ISO blir resultatene langt mer grisete, men fremdeles brukbart i et knipetak. Det er tross alt i de fleste tilfeller bedre med et bilde med mye støy enn et bilde med bevegelsesuskarphet. Sony A700 har her mistet kontakten med teten, men K20D holder seg fremdeles godt i selskap med Canon EOS 5D og Nikon D300.

3200 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Fujifilm S5 Pro	Canon EOS 5D	Canon EOS 40D

Med en liten innstilling på Custom-menyen kan K20D også levere 6400 ISO, i likhet med Sony A700 og Nikon D300, men resultatet er mildt sagt ikke pent. Det er riktignok ikke like fullstendig ubrukelig som A700 på denne ISO-verdien, men K20D må her gi opp å holde følge med D300. Uansett kamera er denne hastigheten imidlertid kun for krisesituasjoner og man vil neppe få noe særlig pene utskrifter av dette med mindre man etterbehandler filene nøye og kun skriver ut i små størrelser. Til avistrykk holder der imidlertid fint, om en lokalavisredaksjon eller to skulle spekulere på det.

6400 ISO:

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

Måler vi støyen ser vi akkurat det samme. Blå fargestøy er ikke uventet noe over annen fargestøy og luminansstøy - dette er helt vanlig i de fleste brikker med bayer-filter - og støyen er brukbart under kontroll helt opp til 3200 ISO og over. På høye ISO-verdier ser K20D ut til å legge seg mellom Sony A700 og Nikon D300, heller ikke det uventet, selv om K20D på lavere ISO-verdier har mindre støy enn dem begge to. På disse ISO-verdiene er uansett støy et nærmest forsvinnende lite problem, så slike forskjeller som vi ser her er av ingen betydning.

Støyfjerningen i K20D i JPG-filer rett fra kamera er ikke veldig aggressiv, den harde oppskarpingen og kontrastøkningen til tross. Noen detaljer forsvinner, men i det store og hele er JPG-kvaliteten god med hensyn til støy- og detaljnivå, spesielt på firestjerners JPG-kvalitet.

På JPG-filene nedenfor, på 800 ISO og lavere, kan man se noen pikselfeil. Dette er noe som diskuteres på nettet mye for tiden, og enkelte har ventet med å teste K20D ferdig på grunn av dette "problemet". Vi fant ingen grunn til å følge deres eksempel. Vi fant på det meste tre slike pikselfeil på et og samme bilde (to av dem er på 800 ISO JPG-bildet nedenfor), men Adobe Camera RAW fjernet disse automatisk uten noe som helst problem. Ved å kjøre "Pixel Mapping" i kameraet forsvant pikselfeilene også fra JPG-filene, som om de aldri skulle vært der. Vi ser på dette som et minimalt problem som sannsynligvis vil bli rettet på i en firmware-oppgradering, og i vår test har dette ikke hatt noen effekt på vurderingen av kameraet.

Detaljgjengivelsen på Pentax K20D er noe av de beste vi har sett, på ISO-verdier opp til 1600 og deromkring. På neste side ser vi om dette også holder stikk for fargegjengivelse og dynamisk omfang.