Fysisk

K20D er forholdsvis tungt, hovedsaklig fordi det har et indre rammeverk i stål og et ytre skall av karbonfiber. Tyngden er imidlertid ikke all verden i forhold til konkurrentene, og den er ikke så drøy at den blir et problem for de fleste. Sammen med kameraets utmerkede ergonomi blir effekten bare at det er lettere å holde stødig.

Kamerahus

Vurdering:

Hva selve kamerahuset angår er K20D praktisk talt identisk med K10D, som vi har behørig omtalt og skamrost tidligere. Vi trenger ikke gjenta alt her, men kort sagt er byggekvaliteten noe av det beste på markedet i dag, uansett prisklasse, og man må opp til Olympus E-3 eller Nikon D300, eller enda dyrere modeller for å finne noe bedre. Og da er ikke marginen stor. Hva byggekvalitet angår er forskjellen langt mindre fra K20D til D300 og E-3 enn den er fra K20D til konkurrentene i samme prisklasse. Kameraet er rett og slett bygget som en stridsvogn, og vi kan vanskelig tenke oss værforhold som vi ikke ville tro kameraet kunne takle. Værtetningen er nemlig svært god, og helt på høyden med det langt dyrere D300, om enn ikke fullt så sinnsvak som den i Olympus E-3.

Ergonomien synes vi også er svært god, faktisk helt i toppklasse. Ytre design er tilsynelatende mer gjennomtenkt enn flere andre kameraer til sammen, og her finnes det gode grunner for de fleste valg som er tatt. Grepet kan imidlertid bli litt stort for de med små hender, så som alltid gjelder regelen om at du bør gå i en fotobutikk og prøve før du kjøper, om du ikke er sikker på at det passer deg. Dette gjelder for øvrig alle kameraer, og er ikke noe som er spesielt for Pentax K20D.

Ønsker du å lese mer om ergonomi og byggekvalitet på K20D, anbefaler vi at du leser vår test av K10D. De to kameraene er nesten helt like i oppbygning og ytre design. Eneste forskjell er at K20D har fått en PC-sync-kontakt på venstre side, like foran luken for alle de andre kontaktene, som vist på bildet til høyre. Denne er utstyrt med en liten plastpropp som skrus inn i kontakten når den ikke er i bruk, og det slår oss som en merkverdig tankeløs løsning i et så tvers igjennom gjennomtenkt kamera som K20D. Det er ikke noe stort problem for de fleste, men det er så lett å miste denne plastknotten at man like gjerne kan kaste den med en gang. Den er knøttliten og ikke festet i noe som helst, og de av oss som er tidligere eiere av Nikon F100 husker gjerne at det kameraet hadde lignende løsninger på noen kontakter, men da med mye større plastknotter. Likevel var det knapt mulig å oppdrive brukte eksemplarer av dette kameraet som fremdeles hadde plastproppene.

Likevel, i det store og hele har Pentax sine designere og ingeniører klart å holde fingrene fra fatet og ikke redesigne et kamerahus som ikke trengte redesign, og godt er det. Vi sliter med å lovprise byggekvalitet og ergonomi nok på K20D, og det eneste som gjør at toppkarakteren uteblir også denne gang, er stort sett bare småting, i tillegg til at vi ikke fikk lov til å holde det under springen mens vi fotograferte med det, som vi gjorde med Olympus E-3. Uansett, at man kan få denne byggekvaliteten til en pris som i skrivende stund ikke er langt unna det halve av en Nikon D300, imponerer oss ikke så rent lite. Pentax har vist at det er mulig - nå er det opp til konkurrentene å følge etter.

Batteri

Vurdering:

Pentax K20D bruker det samme batteriet som nær sagt alle andre speilreflekser i samme klasse gjør, men da selvsagt i Pentax sin egen utførelse. Heldigvis sperrer ikke den for bruk av tredjepartsbatterier, som for eksempel Nikons prøver å gjøre.

Batteriluken er like solid og velgjennomtenkt som resten av kameraet, om enn litt pludrete for dem med forfrosne fingre. I tillegg til å være hengslet har batteriluken en slags "bolter" som glir ut og låser den på plass når man dreier på lukkemekanismen. Det hele minner mest av alt om en lås på døren til et bankhvelv, noe som gjør at vi tror luken ville holdt seg pent på plass selv med helt ødelagte hengsler. Når den også kan skilte med god værtetning og batterikrok i tillegg kan vi bare konkludere med at dette er det nærmeste den perfekte batteriluken vi hittil ha sett. I alle fall om du er varm på fingrene.

Batteriluken er i det hele tatt et eksempel til etterfølgelse for de fleste produsenter, som så mange andre løsninger fra Pentax er det.

Batterikapasiteten på K20D er helt OK, men ikke noe å rope hurra for. Likevel, batteriet er det samme som på K10D, og selv om k20D har fått atskillig flere megapiksler, noe som vanligvis forbruker en del strøm, så har Pentax fått til å øke batterikapasiteten etter CIPA-standarden med 30 bilder per lading. Ikke all verdens, men riktig retning, og i praksis ikke noe å henge seg opp i.

Skjerm og søker

Vurdering:

Skjermspesifikasjonene på K20D er temmelig ordinære og har ikke blitt endret så mye siden forgjengeren. Riktignok har skjermstørrelsen blitt økt fra 2,5" til 2,7" (dvs fra 6,35 cm til 6,85 cm for oss som foretrekker metriske mål), og oppløsningen er nå på temmelig ordinære 230 000 punkter mot 210 000 i K10D, men dette er ikke akkurat spektakulære greier. I en toppmodell som K20D er for Pentax skulle vi ønske oss en av de nyere skjermene med fire ganger denne oppløsningen, men skjermen fungerer fint den, så dette er ingen ting å trekke for heller.

Verre er det da at man på kameraskjermen i standardinnstillinger konstant får inntrykk av at bildene er undereksponert. Om man glemmer at man har et histogram tilgjengelig, eventuelt ikke stoler på det eller ikke vet hvordan men leser det, er det lett å tro at alle bilder man tar er undereksponert med et trinn eller så. Godt er det da at Pentax K20D i likhet med K10D tilbyr mulighet for å justere intensiteten på baklyset i skjermen. Det vil nok til en viss grad gå ut over batterikapasiteten, men neppe særlig mye. Litt finjustering er imidlertid nødvendig for å kunne vurdere bildene så nøyaktig som mulig ved hjelp av kameraets skjerm.

Nytt i K20D er også muligheten for finjustering av fargene på skjermen. Grensesnittet er enkelt og rett frem, og om man stiller seg helt til skogs kan man enkelt nullstille det hele ved å trykke på den grønne knappen. Når man så har funnet innstillingene man vil ha, får man dem oppgitt numerisk fra kameraet, slik at man lett kan stille det inn likt ved en senere anledning. Selv om man ikke kan lagre flere disse innstillingene som man vil i kameraet, gjør denne løsningen at man lett kan lage seg en liten liste over hvilke fargeinnstillinger man foretrekker i ulike situasjoner og med litt fikling stille inn kameraet slik man vil ha det alt etter forholdene.

Søkeren i K20D er forholdsvis stor og lys, og sammenlignet med andre er den ikke uventet større enn den i Canon EOS 450D og mindre enn den i Nikon D300. Søkeren har 95% dekningsgrad og 0,95x forstørrelse, noe som er nøyaktig det samme som Pentax K10D og Nikon D80. I diagrammet nedenfor kan du sammenligne søkerstørrelsen i en del kameraer. Her er 1,0 definert som søkeren i et kamera som har 100% dekningsgrad, 1x forstørrelse og fullformatsensor.

Informasjonen i søkeren er grei nok. Man har det man trenger, og ved å trykke inn OK-knappen på baksiden får man vist ISO i søkerdisplayet. Om man foretrekker det kan man ved hjelp av custom-menyen stille kameraet inn slik at ISO vises permanent i menyen, men man må da trykke OK-knappen for å vise antall bilder igjen på minnekortet i søkeren.