Side 1: I bruk

Pentax satser friskt på dSLR-markedet og selv om de tradisjonelt ikke har vært størst i dette segmentet - ikke på langt nær - så har de bidratt med viktige teknologiske fremskritt og oppfinnelser. Snart lanseres Pentax K10D som ser ut til å bli et svært interessant kamera, og i mellomtiden har Pentax lansert K100D, et 6 megapikels speilreflekskamera. Å lansere et kamera med såpass lav oppløsning, endatil en speilrefleks, må ses på som et dristig trekk i dagens marked, men det gir også uante muligheter til å bruke nyere teknologi for å få det meste og beste ut av samme sensor som mange andre kameraer bruker. Vi har sett nærmere på Pentax K100D.

I galleriet kan dere se bilder vi har tatt med kameraet. Klikk på bildene under for å komme til galleriet.

I bruk

Kamerahus:
Vurdering:

Å få K100D i neven for første gang var en opplevelse. Det passer nesten som støpt i hånden min, og alle knapper og hjul er plassert nær sagt perfekt.

Kamerahuset er bygget i plast utenpå et metallskjelett, og gir et solid inntrykk. Det er kompakt, velbalansert og godt å holde i, spesielt med det gummierte materialet som er lagt på grepet på høyresiden. Lukene er i plast, men er ikke spinklere enn at de likevel gir et relativt solid inntrykk. Der mange produsenter velger gummideksler over kontaktene til strøm, fjernkontroll og USB, har Pentax valgt en fjærbelastet luke i plast. Dette er ikke nødvendigvis negativt, selv om bestandigheten mot støv og fukt naturligvis vil være noe redusert. En slik plastluke som dette vil for mange vare lenger og være mindre utsatt for plunder og dermed slitasje. En smakssak, i bunn og grunn.

Baksiden av K100D vil se kjent ut for alle som har brukt et digitalt speilrefleks fra Nikon eller Canon. Knapper og hjul har lignende symboler, fuksjoner og plasseringer, men litt annen rekkefølge. Der både Nikon D80 og Canon EOS 400D har meny-knappen nest øverst på venstre side av skjermen, har K100D den øverst. Slike småting er de eneste forskjellene, og det er bare en vanesak. Pentax har imidlertid også forbedret litt på konkurrentenes velprøvde layout og lagt kontrollhjulet lenger inn mot søkeren. Dermed blir hjulet, som for øvrig er til forveksling likt Nikons, lettere å bruke uten å skifte grep. Knappene for AE-lås og eksponeringskompensasjon er godt plassert på samme måte, henholdsvis bak til høyre for hjulet og oppå toppen, rett ved utløserknappen. Pentax har også valgt samme type av-/påknapp som Nikon har hatt i mange år, nemlig en dreiebryter rundt selve utløserknappen. Dette er noe undertegnede har savnet hos bl.a. Canon, og det gleder et stakkars testerhjerte å se at også Pentax har valgt denne løsningen.

Det eneste vi finner som kan trekke litt ned er blitsknappens plassering bak på kameraet, til venstre for søkeren. Denne synes lite hensiktsmessig og litt merkelig. Hvorfor ikke bare plassere den foran til venstre for blitsen, der både Canon og Nikon har den? Dette er imidlertid ikke på langt nær nok til å ødelegge den svært gode følelsen vi sitter igjen med når vi skal vurdere byggekvaliteten til dette kameraet. Greit nok at det ikke er bygget i verdens mest støtsikre materiale, men det er mer solid bygget enn man har rett til å forvente av et kamera i denne prisklassen.

I det hele tatt er det nesten rørende hvor mye omtanke og praktisk tankegang som er lagt ned i utformingen av dette kameraet. Kamerahuset har en "feel" som hører til minst en prisklasse opp, og vi er derfor fristet til å gi Pentax K100D toppkarakter for byggekvalitet. Det er derimot ikke helt perfekt - bare nesten - så det får bli fire og en halv denne gang. Bravo!

Funksjoner:
Vurdering:

På funksjonssiden har K100D få overraskelser, men av funksjoner som er verdt å påpeke er blant annet bildestabilisatoren på sensorbrikken. Denne påstår Pentax skal være god for 2-3,5 blendertrinn, noe vi tviler en del på, spesielt ved lange brennvidder, men at det er en nyttig funksjon er hevet over enhver tvil. Det er etter hvert en del kameraer som tilbyr denne funksjonen, men Pentax påstår at deres løsning er unik i at den er uavhengig montert og ikke på skinner, som andre produsenters brikkestabilisatorer. Dette har vi ingen mulighet for å sjekke, men vi har heller ingen grunn til å tvile på at det stemmer. Stabilisatoren fungerer uansett med alle Pentax-objektiver som noensinne er produsert, men for de som ikke kommuniserer med kameraet elektronisk må man legge inn brennvidden manuelt. Man kan også benytte Pentax' mellomformatobjektiver, men da kun med rette adapter. Pentax informerer at det per dags dato er 24 millioner objektiver i verden som kan brukes med Pentax K100D. Ikke verst.

I følge Pentax er det anbefalt å slå av stabilisatoren ved panorering eller når man har kameraet på stativ, og ved bruk av bulb, fjernkontroll, selvutløser eller trådløs blits skal systemet selv slå seg av automagisk. Vi har imidlertid testet både ved bulb og selvutløser, og vi kan i begge tilfeller tydelig høre systemet arbeide, mere og høyere når vi beveger kamera enn ikke. Den samme lyden høres også når vi har skrudd stabilisatorsystemet av - men hvorfor øker lyden da når vi beveger kameraet? Vi utelukker ikke muligheten for at systemet alltid er på, men kan kobles fra brikken med en slags kløtsj. I følge Pentax bruker systemet uansett så lite strøm at dette ikke vil bli et problem, og batterilevetiden vil bli den samme.

Pentax K100D finnes også i en annen versjon, K110D, som mangler stabilisatorfunksjonen men er ellers helt lik.

Av andre funksjoner som kan være verdt å nevne har vi motivprogrammer som velges raskt og enkelt ved hjelp av funksjonshjulet på venstre side av søkeren, og nedblendingsknapp på av-/påknappen. Sistnevnte brukes ved at man dreier knappen andre veien, og man kan velge om den skal fungere tradisjonelt, det vil si at man ser dybdeskarpheten i søkeren mens objektivet er nedblendet, eller om man vil kameraet skal ta et bilde og vise det på skjermen. Sistnevnte lagres ikke på minnekortet og er nyttig fordi kameraet da justerer eksponeringen slik at man slipper at bildet blir mørkere på grunn av nedblendingen, noe som har vært et problem med tradisjonell nedblending. Veldig praktisk i enkelte situasjoner.

Ønsker du mer informasjon om funksjoner på Pentax K100D, finner du det i Produktguiden.

Skjerm og søker:
Vurdering:

Søkeren til Pentax K100D er helt ok og omtrent som forventet av et kamera i denne klassen. Den er forholdsvis lys og har den informasjonen man kan forvente, men skiller seg ikke fra mengden på noen måte. Fokuspunktene er ikke markert individuelt, bortsett fra at de fokuspunktene som er aktivert lyser rødt når man trykker utløserknappen halvveis ned. Enkelte vil kanskje savne en markering av hvert fokuspunkt i søkeren også når det ikke er aktivt, men dette er i bunn og grunn en smakssak. Vi vurderer det dithen av Pentax har valgt å ikke gjøre søkeren for full av ting og tang i søkerbildet, et valg vi vel må si oss enige i når det kommer til denne typen kamera.

Skjermen er på 6,3 cm (2,5 tommer) og består av 210 000 piksler. Dette er en smule mindre enn de fleste andre, ca 10% mindre, men ikke noe som har noe praktisk å si for bildet. Innsynsvinkelen oppgis til 140 grader, noe vi ikke tviler på - det er faktisk godt mulig den er større, men det er uansett et akademisk spørsmål, da det ikke er praktisk å se på en skjerm fra en slik vinkel uansett.

Ved visning av bilder man har tatt, kan man velge mellom fire forskjellige visninger: En standardvisning med litt informasjon som bildetype og nummerering, en visning av bildet med histogram i tillegg til samme som standardvisningen (histogrammet er desverre ikke gjennomsiktig, og er kun delt inn i fire soner, mot normalt fem), en visning uten noe som helst informasjon, og til slutt en infovisning som gir stort sett all relevant informasjon, men ikke noe histogram. Vi kunne kanskje ønsket oss et histogram på denne visningen, men siden man må klikke seg inn via histogramvisningen for å komme dit uansett, er det ikke så fryktelig viktig.

Batteri:
Vurdering:

Pentax har valgt å ikke inkludere oppladbart batteri og lader i pakken, men dette trenger ikke nødvendigvis være negativt. K100D kan bruke 4 stk AA-batterier, og selv om ytelsen med vanlige alkaliske batterier er temmelig sjaber - avhengig av kilde varierer CIPA-tallet fra 60 til 80 bilder - så er det greit å ha muligheten. AA-batterier selges stort sett over alt, og skulle man være uheldig og gå tom for strøm langt borte fra alle lademuligheter, er det store sjangser for at man kan få kjøpt noen batterier for midlertidig bruk så lenge. Kameraet kan også bruke CR-V3-batterier, som ser ut omtrent som to AA-batterier side ved side. CR-V3 er ganske dyre, opp mot kr 150,- per stk, men ytelsen er tilsvarende bedre også. Hele 630 bilder per batterisett lover CIPA. Med 2500 mAh oppladbare NIMH-batterier i AA-format skal batterikapasiteten vissnok være 300 bilder, og det tallet som er mest sammenlignbart av disse, i forhold til andre kameraer.

Batterikapasitet - CIPA

Vi klarer ikke helt bestemme oss når det gjelder batteri og K100D. På ene siden er det ganske utrolig å slippe et speilreflekskamera uten lader, men samtidig er AA-ladere tilgjengelig med batterier for noen hundrelapper, og mange vil allerede ha slike liggende. Uansett er muligheten til å bruke AA-batterier, i tillegg til CR-V3, svært kjærkommen, og noe en vanligvis ser i vertikalgrep som må kjøpes utenom. Alt i alt velger vi å gi Pentax K100D en forholdsvis god karakter på batteri, hovedsaklig for gjennomtenkt og fremfor alt fleksibel batteriløsning, med litt trekk for småsjaber ytelse på såpass heftige batterier som 2500 mAh. Det blir til sammen 4,8v på 2500 mAh, og K100D burde ha klart mer på såpass med kraft. Nikon D40, som nok kommer til å bli hovedkonkurrenten, klarer hele 470 på sitt proprietære batteri med lavere kapasitet (7,4v 1000mAh).

Autofokus:
Vurdering:

Pentax K100D har autofokusmotor innebygget i kamerahuset, noe som betyr at objektivene ikke trenger å ha et slikt fordyrende element innebygget. Denne muligheten har Nikon gått bort fra i sin nye D40, og dette kan bety et konkurransefortrinn for Pentax. Det innebærer imidlertid også at det er grenser for hvor rask autofokusen kan bli. Vi fikk veldig like resulteter over hele fjøla, noe som kan tyde på at det er nettopp denne som er flaskehalsen her. Vi fikk for eksempel kun tre hundredelers sekund forskjell i autofokushastighet på 40mm f2.8-objektivet og kitobjektivet på vidvinkel. Kitobjektivet på tele har halvannen blender mindre åpning, og et sted mellom her er det tydelig at blenderåpningen har tatt over som flaskehals, i det autofokushastigheten gikk opp til rett over sekundet.

Autofokusen er relativt presis og responsiv, og vi har lite å påpeke her, både i positiv og negativ retning. Den fungerer, uten å være spektakulær på noen som helst måte.

Autofokus - vidvinkel, kitobjektiv

 

Hurtighet:
Vurdering:

Oppstartstid - sekunder

Å kalle Pentax K100D for verdens raskeste kamera vil være en grov overdrivelse, men det tregeste er det heller ikke. En oppstartstid på 0,89 sekunder er litt raskere enn Sony A100, men betydelig tregere, relativt sett - det er grenser for hvor betydelig et halvt sekund kan bli - enn for eksempel Nikon D80 og Canon EOS 400D. 14 bilder uten blits på 10 sekunder er ikke spesielt bra, og blant speilrefleksene vi sammenligner med legger K100D seg nest nederst i bunken, men er likevel raskere enn de fleste kompaktkameraer. Det samme ser vi når blitsen er på, bare enda tydeligere. 7 bilder med blits på 10 sekunder er nesten flaut, spesielt med tanke på at Canon EOS 400D, et kamera i omtrent samme prisklasse, klarer over dobbelt så mange bilder på samme tid. Og det med drøye to tredjedeler mer å lagre til minnekortet samtidig, i form av ti megapiksler mot Pentaxens seks. Heldigvis er det få, om noen, av Pentax K100Ds potensielle kundegruppe som noensinne vil få behov for å ta denslags bildeserier.

Bilder på 10 sekunder - uten blits

Bilder på 10 sekunder - med blits

På filoverføringen gjør K100D det atskillig bedre. Hele 5,3 MB/s klarer det, noe av det raskeste vi har sett, og betraktelig bedre enn konkurrenten fra Canon - faktisk nesten dobbelt så raskt.

Filoverføring - MB/s

Betjening/Brukervennlighet:
Vurdering:

Som vi nevnte innledningsvis er vi svært fornøyd med de fleste knapper og hjul og andre eksterne kontrollmuligheter på Pentax K100D. Det meste er hensiktsmessig og intuitivt plassert, og det er lite her som skurrer. Menyene, derimot, er en annen historie. Designen av disse er det tydeligvis andre folk som har stått for, for her er det enkelte ting som ikke henger på greip. Noen fungerer greit, som for eksempel Fn-knappen. Trykker man på denne får man opp en slags hurtigvalgmeny der man kan kjapt og enkelt justere hvitbalanse, ISO-verdi, serieopptak (og selvutløser og så videre) og blitsinnstilling. Disse valgene bekrefter man ved å trykke OK, eller ved å trykke utløserknappen halvveis ned. Helt flott, og ganske gjennomtenkt. Men, når man forsøker å på samme måte bruke hovedmenyen, som man kan aksessere ved å trykke på MENU-knappen, sliter man litt. De fleste av valgene her har undermenyer som man må navigere seg inn i ved å trykke høyre, og bekrefte valget ved å trykke OK. Høres greit ut? Vel, det er det ikke. Man kan nemlig ikke gå inn i undermenyene ved å trykke OK, selv om den knappen ikke har noen andre funksjoner akkurat da, og man kan heller ikke bekrefte valget ved å trykke høyre en gang til, eller trykke utløserknappen halvveis ned. Trykker man feil, blir skjermen svart og man kastes ut av hele menysystemet, istedet for at man enkelt og greit går tilbake ett nivå. Menyen husker heller ikke hvor du var sist, så man må begynne på nytt på toppen hver gang. I det hele tatt må man ofte bruke mye tid i hovedmenyen, helt til man enten ikke gidder å benytte seg av de mulighetene den byr på, eller får den til de grader inn i fingrene. Uansett er det svakt av Pentax å bryte opp "trykkeflyten" på en slik måte, spesielt når tastene ikke har andre oppgaver i de forskjellige undermenyene. Vi får håpe dette kan og blir rettet på i en senere utgave av firmwaren.

I tillegg til at menyene er fiklete som beskrevet over, er de også på utenlandsk. K100D kan stilles inn på en hel del språk, blant annet flere varianter av kinesisk, men ikke norsk. Det nærmeste man kommer er svensk. Hvis man da, som oss, foretrekker å ha menyene på engelsk, blir man servert forkortelser som for eksempel "swtch dst msr pt", "mag to strt zm plybk" og "plbk dsply mthd". I et kamera beregnet til nybegynnersegmentet holder dette rett og slett ikke, og karakteren til et ellers godt kamera blir på dette området deretter. Undertegnede håper hett og inderlig at Pentax tar seg sammen på dette området innen lanseringen av K10D.

Side 2: Kitobjektiv og bildekvalitet

Kitobjektiv
Vurdering:

Kitobjektivet har i likhet med kamerahuset en svært god følelse. Grepet til både fokusringen og zoomringen er gummibelagt og godt mønstret, og føles forskjellig slik at man ikke tar feil i farten - man vet med èn gang hvilken ring det er man har mellom fingrene. Objektivet har også metallfatning og er i det hele tatt langt mer solid bygget enn tilsvarende kitobjektiver fra både Nikon, Canon og Sony.

Skarphet:

Senterskarpheten til Pentax' kitobjektiv virker noe soft, og hadde vi ikke dobbeltsjekket fokuseringen hadde vi trodd det var her problemet lå. Mange rimelige zoomobjektiver er imidlertid litt myke i fokuseringen i en av "endene" av zoomområdet, og da ofte teleenden, noe som ser ut til å være tilfellet med dette objektivet også, gjerne spesielt når det er fokusert forholdsvis nært. Effekten ser ut til å avta ved lengre fokusavstander. På hovedkorttesten vår har Pentax et stykke igjen til Nikon, men avstanden til Canon er kortere, selv om også det slår vårt testobjektiv på dette området.

Canon EOS 350D, kitobjektiv	Pentax K100D, kitobjektiv på 50mm	Nikon D70s

Pentax K100D, 40mm	Pentax K100D, kitobjektiv på 18mm	Pentax K100D, 50mm Macro

På 18mm vidvinkel er resultatet betydelig bedre - faktisk nesten på høyde med de to fastobjektivene, noe som er intet mindre enn imponerende. Senterskarphet er imidlertid ikke alt, og ser vi på hjørneuskarpheten endrer bildet seg en del:

På vidvinkel ser vi tydelig at Pentax-zoomen er skarpere i hjørnene enn Canons kitobjektiv, men det er fremdeles et stykke frem til Nikon. Pentax har tydelig mer fordreining enn begge sammenligningskameraene, men bedre skarphet i hjørnet enn Canon. Nikon slår dem begge to, men når ikke opp til Pentax sine 40mm og 50mm fastobjektiver. Det er her man virkelig ser de tydelige forskjellene i optisk kvalitet mellom billige kitobjektiver og litt halvdyr fastoptikk.

Canon EOS 350D	Pentax K100D, kitobjektiv på 18mm	Nikon D70s

Pentax K100D, 40mm	Pentax K100D, kitobjektiv på 18mm	Pentax K100D, 50mm Macro

Siden vi på grunn av feil ved vårt første testkamera fikk tilsendt et annet eksemplar av K100D, fikk vi denne gang også testet to eksemplarer av kitobjektivet, noe vi vanligvis ikke har mulighet til. Det første vi fikk, med høyest serienummer og derfor her kalt kitobjektiv nr 2, ser vi er tydelig mindre skarpt enn kitobjektiv nr 1. Objektiv nr 1 har fremdeles antydning til detaljer ved 3200 ISO, mens på nr 2 har de flytt helt ut og nærmest forsvunnet. dette understreker konklusjonen vi har kommet til også med andre merker: Det er enorme variasjoner innad i serien av kitobjektiver. Det ene kan være optisk nærmest ubrukelig, mens et annet kan være helt OK. Vurderer du å kjøpe K100D med kitobjektivet kan vi bare sterkt anbefale at du tester det grundig og reklamerer dersom den optiske kvaliteten er uakseptabel. Begge kitobjektivene har for øvrig merkbart dårligere optisk kvalitet enn 40mm fastobjektivet, noe vi ser tydelig hele veien.

Canon EOS 400D, kitobjektiv	Fujifilm F11	Canon PowerShot G7

Pentax K100D, kitobjektiv nr 1, 200 ISO	Pentax K100D, 40mm, 200 ISO	Pentax K100D, kitobjektiv nr 2, 200 ISO

Pentax K100D, kitobjektiv nr 1, 400 ISO	Pentax K100D, 40mm, 400 ISO	Pentax K100D, kitobjektiv nr 2, 400 ISO

Pentax K100D, kitobjektiv nr 1, 800 ISO	Pentax K100D, 40mm, 800 ISO	Pentax K100D, kitobjektiv nr 2, 800 ISO

Pentax K100D, kitobjektiv nr 1, 1600 ISO	Pentax K100D, 40mm, 1600 ISO	Pentax K100D, kitobjektiv nr 2, 1600 ISO

Pentax K100D, kitobjektiv nr 1, 3200 ISO	Pentax K100D, 40mm, 3200 ISO	Pentax K100D, kitobjektiv nr 2, 3200 ISO

Kromatisk aberrasjon:

Kromatisk aberrasjon skyldes at objektivet ikke er i stand til å fokusere alle fargene i lyset på helt nøyaktig samme sted. Dette resulterer ofte i fargerender ved kanter med høy kontrast, som for eksempel ved mørke bygninger mot lys himmel, som på eksempelet nedenfor som vi har "stjålet" fra Wikipedia. Den fargede randen langs taket på høyresiden er typisk, om enn ekstrem, kromatisk aberrasjon.

På bildene nedenfor kan du se tendensen til kromatisk aberrasjon på kitobjektivet. Det er snakk om relativt mye, men resultatene som vises her er ikke direkte sammenlignbare siden bildene ble tatt under ulike forhold. Alt i alt må vi kalle resultatet fra Pentax godkjent, selv om vi helst ville sett noe mindre kromatisk aberrasjon. Du kan forresten lese mer om kromatisk aberrasjon hos Wikipedia.

Nikon D80	Pentax K100D	Canon EOS 400D

Kameraets bildekvalitet

Vurdering:

Tidlig i testingen ble det klart at det var noe riv rav ruskende galt med testkameraet vi hadde fått sendt over fra Pentax. På høye ISO-verdier fikk vi regelmessige fargestriper på tvers av bildet, og jo høyere ISO-verdi jo tydeligere ble de. Eksempler på stripene kan du se under.

Vi tok kontakt med Pentax og ble rådet til å oppgradere firmwaren, noe som forresten gikk aldeles knirkefritt. Alt man trengte å gjøre var å legge firmwaren på et minnekort, sette det i kameraet og holde inne Meny-knappen mens vi skrudde det på. Resten tok kameraet seg av, og da vi slettet firmwaren fra kortet og skrudde kameraet på igjen, hadde det blitt oppgradert til v1.1. Meget praktisk, og så enkelt at selv far kan klare det. Bonuspoeng til Pentax der. Oppgraderingen fikset derimot ikke problemet med stripene, og Pentax sendte sporenstreks et annet eksemplar av kameraet over, og det hadde ikke dette problemet. Det gikk jo bra in the end, og med et minimum av styr, men siden vårt første testkamera kom rett fra boksen og var i så måte salgsklart, må vi oppfordre eventuelle kjøpere av Pentax K100D til å teste etter slike feil og ta kontakt med forhandleren dersom de finner dem. Å få erstattet et defekt kamera burde være en smal sak.

En annen ting vi la merke til under testingen, var at det på hovedkortbildene dannet seg gule og blå felter på loddepunkter som sto tett sammen. Dette fenomenet viste seg uavhengig av hvilket objektiv vi brukte, og etter at vi fikk tilsendt et nytt eksemplar av kameraet fant vi det også der. Årsaken vites ikke, men at det er en eller annen form for moiré synes opplagt. En kvikk sjekk av gamle testbilder fra andre kameraer som bruker samme brikke, som for eksempel Nikon D70s, viser at vi finner samme effekten også der, om enn en smule mer dempet.

En lignende effekt finner vi også på oppløsningskartet, når K100D ikke lenger klarer å følge med, et sted rundt 1700 linjer per tomme. Som vi ser får vi fargeartefakter både ved vertikale og horisontale linjer.

Canon EOS 400D	Pentax K100D	Fujifilm FinePix F11

Oppløsningskartet vårt begynner å trekke på årene, og vi venter for tiden på et nytt som skal kunne gi selv de mest moderne digitalkameraer noe å bryne seg på. Enkelte kameraer klarer nemlig å sprenge skalaen på vårt nåværende oppløsningskart, og alle de tre 10-megapikselskameraene vi testet for ikke så lenge siden klarer dette. Vi måtte derfor avfotografere oppløsningskartet på større avstand enn vanlig med disse kameraene, noe som gjør at resultatene ikke er sammenlignbare med andre kameraer. Vi har derfor sett oss nødt til å sammenligne K100D med Fuji F11, et kompaktkamera som har noe av det beste av bildekvalitet vi noensinne har sett, samt Canon EOS 400D som vi tilfeldigvis hadde sammenlignbare testbilder for. Når vi får et testeksemplar av nylanserte Nikon D40, er dette et kamera som er naturlig å sammenligne med.

Som vi ser har ikke vårt oppløsningskart noe å stille opp med mot Canon EOS 400Ds ti megapiksler, men Fuji F11 møter veggen omtrent samtidig som K100D, men riktignok på en annen måte. Der F11 lar stripene gli sammen på rundt 1700 linjer per tomme, går linjene fra K100D over i hverandre og ser ut til å forvirre brikken totalt, noe som resulterer i fargeforstyrrelser i området over 1700 linjer per tomme.

Støy

Støyen på K100D synes å være under forholdsvis god kontroll. Dette er selvsagt gledelig, men ikke helt uventet, brikkens alder tatt i betraktning. Det skulle bare mangle at Pentax klarer å utnytte teknologi som har hatt noen år på seg til å bli kvitt barnesykdommene bedre enn man gjorde den gang brikken var ny. Vi har imidlertid sett mange verre resultater enn dette, noen også med betydelig høyere megapikselantall, og resultatet her kan ikke sies å være noe annet enn godkjent med klar og god margin.

Ser vi på rekken av testbilder fra rådhuset ovenfor, ser vi at detaljene med skikkelig optikk holder seg godt helt opp til 800 ISO. De begynner å bli litt utvisket på 1600, og ikke uventet mister vi store mengder detaljer på 3200 ISO.

Nikon D80 - ISO 100	Canon EOS 400D - ISO 100
Nikon D80 - ISO 200	Canon EOS 400D - ISO 200	Pentax K100D - ISO 200
Nikon D80 - ISO 400	Canon EOS 400D - ISO 400	Pentax K100D - ISO 400
Nikon D80 - ISO 800	Canon EOS 400D - ISO 800	Pentax K100D - ISO 800
Nikon D80 - ISO 1600	Canon EOS 400D - ISO 1600	Pentax K100D - ISO 1600
		Pentax K100D - ISO 3200

Støytesten vår viser gode resultater for Pentax. Nikon D80 har flere og dermed mindre piksler, og dermed også tilsvarende mer støy. Pentax K100D gjør det godt på støy også her, og støy har ikke nevneverdig mye å si på bildekvaliteten før ISO 800, og selv da er resulatet akseptabelt. På ISO 1600 begynner vi å se alvorlig kvalitetstap, men ikke verre enn at det er overlevbart i nødstilfelle. ISO 3200 er direkte grisete, men tatt i betraktning at mange av kameraene vi tester ser enda verre ut, og det på ISO 1600, må vi si oss fornøyde med dette resultatet. Det blir spennende og se om Nikon klarer lignende resulteter med sin D40 som snart er på markedet.

Fargegjengivelse

Nedenfor ser du ubehandlede fargekart fra Pentax K100D sammenlignet med ditto fra tre andre speilreflekskameraer. Disse er tatt med K100D innstilt på normal (eller Natural på godt norsk) fargegjengivelse, og du kan sammenligne dem ved å føre muspekeren over bildene. Bildeteksten viser hva slags kamera bildet gjelder uten muspeker over.

Nikon D80	Canon EOS 400D	Sony Alpha A100

Tilsvarende, men denne gangen med Pentax K100D innstilt på Vivid:

Nikon D80	Canon EOS 400D	Sony Alpha A100

Her sammenligner vi K100Ds fargegjengivelse på Natural og Vivid på forskjellige ISO-verdier. Det siste bildet sammenligner K100D på ISO 200 på Natural med ISO 3200 på Vivid.

Pentax K100D, ISO 200 Natural vs Vivid	Pentax K100D, ISO 400 Natural vs Vivid	Pentax K100D, ISO 800 Natural vs Vivid

Pentax K100D, ISO 1600 Natural vs Vivid	Pentax K100D, ISO 3200 Natural vs Vivid	Pentax K100D, ISO 200 Natural vs ISO 3200 Vivid

På Natural blir fargene fra K100D som vi ser temmelig blasse og livløse. Kameraet kommer innstilt på Vivid som standard, og det er ikke uten grunn. Selv på 3200 ISO gjør dette underverker med fargene, og vi sliter med å finne noen som helst grunn til å ha K100D innstilt på noe annet.

For å oppsummere er bildekvaliteten til Pentax K100D svært bra i det store og hele, men med enkelte skjær i sjøen. Den pussige moiré-effekten trekker litt ned, men ikke nevneverdig, da få om noen motiver i den virkelige verden vil frembringe dette fenomenet i plagsom grad. Det faktum at du nå får 10 megapiksels digital speilrefleks for samme prisen som Pentax K100D kun kan tilby seks, er da en viktigere grunn til at toppkarakteren uteblir denne gangen. Når det er sagt, så er kvaliteten per megapiksel absolutt god, og vi gleder oss til å se hvordan det går når K100D skal konkurrere med Nikon D40.

Side 3: Konklusjon

Konklusjon

Pentax K100D

Pentax K100D er er godt kamera, la det være hevet over enhver tvil. Det har en byggekvalitet og utforming som er nær perfekt, og passer meget bra for førstegangskjøpere av digitalt speilreflekskamera. Det er bare så fryktelig synd at menysystemet overhodet ikke passer disse brukerne.

Bildekvaliteten på Pentax K100D er på mange måter over gjennomsnittet, men den merkelige moirè-effekten og det faktum at K100D kun har 6 megapiksler gjør at kameraet også på dette området legger seg midt på treet. I dagens marked er kameraene så gode at midt på treet er bra det, men om K100D har nok å stille opp med til å stikke seg ut blant konkurrentene er et annet spørsmål, spesielt med tanke på at man kan få en Canon 400D med flere megapiksler (men riktignok betydelig dårligere kitobjektiv) til ikke så fryktelig mye mer. Nikons nylanserte D40 ligger også an til å bli en sterk konkurrent til K100D. De har samme sensor, men forskjellig tilnærming til brukeren, og man skal ikke utelukke at kampen kan bli hard nok til å føre til gode priser på begge kameraer. At prisen på D50 som nå fases ut til fordel for D40 vil synke drastisk i tiden som kommer, nettopp av den grunn, vil også legge press på Pentax K100D. At Pentax kan stille med bildestabilisator på alle objektiver kan være redningen i et svært konkurranseutsatt segment, og det er uten tvil denne muligheten som gjør kameraet til et godt kjøp, spesielt når Pentax snart lanserer K10D som et kamera å oppgradere til for de spesielt interesserte.

	-	Topp byggekvalitet og utforming	-	Lite gjennomtenkt hovedmeny
	-	God bildekvalitet, selv ved høy ISO	-	Oppladbare batterier og lader følger ikke med
	-	Bildestabilisator med alle objektiver	-	Pussig moirè-effekt
	-	Kan ta AA-batterier	-	Forholdsvis tregt på mange områder
	-	God fargegjengivelse	-	Bare 6 megapiksler
	-	I utgangspunktet brukbart kitobjektiv	-	Variabel kvalitet på kitobjektivene