Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Pentax K-m er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

På autohvitbalanse ser vi enkelt og greit at Pentax K-m ikke er spesielt stabil på noen ISO-verdier, mens den oppfører seg noe bedre på lave ISO-verdier på manuell hvitbalanse. På 1600 og oppover har imidlertid kameraet mistet all bakkekontakt, uansett auto eller manuell, og Pentax' tradisjonelle problemer med nettopp hvitbalansen dukker frem. Det overraskende er imidlertid at K-m på lave ISO-verdier faktisk gjør det bedre på manuell hvitbalanse enn gjennomsnittet, noe som kan tyde på at Pentax har arbeidet nettopp med dette problemet. Dette ser vi også tegn på når vi undersøker kameraets fargegjengivelse.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Pentax K-m i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Kort sagt er fargegjengivelsen i Pentax K-m meget bra. Ikke perfekt, men bedre enn vi har sett på noen annen speilrefleks fra Pentax. Ikke at det nødvendigvis sier så mye, for dette har vært et av områdene Pentax har vært mindre enn spektakulært gode, men også sammenlignet med kameraer fra konkurrerende produsenter skårer K-m bra på fargegjengivelse. Faktisk er det kun Nikon D60 som slår det av våre sammenligningskameraer, og kameraer som Sony A300 og Canon EOS 1000D må se seg grundig slått her.

Gråtonene på K-m er forholdsvis presise, men er en tanke mer gulgrønne enn strengt tatt ønskelig. De fleste fargene tenderer mot gulgrønt, eller i noen tilfeller gulorange, men i langt mindre grad enn vi har sett tidligere på kameraer fra den kanten. Verdt å nevne er det også at hudtonene er meget presise og blant de beste vi har sett på noe kamera i denne klassen - faktisk bedre enn Nikon D60 også.

Vi lar oss også imponere av den svært gode fargegjengivelsen på ISO 3200. Vanligvis har nybegynnerspeilreflekser gått fullstendig i grøfta for lengst med hensyn til fargegjengivelse på så høye ISO-verdier, men Pentax K-m presterer faktisk det kunsstykket å bli enda bedre på 3200 enn på lavere verdier!

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På dynamisk omfang (lav kvalitet, dvs høy støytoleranse) er Pentax K-m forholdsvis ordinær. Canon EOS 1000D tar her teten foran resten av feltet, og K-m legger seg midt i puljen. K-m kan sammenlignes med K200D her, og resultatkurvene er nærmest identiske. De begynner noe bak feltet på lave ISO-verdier (dog ikke så langt bak at det er noe stort problem), men glir forbi de fleste fra ISO 400 og oppover. Bra, men ikke spektakulært på noen måte.

Strammer vi inn støykravet og ser på høy bildekvalitet (lav toleranse for støy), er det fremdeles Canon EOS 1000D som regjerer totalt sett, men K-m begynner faktisk best av alle sammenligningskameraene våre, på ISO 100, om enn med en mikroskopisk margin. 1000D løper snart fra K-m, men Pentax K-m beholder andreplassen helt til 1600 ISO, hvor Sony A200 noe overraskende klarer å snike seg såvidt forbi. Kurven til K-m er totalt sett noe variabel, men alt i alt er dette et resultat som duger helt greit for et ganske rimelig speilreflekskamera. Dynamisk omfang er i alle fall IKKE noen grunn til ikke å kjøpe Pentax akkurat i dette tilfellet.