Detaljgjengivelse

Det viktigste med noe kamera er uten tvil bildekvaliteten. Joda, også andre aspekter ved kameraet spiller viktige roller når man skal bestemme seg for hvilket kamera man skal kjøpe, men til syvende og sist er det bildene som er sluttresultatet, og dermed bildekvaliteten som er viktigst. I en del tilfeller vil fotogravens evner være en kraftigere begrensende faktor på bildenes kvalitet enn selve kameraet, men en fotograf kan vokse og lære av erfaring, noe som er umulig for et kamera, med mindre man er urealistisk heldig med en firmware-oppgradering. Selvsagt bør man vurdere ting som ergonomi, magefølelse, behov og økonomi, bare for å nevne noen, før man kjøper, men dersom kameraet ikke yter bra nok, vil man aldri få gode bilder, samme hvor flink man er og hvor godt resten av kameraet er. Det er også verdt å tenke på at man vil skifte ut kameraet etter noen år, når man enten oppgraderer eller for lengst har tatt livet av forrige kamera, mens bildene helst skal vare hele livet - og vel så det.

Bildekvalitet
Vurdering:

Når vi vurderer bildekvalitet i en kameratest ser vi først og fremst på det beste som er mulig å hente ut av kameraet, som også er sammenlignbart fra kamera til kamera. Vi bruker noe av det skarpeste av fastoptikk som er tilgjengelige for det aktuelle kameraet, og prøver så godt vi kan å tilpasse det slik at vi benytter optikk som tilsvarer hverandre, fra ulike produsenter. Dette er ikke alltid mulig, men vi gjør alt vi kan for å fjerne falskehalser som ikke sitter i kameraet. Blant annet testes alle kameraer i vår testlab, med samme lyssetting og testmotiv hver gang. Selv om vi også ser på JPG er det kameraets bildekvalitet i RAW vi legger mest vekt på, konvertert til TIFF med standardinnstillinger i Adobe Camera RAW. Likt vil det aldri bli, men dette er så likt som vi kan få det til uten å benytte så mye ressursser på testingen at testing ville blitt umulig. Når vi vurderer et kameras bildekvalitet undersøker vi ting som detaljgjengivelse, bildestøy, hvitbalanse, fargegjengivelse, og dynamisk omfang.

JPG eller RAW?

Pentax K-m, JPG	Pentax K-m, RAW

Som vanlig er det en lett synlig forskjell i detaljnivå mellom JPG og RAW. JPG-filen fra K-m bærer noen steder preg av å være overoppskarpet (se krysset i kondensatoren oppe til høyre, for eksempel), men andre detaljer virker likevel bløte og uskarpe. Sammenlignet med RAW-filen fra samme bilde, er forskjellen markant. Skarpheten er langt bedre, og etteroppskarpingen er tydelig mindre aggressiv, til tross for et betydelig høyere detaljnivå. Med RAW er det mulig å skjelne langt flere og mindre detaljer, og det generelle inntrykket av bildekvaliteten er langt bedre. Et mulig unntak her er fargene, som er markant forskjellige på JPG og RAW, uten at noen av dem egentlig ser spesielt bedre ut enn den andre. Korrekt fargegjengivelse ser ut til å være et sted i midten.

JPG:

Pentax K-m, JPG	Canon EOS 1000D, JPG

Sony A300, JPG	Nikon D60, JPG	Pentax K200D, JPG

Bildekvaliteten i JPG med standardinnstillinger er likevel svært høy sammenlignet med tilsvarende kameraer fra andre produsenter. Som nevnt er kanskje oppskarpingen en tanke overaggressiv, og bildene bære litt preg av å være overprosessert, men med unntak av det synes vi K-m har en JPG-kvalitet rett ut av kameraet som absolutt holder mål. I tillegg har kameraet muligheter for å fininnstille slikt, så dersom man setter seg godt inn i kamera og motiv kan man godt ha noe å hente her, om en da ikke bare bruker RAW i stedet.

RAW:

Pentax K-m, RAW	Canon EOS 1000D, RAW

Sony A300, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

Også på RAW er bildekvaliteten overraskende høy for et kamera i denne klassen, sammenlignet med konkurrentene. Ved bruk av RAW har bildene fra K-m også mistet det lite tiltalende preget av overprosessering som vi så spor av på JPG-bildene, så om man har ork til å etterbehandle bildene er absolutt pentax K-m i stand til å levere varene.

Generelt sett er vi imponert over bildekvaliteten etter hovedkortbildene, men synes at JPG-kvaliteten, god som den enn er, burde ha vært enda bedre. Ikke fordi den er noe dårligere enn konkurrentenes (snarere tvert imot), men fordi den enda ikke er helt perfekt. Det dreier seg tross alt om et nybegynnerkamera hvor kun et fåtall av brukerne vil ta seg bryet med å fotografere i RAW og etterbehandle bildene optimalt, og JPG-kvaliteten rett fra kameraet bør derfor være så god som overhodet mulig.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med en MTF50-verdi på 1910 legger K-m seg noenlunde midt i feltet, men her er forskjellene så små at det nesten ikke er merkbar differanse mellom våre sammenligningskameraer i praksis. Det er også verdt å merke seg at graden av underoppskarping i forholde til det ideelle er noe større på Pentax K-m enn de fleste av konkurrentene.

Korrigerer vi for underoppskarpingen vil Pentax K-m legge seg i fremre del av feltet, men forskjellene kameraene i mellom er fremdeles forholdsvis liten, kanskje med unntak av Sonys bidrag som legger seg tydelig bak de andre. Etter vår kvalitetsstandard vil man med noenlunde bra etterbehandling kunne skrive ut et ubeskåret bilde fra Pentax K-m i størrelser rundt A2, eller ikke langt fra vanlig filmplakatstørrelse på 50 x 70 centimeter. Dette er LANGT bedre enn de fleste i dette kameraets kundegruppe noensinne vil få behov for, eller råd til, men det gir rom for en del beskjæring av bildene og fremdeles kunne tilby utskrifter i god kvalitet i den langt vanligere hjemmeskriverstørrelsen A4.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Pentax K-m, JPG	Pentax K-m, RAW	Sony A200, RAW

Nikon D60	Canon EOS 1000D	Canon EOS 450D

På sinekartet vårt er det ikke uventet 450D som leder, med ca 2800 linjer per bildehøyde, men så er det også i en prisklasse høyere enn testkameraet er og kun tatt med for sammenligningens skyld. De resterende kameraene legger seg på mellom 2400 og 2500, med Pentax K-m blent de beste av dem. det vil si, når vi sammenligner RAW-filene. Ser vi på JPG-filen fra Pentax K-m og sammenligner den med RAW-filene, ser vi atter en gang at JPG rett fra kameraet bare ikke kan måle seg.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

Pentax K-m, RAW	Canon EOS 1000D, RAW

Sony A300, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

På 1600 ISO er det tydelig støy i bildene fra Pentax K-m, men detaljene er likevel ivaretatt langt bedre enn i bildene fra sammenligningskameraene, og selv om det ennå er et godt stykke fra K-m til de beste kameraene i handelen i dag, så er vi imponert over hva Pentax har fått til i et så rimelig kamera som dette. K200D, som har en tidligere versjon av den samme bildebrikken, er best av sammenligningskameraene, men det er tydelig at Pentax har videreutviklet brikken enda litte granne, for K200D merker sin alder en smule her.

3200 ISO:

Pentax K-m, RAW

Sony A300, RAW	Nikon D60, RAW	Sony A200, RAW

Også på 3200 ISO viser Pentax styrke, og selv om bildekvaliteten ikke er god på noen av kameraene her, så er den ikke så direkte grisete og ubrukelig på Pentax K-m som på de andre. Dette overrasker oss ikke så rent lite, for støy på høy ISO har ikke tradisjonelt vært Pentax' styrke, men dette er absolutt et godt resultat, prisgruppen tatt i betraktning, og det lover dessuten dermed svært godt for deres kommende toppmodell Pentax K-7.

Også på målinger av bildestøyen kommer Pentax K-m godt ut. Støynivået på høye ISO-verdier er ganske mye bedre enn sammenligningskameraene, men formen på kurven for begge Pentaxene kan tyde på en to-trinns støyfjerningsprosess, akkurat som Sony er kjent for å bruke. Pentax får imidlertid et langt bedre resultat, og kurvene tyder på at K-m slår også K200D her.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare. Forskjellen mellom de ulike kameraenes råfiler og jpg-filer vises likevel temmelig tydelig. Like tydelig er det at 3200 kun bør brukes i nødstilfelle - og knapt nok da.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.