Pentax er spesielt kjent for speilreflekskameraer med god ergonomi og byggekvalitet, og har tidligere kunnet tilby mer for pengene på disse områdene enn sine konkurrenter, men hva skjer når Pentax slipper en ny speilrefleks i et lavere segment?

Fysisk

K200D var tidligere Pentax' billigste speilrefleks, men K-m er laget for å være billigere, lettere og mindre. Dette har naturlig nok ført til enkelte kompromisser, og K-m har som en direkte følge av dette ikke den nærmest legendariske Pentax-byggekvaliteten. Det vil si, byggekvaliteten til K-m er helt ok i forhold til både pris og konkurrenter, men det mangler det lille ekstra som Pentax' andre modeller er utstyrt med, som for eksempel stridsvogn-følelsen, for ikke å nevne at K-m ikke har værtettinger. Pentax har med K-m gitt opp å legge seg på et nivå over konkurrentene hva byggekvaliteten angår, og K-m er på dette området temmelig sammenlignbar med kameraer fra andre produsenter, i samme prisklasse.

Det er ingen hemmelighet at lanseringen av K-m skyldes tilspissingen av konkurransen i nybegynnersegmentet av speilreflekser. Konkurransen er stiv og blir stadig stivere, og ting syder på at Pentax har følt dette på kroppen. K200D har vært et hakk dyrere - og på mange måter bedre - enn en del sammenlignbare konkurrenter, og selv om Pentax har høstet mange lovord for denne filosofien, så har man tydeligvis innsett at dette ikke var veien å gå i K-ms klasse. Kanskje det, men vi tviler på om Pentax har tjent markedsmessig på de ulike fargeversjonene K-m har blitt sluppet i. Oppmerksomhet har de jo fått, men vi kan ikke forestille oss at disse temmelig grelle variantene har solgt noe særlig.

Men noe positivt har jo kommet ut av det hele også. K-m er faktisk nesten 100 gram lettere enn K200D, og det har også blitt tilsvarende mindre i dimensjon. Dette har selvsagt til en viss grad gått ut over ergonomien i forhold til K200D, men Pentax er så gode på nettopp dette området at vi likevel må si oss fornøyde. Det kunne nemlig vært så mye verre, og vi vil rangere Pentax K-ms ergonomi som et sted mellom Canon EOS 1000D og Canon EOS 450D. Ikke direkte komfortabelt, men godkjent.

Kamerahus
Vurdering:

Vi ga K200D mye ros for en utmerket byggekvalitet, men selv om K-m ikke er dårligere enn konkurrentene på dette feltet, så når det likevel ikke opp til de høydene som Pentax la K200D på. K-m verken føles eller er i nærheten av like solid, og med manglende værtetting er K-m nesten kjedsommelig gjennomsnittlig i byggekvaliteten. Den er nok mer enn god nok for de flestes reelle behov, men mange synes også at følelsen er viktig, og K-m mangler mye av den sjarmen og tillitsvekkende preget som foregående modeller har hatt på dette området. Man får med andre ord nå hva man betaler for. Synd, når man tidligere fra Pentax faktisk fikk MER enn man betalte for.

Mange vil imidlertid ikke bry seg nevneverdig om dette, og bra er det. K-m er tross alt vinklet inn mot kjøpere som ikke har de heftigste kravene til utstyret, og dermed heller ikke de helt store forventningene, og vi tør si at kun et fåtall av disse vil være misfornøyd med K-ms kamerahus. Vi som har prøvd Pentax' andre modeller har i ingen liten grad blitt bortskjemt, men de fleste som vurderer K-m vil garantert være førstegangskjøpere. I så måte representerer K-m en fornuftig salgsstrategi av Pentax, for mange som vurderer K-m og samtidig prøveholder en annen Pentax i samme slengen, vil nok vurdere et dyrere kamera når de først er i gang, takket være forskjellen.

Som nevnt er K-m både mindre og lettere enn K200D, men ikke mer enn det vi synes er naturlig for en slik klasseforskjell. På bildet nedenfor vil to piksler tilsvare en millimeter i virkeligheten, mens det på bildet i full størrelse (klikk på bildet under) vil være 20 piksler som tilsvarer en millimeter.

Alt i alt passer Pentax K-m godt inn i sin nisje - kanskje litt for godt. Rent fysisk er det lite som skiller det (både positivt og negativt) fra konkurrerende modeller, og det fremstår ikke umiddelbart som særlig spennende. Og det er langt fra det vi er vant med fra denne kanten.

Batteri
Vurdering:

Pentax K-m benytter AA-batterier, fire i tallet, og batterikapasiteten på 1000 bilder per batterisett gjelder lithium-batterier. Slike er dyre i innkjøp men langt de beste av AA-type til bruk i digitalkameraer, hvis man da ikke kjøper seg en lader og et sett oppladbare AA-batterier. Med vanlige alkaliske batterier vil man få langt færre eksponeringer per batterisett, men verken vi eller Pentax' norske importør har funnet noe nøyaktig tall på dette.

Fordelen med AA-batterier er at man kan finne dem nær sagt hvor som helst på kloden, men samtidig gjør det kameraet langt dyrere i drift dersom man ikke kjøper seg oppladbare AA-batterier i tillegg. Også det koster imidlertid penger, og vi er i prinsippet ikke så glad i ekstrautgifter av det nærmest tvingende nødvendige slaget. Selv om det vil puffe prisen noe opp, hadde vi helst sett at Pentax inkluderte en enkel lader og noen oppladbare AA-batterier i sin K-m-pakke.

Skjerm og søker
Vurdering:

Som de fleste andre rimelige speilreflekskameraer har K-m en søker basert på en samling speil heller enn den dyrere (og tyngre) løsningen med et pentaprisme. Som diagrammet nedenfor viser er søkeren like stor som hos K200D, og i varierende grad større enn konkurrentene. Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

I søkeren finner man en angivelse av lysmålingsområde og fokuspunkt, men sistnevnte bare til en viss grad. Når det gjelder fokuspunkt kan man nemlig velge mellom å bruke kun det i sentrum, eller alle fem, men i sistnevnte tilfelle kan man ikke velge hvilket kameraet skal vektlegge, og man får heller ingen indikasjon på hvilket forkusfelt kameraet har valgt. En riktig teit løsning, synes vi, og en vi har problemer med å finne noen god grunn for.

Informasjonen som vises for øvrig i søkeren er noe spartansk i forhold til dyrere kameraer, men er godkjent for et kamera i denne prisklassen. Fra venstre finner man symbolet på at blitsen er ladet og klar, deretter angivelse av valgt motivprogram, fulgt av symbolet for at bildestabilisatoren arbeider. Tallene til høyre for det angir lukkerhastigheten, fulgt av blenderinnstillingen, og sekskanten til høyre for det angir at fokus er funnet. Deretter vises ISO-verdien og om eksponeringskompensasjon er på eller ikke, og helt til høyre finner vi MF som angir at kameraet er innstilt på manuell fokus, samt * som angir at autoeksponeringen er låst.

Atter et sted Pentax har spart penger er på toppen av kameraet, der vi på andre modeller finner en LCD-skjerm med de mest essensielle innstillingene. den finnes altså ikke på K-m, noe som gjør at hovedskjermen vanligvis brukes for å angi disse. Skjermen er forholdsvis ordinær med sine 2,7" (6,9 cm) og 230000 bildepunkter, men det er nok av plass til nødvendig informasjon på den likevel. Denne typen infoskjerm hvor man også kan endre innstillinger er forresten mer og mer vanlig på nybegynnerkameraer, og vi liker godt at Pentax her har hatt mot til å ikke fikle for mye med noe som virker. Her har de sett på hva konkurrentene har gjort og funnet ut at det fungerer bra, uten å føle seg tvunget til å finne opp hjulet på nytt. Innovativt er det kanskje ikke, men det er en god løsning likefullt.

Akkurat som på tidligere Pentax-modeller er det også på K-m mulig å fininstille fargegjengivelse og lysstyrke på skjermen, slik at den blir rett for nettopp ditt bruk. Dette er en kjærkommen funksjon, for på K-m som på andre Pentax-modeller er skjermvisningen av bilder ofte ganske så langt ute på jordet. Bilder blir svært ofte for mørke på kameraet skjerm, uten at de nødvendigvis trenger å være det i virkeligheten. Med mindre man er problemet bevisst og/eller endrer skjerminnstillingene, risikerer man å slette bilder som er håpløse uten at de nødvendigvis er det.