Side 1: Oversikt

Gleden var stor da Pentax annonserte at de kom med et nytt speilreflekskamera i entusiastklassen. Da det i tillegg ble kjent at kameraet fikk navnet Pentax K-7, når navnekonvensjonen tidligere var "Kx0D", gjorde at spekulasjonene nådde nye høyder. Var det snakk om et nytt proffkamera, siden den norske importøren sverget på at K-7 ikke ville erstatte K20D? Til syvende og sist var det ikke det - K-7 ligger i tilnærmet samme nisje som K20D - men stille ble det ikke rundt K-7 for det. Kort tid etter lansering bestemte nemlig Pentax seg for å benytte en annen bildebrikke i K-7 enn opprinnelig planlagt. En slik endring så sent i prosessen er nærmest uhørt, men har det ført til at Pentax K-7 ble det superkameraet Pentax' lille men entusiastiske fangruppe ønsket seg? Vi har sjekket.

Fulle spesifikasjoner på K-7 finner du her, de beste prisene ligger her og her kan du sammenligne K-7 med K20D.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Tradisjonen tro er Pentax K-7 mer solid enn mange andre kameraer i samme prisklasse, men Pentax er ikke lenger like enerådende på dette som de engang var. K-7 er imidlertid like solid og godt bygget som sine forgjengere, og er i tillegg blitt mindre og lettere uten at det har gått ut over byggekvaliteten. Selv om man får like godt bygde kameraer for tilsvarende pris, må man kraftig opp i pris for å finne noen som er bedre sammensatt enn dette.

K-7 har imidlertid ikke helt den samme "sjelen" som tidligere modeller. Det er et godt utformet og bygget kamerahus, men vi savner det lille ekstra som Pentax er kjent for. Forgjengerne til K-7 var så til de grader gjennomtenkte at vi ble rent rørt, og selv om K-7 er et kapabelt kamera savner vi denne følelsen fra tidligere.

Alt i alt er det likevel lite som skulle tilsi at K-7 ikke er fysisk helt på høyden med sine konkurrenter. Det måtte i så fall være en og annen knapp og bryter som er litt mer knotete å betjene enn strengt tatt nødvendig, men slike småting finner man på alle kameraer, om man leter godt nok.

Batterikapasiteten på K-7 er kraftig forbedret fra tidligere, og med et CIPA-tall på 750 skudd per batterilading ligger det helt i tet i sin gruppe. Batteriluken er også solid konstruert, med en krok som holder batteriet på plass selv om selve luken skulle ta kvelden. I tillegg er minnekortluken nå enklere å åpne enn tidligere, siden Pentax har valgt å fjerne den lille vridebryteren som man tidligere måtte bruke for å låse den opp.

Skjermen på K-7 er også blant de bedre vi har sett, og kan måle seg med de beste på markedet. Riktignok er ikke menysystemet overhalt godt nok, synes vi, men med en skjerm som er både større enn før og i tillegg har fått tre ganger oppløsningen på forgjengeren, må den absolutt godkjennes. Informasjonsvisningen og hurtigmenyen er også god, og det samme gjelder visningen av innstillingsinformasjon på den lille skjermen på toppen og i søkeren. Sistnevnte er forresten også forbedret, og har nå 100% søkerdekning, slik at det man ser i søkeren er det man får på bildet. Meget bra!

I bruk

Funksjonspakken på K-7 er også av de bedre, og her finner man sannsynligvis langt flere muligheter enn man sannsynligvis vil trenge. Men man har dem, om behovet skulle melde seg. Alt i alt er K-7 ganske så spekket med funksjoner, og det kommer ikke som noen overraskelse. Pentax har i sine tidligere modeller tilbudt mye på funksjonsfronten i forhold til prisen og konkurrentenes modeller, og det ville vært tragisk om det ikke var tilfelle med K-7 også.

Årets store motefunksjon er uten tvil videoopptak på speilrefleks, og selvsagt har Pentax utstyrt K-7 med dette. Det var på nippet, våger vi å si, siden Pentax skiftet bildebrikke på K-7 helt i siste liten (egentlig etter siste liten), men kameraet har i alle fall fått videoopptak i 720p i 30 bilder per sekund, samt det noe pussige formatet 1536 x 1024, også det i 30 bps.

Autofokus ved normalt bruk opplevde vi som noe mer presis og tillitsvekkende enn tidligere, men det inntrykket fikk seg en liten knekk da vi forsøke oss på autofokus i LiveView. Selv i godt lys slet K-7 med å finne fokus, og som oftest hadde motivet for lengst gått sin vei med et mjau og et gjesp innen K-7s LiveView hadde funnet korrekt fokus.

K-7s opptakshastighet har blitt kraftig forbedret i forhold til tidligere modeller, og dette er sannsynligvis det raskeste kameraet Pentax har hatt, i alle fall i den digitale tidsalder. Sett i forhold til konkurrenter i stedet for tidligere Pentax-modeller, legger det seg imidlertid noenlunde midt i feltet.

Hva brukervennlighet angår så må vi først som sist slå fast at K-7 ikke er noe nybegynnerkamera. Så godt som alle kan bruke det, men man skal kjenne kameraet ganske godt for å få det til å yte maksimalt. Er man en noenlunde erfaren speilrefleksbruker bør det gå helt greit, men er man helt fersk i faget bør man nok heller se på en enklere modell. Betjeningen ellers er helt grei på de fleste områder, og som med de fleste kameraer er også K-7 bedre på noen ting og svakere på andre. Hurtigmenyen er god, for eksempel, mens hovedmenyen kan vøre noe klønete, men atter en gang er dette mer en vanesak enn noe annet. Vi fant imidlertid en drøy feil i betjeningen av K-7, i at kameraet vil spontant endre funksjon på det bakre kommandohjulet dersom man forsøker å endre en innstilling ved hjelp av det akkurat mens kameraet forsøker å vise et bilde du nettopp har tatt. Kommandohjulet vil da plutselig og uten at brukeren har noe han/hun skulle sagt endres fra hva man nå drev på med, til å zoome inn på bildet man nettopp tok. En nærmest utilgivelig feil som kan føre til innstillinger som er helt på jordet når man skal ta neste bilde, og en tabbe som er for amatørmessig å gjøre i et kamera av dette kaliberet. Pentax burde skamme seg og få fikset dette snøggast råd.

Bildekvalitet

Pentax K-7 har en god detaljoppløsning, faktisk bedre enn økningen i antall megapiksler i forhold til K20D skulle tilsi. Dette er et område Pentax tradisjonelt har vært gode på, og K20D kan sies å ha vært så god på dette at det strengt att ikke var nødvendig å forbedre K-7 på akkurat det. Det har imidlertid Pentax klart, selv om forbedringen ikke akkurat er gigantisk.

Fargegjengivelsen er også bra på K-7, noe som er spesielt gledelig siden dette var noe Pentax tidligere har hatt problemer med.

Men der slutter også de gode nyhetene. Av en eller annen grunn utnytter K-7 en gitt mengde lys bare halvparten så bra som andre kameraer, og man må da altså ha dobbelt så lang lukkertid eller dobbelt så stor blenderåpning for å få samme eksponering, som med andre kameraer. Ved en gitt mengde lys, som ltså er korrekt for andre kameraer og våre eksterne lysmålere, blir bildene fra K-7 temmelig nøyaktig ett trinn undereksponert og dermed alt for mørke, noe som igjen fører til svært dårlige verdier for bildestøy og dynamisk omfang. Dersom vi er medgjørlige og gir K-7 dobbelt så mye lys som alle våre andre testkameraer, for å kompensere for den dårlige lysutnyttelsen, bedrer resultatene seg betraktelig. Støyen blir langt mer levelig, selv om den fremdeles er høy (og ørlite høyere enn på K20D), men dynamisk omfang klatrer likevel ikke høyere enn midt på treet, selv med den ekstra eksponeringen.

Hadde vi fått disse resultatene med en gang hadde vi gått ut i fra at det skyldtes en feil på kameraet, returnert det til importøren og ventet på et nytt testeksemplar, noe vi også gjorde. På vårt første eksemplar fikk vi nemlig verdier som var atskillig dårligeere enn disse igjen, og selv om de verdiene i seg selv ikke har noen inflytelse på vår vurdering av K-7s bildekvalitet (vi anser fremdeles første eksemplar for defekt), gjør de sammen med målingene fra kamera nummer to at vi må konkludere med at K-7 rett og slett oppfører seg slik, eventuelt at eksemplarvariasjon og kvalitetskontroll hos Pentax ikke holder mål. Når det er sagt så må vi påpeke at marginene i våre tester er små, og disse verdiene til tross er ikke K-7 noe dårlig kamera. Det er mulig å få bilder fra K-7 som er umulig å skille fra bilder tatt med et annet kamera, men det krever mer forhåndskunnskap enn med det kameraet. Skal man få optimal bildekvalitet fra K-7 må man vite hva man gjør.

Oppsummering

		Mindre og lettere enn forgjengeren		Mangler litt "Pentax-sjel"
		Svært solid og godt bygget		Svak autofokus i LiveView
		Kraftig forbedret batterikapasitet		Enkelte knapper er små og knotete
		Stor og høyoppløselig skjerm		"Kidnapper" betjeningen ved bildevisning!
		100% søkerdekning og godt infodisplay		Litt gammeldags og knotete hovedmeny
		God og rikholdig funksjonspakke		Utnytter lyset dårlig, tilsvarende -1 EV
		Bra detaljgjengivelse		Mye bildestøy, delvis pga undereksponering
		God fargegjengivelse		Svakt dynamisk omfang, selv ved +1 EV

Konklusjon

Pentax K-7 er på mange måter et spaltet kamera, og det vanskeligste å teste på svært lenge. Det har sider hvor det er meget bra, og det har sider som er flaut dårlige. I noen tilfeller kan noe veies opp av noe annet, og i andre tilfeller ikke, og det er vanskelig å levere noen entydig konklusjon. Som alltid må man dermed være bevisst hva man kjøper, bare i enda større grad enn normalt når det er en K-7 som står på handlelisten. For vet du ikke opp og ned på et speilreflekskamera vil K-7 ikke være riktig valg, noe som ikke nødvendigvis vil være tilfelle for andre og mer erfarne brukere.

Til syvende og sist er vi litt skuffet over K-7, fordi det føles litt uferdig og ikke synes å være en god nok oppgradering i forhold til fantastiske K20D. K-7 har fått lavere vekt og mindre størrelse, samt videoopptak, større skjerm og forbedret søker, for ikke å nevne raskere serieopptak, men alt dette og kanskje spesielt videofunksjonen har kommet på bekostning av bildekvaliteten, som vi anser som det desidert viktigste ved et hvilket som helst kamera. Folk betaler titusenvis for å få en ekstra blender i optikken, og når kameraet da kompenserer med et trinn andre veien, føler vi oss litt ille til mote, ganske enkelt.

Hvis forbedringene som tross alt er til stede i K-7 er viktige for deg, er det meget mulig du bør kjøpe dette kameraet. For mange vil et kanskje bedre alternativ være å kjøpe et K20D og bruke resten av pengene på god optikk, men det er selvsagt opp til hver enkelt.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign med noen alternativer her.

Side 2: Fysisk

Det er ingen hemmelighet at Pentax lenge har tilbudt en lang heftigere byggekvalitet for pengene enn de fleste av konkurrentene har kunnet stille opp med. Spesielt gjelder dette K20D og forgjengeren K10D, men også K100D og K200D har vært solide greier i forhold til prisen. Men hvordan er K-7 i forhold til Pentax' fordums storheter?

Fysisk

Joda, Pentax kan sine ting når det gjelder å sette sammen solide kameraer. Også K-7 er bygget som en stridsvogn, dog en noe mindre enn tidligere modeller. Hele 54 gram lettere enn K20D er det, og det til tross for flere funksjoner, høyere tempo, og forbedret batterilevetid.

Også i ytre mål er det mindre enn K20D, som bildene nedenfor viser. De to kameraene er her gjengitt i samme målestokk.

Kamerahus
Vurdering:

Som nevnt er også K-7 konstruert i god gammel Pentax-tradisjon. Lettmetallslegering på et rammeverk av stål gjør sitt til at kameraet tåler bank, og selv om vi desverre ikke har fått lov til å teste K-7 til ødeleggelsen, er vi ikke i tvil om at det kan hevde seg i toppen hva ren byggekvalitet angår. Hele 77 o-ringer og gummitetninger er også tillitsvekkende, og selv om dette er langt fra noe undervannskamera, er det ikke mange situasjoner hvor vi ville vært bekymret for dets overlevelse, selv i ekstreme værforhold.

Følelsen av K-7 er derimot ikke like solid som K20D, selv om kameraet i realiteten nok er det. På grunn av den lavere vekten og nedskalerte størrelsen føles K-7 litt mindre tungt og solid i neven enn K20D. Det er selvsagt en subjektiv vurdering, og andre har nok helt sikkert en annen oppfatning, men for undertegnede gir K20D en varm og lodden følelse i hjerterøttene som mangler på K-7. Det har ikke hatt noen bevisst innflytelse på vår vurdering av K-7, men kanskje underbevisst?

Saken er nemlig at den rørende omtanken Pentax viste for sine brukere med K10D og K20D er langt mindre tydelig i K-7 enn vi hadde håpet. Kamerahuset er fremdeles solid bygget og fornuftig designet, bevares, men så til de grader gjennomtenkt som tidligere modeller var er det ikke, og da mangler litt av Pentax-sjelen.

Likevel, K-7 har et tillitsvekkende solid kamerahus, og når vi legger minnet om tidligere modeller til side har vi ikke noen problemer med K-7 i seg selv. Det er tungt og ligger relativt godt i hånden, men er kanskje noe tykt i grepet for fotografer med små hender. Akkurat det gjelder imidlertid de alle fleste speilreflekskameraer i entusiastklassen, og er ikke noe spesielt for K-7. Balansen er også fin, og det gummierte grepet gir godt tak under de fleste forhold.

Det er ingen slark å finne, og selv de nye gummilukene som K-7 har fått som erstatning for tidligere modellers harde luker virker solide og fungerer fint. Minnekortluken er forresten i K-7 ikke lenger av typen som åpnes med en slags vridebryter, men av den mer vanlige "trekk opp" typen som andre produsenter har brukt en tid. Endringen plager oss lite, for Pentax har gjort dette på skikkelig vis. Hengsler og fester er i metall og fjærbelastet, og luken har en værtetningspatent på innsiden som hindrer fukt og støv i å trenge inn i minnekortluken når den er lukket. Batteriluken er av samme type som før, og er også den solid og vel utført. Den kan nok være vanskelig å betjene med forfrosne fingre, eller med hansker/votter, men i seg selv er den solid konstruert og batterikammeret er også utstyrt med en krok på batteriet, slik at kameraet fortsatt vil fungere selv om man skulle ha et uhell med selve luken.

Størrelsesreduksjonen til tross, den innebygde blitsen har fin høyde når den er slått opp, noe som gjør sitt til å minske ting som røde øyne og skygge fra objektivet. Før muspilen over bildet for å se blitsen i nedslått tilstand.

Blitsen er omtrent den eneste større delen av kamerahuset som er konstruert i plast, noe som ikke akkurat er uvanlig. Det til tross virker den helt grei i praktisk bruk, og heller ikke her finner vi vesentlig slark eller slinger i valsen. I nedklappet tilstand holdes den nede av en krok som er fysisk koblet til blitsutløserknappen like ved, og man kan dermed slippe blitsen opp uten å slå på kameraet først. Ikke vitalt i de fleste situasjoner, men kan være greit av og til.

Alt i alt er K-7 bedre sammensatt enn de fleste andre kameraer, selv om Pentax nok her må sies å ha forsøkt å fikse på noe som strengt tatt ikke trengtes å fikses på. Rett nok har K-7 blitt noen prosent mindre enn forgjengerne, men vi undres på om kostnaden for å få det til har vært for høy. K-7s kamerahus er nemlig godt, men når likevel ikke helt opp til fordums storheter som K10D og K20D, til tross for reduksjonen i både størrelse og vekt.

Batteri
Vurdering:

Batterikapasiteten på K-7 er kraftig forbedret fra K20D. I følge Pentax' egne målemetoder skal K-7s batteri klare 980 bilder per lading mot K20ds 740, en forbedring på ca 32%, noe som absolutt er å rope hurra for. CIPAs offisielle tall er imidlertid 750 bilder per lading for K-7 og 530 for K20D, noe som er en forbedring på over 41% og enda mer å juble for.

I forhold til konkurrentenes sammenligningskameraer stiller K-7 helt i tet, kun slått av Nikon D90. Olympus E-30 legger seg likt med K-7, mens bidragene fra Canon og Sony må legge seg lenger bak i feltet med henholdsvis 640 og 500 bilder per lading.

Skjerm og søker
Vurdering:

Søkeren i K-7 er stor og klar, og vi har lite, om noe, å utsette på den. Graden av forstørrelse er ørlite granne mindre enn på K20D, men til gjengjeld dekker K-7s søker 100% av bildet, noe som desverre ikke er vanlig i annet enn de aller dyreste speilreflekskameraene. Som så ofte før stiller altså Pentax med funksjonalitet fra langt dyrere kameraer i sin entusiastmodell. Alt i alt er søkeren i K-7 litt større enn i K20D, men ikke med så mye at det er noe godt argument i seg selv. At dekningsgraden nå er 100% er da et langt mer interessant argument for kjøp. Og for ordens skyld: Vi sammenlignet søkeren i K-7 med søkeren i Canons nye 7D, og det overrasket oss ikke at sistnevntes søker var større enn K-7s. Det som overrasket oss var hvor liten forskjellen var.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

Søkeren inneholder også mer informasjon enn de fleste søkere kan stille opp med. Vi skal ikke gjennomgå alt her, men må nevne at vi har problemer med å finne noe som eventuelt måtte mangle, og det ser vi svært positivt på. Liten tue kan som kjent velte stort lass, og en liten mangel i designet av et kamera, det være seg ergonomisk eller i form av en liten ytre mangel i betjeningen - eller manglende informasjon i søkeren - kan lett ødelegge for arbeidsflyt og rytme. Pentax har her gjort det de kan for å unngå nettopp dette.

Det samme må man kunne si om den lille LCDen på toppen av K-7. Speilreflekser i entusiastmarkedet har ofte slike, men sjelden har vi sett en så full av nyttig informasjon som dette. Her mangler det lite, og når den lille skjermen i tillegg lyses opp av et dust oransje-rødt lys som er kraftig nok men ikke tar nevneverdig nattesyn, kan vi ikke gjøre annet enn å klappe godkjennende i hendene.

Hovedskjermen har også fått seg en kraftig oppgradering, og godt er det. Ikke bare en oppløsningen tredoblet i forhold til K20D, men den har også blitt forstørret fra 2,7" til 3.0" og blitt betraktelig (haha) bedre å se på. Pentax-skjermer var ofte tidligere for mørke til å vurdere bilder på uten bruk av histogram, selv etter justering av lysstyrken, men K-7s nye skjerm duger faktisk bra til denslags. Det vil si, man bør selvsagt bruke histogram når man bedømmer bilder på kameraskjermen uansett, men det var ikke lenger et irriterende problem som det av og til kunne være på de eldre modellene.

Fysisk sett er skjermen helt på det jevne med de beste på markedet i dag, men dem er det etter hvert mange av. Der K-7s skjerm skiller seg ut er detaljene vi legger merke til når det gjelder hva den viser og hvordan den gjør det. Her finner vi igjen en del av de fine Pentax-løsningene som vi er så glade i, og enkle grep som at histogrammet er gjennomsiktig slik at man ser bildet under, forundrer det oss ikke er plukket opp av andre (selv om enkelte andre også har dette). Pentax har også gitt ting som hurtigmeny og LiveView en overhaling, men dette kommer vi tilbake til på neste side.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Den største nyheten hva angår K-7 og funksjoner er uten tvil muligheten for videoopptak. Dette er årets store motefunksjon, og den sannsynlige grunnen til at Pentax måtte skifte sensorbrikke på K-7 i siste sekund. Den nye brikken har 4-kanals avlesning, mens den det først så ut til å få bare hadde to og dermed sannsynligvis ikke hadde hastigheten som skulle til for å klare videoopptak i HD-kvalitet. Skjønt, HD - ikke fullHD. Av standardoppløsningene er 1280 x 720 (p) det heftigste Pentax har gitt K-7, men de har i tillegg lagt ved 1536 x 1024 som en slags ettertanke, og i 30 bilder per sekund også. For øvrig kan man velge hvorvidt man skal ha fast blender under hele videoopptaket eller om kameraet skal justere den automatisk, men i sistnevnte tilfelle vil lyden av blenderen som justeres komme tydelig med på opptaket dersom du ikke bruker ekstern mikrofon eller har skrudd lyden av på forhånd.

Ellers er de nye funksjonene på K-7 små og kjekke heller enn store og fundamentale, men til sammen utgjør de en fin samling som andre produsenter skal få slite med å matche. Ikke bare har man på K-7 flere muligheter og justeringer enn på de fleste andre kameraer i samme prisklasse, men nye småting som automatisk justering av skjev horisont, mulighet til å legge inn copyright-info i bildefilene, samt et oppdatert hurtigmeny-system trekker helt klart opp.

Vi ser også tegn til Pentax' tradisjonelle evne til å tenke nytt og utradisjonelt i funksjoner som for eksempel muligheten man nå har til å fininnstille komposisjonen mens kameraet står stille. Det gjelder såklart kun små justeringer, men de vil kunne gjøres langt enklere og mer presist enn tidligere med denne funksjonen, hvor man i stedet for å flytte hele kameraet heller flytter sensorbrikken. På grunn av bildestabiliseringen og støvfjerningsfunksjonen har den et lite spillerom som kan benyttes til slikt, dersom de andre funksjonene ikke trenger det.

Den nye prosessoren i K-7 gjør også at man har fått prosessorkraft nok til å oppgradere kameraets funksjon for å konvertere RAW-filer i etterkant, dersom man skulle få behov for det. Nå har den ffått mulighet til å konvertere direkte til TIFF, samt en rekke nye justeringsmuligheter, som for eksempel skyggejustering og kompensasjon for optiske feil som fargefeilbrytning og fortegning. Ikke en funksjon som de fleste vil få behov for, men så absolutt noe som er fint å ha i tilfelle behovet skulle melde seg.

Alt i alt er K-7 ganske så spekket med funksjoner, og det kommer ikke som noen overraskelse. Pentax har i sine tidligere modeller tilbudt mye på funksjonsfronten i forhold til prisen og konkurrentenes modeller, og det ville vært tragisk om det ikke var tilfelle med K-7 også.

Autofokus
Vurdering:

Vi har med tidligere Pentax-modeller tidvis opplevd at autofokusen av og til kunne være både upresis og motvillig. Ikke ofte, men det har hendt merkbart oftere med Pentax enn med andre kjente produsenter, men det har likevel sjelden vært et problem, fordi det som oftest gir seg utslag i at kameraet jakter på fokus. Dermed vet man om det når det skjer og kan prøve på nytt eller korrigere på annet vis. Dette opplevde vi ikke med K-7, noe som kan tolkes dithen at autofokusmodulen på K-7 er forbedret i forhold til tidligere modeller. Vi benyttet imidlertid denne gangen et annet testobjektiv enn vanlig, et Pentax smc DA* 55mm f/1.4 SDM som vi nå har på langtidslån nettopp med den hensikt å benytte det som testobjektiv.

Antall fokuspunkter er det samme i K-7 som i K20D, det vil si 11, men i de fleste normale situasjoner holder det lenge med det midtre punktet. I realiteten har man bare behov for de resterende 10 når man har et motiv som beveger seg raskt og man må benytte seg av automatikk for i det hele tatt ha sjangsen til å treffe med fokusen. Med en bryter på baksiden kan man velge mellom punktfokus med det midtre punktet, valgfritt fokuspunkt, og autovalg av fokuspunkt. En knapp i midten av denne bryteren fungerer som AF-ON-knapp, en løsning som fungerer greit. Vi liker at man samler funksjoner og betjening med noenlunde samme tema på denne måten.

Skulle vi nevnt noen innvendiger mot autofokusen i K-7 så måtte det være at den kan virke noe treg til tider, og har ikke helt den raske responsen vi skulle ønske oss og har kommet til å forvente fra andre kameraer. I de fleste tilfeller fungerer K-7s autofokus helt OK, men tatt i betraktning at dette kameraet faktisk er deres toppmodell, synes vi det må være lov å forvente litt mer. Spesielt gjelder dette fokusen i LiveView, som ofte hadde problemer med å finne fokus, selv når motivet var godt opplyst og var nesten i fokus allerede. Dette er imidlertid en bagatell for de fleste av K-7s potensielle kjøpere, dersom LiveView ikke er spesielt prioritert, og bør ikke være noe som avgjør kjøpet en eller andre veien for de aller fleste.

Hurtighet
Vurdering:

Når det gjelder tempo er det rimelig klart at K-7 har fått en oppgradering i forhold til K20D på de fleste områder.

På JPG-bilder i serieopptak holder K-7 omtrent dobbelt så høyt tempo som K20D, i alle fall i begynnelsen. Etter 5-6 sekunder synker begges opptakshastighet ned til omkring to bilder i sekundet, men før den tid ligger K-7 på temmelig nøyaktig fem bilder per sekund i snitt, eller 25 bilder på fem sekunder, mens K20D ikke klarer mer enn 2,6 bilder per sekund i snitt, eller 13 på fem sekunder. De ti første sekundene klarer kameraene henholdsvis 36 og 24 bilder. De resterende 20 sekundene derfra til 30 sekunder er det også K-7 som vinner, om enn noe knepent. K-7 klarer 41 bilder på denne tiden, mens K20D må nøye seg med 37. Ikke rare forskjellen, men for hele 30-sekundersperioden blir tallene henholdsvis 77 og 61. En klar seier til K-7 over forgjengeren altså.

K-7 er imidlertid bare marginalt raskere enn Olympus E-3, og må se seg (grundig) slått av både Nikon D90 og Canon EOS 50D. Sistnevnte klarer hele 59 bilder på 10 sekunder, det vil si nesten to tredeler igjen så mange som K-7.

På RAW-bilder i serieopptak holder K20D tempoet oppe en del lengre enn K-7, faktisk dobbelt så lenge, men K-7 klarer på det meste omtrent dobbelt så høyt tempo som K20D. Det første sekundet klarer K-7 seks bilder, samt fem i det andre, men deretter går farten ned til to bilder i sekundet i sekund tre og fire, for deretter å stabilisere seg på ett bilde i sekundet derfra og ut. På 10 sekunder klarer K-7 21 RAW-bilder, mens K20D ligger like bak med 20. Det er tydelig at bufferet på K-7 kun har fått en liten oppgradering, om i noen det hele tatt. Dette er en tanke skuffende, med tanke på at raske minnebrikker til nettopp slik bruk bare blir billigere og billigere. Det burde ikke vært vanskelig for Pentax å gi K-7 både vesentlig større og raskere buffer enn K20D var utstyrt med.

Her ligger K20D langt bedre an i forhold til K-7, men begge må også her finne seg i å være jevngode med olympus E-3 og samtidig se seg slått av Nikon D90 og Canon EOS 50D.

Blitsen er heller ikke nevneverdig oppgardert, og begge har et ledetall på 13. Dette er forholdsvis moderat, men likevel nok til at blitsens ladetid her blir flaskehaslen hva opptakstakten angår. K20D klarer 9 blitsbilder på ti sekunder, mens K-7 presterer 11. De tre på pallen på dette området er imidlertid Olympus E-3 med 16, Canon EOS 50D med 14 og Nikon D90 med 13.

På overføringshastigheten er det imidlertid endelig K-7 som tar tronen. 10,55 MB per sekund er meget bra, og noe av det beste vi noensinne har sett, om ikke DET beste. Resten av sammenligningskameraene er ikke helt borte vekk på dette området, og nærmeste konkurrent blir Canon EOS 50D med 9,2, tett fulgt av Pentax K20D med 8,94.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

K-7 er ikke noe utpreget nybegynnerkamera, selv om det har funksjoner som gjør livet enklere også for denne gruppen. Man får en bratt læringskurve dersom man kjøper seg et K-7 uten å ha hatt et speilreflekskamera mellom fingrene før, men det er absolutt mulig om man er villig til å ta den støyten. Vi vil likevel helst anbefale et enklere kamera dersom man er helt grønn hva speilrefleks angår.

Er man en litt mer erfaren speilrefleksbruker er K-7s betjening meget god, men ikke perfekt. Man har som før mange knapper og brytere som gir direkte kontroll over en del funksjoner og innstillinger, og når Pentax nå har gitt hurtigmenyene en kraftig oppgradering også, er K-7 blant markedets beste også på dette punktet. Det er imidlertid ett og annet valg som ikke kan gjøres på annet vis enn via knapper og brytere, og flere av disse har Pentax valgt å gjøre mer knotete enn strengt tatt nødvendig. Spesielt gjelder dette ting som modusvelgeren til vesntre for prismehuset, hvor man må trykke inn en liten knapp på toppen for å kunne dreie på hjulet. Å beskytte denne mot ytre påvirkning med derpå følgende "vådeendring" av opptaksmodus er en god tanke i utgangspunktet, men måten det er implementert på er ikke ideell. Knappen er liten, prismehuset er tett på og ofte i veien, slik at det til syvende og sist oftere går ut over muligheten for å hurtig skifte modus enn det beskytter mot ufrivillige endringer. Det forhindrer heldigvis ikke at man kan lagre opptaksmodus i USER-innstillingene. Fokuspunktoppsettet (ett, valgfritt eller alle) er desverre ikke lagret i USER-oppsettet, og denne bryteren er et annet eksempel på noen som er for plundrete laget til. Den er liten og hard og ligger tett på masse annet på baksiden, slik at det er lett å gjøre feil endring, og/eller endre på andre innstillinger i samme slengen. Man skal ikke ha spesielt frosne fingre før dette kan bli et problem. Akkurat det gjelder i og for seg også bryteren for valg av lysmålesystem, som også er liten og litt treg.

Heldigvis er det flere ting som også trekker opp. Dedikert ISO-knapp er det desverre ikke alle speilreflekskameraer som er utstyrt med, og dreiebryter for av/på/nedblending er en genistrek som desverre ikke har blitt kopiert av alle andre speilrefleksprodusenter. Har man glemt å skru kameraet på slipper man da å ta det fra øyet, og det er gjort på et øyeblikk å skru det på, uten at man nevneverdig har avbrutt konsentrasjon eller komposisjon. En egen dedikert knapp for LiveView er også av det gode, og noe som skulle vært på plass for lenge siden.

Menyene til K-7 er desverre ikke spesielt mye oppgradert, og en en smule plunder å betjene, i alle fall inntil man blir vant til dem. En som har kjøpt kameraet og bruker det som sitt eneste speilrefleks vil nok bli langt raskere vant til menyene enn en stakkars tester som på en gitt uke må betjene kameraer fra fire forskjellige produsenter, men vi synes likevel at Pentax burde ha brukt litt tid på å gjøre menyene verdige den fine nye skjermen. Hittil er det ikke så mange speilrefleksprodusenter som er nyskapende på menysystemer som utnytter de mulighetene store og høyoppløselige skjermer gir, men selv i det selskapet er hovedmenyene i Pentax K-7 småtraurige. Forbedringen som heldigvis er å spore er at hver meny er delt opp i arkfaner, slik at man slipper å skrolle nedover i evigheter for å komme til funksjonen man ønsker. Fint er det også at man kan ta korte hopp fra arkfane til arkfane med det ene hjulet og lange hopp fra menykategori til menykategori med det andre hjulet.

Det som desverre ødelegger det hele som en spyflue i suppa er problemet som viser seg når man nettopp har tatt et bilde som kameraet forsøker å forhåndsvise. Skal man akkurat da endre lukkertider, ISO- eller blenderverdier med dreiehjulene, vil oppleve at kameraet er langt fra like responsivt som man ønsker. Man kan for eksempel dreie hjulene et klikk nummer en og to som begge har en effekt på kameraets innstillinger, før kameraet totalt ignorerer et tredje klikk, og man må dreie et fjerde klikk for å få endret innstillingene den siste tredelen av hva det nå måtte gjelde. K-7 ser ut til å prioritere å vise bildet på skjermen, fremfor å la deg gjøre endringene du ønsker. Det er nesten som om K-7 overbelastes av denslags, og ikke klarer å gjøre begge tingene på en gang. Endringer du forsøker å gjøre akkurat i det et bilde forhåndsvises blir totalt ignorert, og du må pent finne deg i å vente til bildet er vist. Man kan også oppleve at kameraet "stjeler" kommandohjulets oppmerksomhet fra en funksjon til en annen. Hvis man for eksempel tar et bilde for så å umiddelbart begynne å endre noe med et dreiehjul, vil kameraet i det bildet forhåndsvises spontant endre det bakre kommandohjulets funksjon fra å justere blenderen til å zoome inn på det forhåndsviste bildet. Rene Windows-tendensen, altså. Problemet dukker opp til stadighet og eneste måte å komme rundt det på, i alle fall som vi fant, var å skru av forhåndsvisningen av bilder. Det sier seg selv at dette er en langt fra optimal løsning på et usannsynlig irriterende pøroblem, og potensielt en årsak til at kameraets byggekvalitet testes mot både vegger og gulv.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Som mange kanskje vet er ikke et kameras evne til å gjengi detaljer i motivet nødvendigvis proporsjonalt med antall piksler. Detaljgjengivelse vil ofte bli bedre med høyere antall piksler, men ikke dersom pikselantallet øker bildestøyen i en slik grad at kameraets prosessering fjerner både detaljer og støy og dermed begrenser kameraets evne til å gjengi detaljer. Antall megapiksler er dermed ikke uten videre et godt nok mål på detaljgjengivelse, og man må også være klar over at det er flere faktorer enn detaljgjengivelse som spiller inn på bildekvalitet. For eksempel vil kameraets evne til å gjengi farger korrekt ha en betydelig innvirkning på bildekvaliteten, og det samme gjelder hvor mange nivåer av lysintensitet kameraet kan gjengi i en og samme eksponering, eller sagt på en annen (og lett forenklet) måte, hvor mange ulike gråtoner kameraet kan gjengi mellom helt hvitt og helt svart. Sistnevnte kalles dynamisk omfang, og undersøkes på neste side.

Bildekvalitet
Vurdering:

De fleste kompaktkameraer leverer mer eller mindre ferdigprosesserte bilder rett ut av kamera, ganske enkelt fordi man gjør regning med at kun et fåtall av brukerne vil etterbehandle bildene. Når det gjelder speilreflekskameraer derimot, regner man med at flere vil bedrive etterbehandling, og dermed er JPG-filene som standard ofte ikke maksimalt oppskarpet og så videre, nettopp for å skape rom for etterbehandling. Desto mer avanserte brukere et speilreflekskamera er tiltenkt for, jo med etterbehandlingsvennlige vil JPG-filene være som standard, kan man si som en tommelfingerregel. Er etterbehandling viktig, bør man imidlertid fotografere i RAW (eventuelt RAW + JPG), siden man da har et langt bedre utgangspunkt for senere arbeid på bildene.

JPG eller RAW?

Så, hvordan arter så JPG- og RAW-filene fra K-7 seg? Ikke overraskende er begge to litt bløte i kanten, og det er tydelig at selv om JPG-bildet er skarpere enn RAW-bildet (konvertert med standardinnstillinger i Adobe camera RAW 5.5) så har de begge to godt av en ytterligere oppskarping. Hva JPG-filen angår så kan man stille dette inn i kameraet selv og velge den oppskarpingsgraden som passer det til en hver tid aktuelle motivet. For å unngå at optikken blir flaskehalsen bruker vi det skarpeste objektivet vi kan anskaffe til å teste med, i dette tilfellet et Pentax smc DA* 55mm f/1.4 SDM på blender 5.6. Som en forsikring brukte vi også et Pentax smc P-FA 50mm F1.4 under testingen, også det hovedsaklig på f/5.6.

Pentax K-7, JPG	Pentax K-7, RAW

Nedenfor har vi gitt begge filene samme oppskarping i Photoshop CS4 i etterkant, nærmere bestemt 50% med radius = 1.0 og threshold = 0. Begge bildene viser en klar forbedring, og med mer nøyaktig og tilpasset etterbehandling vil resultatet naturlig nok bli enda bedre.

Pentax K-7, JPG oppskarpet	Pentax K-7, RAW oppskarpet

Under testingen la vi imidlertid merke til at K-7 konsekvent undereksponerte med temmelig nøyaktig ett trinn, eller 1 EV om du vil. For å være nøyaktig varierte reell eksponering mellom -0,98 EV til -1.05 EV i forhold til det vi ved hjelp av et knippe løse lysmålere har funnet som korrekt eksponering i vår testlab. Lyssettingen er da selvsagt identisk fra gang til gang. På grunn av dette testet vi også K-7 med ett trinns overeksponering i forhold til testnormen, for å se hvordan ytelsen da var, når kameraet fikk like mye lys som det faktisk ønsket seg, det vil si det dobbelte av det vi vanligvis tester med. De overeksponerte bildene ser du nedenfor, uten annen etterbehandling enn de første bildene på denne siden har fått. Fører du muspilen over bildet vil du få se hvordan det ser ut når det har fått den samme oppskarpingen som nevnt over.

Pentax K-7, JPG, +1 EV	Pentax K-7, RAW, +1 EV

Eksponeringen her ser ganske riktig mer korrekt ut, noe senere målinger også bekrefter, og detaljene kommer derfor noe bedre frem. Likevel er det også her behov for mer aggressiv oppskarping, eventuelt ettebehandling i et bilderedigeringsprogram for å få optimale resultater. Uansett, gitt ingen etterbehandling (utover ren konvertering av RAW-filene) eller justering i kameraet, er det ikke uventet mer å hente i RAW-filene enn i JPG-filene.

JPG:

Sammenligner vi JPG-filen fra K-7 med tilsvarende fra andre kameraer er vi en smule skuffet. De fleste fra sammenligningskameraene må sies å være bedre enn K-7, selv etter oppskarping eller overeksponering, og selv om forskallene i poraktisk bruk nok er så små at de ikke er spesielt viktige, er dette ikke like bra som vi hadde håpet på.

Pentax K-7, JPG	Pentax K20D, JPG
Pentax K-7, JPG oppskarpet	Pentax K-7, JPG overeksponert
Nikon D90, JPG	Sony A380, JPG
Olympus E-30, JPG	Canon EOS 50D, JPG

RAW:

Det ser litt bedre ut når vi titter på RAW-bildene. Styrkeforholdet kameraene imellom er ikke vesentlig endret, men forskjellene synes mindre. Selv om K-7 her er langt fra best, vil vi ikke kalle resultatene dårlige. Med forsiktig bruk av oppskarping og etterbehandling for øvrig, samt med en del ekstra lys, er det ingen ting som skulle tilsi at ikke K-7 skal kunne levere svært gode resultater. Det krever imidlertid sitt av brukeren.

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW oppskarpet	Pentax K-7, RAW overeksponert
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Resultatet fra K-7 må her sies å være meget bra. MTF50 på 2439 er en større forbedring enn den moderate økningen i oppløsning skulle tilsi, og selv om detaljgjengivelse er noe Pentax "alltid" har vært gode på, er det gledelig at det fortsatt er tilfelle. K-7 kan her se ut til å gi et resultat som er bedre enn de fleste sammenligningskameraene, men det er i realiteten ikke nødvendigvis tilfelle, da hva som er optimal oppskarping av bildet vil være variabelt. I K-7s tilfelle er filene nærmere optimalt oppskarpet til å begynne med, enn det som er tilfelle for de fleste andre, så med riktig etterbehandling vil nok feltet bli tettere. Kompenserer vi for underoppskarping får vi et diagram som ser slik ut:

K-7 ligger fremdeles i tet, men må finne seg i å dele pallplasseringen med Canon EOS 50D og sin egen forgjenger K20D. Nikon D90 ligger heller ikke langt bak, og i realiteten vil det i praksis ikke være noen synlig forskjell mellom disse fire hva detaljgjengivelse angår, dersom alle fire får optimal eksponering og etterbehandling.

Ser vi på hvilken uttelling kameraene får per megapiksel i form at MTF50-verdi, er det tydelig at det kameraet i puljen som utnytter sine megapiksler best er Nikon D90. Pentax K-7 gjør det heller ikke verst her, men ligger likevel litt bak Olympus E-30 og Pentax K20D. Det er ikke uventet at det er kameraene med lavest antall megapiksler som gjør det best her, da erfaring tilsier at man må gange megapikseltantallet med 3-4 (avhengig av brikkestørrelse og andre nyvinninger på brikke- og prosesseringsfronten) for å doble detaljgjengivelsen.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Alt i alt må vi si oss fornøyd med K-7s detaljoppløsning, selv om vi nok hadde håpet på en kraftigere forbedring fra K20D. Da K20D er så bra på dette området som det er, har vi forståelse for at Pentax har valgt å konsentrere nyvinningene på andre områder. For de spesielt interesserte er det mer å lese om skarphet og detaljgjengivelse her.

Men stemmer det vi ser overens med det vi måler? Det sjekker vi her:

Pentax K-7, JPG	Pentax K-7, RAW	Pentax K-m

Pentax K20D	Canon EOS 50D	Nikon D90

Åhjadda! Atter en gang viser K-7 at pentax er fullt på høyde med "de to store" når det gjelder detaljgjengivelse, og K-7 gir omtrent like bra resultat som både Nikon D90 og Canon EOS 50D. K20D ligger også omtrent likt, og Pentax' egen nybegynnermodell K-m havner ikke langt bak den heller.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Dermed får Pentax K-7 problemer på grunn av sitt behov for dobbelt så mye lys som konkurrerende kameraer. Vi har derfor sett på resultater fra K-7 både når det har fått like mye lys som konkurrentene, og når vi har gitt det ett stopp ekstra, det vil si dobbelt så mye lys som vi vanligvis tester med.

Det er også verdt å nevne her at vi måtte returnere vårt første testeksemplar av K-7, da det ga så ekstreme støyverdier i våre målinger, selv med siste firmware, at vi måtte anse det som defekt. Vi mottok et nytt eksemplar som ga mye bedre støyresultater, og alle støyrelevante målinger og testbilder er tatt med dette eksemplaret. Selv om støyverdiene er betydelig bedre med dette siste kameraet er de i noen tilfeller fremdeles forholdsvis høye, men vi anser dem likevel som korrekte. Delvis på grunn av den kraftige forbedringen fra forrige eksemplar, men også ganske enkelt fordi Pentax må ta det på egen kappe om de faktisk presterer å sende TO defekte eksemplarer til test. Da har de såpass store problemer med produksjon og kvalitetskontroll at vi er pent nødt til å la det komme frem i en test av kameraet, og vi tar det derfor for gitt at vårt eksemplar nummer to er representativt for kameraene som sendes ut på markedet, defekt eller ikke.

1600 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

På 1600 ISO er det svært mye støy i testbildet fra K-7. Det langt eldre K20D gir LANGT bedre resultater her, og testbildet fra K-7 ser slett ikke bra ut i det hele tatt. Det kan helst sammenlignes med testbilder fra andre kameraer tatt med høyere ISO, som du ser lengre nede på siden. Når vi overeksponerer med 1 EV bedrer det seg straks, men det ser fortsatt ikke så pent ut som vi skulle kunne ønske. Uten overeksponeringen kan ikke K-7 hevde seg mot andre enn Olympus E-30, som tross alt har en bildebrikke som er bare litt over halvparten så stor. Når vi gir K-7 +1 EV kan det imidlertid begynne å yppe seg med både Canon EOS 500D og Sony A380, men det er fremdeles et stykke frem til både Nikon D90 og Canon EOS 50D.

3200 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

På 3200 ISO og uten den ekstra eksponeringen mister K-7 svært mye detaljer, og støyen når store høyder. Resultatet er et grøtete bilde som egentlig ikke er spesielt brukbart. K20D kan vise til svært mye bedre resultat her, og det er nå ganske klart at å sette en ny bildebrikke inn i K-7 for å få mulighet til å filme kanskje har kostet for mye. Sony A380 og Olympus E-30 har her nærmet seg K-7 uten overeksponering, men når vi gir K-7 et trinn ekstra får K-7 nok luft under vingene til å distansere dem og ta igjen Canon EOS 500D. Fremdeles leder imidlertid Nikon D90 og Canon EOS 50D.

6400 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Canon EOS 50D, RAW

6400 ISO er for de fleste kameraer i denne prisklassen en ekstrem ISO-verdi som kun vil bli brukt når nøden er som størst. Disse resultatene vil dermed ha mindre å si for kameraets endelige vurdering enn resultatene på andre og lavere ISO-verdier vil, men har man behov for 6400 ISO vil man naturlig nok ha så god - unnskyld - lite dårlig bildekvalitet som mulig, og det vil derfor være feil å kalle testresultatene herfra for direkte uviktige. I situasjoner der man trenger 6400 ISO vil man sjelden ha muligheten til å overeksponere i tillegg, men våre testresultater tilsier faktisk at man i visse situasjoner (og visse motiver - langt fra alle!) vil tjene på å overeksponere 6400 ISO med ett trinn fremfor å bruke 3200 ISO normalt eksponert. Lukkertider og blenderverdier vil bli de samme, men en økning i kontrasten vil hjelpe eventuelle overlevende detaljer med å komme tydeligere frem. For motiver der så godt som hele bildeflaten består av skiftende detaljer vil man kanskje tjene på dette, men dersom motivet består av store og rene jevne flater er det sannsynlig at vinningen her vil gå opp i spinningen i form av mye distraherende bildestøy i flatene.

Pentax K-7, RAW overeksponert, 6400 ISO	Pentax K-7, RAW normalt eksponert, 3200 ISO

Våre støymålinger tyder på det samme når vi ser på støykurvene:

For å dobbeltsjekke resultatene målte vi en gang til, en tid etter at målingene over ble foretatt. Ved å føre muspilen over grafen nedenfor kan du sammenligne de ferske resultatene med de forrige.

Kurvene er i formen nesten forbausende lik, selv om den nye målingen spriker noe mer i de forskjellige fargene. Dette kan skyldes endringer i refleksjoner i rommet, som en følge av at ting er flyttet på siden sist. Hvilke klær den som utfører testen går i kan også innvirke på resultaatet, men akkurat i dette tilfellet var det blå jeans og svart t-skjorte som gjaldt i begge tilfeller.

Selv når vi benytter kameraets innebygde lysmåler og dermed gir det den lysmengden det selv synes det skal ha, er støyen betydelig. Nedenfor kan du ved å føre muspilen over bildet sammenligne blå himmel på ulike ISO-verdier tatt med K-7 med samme på Nikon D3x. Sistnevnte er riktignok et fullformats proffkamera til ørten tusen kroner, men det vil likevel gi en pekepinn på hvordan K-7 oppfører seg i praktisk bruk. For ordens skyld har D3x circa 36 kvadratmillimeter per megapiksel på bildebrikken, mens K-7 har omkring 24. D3x har dermed omtrent en tredel lavere pikseltetthet enn K-7, noe som selvsagt har innvirkning på støynivået.

Støynivået vi ser i utsnittene fra ISO 100 til 400 er ikke avskrekkende, men vi begynner å bekymre oss littegranne når vi ser på ISO 800 og 1600. ISO 3200 og 6400 ser riktig ille ut.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare.

På disse bildene ser ikke støyen på ISO 1600 spesielt plagsom ut, og det er først på ISO 3200 den begynner å ødelegge bildet, synes vi.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Pentax K-7 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge. Før muspilen over bildet for å se hvordan resultatet ble da vi overeksponerte med ett trinn. Som vi ser førte den ekstra eksponeringen til at autohvitbalansen fikk en lettere oppgave og dermed gjorde en bedre jobb, mens manuell hvitbalanse faktisk fikk større problemer enn før.

I nyere kameraer er autohvitbalanse uansett så god at vi ikke lar dette trekke noe vesentlig i verken positiv eller negativ retning. Som nevnt bør man uansett også skyte i RAW dersom hvitbalanse er kritisk viktig, og man kan da justere dette i ettertid som man selv vil.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet. Også her har vi for ordens skyld undersøkt K-7s resultater både med vår standardeksponering og med ett trinn lengre lukkertid for hver ISO-verdi.

På normal eksponering blir som vi ser det effektive fargerommet lite, selv om det er forholdsvis nøyaktig, i alle fall i forhold til flere av konkurrentene. Lyse hudtoner og en del andre farger er et stykke fra idealet, mens andre er absolutt godkjent. Blant annet er gråtonene helt OK, om enn ikke 100% korrekt. Vi er litt mellomfornøyd med dette resultatet på lav ISO, men blir imidlertid imponert etter hvert som vi øker ISO-verdien. K-7 holder nemlig stand helt til sin høyeste ISO-verdi, 6400, hvor dette resultatet som helhet faktisk er en god del bedre enn hva mange andre kameraer kan stille opp med.

Når vi gir K-7 ett trinn mere lys enn vanlig, blir derimot historien en annen. Det effektive fargerommet blir større, men enkeltfargene blir til gjengjeld langt mer unøyaktige, og K-7 er ikke lenger noe særlig bedre enn konkurrerende kameraer. gråtonene, som vi var så fornøyde med, glir mer ut enn før og er heller ikke spesielt nøyaktige. Forskjellem mellom 6400 ISO og lavere ISO-verdier er også større enn før.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Takket være at K-7 ser ut til å trenge omkring en EV mer lys enn andre, for å gi den samme eksponeringen, så vi oss også her nødt til å undersøke K-7 med både normaleksponering og med et trinn ekstra. Før muspilen over grafen for å se grafen for sistnevnte. På normalen er vi ikke spesielt imponert over K-7, som legger seg nederst i feltet på dynamisk omfang med høy støytoleranse. Dette skyldes at kameraet får mindre lys enn det ønsker seg, og bildestøyen blir tilsvarende høy (se bildestøy på forrige side). Med et trinn ekstra på eksponeringen, altså med dobbelt så mye lys som vanlig, hever K-7 seg med en gang til midten av feltet. Dette er godkjent i og for seg, men direkte bra kan det ikke sies å være. Tatt i betraktning hvor mye enkelte betaler for optikk som gir en blender ekstra lys, må man kalle det skuffende at kameraet ser ut til å kreve dobbelt så mye lys som andre for å kunne gi tilsvarende ytelse.

Senker vi toleransen for støy er bildet mye det samme. Også her legger K-7 seg nederst i feltet ved normal eksponering, men legger seg omtrent midt i feltet når det får dobbel mengde lys, dvs +1 EV.

I de fleste normale situasjoner vil dette kun ha begrenset effekt på bildene, og dette må så absolutt ikke tolkes dithen at man ikke kan ta gode bilder med Pentax K-7. Man kan lett stirre seg blind på piksler og grafer, og man må her ha i tankene at man til tross for disse resultatene vil kunne ta vel så gode bilder med dette kameraet som med mange andre. Men man må imidlertid også ha disse resultatene i tankene når man kjøper seg kamera. For nesten ti tusenlapper vil man naturlig nok ha et kamera som ikke begrenser fotografen mer enn andre til samme pris, og det er her K-7 kan by på problemer. På grunn av dette bør man i større grad enn med andre kameraer vite hva man går til når man kjøper K-7, og man bør være kjent med kameraets styrker og svakheter og hvordan disse passer inn med ens behov. For eksepmel vil vi ikke nødvendigvis anbefale K-7 til bryllupsfotografi, som er et bruksområde hvor man typisk trenger så stort dynamisk omfang som man overhodet kan få. Man kan nok helt fint få gode resultater med K-7, men er man ute etter ultimat bildekvalitet i sine bryllupsbilder, velger man et annet kamera.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Betydelig mindre og lettere enn tidligere modeller, men har Pentax her fikset noe som ikke trengte å fikses? Svært bra kamerahus, på alle måter, men litt av den kjente og kjære Pentax-sjelen savnes.

Batteri:

Kraftig forbedret batterilevetid i forhold til forgjengeren, og veldig bra i forhold til de fleste konkurrenter.

Skjerm og søker:

Stor og høyoppløselig skjerm som er godt utnyttet. Søkeren har tilnærmet 100% dekning, er stor og lys og gir masser av informasjon. På dette området er K-7 helt i tet i sin prisklasse!

Funksjoner:

Godt knippe funksjoner og massevis av innstillingsmuligheter danner en funksjonspakke som er noe av det bedre som er å få i et entusiastspeilreflekskamera.

Autofokus:

Brukbar autofokus, men ikke i like samme høye klasse som resten av kameraet. Skuffer særlig i LiveView.

Hurtighet:

Raskere enn forgjengeren men det er fremdeles et stykke opp til de beste i klassen.

Betjening/brukervennlighet:

Et til tider krevende kamera, men for det meste svært godt gjennomtenkt betjening, med unntak av en og annen stygg feil.

Bildekvalitet:

Utnytter tilgjengelig lys mye dårligere enn konkurrentene, og må derfor ha dobbelt så lang lukkertid (eller tilsvarende økning i ISO eller blender) for å gi samme resultat. Dette påvirker nesten alle aspekter av bildekvaliteten og gjør den langt dårligere enn den hadde trengt å være. En kraftig skuffelse for oss her. Gir man K-7 det ekstra lyset det vil ha, blir bildekvaliteten betydelig bedre, men det gjør fotografens situasjon tilsvarende mer vanskelig.

Konklusjon:

K-7 har ikke vært noe enkelt kamera å teste, noe som gjenspeiles i tiden det har tatt. Kameraet er meget bra, kanskje til og med klasseledende, på enkelte områder, og en stor skuffelse på andre. Vi vet ikke hva det er Pentax har drevet med her, for selv om K-7 fremdeles på mange måter må sies å være et kapabelt kamera, så har det mistet litt av den tydelige Pentax-sjelen som så mange av dets forgjengere hadde. Ikke at de heller var problemfrie, vi husker for eksempel med gru menysystemet på K100D. Men den dønn påtagelige gjennomtenktheten, i mangel av et bedre ord, som var så tydelig i K10D og K20D, mangler litt fra K-7. Vi ser skyggen av den her og der, men langt mer dempet og uklar i konturene. Vi sitter igjen med et inntrykk av et kamera som er litt - vel - uferdig. Hvor travelt hadde egentlig Pentax det med å få ut K-7 på markedet? Skyndte de seg kanskje litt for mye? K-7 kunne nemlig vært så mye mer enn det helt OK kameraet det er i dag, om ikke det var for enkelte feil som det desverre ikke er mulig å ignorere, uansett hvor mye vi måtte ha lyst til nettopp det.

Desverre er det dermed lett for å glemme de mange og store forbedringene man faktisk finner i K-7. Skjermen har blitt større og fått tre ganger så stor oppløsning som forgjengerens, søkeren har fått enda mer informasjon og dekker nå praktisk talt 100%, opptakstempoet er kraftig økt, hurtigmenyer og funksjonspakke har fått en grundig overhaling, størrelse og vekt er reedusert uten at det har gått nevneverdig ut over byggekvaliteten, filmmodus er lagt til, og batterikapasiteten er forbedret med over 40% i forhold til K20D! Alt dette i et kamera til under ti tusen er ikke så rent lite imponerende!

Jeg skulle bare ønske at Pentax hadde latt utviklingsavdelingen ta seg litt bedre tid. Da hadde ikke K-7 vært fullt så schizofrent som det er i dag, og det hadde blitt kameraet det fortjener å være. Tør vi håpe på firmware?