Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Pentax K-7 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge. Før muspilen over bildet for å se hvordan resultatet ble da vi overeksponerte med ett trinn. Som vi ser førte den ekstra eksponeringen til at autohvitbalansen fikk en lettere oppgave og dermed gjorde en bedre jobb, mens manuell hvitbalanse faktisk fikk større problemer enn før.

I nyere kameraer er autohvitbalanse uansett så god at vi ikke lar dette trekke noe vesentlig i verken positiv eller negativ retning. Som nevnt bør man uansett også skyte i RAW dersom hvitbalanse er kritisk viktig, og man kan da justere dette i ettertid som man selv vil.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet. Også her har vi for ordens skyld undersøkt K-7s resultater både med vår standardeksponering og med ett trinn lengre lukkertid for hver ISO-verdi.

På normal eksponering blir som vi ser det effektive fargerommet lite, selv om det er forholdsvis nøyaktig, i alle fall i forhold til flere av konkurrentene. Lyse hudtoner og en del andre farger er et stykke fra idealet, mens andre er absolutt godkjent. Blant annet er gråtonene helt OK, om enn ikke 100% korrekt. Vi er litt mellomfornøyd med dette resultatet på lav ISO, men blir imidlertid imponert etter hvert som vi øker ISO-verdien. K-7 holder nemlig stand helt til sin høyeste ISO-verdi, 6400, hvor dette resultatet som helhet faktisk er en god del bedre enn hva mange andre kameraer kan stille opp med.

Når vi gir K-7 ett trinn mere lys enn vanlig, blir derimot historien en annen. Det effektive fargerommet blir større, men enkeltfargene blir til gjengjeld langt mer unøyaktige, og K-7 er ikke lenger noe særlig bedre enn konkurrerende kameraer. gråtonene, som vi var så fornøyde med, glir mer ut enn før og er heller ikke spesielt nøyaktige. Forskjellem mellom 6400 ISO og lavere ISO-verdier er også større enn før.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Takket være at K-7 ser ut til å trenge omkring en EV mer lys enn andre, for å gi den samme eksponeringen, så vi oss også her nødt til å undersøke K-7 med både normaleksponering og med et trinn ekstra. Før muspilen over grafen for å se grafen for sistnevnte. På normalen er vi ikke spesielt imponert over K-7, som legger seg nederst i feltet på dynamisk omfang med høy støytoleranse. Dette skyldes at kameraet får mindre lys enn det ønsker seg, og bildestøyen blir tilsvarende høy (se bildestøy på forrige side). Med et trinn ekstra på eksponeringen, altså med dobbelt så mye lys som vanlig, hever K-7 seg med en gang til midten av feltet. Dette er godkjent i og for seg, men direkte bra kan det ikke sies å være. Tatt i betraktning hvor mye enkelte betaler for optikk som gir en blender ekstra lys, må man kalle det skuffende at kameraet ser ut til å kreve dobbelt så mye lys som andre for å kunne gi tilsvarende ytelse.

Senker vi toleransen for støy er bildet mye det samme. Også her legger K-7 seg nederst i feltet ved normal eksponering, men legger seg omtrent midt i feltet når det får dobbel mengde lys, dvs +1 EV.

I de fleste normale situasjoner vil dette kun ha begrenset effekt på bildene, og dette må så absolutt ikke tolkes dithen at man ikke kan ta gode bilder med Pentax K-7. Man kan lett stirre seg blind på piksler og grafer, og man må her ha i tankene at man til tross for disse resultatene vil kunne ta vel så gode bilder med dette kameraet som med mange andre. Men man må imidlertid også ha disse resultatene i tankene når man kjøper seg kamera. For nesten ti tusenlapper vil man naturlig nok ha et kamera som ikke begrenser fotografen mer enn andre til samme pris, og det er her K-7 kan by på problemer. På grunn av dette bør man i større grad enn med andre kameraer vite hva man går til når man kjøper K-7, og man bør være kjent med kameraets styrker og svakheter og hvordan disse passer inn med ens behov. For eksepmel vil vi ikke nødvendigvis anbefale K-7 til bryllupsfotografi, som er et bruksområde hvor man typisk trenger så stort dynamisk omfang som man overhodet kan få. Man kan nok helt fint få gode resultater med K-7, men er man ute etter ultimat bildekvalitet i sine bryllupsbilder, velger man et annet kamera.