Detaljgjengivelse

Som mange kanskje vet er ikke et kameras evne til å gjengi detaljer i motivet nødvendigvis proporsjonalt med antall piksler. Detaljgjengivelse vil ofte bli bedre med høyere antall piksler, men ikke dersom pikselantallet øker bildestøyen i en slik grad at kameraets prosessering fjerner både detaljer og støy og dermed begrenser kameraets evne til å gjengi detaljer. Antall megapiksler er dermed ikke uten videre et godt nok mål på detaljgjengivelse, og man må også være klar over at det er flere faktorer enn detaljgjengivelse som spiller inn på bildekvalitet. For eksempel vil kameraets evne til å gjengi farger korrekt ha en betydelig innvirkning på bildekvaliteten, og det samme gjelder hvor mange nivåer av lysintensitet kameraet kan gjengi i en og samme eksponering, eller sagt på en annen (og lett forenklet) måte, hvor mange ulike gråtoner kameraet kan gjengi mellom helt hvitt og helt svart. Sistnevnte kalles dynamisk omfang, og undersøkes på neste side.

Bildekvalitet
Vurdering:

De fleste kompaktkameraer leverer mer eller mindre ferdigprosesserte bilder rett ut av kamera, ganske enkelt fordi man gjør regning med at kun et fåtall av brukerne vil etterbehandle bildene. Når det gjelder speilreflekskameraer derimot, regner man med at flere vil bedrive etterbehandling, og dermed er JPG-filene som standard ofte ikke maksimalt oppskarpet og så videre, nettopp for å skape rom for etterbehandling. Desto mer avanserte brukere et speilreflekskamera er tiltenkt for, jo med etterbehandlingsvennlige vil JPG-filene være som standard, kan man si som en tommelfingerregel. Er etterbehandling viktig, bør man imidlertid fotografere i RAW (eventuelt RAW + JPG), siden man da har et langt bedre utgangspunkt for senere arbeid på bildene.

JPG eller RAW?

Så, hvordan arter så JPG- og RAW-filene fra K-7 seg? Ikke overraskende er begge to litt bløte i kanten, og det er tydelig at selv om JPG-bildet er skarpere enn RAW-bildet (konvertert med standardinnstillinger i Adobe camera RAW 5.5) så har de begge to godt av en ytterligere oppskarping. Hva JPG-filen angår så kan man stille dette inn i kameraet selv og velge den oppskarpingsgraden som passer det til en hver tid aktuelle motivet. For å unngå at optikken blir flaskehalsen bruker vi det skarpeste objektivet vi kan anskaffe til å teste med, i dette tilfellet et Pentax smc DA* 55mm f/1.4 SDM på blender 5.6. Som en forsikring brukte vi også et Pentax smc P-FA 50mm F1.4 under testingen, også det hovedsaklig på f/5.6.

Pentax K-7, JPG	Pentax K-7, RAW

Nedenfor har vi gitt begge filene samme oppskarping i Photoshop CS4 i etterkant, nærmere bestemt 50% med radius = 1.0 og threshold = 0. Begge bildene viser en klar forbedring, og med mer nøyaktig og tilpasset etterbehandling vil resultatet naturlig nok bli enda bedre.

Pentax K-7, JPG oppskarpet	Pentax K-7, RAW oppskarpet

Under testingen la vi imidlertid merke til at K-7 konsekvent undereksponerte med temmelig nøyaktig ett trinn, eller 1 EV om du vil. For å være nøyaktig varierte reell eksponering mellom -0,98 EV til -1.05 EV i forhold til det vi ved hjelp av et knippe løse lysmålere har funnet som korrekt eksponering i vår testlab. Lyssettingen er da selvsagt identisk fra gang til gang. På grunn av dette testet vi også K-7 med ett trinns overeksponering i forhold til testnormen, for å se hvordan ytelsen da var, når kameraet fikk like mye lys som det faktisk ønsket seg, det vil si det dobbelte av det vi vanligvis tester med. De overeksponerte bildene ser du nedenfor, uten annen etterbehandling enn de første bildene på denne siden har fått. Fører du muspilen over bildet vil du få se hvordan det ser ut når det har fått den samme oppskarpingen som nevnt over.

Pentax K-7, JPG, +1 EV	Pentax K-7, RAW, +1 EV

Eksponeringen her ser ganske riktig mer korrekt ut, noe senere målinger også bekrefter, og detaljene kommer derfor noe bedre frem. Likevel er det også her behov for mer aggressiv oppskarping, eventuelt ettebehandling i et bilderedigeringsprogram for å få optimale resultater. Uansett, gitt ingen etterbehandling (utover ren konvertering av RAW-filene) eller justering i kameraet, er det ikke uventet mer å hente i RAW-filene enn i JPG-filene.

JPG:

Sammenligner vi JPG-filen fra K-7 med tilsvarende fra andre kameraer er vi en smule skuffet. De fleste fra sammenligningskameraene må sies å være bedre enn K-7, selv etter oppskarping eller overeksponering, og selv om forskallene i poraktisk bruk nok er så små at de ikke er spesielt viktige, er dette ikke like bra som vi hadde håpet på.

Pentax K-7, JPG	Pentax K20D, JPG
Pentax K-7, JPG oppskarpet	Pentax K-7, JPG overeksponert
Nikon D90, JPG	Sony A380, JPG
Olympus E-30, JPG	Canon EOS 50D, JPG

RAW:

Det ser litt bedre ut når vi titter på RAW-bildene. Styrkeforholdet kameraene imellom er ikke vesentlig endret, men forskjellene synes mindre. Selv om K-7 her er langt fra best, vil vi ikke kalle resultatene dårlige. Med forsiktig bruk av oppskarping og etterbehandling for øvrig, samt med en del ekstra lys, er det ingen ting som skulle tilsi at ikke K-7 skal kunne levere svært gode resultater. Det krever imidlertid sitt av brukeren.

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW oppskarpet	Pentax K-7, RAW overeksponert
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Resultatet fra K-7 må her sies å være meget bra. MTF50 på 2439 er en større forbedring enn den moderate økningen i oppløsning skulle tilsi, og selv om detaljgjengivelse er noe Pentax "alltid" har vært gode på, er det gledelig at det fortsatt er tilfelle. K-7 kan her se ut til å gi et resultat som er bedre enn de fleste sammenligningskameraene, men det er i realiteten ikke nødvendigvis tilfelle, da hva som er optimal oppskarping av bildet vil være variabelt. I K-7s tilfelle er filene nærmere optimalt oppskarpet til å begynne med, enn det som er tilfelle for de fleste andre, så med riktig etterbehandling vil nok feltet bli tettere. Kompenserer vi for underoppskarping får vi et diagram som ser slik ut:

K-7 ligger fremdeles i tet, men må finne seg i å dele pallplasseringen med Canon EOS 50D og sin egen forgjenger K20D. Nikon D90 ligger heller ikke langt bak, og i realiteten vil det i praksis ikke være noen synlig forskjell mellom disse fire hva detaljgjengivelse angår, dersom alle fire får optimal eksponering og etterbehandling.

Ser vi på hvilken uttelling kameraene får per megapiksel i form at MTF50-verdi, er det tydelig at det kameraet i puljen som utnytter sine megapiksler best er Nikon D90. Pentax K-7 gjør det heller ikke verst her, men ligger likevel litt bak Olympus E-30 og Pentax K20D. Det er ikke uventet at det er kameraene med lavest antall megapiksler som gjør det best her, da erfaring tilsier at man må gange megapikseltantallet med 3-4 (avhengig av brikkestørrelse og andre nyvinninger på brikke- og prosesseringsfronten) for å doble detaljgjengivelsen.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Alt i alt må vi si oss fornøyd med K-7s detaljoppløsning, selv om vi nok hadde håpet på en kraftigere forbedring fra K20D. Da K20D er så bra på dette området som det er, har vi forståelse for at Pentax har valgt å konsentrere nyvinningene på andre områder. For de spesielt interesserte er det mer å lese om skarphet og detaljgjengivelse her.

Men stemmer det vi ser overens med det vi måler? Det sjekker vi her:

Pentax K-7, JPG	Pentax K-7, RAW	Pentax K-m

Pentax K20D	Canon EOS 50D	Nikon D90

Åhjadda! Atter en gang viser K-7 at pentax er fullt på høyde med "de to store" når det gjelder detaljgjengivelse, og K-7 gir omtrent like bra resultat som både Nikon D90 og Canon EOS 50D. K20D ligger også omtrent likt, og Pentax' egen nybegynnermodell K-m havner ikke langt bak den heller.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Dermed får Pentax K-7 problemer på grunn av sitt behov for dobbelt så mye lys som konkurrerende kameraer. Vi har derfor sett på resultater fra K-7 både når det har fått like mye lys som konkurrentene, og når vi har gitt det ett stopp ekstra, det vil si dobbelt så mye lys som vi vanligvis tester med.

Det er også verdt å nevne her at vi måtte returnere vårt første testeksemplar av K-7, da det ga så ekstreme støyverdier i våre målinger, selv med siste firmware, at vi måtte anse det som defekt. Vi mottok et nytt eksemplar som ga mye bedre støyresultater, og alle støyrelevante målinger og testbilder er tatt med dette eksemplaret. Selv om støyverdiene er betydelig bedre med dette siste kameraet er de i noen tilfeller fremdeles forholdsvis høye, men vi anser dem likevel som korrekte. Delvis på grunn av den kraftige forbedringen fra forrige eksemplar, men også ganske enkelt fordi Pentax må ta det på egen kappe om de faktisk presterer å sende TO defekte eksemplarer til test. Da har de såpass store problemer med produksjon og kvalitetskontroll at vi er pent nødt til å la det komme frem i en test av kameraet, og vi tar det derfor for gitt at vårt eksemplar nummer to er representativt for kameraene som sendes ut på markedet, defekt eller ikke.

1600 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

På 1600 ISO er det svært mye støy i testbildet fra K-7. Det langt eldre K20D gir LANGT bedre resultater her, og testbildet fra K-7 ser slett ikke bra ut i det hele tatt. Det kan helst sammenlignes med testbilder fra andre kameraer tatt med høyere ISO, som du ser lengre nede på siden. Når vi overeksponerer med 1 EV bedrer det seg straks, men det ser fortsatt ikke så pent ut som vi skulle kunne ønske. Uten overeksponeringen kan ikke K-7 hevde seg mot andre enn Olympus E-30, som tross alt har en bildebrikke som er bare litt over halvparten så stor. Når vi gir K-7 +1 EV kan det imidlertid begynne å yppe seg med både Canon EOS 500D og Sony A380, men det er fremdeles et stykke frem til både Nikon D90 og Canon EOS 50D.

3200 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Sony A380, RAW
Olympus E-30, RAW	Canon EOS 50D, RAW

På 3200 ISO og uten den ekstra eksponeringen mister K-7 svært mye detaljer, og støyen når store høyder. Resultatet er et grøtete bilde som egentlig ikke er spesielt brukbart. K20D kan vise til svært mye bedre resultat her, og det er nå ganske klart at å sette en ny bildebrikke inn i K-7 for å få mulighet til å filme kanskje har kostet for mye. Sony A380 og Olympus E-30 har her nærmet seg K-7 uten overeksponering, men når vi gir K-7 et trinn ekstra får K-7 nok luft under vingene til å distansere dem og ta igjen Canon EOS 500D. Fremdeles leder imidlertid Nikon D90 og Canon EOS 50D.

6400 ISO:

Pentax K-7, RAW	Pentax K20D, RAW
Pentax K-7, RAW overeksponert	Canon EOS 500D, RAW
Nikon D90, RAW	Canon EOS 50D, RAW

6400 ISO er for de fleste kameraer i denne prisklassen en ekstrem ISO-verdi som kun vil bli brukt når nøden er som størst. Disse resultatene vil dermed ha mindre å si for kameraets endelige vurdering enn resultatene på andre og lavere ISO-verdier vil, men har man behov for 6400 ISO vil man naturlig nok ha så god - unnskyld - lite dårlig bildekvalitet som mulig, og det vil derfor være feil å kalle testresultatene herfra for direkte uviktige. I situasjoner der man trenger 6400 ISO vil man sjelden ha muligheten til å overeksponere i tillegg, men våre testresultater tilsier faktisk at man i visse situasjoner (og visse motiver - langt fra alle!) vil tjene på å overeksponere 6400 ISO med ett trinn fremfor å bruke 3200 ISO normalt eksponert. Lukkertider og blenderverdier vil bli de samme, men en økning i kontrasten vil hjelpe eventuelle overlevende detaljer med å komme tydeligere frem. For motiver der så godt som hele bildeflaten består av skiftende detaljer vil man kanskje tjene på dette, men dersom motivet består av store og rene jevne flater er det sannsynlig at vinningen her vil gå opp i spinningen i form av mye distraherende bildestøy i flatene.

Pentax K-7, RAW overeksponert, 6400 ISO	Pentax K-7, RAW normalt eksponert, 3200 ISO

Våre støymålinger tyder på det samme når vi ser på støykurvene:

For å dobbeltsjekke resultatene målte vi en gang til, en tid etter at målingene over ble foretatt. Ved å føre muspilen over grafen nedenfor kan du sammenligne de ferske resultatene med de forrige.

Kurvene er i formen nesten forbausende lik, selv om den nye målingen spriker noe mer i de forskjellige fargene. Dette kan skyldes endringer i refleksjoner i rommet, som en følge av at ting er flyttet på siden sist. Hvilke klær den som utfører testen går i kan også innvirke på resultaatet, men akkurat i dette tilfellet var det blå jeans og svart t-skjorte som gjaldt i begge tilfeller.

Selv når vi benytter kameraets innebygde lysmåler og dermed gir det den lysmengden det selv synes det skal ha, er støyen betydelig. Nedenfor kan du ved å føre muspilen over bildet sammenligne blå himmel på ulike ISO-verdier tatt med K-7 med samme på Nikon D3x. Sistnevnte er riktignok et fullformats proffkamera til ørten tusen kroner, men det vil likevel gi en pekepinn på hvordan K-7 oppfører seg i praktisk bruk. For ordens skyld har D3x circa 36 kvadratmillimeter per megapiksel på bildebrikken, mens K-7 har omkring 24. D3x har dermed omtrent en tredel lavere pikseltetthet enn K-7, noe som selvsagt har innvirkning på støynivået.

Støynivået vi ser i utsnittene fra ISO 100 til 400 er ikke avskrekkende, men vi begynner å bekymre oss littegranne når vi ser på ISO 800 og 1600. ISO 3200 og 6400 ser riktig ille ut.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare.

På disse bildene ser ikke støyen på ISO 1600 spesielt plagsom ut, og det er først på ISO 3200 den begynner å ødelegge bildet, synes vi.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.