Mange nyheter
Det er vel ingen hemmelighet at Panasonic offisielt lanserer første digitale speilreflekskamera i disse dager. Akam er til stede i Barcelona for å overvære og få litt hands-on på dette og andre nyheter. Her er det alt fra enkle nybegynnermodeller, til spennende speilrefleks.

Det de fleste kanskje har ventet på, er det nye speilreflekskameraet til Panasonic – Lumix DMC-L1. Dette har vi skrevet om før, men da bare ut fra spesifikasjoner, og annenhåndskilder. Nå har vi selv lekt med det litt, og kan komme med litt mer informasjon.

Men først kan vi og også nevne de andre nye kompaktkameramodellene. I den rimelige enden, finner vi FX3. Dette er et relativt enkelt kamera med 6 megapiksler og 3x optisk zoom, men har både optisk bildestabilisator, og ISO-verdier opp til 1600.

Neste på lista er FX50 og FX07. Disse modellene er stort sett like, men FX50 er noe større, og har 3 tommers skjerm, mens FX07 har 2,5 tommer skjerm. Begge har vidvinkel tilsvarende 28mm, og er i det hele tatt ganske like den tidligere modellen FX01, men har fått høyere oppløsning og ny signalprosessor – Venus Engine III, som blant annet skal gi vesentlig mindre støy.

Øverst finner vi FZ50, som overtar etter FZ30 og LX2 som overtar etter LX1. Begge har fått 10 megapiksler, og bedre støyegenskaper, takket være den nye signalprosessoren. Mer om alle disse modellene i egne artikler. Nå skal vi i stedet ta en nærmere kikk på speilreflekskameraet.

Vi har tidligere omtalt Lumix DMC-L1, og du bør lese den artikkelen først, for å få litt inntrykk av spesifikasjoner.

Kamerahus

Kamerahuset føles solid, og er bygget i magnesium. Det har ganske annet design enn hva vi er vant til fra speilrefleks, og det nærmeste vi kommer er vel Olympus E-300. Men det har rettere linjer og vi synes det ser penere ut. Det har fått en retro-look, som ikke bare er for utseende, men også ergonomien følger dette. Hvis vi tar av objektivet, og kikker inni, ser vi som forventet et ganske lite speil. Det er festet til vippeanordninger som i sin helhet er laget i plast. Vi var ikke overbevist om kvaliteten på det systemet, men vil ikke dømme det ut fra det vi ser. Her må det litt mer erfaring til.

Kameraet er større enn vi hadde ventet. På bilder vi hadde sett på forhånd, ser kameraet ganske kompakt ut. Det skyldes i stor grad objektivet, som er stort i forhold til kamerahuset. Men objektivet er ganske så stort, og kamerahuset er derfor også ganske stort. Det har et morsomt design, men var mer klumpete enn vi hadde ventet.

Alle knapper er faste og gode, og er godt plassert, så du fort lærer hvor du finner dem, og de er godt merket, så du ser hva de gjør.

Innvendig, bruker kameraet den samme speilboksen som Olympus E-330, så heller ikke L1 har den vanlige pukkelen som vanligvis kjennetegner speilreflekskameraer. Hvorvidt du liker det eller ikke blir opp til deg. Det ser litt uvant ut, men fungerer bedre på denne modellen enn det gjorde da Olympus E-300 som første kamera var designet på den måten. Det kan være vi bare begynner å bli vant til det.

Kameraet har alle de mest brukte funksjonene på egne knapper, så du ikke så ofte trenger å gå inn i menyene. Det er en egen knapp for nedblending, men den fikk vi kun til å virke i Live View – mer om det senere.

Kameraet har ett hjul du kan bruke til å endre innstillinger med. Mange kameraer har to hjul, og det er ofte en fordel, men det fungerte greit med det ene hjulet for oss. Det er også en fireveisknapp som kan gjøre mye av det et hjul nr. to ville gjort. Hjulet sitter på baksiden, tilgjengelig for tommelfingeren. Det er plassert slik at det ikke er så lett å vri på det ved en feil, men det kan noen ganger være litt vanskelig å finne i farten.

På toppen av kameraet sitter det et ratt som brukes til å stille lukkertid med. På midten av rattet sitter utløseren. Dette er en ganske uvanlig konstruksjon, og gjør at utløseren får en helt annen posisjon enn vi er vant til – selv ganske annen enn på analoge kameraer. Den er ikke direkte feilplassert, men litt mindre intuitiv og velplassert enn på andre kameraer. Festet for skulderstroppen kommer også litt i veien for pekefingeren. Dette vil kreve en del tilvending.

Optikk

Siden dette er et speilreflekskamera, så kan vi ikke si noe endelig om optikken. Men kameraet bruker samme fatning som Olympus sine modeller – FourThirds, og vil kunne bruke alle objektivene til dette systemet. Panasonic vil tilby kameraet med et kitobjektiv fra Leica. Vi har kun brukt preproduksjonssamples, så vi kan ikke si noe særlig om bildekvaliteten, men spesifikasjonene på objektivet er det beste vi har sett på noe kitobektiv – 14-50mm f/2.8-3.5 (tilsvarer 28-100mm). I tillegg er Panasonics Mega OIS optiske bildestabilisator integrert. For de som har brukt mye analoge kameraer, vil det være en gladmelding at objektivet er utstyrt med egen blenderring, Det forenkler innstilling av blender ganske dramatisk. Objektivet har også mekanisk zoom og fokus. Det leveres med motlysblender.

Skjerm og søker

Noe av det mest spennende med kameraet er muligheten til å bruke skjermen som søker. Dette er det bare Olympus E-330 som har til nå. I forrige artikkel om Panasonic L1, beskrev vi denne funksjonaliteten. Nå har vi testet den i praksis, og det er en ganske interessant opplevelse. Ulempen er at autofokus er vanskelig (men mulig). Kameraet kan kun fokusere når speil og lukker er nede, derfor må disse lukkes før kameraet kan fokusere. Når fokus er oppnådd, åpnes lukkeren igjen, og du kan fortsette der du slapp. Skjermen blir ikke svart mens dette skjer, men bildet oppdateres ikke. Det tar også tid fra du trykker ned utløseren til bildet er tatt, siden lukkeren må lukkes og åpnes igjen først.

Men systemet har også helt klart sine fordeler. Bildet på skjermen kan forstørres (uten at du zoomer inn), noe som er til stor hjelp ved manuell fokusering. Dette er nok noe av det beste vi har sett for manuell fokusering, som generelt er vanskeligere på autofokuskameraer, enn det var på gamle manuellfokuskameraer. Det er også mye mer presist enn autofokus. Kameraet har som nevnt en nedblendingsknapp. Den setter rett og slett blenderen til den størrelsen du har valgt, så du kan kontrollere dybdeskarpheten. Problemet på vanlige kameraer er at du da får et mørkere søkerbilde. På Panasonic L1, kan man kompensere for det med å forsterke bildet på skjermen, og dermed får du fortsatt et lyst bilde der det er mye lettere å vurdere dybdeskarphet.

Det er altså litt tidkrevende, men til en del arbeid er det helt supert. Makrofotografering er noe som særlig peker seg ut. Her vil du ha stor kontroll på dybdeskarpheten, og du bruker mye manuell fokus, samtidig som det sjelden trenger å gå veldig fort.

Den optiske søkeren er fortsatt intakt, men på grunn av liten sensor, er også søkerbildet ganske lite. Av en eller annen merkelig grunn, har Panasonic valgt å beholde det samme halvgjennomtrengelige speilet som også finnes på Olympus E-330, selv om det speilet ikke har noen funksjon på L1. Du får derfor en mørkere søker enn du hadde behøvd, og i moderat lys er den vesentlig mørkere enn på for eksempel Canon EOS 30D.

Funksjoner
Kameraet har mye den samme funksjonaliteten som Olympus E-330. Den vesentligste forskjellen er kanskje at den bare har en modus for bruk av skjermen som søker. Ellers er det et kamera som har alt du trenger, men kanskje ikke så forferdelig mye mer. En viktig funksjon er systemet for å unngå støv på sensoren, som Olympus også benytter. Siden vi hadde svært begrenset tid med kameraet, fikk vi ikke gått nøye gjennom alle funksjoner, men i menyene var det en del innstillinger for å skreddersy kameraet, så det virker som det her er gode muligheter for å få kameraet til å fungere slik det passer deg selv best.

For å gi deg litt av den samme muligheten du tidligere hadde med å velge forskjellige typer film til forskjellige typer motiver, kan du nå velge blant en del ferdigdefinerte programmer med ulike innstillinger for fargemetning og kontrast. Dette er en rask og enkel, men ikke veldig fleksibel måte å sette slike innstillinger på.

Selv om du kan bruke skjermen som søker, har ikke kameraet noen videofunksjon.

Panasonic har to blitser det går an å sette på kameraet, og det har også en intern blits. Den spretter opp når du trykker på en knapp, og har to modus: Direkte og indirekte. Den kan plasseres i to posisjoner. I den ene, ligger den ganske høyt over kamerahuset, og lyser rett mot motivet. I den andre lyser den skrått oppover, så du kan reflektere lyset i taket eller i en vegg. Dette ser vi ganske sjelden på interne blitser, og men er enkelt og meget smart gjennomført på Panasonic L1.

Batteri
Batteriet er et vanlig litium-ion-batteri, som likner svært på det vi finner i de aller fleste andre speilreflekskameraer, og i likhet med alle andre, har de flyttet litt på kontaktene til batteriet, så det ikke er mulig å bruke det i andre kameraer.

Kapasiteten er oppgitt til 450 bilder etter CIPA-standarden, når du bruker kitobjektivet. Det blir mer hvis du bruker et objektiv med bildestabilisator, og mindre dersom du i stor grad bruker skjermen som søker.

Hurtighet og autofokus
Det er vanskelig å si noe presist om hurtighet og autofokus, når man ikke har mulighet til å gjøre noen målinger. Oppstartstiden er lengre enn på de beste, men ikke så lang som på for eksempel Olympus E-500. Kameraet skal gjøre den samme operasjonen for å riste støv av sensoren som alle Olympusmodellene gjør, og dette tar litt tid.

Autofokusen oppleves som helt grei. Vi var aldri i en situasjon der vi trengte virkelig rask autofokus, så det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan den oppfører seg da.

Betjening/brukervennlighet
Med unntak av litt sær plassering av utløseren, har vi lite å si på brukervennligheten. Det du trenger er stort sett lett tilgjengelig, og logisk plassert. Det gjelder både knapper og menyvalg.
Alt i alt ga kameraet en positiv erfaring i den korte perioden vi brukte det.

Så hva er det vi ikke liker? Vel – det er egentlig det samme som vi påpekte i forrige artikkel, nemlig at de har tatt bort den ene modusen for vising av søkerbildet på skjermen, ingen andre speilreflekskameraer har mindre eller mørkere søker enn L1, og vi mener at det til dels er unødvendig, og prisen ser ut til å bli meget høy – ca 20 000 kroner. Mye av det kan nok skyldes kitobjektivet, siden det har så høye spesifikasjoner. Basert på vurderinger av byggekvalitet, funksjonalitet og sammenlikning med Olympus E-330, er vi redd det blir for mye, og at kameraet kan ende opp som et nisjeprodukt for de få.

Jeg skal prøve å oppdatere denne artikkelen med noen vurderinger av bildekvalitet om kort tid. I mellomtiden får jeg beklage den lave kvaliteten på illustrasjonsbildene i denne artikkelen. De ble tatt i hui og hast for å ha noe å vise dere.

Oppdatering 21.07-2006

Et par momenter jeg ikke fikk med meg mens jeg satt og skrev overstående artikkel midt på natta i et fremmed land:
1) Huset er kledd med gummig på alle strategiske steder, så du får godt tak på det.
2) Når du tar et bilde, er det overraskende lang black-out-tid på grunn av speilet.
3) Skjermen er ikke vridbar, noe vi gjerne hadde ønsket oss, siden Live view-funksjonen egner seg godt til makrofotografering
4) Kameraet bruker kun SD-kort. Ikke CF.

 

Panasonic Lumix DMC-L1 Klikk for å åpne

Beste priser

• Ingen priser funnet.
  Få varsel når det kommer pris på produktet.

Spesifikasjoner

• Vekt: 530 g
• Formfaktor:
• Kameraoppløsning: 7.5 Mpx
• Skjermstørrelse: 2.5 "
• Minnekorttype: Secure Digital Memory Card

Se alle detaljer

Brukererfaringer

Ingen erfaringer enda.
Hvorfor ikke legge inn en?