I bruk

 

Funksjoner
Vurdering:

Kameraet har det meste du vil trenge. Det første vi likevel savnet, var en nedblendingsknapp for å kunne kontrollere dybdeskarphet. På digitalkameraer er det ikke like viktig som det var i gamle dager, siden du kan ta et prøvebilde, mange har rutine på å bruke det, og vil savne det.

En funksjon vi liker, og som vi nå ser på flere kameraer, er mulighet for en tilpasset innstilling, der du setter de innstillingene du ønsker, og lagrer dem. Neste gang du trenger disse innstilingene, er det bare å velge ”Custom” fra rattet på toppen av kameraet, og vips er alle innstillingene tilbake. Du kan lagre tre sett med innstillinger.

I motsetning til de fleste modeller fra Olympus, har ikke Panasonic innebygd bildestabilisator på bildebrikken. I stedet bruker de sin anerkjente optiske bildestabilisator i objektivene de leverer. Bildestabilisering i objektivet er regnet som et hakk bedre enn å ha det på bildebrikken, men ulempen er at det da må implementeres i hvert objektiv. Siden Panasonic selv har svært begrenset utvalg av objektiver, må du regne med å bruke Olympus-objektiver i stor grad, og disse vil naturligvis ikke være utstyrt med bildestabilisator. Du vil derfor i svært liten grad tilgang til bildestabilisator dersom du bruker noe annet enn kit-objektivet.

L10 har noe Panasonic kaller ”Film mode”. Det er noe det samme som Canons ”Bildestiler”, der du har ulike innstillinger av skarphet, kontrast, fargemetning, tone og så videre. Det er ment å brukes for å simulere ulike filmtyper, slik at du kan få det visuelle uttrykket du ønsker. Vi mistenker at de som virkelig trenger dette, kan like godt fotografere i RAW, og tilpasse dette i etterkant, men det kan jo fungere som en snarvei hvis du ønsker et litt spesielt utseende.

Kameraet har speillås, som du kan velge i menyen. Den vil da fungere automatisk i kombinasjon med selvutløseren. Dette er en meget velfungerende løsning, langt bedre enn for eksempel Canon sin, som man må helt nederst i den mest bortgjemte menyen for å finne og som så virker på alle bilder.

Utover disse punktene, peker ikke kameraet seg ut i verken den ene eller andre retningen. Du finner det du forventer av funksjoner på et speilreflekskamera – fulle manuelle kontroller, fulle automatiske innstillinger, og det meste imellom. En del motivprogrammer, følgefokus, seriebilder, bracketing og mulighet til å fotografere RAW og JPEG samtidig.

Autofokus
Vurdering:

Panasonic L10 kan fokusere enten på den tradisjonelle måten med speilet nede, men også med speilet oppe, ved hjelp av kontrastdetektering, når du bruker live view. Det siste er ikke så vanlig ennå, og gjør det enklere og mer fleksibelt å fokusere med live view. Andre kameraer må vippe ned speilet, fokusere og vippe det opp igjen.

Kontrastfokusen er langsommere, men fungerer. Så den er ikke optimal, men likevel bedre enn å ikke ha den.

Hastigheten på normal autofokus er helt på linje med de fleste andre. Ikke noe å påpeke verken den ene eller andre veien. Dersom kameraet ikke finner fokus, lar den deg likevel ta bildet når den har gitt opp å forsøke. Olympus E-3 var raskere, særlig på tele, men en hastighet på drøye halvsekundet på vidvinkel, og drøyt 0,8 sekunder på tele, med kit-objektivet er der det bør være.

Bruker du kontrastfokusen med live view, går autofokustida opp i nærmere 2 sekunder.

Eksakte autofokushastigheter er vanskelig å måle, siden det i stor grad kommer an på objektivet man bruker, og det vil ikke være mulig å bruke det samme objektivet på de fleste kameraer.

I søkeren ser du tre fokuspunkter. Mens andre konkurrerer om å ha flest mulig, holder Panasonic dette på et svært moderat nivå. Personlig sliter jeg litt med alt for mange fokuspunkter, fordi man mister kontrollen over hvor kameraet fokuserer, og ender derfor vanligvis med å kun bruke det midterste. Vi ser ikke tre fokuspunkter som noen stor ulempe. Når du bruker live view, kan du velge mellom tre eller 11 fokuspunkter.

Med kit-objektivet kunne vi fokusere i lysnivåer ned til 1 EV på full tele, som ikke er verst på blender f/5.6.

Bruker du autofokus med live view, fungerer den ned til 2,3 EV, som er ganske mye svakere. Det er ikke overraskende, men det er greit å være klar over når man plutselig står der i tussmørket.

Hurtighet
Vurdering:

Kameraet er oppgitt til å klare tre bilder i sekundet på seriebildefunksjon, og det stemmer bra med det vi målte. Vi klarte 30 bilder på 10 sekunder. I våre sammenlikningstester bruker vi ikke seriebildefunksjonen, men tar bilder etter hverandre så raskt det lar seg gjøre. Da klarte vi 14 JPEG-bilder, noe som er svakt i våre dager.

Slår vi på blitsen, detter dette tallet til 10, som fortsatt er helt i nedre enden av skalaen.

Til slutt ser vi på resultatet ved bruk av RAW. Da stoppet det på 6 bilder, noe som er svært svakt.

 

Oppstartstida måler vi til nøyaktig ett sekund. Det inkluderer tida det tar å ta det første bildet. Det er relativt lang tid, og skyldes rensing av sensoren. Likevel er det ikke lenger enn at du sjelden eller aldri vil føle det som et problem.

Overføringshastigheten er mildest talt elendig. Panasonic lanserer et kamera til over 10 000 kroner, og så klarer de ikke å gi det USB 2.0 hi-speed, så man får ordentlig hastighet på overføringen. Vi målte hastigheten til 0,91MB/s, som vi i dag må betegne som latterlig. Her er det bare ett råd, og det er å kjøpe seg en kortleser med det samme. Ikke kjøp en kortleser fra Panasonic, for da har de tjent penger på å gi deg dårlig overføringshastighet fra kameraet.

Alt i alt kan vi vel konkludere at på målingene våre, skårer ikke Panasonic L10 imponerende. I daglig bruk, føles ikke kameraet tregt, før du trenger lange eller hurtige bildeserier, men på et kamera i denne klassen, er det nok for dårlig. Det er mer naturlig å sammenlikne hastigheten med kameraer som koster halvparten.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

I motsetning til sin forgjenger, er L10 på de fleste områder et tradisjonelt speilreflekskamera. Funksjoner finnes der du forventer dem, og i det hele tatt er det ganske greit å finne de funksjonene du bruker oftest.

Kameraet er utstyrt med to hjul for å endre innstillinger. Det er en stor fordel framfor bare ett hjul som man ofte finner på rimeligere modeller.

Vi synes utløserknappen er plassert litt for langt til høyre, slik at man må bøye fingeren unødig mye for å bruke den.

Men noen pussigheter finnes det også her. For eksempel finner du bracketing på samme bryter som seriebildefunksjon og selvutløser. Det gjør at det ikke går an å kombinere disse to.

Som nevnt går det an å vri skjermen inn mot kameraet for å beskytte den. Ulempen med det, er at mange vanlige innstillinger ikke lenger går an å gjøre. Du kan fortsatt endre ISO-verdi, men forsøker du å bruke hurtigknappen for å endre hvitbalanse, fungerer ikke den lenger.

De aller fleste funksjonene du bruker mye er tilgjengelig fra knapper på kameraet, så behovet for å gå inn i menyene er begrenset.

Når strømsparefunksjonen har slått inn, kan du trykke ned utløseren litt, for å vekke det, og det er klart til å ta bilder ganske umiddelbart. Men informasjonen på skjermen dukker ikke opp med en gang, så hvis du raskt skal sjekke innstillingene før du tar bilde, tar det flere sekunder.

En del funksjoner ligger på vribrytere, noe som fungerer meget bra. Med et enkelt grep med tommel eller pekefinger, kan du skifte fra enkeltbilde- til seriebildeopptak, eller skifte fra manuell til autofokus. Av/på-bryteren fungerer på samme måte.