Side 1: Overblikk

Introduksjon

Olympus var en av pionerene i ultrazoommarkedet med modellen C-2100 UZ som kom i januar 2000. Siden det har de bare hatt modeller uten bildestabilisator, og har dermed vært forvist til den rimeligere delen av dette segmentet. I januar 2007 kom imidlertid Olympus med modellen SP-550UZ som både hadde stabilisator og klassens største zoomområde. Vi var ikke overbegeistret for SP-550UZ som til dels var veldig tregt i bruk. Bildekvaliteten var heller ikke helt topp, men det er det lettere å akseptere for å få 18x zoom i et relativt kompakt kamera.

I august 2007 lanserte Olympus SP-560UZ som fysisk var nesten identisk med forgjengeren, men sensor og elektronikk var oppgradert. Panasonic og Fujifilm kom med direkte konkurrerende modeller omtrent samtidig og selv om Olympus hadde forbedret hastigheten på SP-560UZ var også konkurransen mye hardere. Vi kåret Panasonic FZ18 som det beste av de tre kameraene.

I januar i år lanserte Olympus enda en versjon, SP-570UZ og selv om slektskapet med foregående modeller er åpenbar oppfatter vi denne modellen som en større oppgradering. Nytt er 20x zoom, blitssko, fokusring rundt objektivet og selvfølgelig ennå flere megapiksler. Olympus er dermed alene i toppen i konkurransen om størst zoomområde.

Les hele testen her.

Fysisk

SP-570UZ er et middels stort ultrazoomkamera. 20x optisk zoom er den største nyheten, men Olympus har også introdusert forbedringer som blitssko og et kontrollhjul for enklere navigering i menyene. Byggekvaliteten er bra, og et stort grep på høyre side gjør at kameraet sitter godt i hånden.

I bruk

Ergonomien er bra, mens menysystemet er litt omstendelig. Ingen av ultrazoomene fra Olympus vi har testet den siste tiden har vært helt i toppen når det gjelder fokushastighet og bilde-til-bilde hastighet. SP-570UZ er litt bedre enn tidligere modeller, men mangler fortsatt en del i forhold til de beste konkurrentene.

Bildekvalitet

20x zoom gir en fantastisk fleksibilitet, men du ofrer litt bildekvalitet i forhold til de beste kameraene med mindre zoom. Olympus har dessuten valgt å bruke en 1/2.3 tommers bildesensor med hele 10 megapiksler og får dermed klassens hittil høyeste pikseltetthet. Resultatet er litt dårligere dynamisk omfang en konkurrentene og litt mer støy ved høy ISO. SP-570UZ gir mulighet for å lagre bilder i RAW-format og det gir vi plusspoeng for.

Konklusjon

 

	-	20x zoom	-	Bildekvalitet ved høy ISO
	-	Byggekvalitet og Ergonomi	-	Videofunksjon
	-	Bildestabilisator	-	xD-kort
	-	RAW	-	Hastighet
	-	Skjerm og søker

Bildegallerier

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

 

Side 2: Fysisk

Fysisk

 

Kamerahus
Vurdering:

Vi likte designet på SP-560UZ og oppfatter SP-570UZ som minst like bra. Som bildene under viser er da endringene heller ikke store. Zoombryteren rundt utløseren på SP-560UZ er erstattet av en zoomring rundt objektivet og området rundt utløseren er litt endret. Materialet i grepet har bra friksjon og gir et veldig sikkert grep. Kameraet med minnekort, objektivdeksel og 4 alkaliske batterier veier ca. 590 gram. Forrige generasjon veide ca. 500 gram, men med større zoomområde, blitssko og zoomring ville det vært overraskende om det ikke ble en liten vektøkning. Olympus oppgir størrelsen for SP-570UZ til 11.8cm x 8.4cm x 8.8 cm mens forrige versjon var litt mindre med målene 11.6 x 7.9 x 7.8 cm.

Olympus SP-570UZ	Olympus SP-560UZ

På baksiden er det også noen endringer. LCD-skjermen er blitt litt større og knappene som var plassert rundt fireveiskontrolleren på SP-560UZ er flyttet til venstre side av skjermen på den nye modellen. Grepet for tommelen har blitt litt mindre, men fungert fortsatt bra.

Olympus SP-570UZ	Olympus SP-560UZ

Undersiden er som vanlig ikke veldig spennende. Stativfestet er i metall, men er ikke plassert i den optiske aksen og sitter så nær batteriluken at den ikke kan åpnes med kameraet på stativ. Det er neppe noe stort problem for de fleste, men SP-570UZ har en av de mest kronglete batterilukene vi har sett. Problemet er når den skal lukkes og batteriene samtidig må trykkes på plass. Vi hadde testkameraet bare noen uker, og det er for kort tid til å si om det blir dette er en svakhet i konstruksjonen eller ikke. Positivt er låseknapp som hindrer at luken kan åpnes ved et uhell.

På oversiden av kameraet er det to nyheter. Blitssko er på plass og det gjør den nye modellen vesentlig mer anvendelig for de som ønsker mulighet for ekstern blits. Et annet pluss i forhold til tidligere versjon er et ratt som brukes til å velge i menyene, stille tid og blender osv.

Olympus SP-570UZ	Olympus SP-560UZ

På venstre side er det en luke som beskytter kontaktene for USB, A/V og batterieliminator. Olympus har laget en markering av sensorplanet rett under blitsskoen, og foran det er knappen som vipper opp den innebygde blitsen. Innerst på objektivet er det en knapp som brukes for å velge mellom enkelbilde og seriebilde og en bryter for å velge mellom automatisk og manuell fokus. På høyre side er luken for minnekort.

Diagrammet under viser vekt for en del av de middels store ultrazoomene. SP-570UZ er blant de tyngste her, men vi oppfatter ikke det som noe negativt – det er lettere å holde et litt tyngere kamera stødig.

Optikk
Vurdering:

20x optisk zoom er den største nyheten på SP-570UZ og i øyeblikket er det ikke noe stillbildekamera som kan matche Olympus på dette området. Brennvidden er 4.6-92mm og det tilsvarer 26-520mm for et 35mm kamera. Holder ikke det, kan Olympus (som ekstrautstyr) levere en 1.7x telekonverter som festes ved hjelp av en adapter. Denne typen telekonvertere gjør at blenderen beholdes, og det gir fantastiske 884mm F4.5 som lengste tele. Akam har ikke hatt telekonverteren til test, så vi kan ikke kommentere bildekvalitet med denne kombinasjonen.

Med kameraet skrudd av ser det ut som objektivet har ganske stor diameter, men når objektiver skyves ut ved oppstart ser man at diameteren på selve objektivet er vesentlig mindre. Vi har ikke hatt noe problem med konstruksjonen, men det at objektivet stikker langt ut ved full tele gjør at det virker litt sårbart.

Det store zoomområdet gir SP-570UZ både beste vidvinkel og lengste tele i klassen. Største blender varierer fra F2.8 til F4.5, og tatt lengste brennvidde i betraktning er F4.5 ganske bra. Minste blender er F8.0 gjennom hele zoomområdet.

Zoomring fungerer vanligvis mye bedre enn zoombryteren man finner på de fleste kompaktkameraene og jeg hadde store forhåpninger til zoomringen, men den fungerte dessverre ikke spesielt bra. Problemet er elektronisk kobling og at zoomingen utføres i alt for få steg. Når jeg prøvde å finjustere brennvidden skjedde det ofte ingenting, så hoppet plutselig objektivet til neste steg. Med en zoomring forventer jeg en relativt jevn zooming, ikke at brennvidden skal endres i rykk og napp slik som på dette kameraet. Det er heller ingen mekanisk feedback, du kan bare fortsette å vri og vri selv om enden av zoomområdet er nådd. Eneste fordel med zoomring fremfor zoombryteren på tidligere modeller er at den opereres med venstre hånd slik at høyre får en ting mindre å gjøre.

Optisk kvalitet kommer vi tilbake til på siden om bildekvalitet.

 

Skjerm og søker
Vurdering:

SP-570UZ har en LCD-skjerm på 2.7 tommer, og det er litt større enn på forrige modell. Oppløsningen er den samme med 230000 piksler.

Den elektroniske søkeren fant vi ikke spesifikasjonene for, men SP-560UZ hadde en oppløsning på 230000 piksler der også. Søkeren har mulighet for diopterjustering. Tidligere modeller har hatt et irriterende problem med at preview av bildet som ble tatt ble vist på LCD-skjermen selv om kameraet var stilt inn til å bruke søkeren. Det er nå heldigvis rettet og man kan velge at preview vises på LCD-skjermen eller der søkerbildet er.

Olympus skryter av at de bruker en HyperCrystal LCD som skal gi bedre kontrast og innsynsvinkel enn på konkurrerende modeller. Det så dessverre ikke vi noe til. Innsynsvinkelen var bra, men ikke spesielt bedre enn de kameraene vi sammenlignet med. Ute i sterkt lys fungerte skjermen også bra med sollys rett på skjermen, men det gjorde skjermene til Canon SX100 IS, Sony H50 og Fujifilm S100fs også. I motlys var det derimot tydelige forskjeller, og Olympusen var dårligst av de fire kameraene, med nesten ubrukelig skjerm. S100fs var på omtrent samme nivå, men der hadde vi i hvert fall mulighet for å vri skjermen for å optimalisere resultatet. Skjermene til både Sony H50 og SX100 IS fungerte klart bedre i motlys.

Vi har valgt å gi SP-570UZ "bare" 3,5 stjerner og det var ikke noe enkelt valg. SP-560UZ fikk 4 stjerner - under tvil. I praksis oppfatter vi SP-570UZ som minst like bra som forgjengeren, men i mellomtiden har vi testet både Canon G9 og Sony H50 som begge har klart bedre LCD-skjermer. Samtidig ser vi at det begynner å komme skjermer med høyere oppløsning og SP-570UZ er dermed litt lengere unna teten enn SP-560UZ var for et halvt år siden.

 

Batteri
Vurdering:

Olympus leverer SP-570UZ med fire vanlige AA-batterier, men oppladbare batterier leveres som ekstrautstyr og alle vanlige NiMh-batterier kan brukes.

Olympus oppgir en batterikapasitet på 390 bilder målt med CIPA-standarden. De oppgir ikke batteritype, men CIPA tallet for SP-560UZ var for alkaliske batterier så vi antar det gjelder denne gangen også. Det betyr at kapasiteten med ett sett gode oppladbare batterier vil være en del høyere.

Olympus sier i brukermanualen at Litium-batterier ikke kan brukes i SP-570UZ, og det er synd for det er vanligvis et godt alternativ i sterk kulde.

 

 

 

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Selv om det er det enorme zoomområdet som først og fremst skiller SP-570UZ fra konkurrentene, så er ikke det det eneste området hvor Olympus har lagt seg i selen. De har også lagt inn nesten alle tenkelig funksjoner, og spesifikasjonen ser ut som ønskelisten til en utstyrsfreak.

Alle de vanlige automatiske eksponeringsalternativene (P/A/S) er tilgjengelig. Ønsker du mer kontroll er det mulig med både eksponeringskompensasjon eller full manuell kontroll over lukkertid og blender. Ønsker du mindre kontroll finnes en full AUTO-innstilling på modusrattet og det er også 22 motivprogram. Olympus oppgir at det er totalt 31 ulike eksponeringsalternativ.

SP-570UZ har selvfølgelig autofokus som standard med iESP som default innstilling. iESP betyr at kameraet prøver å gjette hvor du vil at det skal fokusere. Alternativer er Spot (senterpunkt) og Area hvor du kan plassere fokuspunktet selv. Ansiktsgjenkjenning er siste alternativ. SP-570UZ gir mulighet for kontinuerlig fokus, noe som vil redusere fokustiden i mange tilfeller på bekostning av batterilevetid. Et annet alternativ er ”AF Predict” som prøver å følge motiv i bevegelse. Manuell fokus velges med en bryter på siden av objektiver. Senter av søkerbildet forstørres da for å forenkle fokuseringen.

Lysmåleren bruker default matrisemåling (ESP) der kamerat analyserer en rekke punkter i bildet for å bestemme eksponering. Alternativene er spot og sentrumskonsentrert gjennomsnittsmåling.

Hvitbalansen står i utgangspunktet til auto, men man kan velge mellom flere forhåndsdefinerte lyskilder eller sette hvitbalansen manuelt. Det finnes også hvitbalansekompensasjon

ISO står som default til auto, men kan settes manuelt fra 64-3200 med full oppløsning og 6400 med 5 megapiksler. Du kan velge mellom to komprimeringsgrader i JPG, eller lagre bildene i RAW-format. Det er også mulig å lagre begge typer format samtidig, men det gjør kameraet ganske tregt.

Drive-knappen på venstre side av objektivet gir valget mellom vanlig enkeltbilde, seriebilde og bracketing. Det er mange varianter av seriebildefunksjonen med og uten fokusering for hvert bilde og med opp til 13.5 bilder i sekundet med lavere oppløsning.

Shadow Adjustment Technology (SAT) høres i utgangspunktet ut som en teknologi for å optimalisere kontrasten i bildet. Nikon (D-lighting) og Sony (Dynamic Range Optimizer) har allerede hatt dette en stund, men SAT er mye mer begrenset og er laget for å optimalisere bilder av personer i motlys. Det dreier seg altså en moderne versjon av en god gammeldags motlysknapp. Velger du SAT skrus ansiktsgjenkjenning på og lysmålingen settes til ESP (matrisemåling).

Det er mange muligheter for justering av bildeparametre. SP-570UZ har mulighet for individuell justering av fargemetning, kontrast og oppskarping. I hovedmenyen under ”Picture Mode” er det to forhåndsdefinerte kombinasjoner - ”Natural” (standard) og ”Vivid” som gir kraftigere farger. Bildene under er av fargekartet med de to innstillingene, samme eksponering og manuelt målt hvitbalanse.

En nyttig funksjon på mange Olympus-kameraer er ”Silent Mode” som med et enkelt valg skrur gir et helt lydløst kamera, og man slipper å justere ned lyden for hver enkelt funksjon.

I avspillingsmodus finnes det noen enkle editeringsfunksjoner som fjerning av røde øyne. RAW-bilder kan dessuten konverteres til JPG-format med kontroll over mange av de samme parametrene som kan justeres for opptak i JPG-format.

Blits

SP-570UZ har selvsagt innebygd blits med alle de vanlige funksjonene som antirødeøynefunksjon, blits kombinert med lang lukkertid, blitskompensasjon osv, men nyheten med denne modellen er blitssko som tillater bruk av ekstern blits. Kameraet kan også styre Olympus sine trådløst kontrollerte blitser.

Makro

Nærgrensen i supermakromodus er det ingenting å si på. Olympus oppgir 1cm og vi fikk fokusbekreftelse ved ca. 7mm.
Denne nærgrensen får du ikke ved full vidvinkel (heldigvis), men ved 9.8 mm som tilsvarer ca 55mm for et 35mm kamera. Denne innstillingen gir litt fortegning, men vesentlig mindre enn ved full vidvinkel. Minste område er omtrent 27x20mm. Hjørneskarpheten er OK, men du vil se at den ikke er perfekt ved store forstørrelser og flate motiv.

Mens supermakro låser brennvidden gir vanlig makro mulighet for zoom. Ved vanlig makro er nærgrensen oppgitt til 10 cm (kameraet ga fokusbekreftelse på under 6 cm), og derfor blir ikke forstørrelsen like god.

 

Zoomer man til full tele, fokuserer SP-570UZ ned til omtrent 110cm. Selv om det ikke er så fantastisk nærme, er brennvidden da tilsvarende 520mm og forstørrelsen blir dermed slett ikke verst.
Bildet til høyre er tatt på denne avstanden, og er 93x70mm godt nok får man en bra kombinasjon av arbeidsavstand og en viss mulighet for å gjøre bakgrunnen uskarp siden reell brennvidde er over 90mm.

SP-570UZ ga samme nærgrense med og uten makromodus.

Stabilisator

Olympus skryter av "Dual Image Stabilisation" hvor den ene består i at kameraet skrur opp ISO for å få kortere lukkertider. Siden SP-570UZ har ganske dårlig bildekvalitet ved høy ISO (mer om det på neste side) kan vi bare anbefale å skru av Auto-ISO og stole på den mekaniske stabilisatoren. Denne er typen som beveger sensoren, og fungerte bra. Vi gjorde ingen formell test av stabilisatoren, men fikk mange skarpe bilder på full tele med ganske lange lukkertider.

Video

Videomodus er ganske dårlig. Beste kvalitet er VGA-oppløsning (640x480 piksler) og 30 bilder per sekund med lyd, men for å kunne bruke optisk zoom må lydopptak skrus av. Olympus advarer dessuten mot overopphetning hvis bildestabilisatoren er på under videoopptak. Skjer det, stopper opptaket og man må vente til kameraet er kjølig nok igjen. Sammenlignet med Canon S5 IS som tillater zooming og opptak av stillbilder mens man filmer blir dette begrenset, men basisfunksjonaliteten er i hvert fall på plass.

 

Autofokus
Vurdering:

Olympus SP-550UZ var usedvanlig tregt, SP-560UZ var vesentlig bedre, men likevel tregere enn de fleste konkurrentene. Vi var selvfølgelig spent på hva Olympus hadde fått til med SP-570UZ, og svaret er en ytterligere forbedring. SP-570UZ slår forrige versjon i mange hastighetstester, men ikke med mye og det er fortsatt et stykke igjen til de raskeste konkurrentene. Ved vidvinkel er resultat fortsatt litt dårligere enn middels.

Ved 100mm tele var resultatet det dårligste av sammenligningskameraene, også dårligere enn SP-560UZ.

Ved full tele er resultatet relativt litt bedre, men 1.5 sekund for å fokuseres er alt for lang tid.

Fokustiden økte i dårlig lys. Det er normalt, men SP-570UZ kunne bruke opp til flere sekunder, spesielt ved tele. Nøyaktigheten var bra, og vi så ingen fokusfeil når kameraet først markerte fokus. Vi så imidlertid flere eksempler på at SP-570UZ ga opp å fokusere på motiver med lite kontrast, og bevegelig motiver var også et problem i dårlig lys.

Ute i godt lys var fokushastigheten bedre enn resultatene over viser, men selv under gunstige forhold fokuserer ikke SP-570UZ veldig raskt.

.

 

Hurtighet
Vurdering:

Oppstartstiden er lang, men SP-570UZ har tross alt en 20x zoom som skal skyves ut så selv om 3,34 sekunder er dårligst i klassen er det flere kameraer som ligger på omtrent samme nivå.

Utløserforsinkelse uten blits er neglisjerbar. Med blits målte vi den til over tre tideler og det er relativt dårlig, men ikke verre enn mange av konkurrentene.

Bilde-til-bilde hastighetene er målt med et 256MB XD type H kort. Vi utførte også alle testene med et 1GB type M-kort og det var litt tregere i alle testene. Forskjellen er ikke stor ved bruk av JPG-format, men med RAW-format er et H-kort en klar fordel.

Resultatet for bilder på ti sekunder er gjennomsnittelig og det samme som for SP-560UZ.

Med blits er resultatet på ti sekunder ett bilde dårligere enn med SP-560UZ, men forskjellen er reelt ikke så stor siden SP-570UZ så vidt misset grensen på ti sekunder med det fjerde bildet.

I testen med RAW har vi byttet ut de sammenligningskameraene som ikke støtter RAW-format. To bilder på ti sekunder er ikke noe strålende resultat, men bedre enn forrige versjon. Det var også her vi så størst forskjell på korttypen. Mens lagring av et RAW-bilde på et M-kort tok 8.5 til 9 sekunder tok det rundt 5.5 sekunder med det H-kortet vi testet. Til sammenligning brukte SP-560UZ over ti sekunder på å lagre et RAW-bilde så ventetiden er nesten halvert, til tross for at antall piksler er øket med 25%.

SP-570UZ støtter siste USB-versjon og filoverføringsresultatet bra. Dette er også testet med et minnekort av H-type.

....

.

 

Betjening / Brukervennlighet
Vurdering:

Vi var ikke spesielt fornøyd med brukergrensesnittet til SP-560UZ, men også på dette området er SP-570UZ forbedret. Trykker du på menyknappen får du fortsatt en hovedmeny med noen fine ikoner, men som krever håpløst mange tasttrykk før du får gjort noe nyttig (under til venstre). Bruker du derimot FUNC-knappen som sitter midt i fireveiskontrolleren kommer menyen som vises under til høyre frem. De som har et Olympus speilreflekskamera vil kjenne igjen denne, og det er mye raskere og mer oversiktlig å endre innstillinger med denne menyen enn med hovedmenyen. Forrige generasjon hadde også en FUNC-meny, men det var mye mer begrenset hva man kunne endre med denne. Gammel versjon (som kun dekker litt av skjermbildet) er fortsatt tilgjengelig hvis du foretrekker denne.

Hovedmenyen	FUNC-menyen

På SP-560UZ måtte pilstastene på fireveiskontrolleren brukes til all navigering, men SP-570UZ har et nytt kontrollhjul på toppen av kameraet og det bidrar til at brukergrensesnittet blir enklere. Men alt er ikke like enkelt

LCD-skjerm og søker er bra uten å utmerke seg spesielt hverken i negativ eller positiv retning. 2.7 tommer er litt større enn mange av konkurrentene, men for eksempel Sony H50 har enda større skjerm. Egenskapene i sterkt lys er bare middels.

Olympus har en innebygd elektronisk ”GUIDE” som er et eget valg på modusrattet. Guiden presenterer en rekke oppgaver, og velger man en oppgave så forklares/beskrives den i detalj. I tillegg kan man få hjelp om menyvalg ved å holde inne DISP/?.

Olympus sender med en programvarepakke som inkluderer program for RAW-konvertering. Det følger også med en enkel brukerveiledning, mens den avanserte veiledningen leveres på CD i PDF-format. Forøvrig var selv den avanserte manualen ganske overfladisk.

 

Side 4: Bildekvalitet

Bildekvalitet

 

Bildekvalitet
Vurdering:

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Olympus SP-570UZ setter rekord på to områder, største zoomområde og største antall piksler på en 1/2.3 tommers bildebrikke. Forgjengeren SP-560UZ hadde litt mindre zoom, to megapiksler mindre og varierende bildekvalitet. Når vi vet at mer zoom gjør det vanskeligere å lage et godt objektiv, og at et større antall megapiksler stiller større krav til objektivet, sier det seg selv at forventningene til bildekvaliteten ikke var skyhøye. Men utviklingen går jo fremover, og Olympus har forbedret SP-570UZ på andre områder, så hvorfor ikke forbedret bildekvalitet også?

Oppløsning

Vi har plukket ut noen sammenligningskameraer for oppløsningstesten. Først og fremst har Olympus fått til en vesentlig forbedring i forhold til SP-560UZ. De to ekstra megapikslene i det nye kameraet bidrar selvfølgelig litt til bedre oppløsning, men viktigst er at moire-problemet har blitt mye mindre. Det er imidlertid fortsatt litt å gå på, for selv med 10MP har ikke SP-570UZ bedre oppløsning enn den beste 8MP ultrazoomen (Panasonic FZ18), og Fujifilms 8MP kompaktkamera F40fd er enda et hakk bedre.

I nederste rad har vi tatt med Panasonic L10 som er et 10MP speilreflekskamera som eksempel på hvordan 10MP kan se ut. L10 har 4/3-format og blir dermed direkte sammenlignbart med eksakt den samme horisontal og vertikal oppløsning som SP-570UZ.

De to siste bildene i nederste rad er tatt med SP-570UZ i RAW-format og viser først og fremst at JPG-genereringen i kameraet kan gjøres mye bedre. Moire er nesten helt borte og oppløsningen er vesentlig bedre enn i JPG-bildet. Det første RAW-bildet er konvertert med Adobe Camera RAW med standard innstillinger, bortsett fra hvitbalanse og eksponering (som ikke påvirker oppløsningen). I den andre versjonen bildet er det gjort en forsiktig oppskarping i Photoshop (Unsharpmask).

Panasonic FZ18	Olympus SP-570UZ	Sony H50
Fujifilm F40fd	Canon S5 IS	Olympus SP-560UZ
Panasonic L10	Olympus SP-570UZ, RAW	SP-570UZ, RAW - USM

I tabellen under er alle bildene tatt med ISO 1600. Her har bildet endret seg litt. F40fd er i særklasse best, men FZ18 har tapt mye detaljer på grunn av kraftig støyreduksjon.
SP-570UZ er bedre enn FZ18, men klarer ikke å gjengi mer detaljer enn de andre modellene til tross for 1-2M høyere oppløsning. Resultatet er ikke i toppklasse, men det er heller ikke dramatisk mye dårligere enn konkurrentene.

Panasonic FZ18	Olympus SP-570UZ	Sony H50
Fujifilm F40fd	Canon S5 IS	Olympus SP-560UZ

Til høyre viser vi samme bilde konvertert fra RAW. Det er faktisk samme eksponering som ble lagret i begge format. Bildet er konvertert med standardsettinger i ACR og viser hvor ille ISO 1600 egentlig er. Jeg prøvde litt forskjellige innstillinger av støyreduksjon i ACR, men fant ingen kombinasjon som ga i nærheten av resultatet som JPG-bildet rett fra kameraet. Spesialverktøy for støyreduksjon som kan sikkert gjøre en bedre jobb, men det er liten tvil om at RAW-format ikke løser problemene SP-570UZ sliter med ved høy ISO.

Imatest

Vi bruker Imatest for å analysere egenskaper med kameraet basert på samme testbilde som vi har vist utsnitt fra over. Diagrammene viser resultatet for SP-570UZ og noen av de nærmeste konkurrentene.

Diffraksjon

Vi testet nylig Sony H50 med ni megapiksler på en liten bildesensor. Olympus går et skritt videre med 10MP og samme 1/2.3 tommers sensorstørrelse. Diffraksjonsproblemene øker jo flere piksler man har på en bildebrikke med en gitt størrelse og i tabellen under viser vi effekten på oppløsningen når kamerat blendes ned. Alle bilder er tatt med ISO 64.

SP-570UZ – F4.0	SP-570UZ – F5.6	SP-570UZ – F8.0

Diffraksjon er en av årsakene til at få kompaktkameraer har mindre blender enn F8.0, og som eksemplet over viser er effekten på oppløsningen godt synlig. I praksis er det imidlertid svært mange bilder hvor oppløsningen ikke er en kritisk faktor og dybdeskarpheten er viktigere.

Er alternativene for liten dybdeskarphet eller litt ekstra diffraksjon er valget gjerne enkelt. Utsnittene under er i 100% og viser blomsten i midten som er rimelig skarp ved F8.0, men helt ute av fokus ved F4.5. Bildene ligger i full størrelse i galleriet.

SP-570UZ – F4.5	SP-570UZ – F8.0

 

Hovedkort

Med 8-10MP er det nok oppløsning for å vise detaljene, og forskjeller på bildene i senter har vel så mye å gjøre med kameraenes standardinnstillinger som objektivkvaliteten. I hjørnebildet (kolonnen til høyre) er forskjellene mye større. SP-570UZ klarer seg rimelig bra. Ikke helt på høyde med den beste ultrazoomen (Panasonic FZ18), men klart bedre enn snittet og bedre enn forgjengeren SP-560UZ. På siste rad har vi tatt med bilder fra Panasonic L10 med standardzoom som eksempel på resultat fra et speilrefleks.

Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Fujifilm S8000fd
Olympus SP-560UZ
Panasonic FZ18
Panasonic L10, kit objektiv

Når ISO økes blir bildestøy og støyfjerning et stadig større problem. Dette gjelder alle kameraer, men modeller med stor bildesensor (foreløpig nesten bare speilreflekser) påvirkes i mye mindre grad enn med liten sensor. Og liten sensor er en forutsetning for å bygge kompakte kameraer med stort zoomområde. I tabellen under viser vi eksempler på bilder tatt med ISO 400, 800 og 1600. Hva som er høyeste brukbare ISO avhenger av bruksområde og den enkeltes krav til kvalitet.

Bildene fra SP-570UZ viser at Olympus bruker ganske kraftig støyreduksjon og som går på bekostning av detaljene i bildet. Dette er en strategi som alle produsentene har valgt og forskjellene er ikke store, men SP-570UZ mister detaljer tidligere enn de beste i klassen. Siste rad i tabellen viser bilder fra speilreflekskameraet Panasonic L10 og er med for å illustrere hvor stor forskjellen er mellom de to kameratypene.

Iso 400	Iso 800	Iso 1600
Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Fujifilm S8000fd
Olympus SP-560UZ
Panasonic FZ18
Panasonic L10

Rådhuset

Alle Rådhusbildene er fra samme punkt og i løpet av noen minutter for å få identiske lysforhold. Litt ulike trinn i zoomobjektivene gjør at det ikke er mulig å få helt identiske utsnitt. Først viser vi hele bildet skalert ned til en bredde på 560 piksler.

RAW-bildet fra SP-570UZ er konvertert med ACR og default innstillinger bortsett fra Highlight recovery som var satt til ca 20 og blacks til 0. I tillegg var Clarity=3 og Vibrance=14. Det siste er forklaringen på at himmelen ligner mer på Sony-bildet enn JPG-bildet fra Olympusen.

I tabellen under viser vi noen utsnitt fra bildene i over i 100%. Med ulik oppløsninger for alle kameraene 8MP (Canon), 9MP (Sony) og 10MP for Olympusen blir utsnittene nødvendigvis ikke eksakt like, men vi oppfatter detaljnivået som ganske likt. Det eneste bildet som skiller er i den midterste kolonnen hvor Sony H50 er litt dårligere enn de andre. Disse bildene er fra venstre side og forskjellen skyldes noe dårligere hjørneskarphet hos H50. Canon SX100 IS med bare 8MP greier seg bra med tanke på den lavere oppløsningen. SP-570UZ gir mer detaljer enn Sony H50 i hjørnene. Der lite ekstra oppløsning å hente ved å bruke RAW på dette bildet, men detaljene i skyggene er en anelse lysere og mer kunne vært gjort i RAW-konverteringen. RAW-bildet oppskarpet med Unsharp mask i Photoshop.

Olympus SP-570UZ
Olympus SP-570UZ - RAW
Canon SX100 IS
Sony H50

Neste bilde av Akershus festning i Oslo. På grunn av anleggsarbeid der vi vanligvis tar Akams standardbilder er utnittet noe annerledes denne gangen og kan ikke sammenlignes direkte med tilsvarende bilder i andre tester.

.

Igjen er bildevinkelen litt forskjellig fra kamera til kamera, noe som gjør at utnittene under heller ikke blir helt identisk. Nærme senter av bildet er forskjellene ikke så store, men ut mot kanten av bildet (nederste rad i tabellen) er Canons SX100 IS skarpere enn både SP-570UZ og Sony H50.

Canon SX100 IS	Olympus SP-570UZ	Sony H50

Bildet av Stortinget er tatt ganske tidlig på dagen, noe som gir veldig høy kontrast mellom himmelen og forgrunnen som ligger i skygge. Alle bilder er tatt med kameraenes standardinnstilling, og det mest interessante er hvor stor forskjell det er på eksponeringen her. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er korrekt, men Canons bilde er vel lyst, mens Fujifilm og Sony har ganske mørke bilder. Olympus ligger mellom disse ytterpunktene og vi mener det er et bra kompromiss.

Olympus SP570UZ – JPG
Olympus SP570UZ - RAW, default settings i ACR
Canon SX100 IS
Sony H50

Støy

Diagrammet under viser støynivåer målt med Imatest. Uten støyfjerning vil kurven skrå opp mot høyre. Utflating eller reduksjon i støynivået er tydelige tegn på at støyfjerningen økes kraftig. Og kurvene for Olympus viser at støyreduksjonen virkelig slår inn fra ISO400-ISO800.

Her viser vi noen eksempler på hva som skjer med bildekvaliteten når ISO økes. Først vises hele bildet ved laveste ISO for alle kameraene.

Utsnitten under viser bilder fra tre kameraer ved ulike ISO-verdier og Olympusen er dessverre litt dårligere enn de to andre.

Canon SX100 IS	Olympus SP-570UZ	Sony H50
Iso 80	Iso 64	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

Et annet utsnitt fra samme bilde. Igjen ser vi at SP-570UZ mister detaljer litt raskere en SX100 IS og Sony H50.

Canon SX100 IS	Olympus SP-570UZ	Sony H50
Iso 80	Iso 64	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

 

Eksponering og dynamisk omfang

Figuren under viser Imatestresultat for dynamisk omfang. Imatest ga ikke noen verdi for ISO 64 og lav kvalitet, derfor starter denne kurven på ISO 100. SP-570UZ er litt dårligere enn snittet.

SP-570UZ traff stort sett bra på eksponering, men begrenset dynamisk omfang gjør at selv med korrekt eksponering er det lett å få utbrente høylys eller veldig mørke skyggepartier. Vi oppfatter imidlertid ikke at dette er noe vesentlig større problem hos SP-570UZ enn hos de nærmeste konkurrentene. Bruk av RAW kan hjelpe litt her og selv om det er ikke så mye mer å hente ut fra RAW-bildene.

Farger/Hvitbalanse

Fargegjengivelsen er testet med Imatest både med manuell og automatisk hvitbalanse. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet. Resultatene er litt blandet med en del farger veldig nærme idealet og en del med større avvik. Bildene er tatt med standardinnstillinger.

SP-570UZ ga bilder med ganske nøytrale farger med standardoppsett.Vi tok mange bilder i parallell med Sony H50 som ga mye mer mettede farger. Forskjellen var stor spesielt på klare farger som blåfargen på himmelen. Olympus-fargene er vel så korrekte, men mange foretrekker litt kraftigere farger og SP-570UZ har en Vivid-innstilling som gir mer fargemetning uten etterbehandling.

I noen tilfeller virket fargemetningen rett og slett for lav. Eksemplet under er tatt både med RAW og JPG. RAW-bildet er konvertert med standard innstillinger i ACR og gir en rødfarge som er mye nærmere virkeligheten enn JPG-versjonen.

 

Oppsummering bildekvalitet

Med 20x zoom og 10 megapiksler forventet vi ikke det helt store fra SP-570UZ og bildekvaliteten er da heller ikke dette kameraets sterkeste side. Vi oppfatter at Panasonic FZ18 er et hakk bedre, men bortsett fra det er Olympusen ikke dårligere enn andre modeller i denne klassen (15x-20x zoom). Svakheter er fortegning, litt feilbrytning og begrenset dynamisk omfang. Bildekvaliteten ved høy ISO er dårlig, mens oppløsningsevne er litt bedre enn snittet. Olympus gir mulighet for lagring i RAW-format og det gir vi plusspoeng for.

Side 5: Konklusjon

Konklusjon

Olympus SP-570UZ er en videreutvikling av SP-550UZ som vi testet for et år siden og SP-560UZ som kom sist høst. Den første versjonen var det et kamera med en veldig imponerende spesifikasjon som dessverre ikke var like imponerende i praksis. Det hadde markedets største zoomområde med 18x, bra vidvinkel og lang tele, men det var også et av de tregeste kameraene vi testet i 2007 og bildekvaliteten var bare middels. SP-560UZ reduserte hastighetsproblemene, men samtidig ble konkurransen hardere siden både Fujifilm og Panasonic lanserte 18x ultrazoomer.

Olympus har fortsatt å forbedre kameraet og SP-570UZ er et mer modent produkt enn forgjengerene. De store salgsargumentene er sikkert 20x zoom og 10 megapiksler, men vi oppfatter litt raskere fokusering og kortere ventetider ved bruk av RAW-format som vel så viktige forbedringer. I tillegg har Olympus forbedret brukergrensesnittet, både ved å endre litt i menysystemet og ved å introdusere et kontrollhjul som gjør noen oppgaver enklere å utføre. Til tross for forbedringene er det fortsatt litt igjen til de beste i klassen, men avstanden er mindre enn tidligere.

SP-570UZ er et middels stort ultrazoomkamera og det er bare marginalt større enn forgjengerne selv om zomområdet har blitt større. Olympus har også fått plass til blitssko og det er sjeldent i denne klassen. Det er det bare Canon S5 IS, de største ultrazoomene til Fujifilm (S100fs) og Panasonic (FZ50) som har. Olympus har erstattet zoombryteren med en zoomring på SP-570UZ, men det er ikke en spesielt vellykket løsning. Zoomringen fungerer riktignok ikke dårligere enn bryteren på de tidligere versjonene, men den er elektronisk koblet så du kan ikke kjenne når du når enden av zoomområdet. Zoomingen går dessuten i rykk og napp. Det gjorde den på forrige modell også, men med en zoomring forventer vi trinnløs zoom og det er det ikke.

LCD-skjermen er på 2.7 tommer og fungerer greit under de fleste forhold, men i sterkt sollys er det vanskelig å se søkerbildet. Dette er en svakhet på mange kameraer, men vi har også sett at det er mulig å gjøre det bedre – for eksempel på Canon SX100 IS og Sony H50. Blir det for ille har SP-570UZ også elektronisk søker og den påvirkes i liten grad av lysforholdene. Jeg testet SP-570UZ samtidig med Sony H50 og Fujifilm S100fs som begge har vridbar skjerm, og nettopp denne finessen var det jeg savnet mest på SP-570UZs skjermløsning.

Bildekvalitet påvirkes av mange faktorer, men små sensorer og stort zoomområde er to av de største problemene. Samtidig er dette helt nødvendige egenskaper for å lage et ultrazoomkamera som er kompakt nok og rimelig nok til å bli en suksess. Så med rekordhøyt antall piksler i forhold til sensorstørrelse og 20x zoomområde, sier det seg selv at bildekvaliteten ikke er fantastisk. Vi fant til dels kraftig fortegning, en del feilbrytning, problemer med diffraksjon, noe utbrente høylys og dårlige egenskaper ved høy ISO. Men mye av dette er problemer som alle kameraer i denne klassen sliter med i større eller mindre grad. Det hjelper lite at for eksempel kompaktkameraet Fujifilm F40fd (35-105mm zoom) har bedre bildekvalitet når du faktisk trenger 26mm vidvinkel eller over 500mm tele. Begrenset dynamisk omfang og litt for stor fare for utbrente høylys må imidlertid Olympus ta skylden for ved å bruke en sensor med alt for mange piksler. Vi fant også noen positive overraskelser. Hjørneskarpheten var slett ikke verst og resultatet var bedre enn for forrige versjon. Lagring av RAW-filer har blitt raskere og det gjør bruk av RAW til et realistisk alternativ i en del situasjoner. Knappe seks sekunder for å lagre et bilde er ikke direkte raskt, men på SP-560UZ tok det over ti sekunder.

SP-570UZ er et av de dyrere ultrazoomkameraene med en pris på knappe 3800 kroner i billigste nettbutikk (mai 2008). Prisen synker gjerne litt når en modell har vært i butikkene en stund så sekk i prisguiden for oppdaterte priser. Panasonic FZ18 ligger rundt 900 kroner lavere i pris. Andre alternativ er Canon S5 IS, Fujifilm S8100fs, Nikon P80 og Sony H50, men ingen av disse kan konkurrere med SP-570UZ på både zoomområde og funksjonalitet.

Når alt kommer til alt må du prioritere. Bildekvaliteten kan selvføglelig ikke måle seg med det du får fra selv det enkleste speilreflekskamera eller de beste kompaktkamerane, men til gjengjeld får du fleksibiliteten zoomområdet gir. Vi har nevnt Panasonic FZ18 som nærmeste konkurrent og det er raskere i bruk, har bedre brukergrensesnitt og litt bedre bildekvalitet. Olympusen har videre vidvinkel, lengere tele, blitssko, sitter litt bedre i hånden og bruker vanlige AA-batterier. Batteritypen er en smaksak, men til reise- og turbruk er det en stor fordel å kunne bruke standardbatterier. SP-570UZ er den beste ultrazoomen fra Olympus på lenge, men det mangler dessverre fortsatt litt på en Akam Anbefaler. Men er du på jakt etter et tur- og reisekamera som kan alt bør SP-570UZ absolutt være høyt på ønskelisten.

 

	-	20x zoom	-	Bildekvalitet ved høy ISO
	-	Byggekvalitet og Ergonomi	-	Videofunksjon
	-	Bildestabilisator	-	xD-kort
	-	RAW	-	Hastighet
	-	Skjerm og søker