Side 1: Overblikk

Introduksjon

 

E-P1 er den første Micro FourThirds-modellen fra Olympus og det tok nesten et år fra systemet ble lansert sommeren 2008 til Olympus hadde et kamera i butikkene. Panasonic var kjappere ute og kom med G1 høsten 2008, men selv om vi var imponerte over G1 da vi testet dette var det mange som heller ville ha en ennå mer kompakt modell enn en speilreflekskonkurrent.

Panasonic rakk å oppgradere G1 til GH1 før Olympus lanserte E-P1 i juni 2009. GH1 som Akam testet her var omtrent like stort som G1 og Olympus E-P1 overtok som verdens minste systemkamera da det kom ut. Olympus har lagt mye arbeid i å lage et vesentlig mer kompakt kamera og ofret innebygd søker og innebygd blits for å redusere størrelsen. Sammen med kameraet lanserte Olympus en kompakt 3x normalzoom og en ennå mindre 17mm F2.8. Bildet under viser E-P1 og GH1 med sine respektive normalzoomer og det er tydelig at Olympus og Panasonic satser på noe forskjellige egenskaper med disse modellene.

Panasonic har også rukket å lansere GF1 som er en mer direkte konkurrent til E-P1. GF1 er omtrent like stort, men litt lettere enn E-P1. GF1 har innebygd blits, men E-P1 har innbygd stabilisator, noe både GH1 og GF1 mangler. Panasonic har derimot stabilisering i en del objektiver. Av og til skulle man tro at produsentene var enige om å utelate minst en viktig finesse fra hver modell.

Olympus har satset på et litt retro utseende som henspeiler på Olympus Pen som var mest populære på 60- og 70-tallet. Den sammenligningen er relevant på flere måter for Pen F-serien var et halvformat speilrefleks med utbyttbar optikk. Det fantes også en rekke Pen-modeller med fast objektiv og gjennomsiktssøker.

Nå har Olympus tatt i bruk Pen-navnet igjen, og spørsmålet er om det blir en like stor suksess denne gangen. Skal vi dømme etter populariteten til E-P1 i Akams redaksjon så må Olympus ha gjort mye riktig. Vi har allerede publisert en overstrømmende positiv sniktittartikkel, og denne gangen går vi mer i dybden med en full test. Vil du lese alle mer og mindre interessante detaljer så starter testen her.

.

Fysisk

 

Olympus Pen E-P1 er sammen med Panasonic GF1 de minste systemkameraene på markedet i dag. For å få til det har Olympus ofret innebygd søker og blits, men bildestabilisator har de fått plass til. Må vi velge så kommer stabilisator foran blits, men aller helst ville vi hatt begge deler.

Kamerahuset virker solid og er laget av metall, noe som også bidrar til at E-P1 blir relativt tungt i forhold til størrelsen. Standardzoomen er en interessant konstruksjon som kan slås sammen når det ikke er i bruk. Det reduserer størrelsen betraktelig, men ikke nok til at E-P1 blir lite nok til å gå i en lomme. Olympus leverer også en 17mm F2.8 som alternativ (eller tillegg) til zoomen og med den montert reduseres størrelse og vekt ennå litt.

LCD-skjermen er dessverre bare middels, både når det gjelder oppløsning og egenskaper i sterkt lys. Vi oppfatter ikke dette som noe stort problem, men vi hadde håpet på litt bedre egenskaper på et kamera som koster rundt 6000 kroner.

Batteriet skal holde til 300 eksponeringer og det er middels i forhold til kompaktkameraer og ganske dårlig sammenlignet med speilreflekser.

I bruk

 

Selv om designet til E-P1 er retro er innmaten topp moderne. Vi oppfatter at E-P1 først og fremst henvender seg til folk som er opptatt av bildekvalitet, men ønsker seg noe mindre enn et speilrefleks. For denne gruppen er mulighet for manuell kontroll over både eksponering og bildeparametre viktig og E-P1 har alle justeringsmuligheter. Lagring av bilder i RAW-format er selvsagt også på plass og for bilder med JPG-format støtter E-P1 både sRGB og Adobe RGB fargerom.

E-P1 har selvfølgelig også full automatikk med alt fra iAUTO hvor kameraet bestemmer selv til vanlig programautomatikk med overstyringsmuligheter. Videomodus gir HD (720p), men fordi autofokusen bråker så mye at lyden blir ødelagt ved fokusering (med standardzoomen) fungerer videoen best uten kontinuerlig fokus.

Et annet problem med autofokusen er at den blir veldig treg i en del situasjoner. Lite lys skaper problemer og det gjør motiv med lav kontrast også. E-P1 har ikke hjelpelys for fokusering og det er merkelig at Olympus har utelatt dette med tanke på autofokusytelsen i dårlig lys.

Brukervennligheten var stort sett bra. Ergonomien var også god, spesielt med tanke på hvor kompakt kameraet er og to kontollhjul gjør valg av tid og blender veldig enkelt i manuell modus. Vi er ikke overbegeistret over menyene, men de fungerer greit nok og med litt trenging lærer man hvor de forskjellige innstillingene er plassert. De viktigste valgene er forøvrig lett tilgjengelig på egne knapper.

Bildekvalitet

 

Bildekvalitet er alltid viktig, men kanskje hovedpoenget med Micro FourThirds som lover speilreflekskvalitet i et kompakt format. Olympus har lykkes bra med E-P1 som er minst like bra som Olympus speilreflekser og andre modeller i samme prisklasse - hvis man ser bort fra bilder som er avhengig av fokushastighet og følgefokus.

Standardzoomen fungerte rimelig bra i store deler av zoomområdet til tross for kompakt konstruksjon. Ved full tele ble skarpheten noe redusert, noe som er ganske vanlig. Vi sammenlignet zoomen mot Olympus 35mm makro som ikke overraskende var klart skarpere. For å få det absolutt beste ut av E-P1 er bedre optikk altså en fordel, men standardzoomen er også bra og ikke minst fleksibel med kort nærgrense.

Konklusjon

 

 

	-	Kompakt systemkamera	-	Treg autofokus, særlig i dårlig lys
	-	Innebygd stabilisator	-	Mangler søker og middels LCD-skjerm
	-	Kompakt og bra normalzoom	-	Mangler innebygd blits
	-	Bra bildekvalitet	-	Litt svak batterikapasitet
	-	720p video	-	Fokusering ødelegger lyden i videoopptak
	-	Byggekvalitet

 

Bildegallerier

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

 

Side 2: Fysisk

Fysisk

 

Kamerahus
Vurdering:

 

Olympus har satset på å lage et Micro FourThirds-kamera som er så kompakt som mulig. Sammenlignet med for eksempel Panasonics avanserte kompaktkamera LX3 er E-P1 er ikke veldig mye større – så lenge man bare ser på kamerahuset, og forskjellen til Canon G11 er ennå mindre.

Problemet for E-P1 er at objektivet er vesentlig større og ikke trekkes inn i kamerahuset når det ikke er i bruk. Normalzoomen som selges sammen med E-P1 er konstruert så det kan ”slås sammen” når kameraet er skrudd av, men som bildet til høyre viser blir E-P1 likevel mye større enn G11.

Bildet under viser hvor stor forskjell det er på Panasonic GH1 og E-P1 med normalzoomer. Med en 3x normalzoom på GH1 blir selvsagt forskjellen mindre, men det er ganske stor forskjell også på kamerahusene.

Akam fikk låne en sølvfarget E-P1 av Olympus, men kameraet finnes også i en hvit versjon.

Baksiden av E-P1 er typisk for digitale kompaktkameraer med skjermen til venstre og knapper og kontroller samlet på høyre side. Olympus har fått plass til to kontrollhjul, et relativt stort øverst til høyre og et rundt fireveiskontrolleren og det forenkler betjeningen i en del situasjoner. Søker fikk Olympus derimot ikke plass til.

E-P1 har ikke innebygd blits, men blitssko er på plass. Modusrattet sitter på venstre side og justeres med et ratt som stikker litt ut på baksiden.

Stativfestet er ikke sentrert, men er laget i metall. Batteriluken sitter ganske nærme stativfestet og det er bare å glemme å få ut batteri eller minnekort mens det sitter hurtigkobling for stativ på kameraet. E-P1 har ikke noe grep som Panasonic GH1, men det er buete litt ut både på forsiden og baksiden på høyre side. Sammen med at kamerahuset er litt tykkere enn de fleste kompaktkameraer bidrar dette til at E-P1 sitter ganske godt i hånden.

 

På venstre side av kamerahuset er det hverken knapper eller luker. På høyre side sitter luken for USB-port og HDMI-utgang.

Med objektiv, batteri, minnekort, bærerem, standardzoom og objektivdeksel veier E-P1 omtrent 570 gram, mens GH1 veier 935 gram med sin 10x zoom, og G1 veide 657 gram med en 3x normalzoom. Selve kamerahuset til E-P1 er overraskende tungt i forhold til størrelsen med en vekt på ca. 415 gram. Det er bare 10% mindre enn G1 (454 gram) og skyldes at E-P1 er laget i metall. Finishen er meget bra og kameraet virker solid bygget.

 

 

 

 

Optikk

Olympus har fokusert på kompakt design på sine første Micro FourThirds objektiver, en 3x normalzoom med 14-42mm F3.5-F5.6 og en fast 17mm F2.8. I tillegg kan E-P1 selvsagt bruke Micro FourThirds optikk fra Panasonic og FourThirds objektiver med en adapter.

Siden E-P1 har innebygd stabilisator i kameraet får man stabilisering med alle objektiver, og Olympus sier at autofokus skal virke med alle vil alle FourThirds-objektiver.

Vi testet kun med ett FourThirds-objektiv – Olympus 35mm makro og det fungerte utmerket med adapter selv om autofokusen var usedvanlig treg i noen situasjoner.

Her har Olympus to fordeler fremfor Panasonic som har satset på stabilisator i objektivene og av en eller annen grunn ikke gir autofokus med de fleste FourThirds-objektivene. Vi kommer imidlertid tilbake til fokushastighet på neste side i testen og det er ingen tvil om at Panasonic GH1 fokuserer raskere enn E-P1 – når autofokusen først er tilgjengelig.

Uansett, en fordel med (Micro) FourThirds er man kan velge fritt blant hus og optikk fra alle (to i øyeblikket) fabrikanter. Er du for eksempel interessert i en vidvinkelzoom kan du kjøpe Panasonics 7-14mm F4.0. Den mangler stabilisator, men ved å kombinere med E-P1 istedenfor en av Panasonics modeller får du stabilisering

Det finnes også en rekke adaptere til Micro FourThirds som gjør det mulig å bruke optikk fra andre produsenter som Canon og Nikon, men da med begrenset funksjonalitet.

Noe av fordelen med E-P1 er jo liten størrelse og sammen med et kompakt objektiv får man en av de mest kompakte ”pakkene” som kan kjøpes i øyeblikket. 17-millimeteren er selvsagt minst, men det er normalzoomen som imponerer mest på dette området. Olympus har valgt et spesielt design hvor objektivet kan ”slås sammen” når det ikke er i bruk. Bildet til høyre viser objektivet på E-P1 i sammenslått stilling og da stikker det knappe 5cm ut fra kamerahuset..

Når kameraet skrus på må objektivet slås ut før det kan brukes. Det gjøres ved å vri på zoomringen og øker ”oppstartstiden” noe. Glemmer du å gjøre objektivet klart kommer det en feilmelding på LCD-skjermen.

Lengden øker ganske betraktelig når kameraet er i bruk, og det er lengst ved full vidvinkel og full tele, og blir litt kortere midt i zoomområdet. Bildet til høyre viser objektivet med 14mm. Vi har ikke testet kameraet over noen lengre periode så det er umulig å si hvor godt objektivet vil holde over tid. Det var litt slark i delen som stikker ut, men vi hadde ingen problemer med objektivet i testperioden.

 

Skjerm og søker
Vurdering:

E-P1 har kun LCD-skjerm. Eneste mulighet for å få søker er å plassere en optisk søker i blitsskoen og Olympus lager en som passer til 17mm, men du får ingen informasjon i denne søkeren og vi oppfatter det som en dårlig løsning.

LCD-skjermen er grei nok, men kun middels etter dagens standard. Størrelsen på tre tommer er bra, men oppløsningen er på bare 230000 piksler og det er en tredjedel i forhold til mange speilreflekser og halvparten i forhold til Panasonic GH1.

Olympus oppgir at skjermen har antirefleksbehandling, men det var likevel vanskelig å se skjermen i vanskelige lysforhold (kraftig sollys) og da blir det kronglete å komponere bilde når det ikke finnes noen søker. Det er mulig å justere både lysstyrke og fargebalanse på skjermen.

 

Batteri
Vurdering:

E-P1 bruker et oppladbart Li-Ion batteri. Batterikapasiteten på 300 er omtrent som på Panasonic GH1, og et par hundre bilder til hadde gjort seg. CIPA-tallet måles normalt med en blanding av bilder med og uten blits, men siden E-P1 ikke har blits har nok E-P1 sluppet litt lett unna i denne testen.

E-P1 leveres med ekstern lader, men ikke med batterieliminator.

 

 

 

 

 

 

 

 

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

E-P1 ligger mellom kompaktkameraer og speilreflekser i størrelse, men har samme type sensor og stabilisering som sitter i speilrefleksene til Olympus. Det tar nødvendigvis en del plass så Olympus har valgt å kutte søker og blits for å få E-P1 såpass kompakt som det er. Søker er det ikke så mye å få gjort med, men Olympus har laget en blits som er ganske liten og matcher E-P1. En ekstern blits er for så vidt bedre enn en intern (sterkere og lenger fra objektivet), men det geniale med interne blitser er at de alltid er med - vi ønsker å kunne velge mellom begge typer.

Modusrattet har alle de vanlige innstillingene med alt fra iAUTO hvor kameraet gjør som det vil til full manuell eksponeringskontroll. Motivprogram (SCN) og ART-filter er også på plass. Helt ytterst til høyre er det en egen knapp for eksponeringskompensasjon og fireveiskontrolleren gir direkte tilgang til ISO, Hvitbalanse og Fokus type. Det vi savnet mest var en egen knapp for å velge stabiliseringsmodus, men det er nok viktigst for dem som tar kameraet mye av og på stativ.

Iso er justerbar fra 100 til 6400, lukkertider fra 60 sekunder til 1/4000 og raskeste blitssynk er 1/180 sekund. Bildene kan lagres i JPG eller RAW format, eller begge deler. Det er lav komprimering av beste JPG-kvalitet, og både sRGB og Adobe RGB fargerom er tilgjengelig. Fargemetning, kontrast og oppskarping kan justeres individuelt.

Lysmåleren støtter matrisemåling (ESP), gjennomsnittsmåling og spotmåling i tre varianter. Tilsvarende har autofokusen mulighet for automatisk og manuelt valg av fokuspunkt, og manuell fokus med forstørret senter av bildet er også mulig. Som vanlig var manuell fokus på en LCD-skjerm en tålmodighetsprøve, men det er mulig å oppnå veldig god kontroll over fokus bare man tar tiden (og et stativ) til hjelp. Ansiktsgjenkjenning er selvsagt også innebygd og følgefokus er en valgmulighet, men E-P1 slet med treg fokus i en del situasjoner og da blir nødvendigvis følgefokus også problematisk.

Kort sagt har E-P1 alt vi forventer av et entusiastkamera når det gjelder funksjoner og justeringsmuligheter. Du får omtrent samme funksjonalitet som p et Olympus speilrefleks, pluss videomodus, ansiktsgjenkjenning osv fra kompaktkameraene samlet i ett kamera.

Stabilisator

Det Olympus har prioritert er sensorbasert stabilisering, og det forklarer nok hvorfor Panasonic har fått plass blits i GF1 som er omtrent like stort som E-P1, men mangler stabilisator. Må vi velge så er stabilisator opplagt førsteprioritet, men et annet alternativ ville jo være å gjøre kameraet noen kubikkcentimeter større og få plass til begge deler.

Vi har ikke gjort noen omfattende test av stabilisatoren i E-P1, men noen videosekvenser med og uten viser tydelig at stabilisatoren har en markant (positiv) effekt. Det har imidlertid vært mye diskusjoner rundt stabilisatoren til E-P1.

Imaging Resources sier at E-P1, spesielt i kombinasjon med lukkertider rundt 1/125 til 1/150 sekund og 14-42mm på full tele i mange tilfeller gir uskarpe bilder med stabilisatoren i bruk.

Dpreview går mer forsiktig ut og sier de har sett problemet, men ikke på det nivået IR beskriver. De mener at problemet ikke er knyttet til objektivet, men brennvidder rundt 40-50mm og lukkertider rundt 1/150 sekund.

Begge er enige i at problemet blir mye mindre med siste firmware for kamera og objektiv. Vi kan ikke komme med noen entydig konklusjon, men oppfatter det ikke som noen stor sak. For det første var problemet veldig spesifikt knyttet til brennvidde og lukkertid, for det andre er problemet ennå mindre eller borte med siste firmware. Akam hadde forøvrig oppdatert firmware før vi kjente til problematikken og vi har derfor ingen egne testbilder med original firmware som vi kan bruke for å analysere problemet.

Makro

Skal du ha makro på E-P1 så er det jo bare å sette på et makroobjektiv. Vi brukte E-P1 en del med adapter og Olympus 35mm Makro som gir opp til skala 1:1, men standardzoomen fungerte også OK for nærbilder. Nærgrensen varierte fra knappe 18 til vel 20cm (fra sensoren) og 42mm brennvidde ga beste forstørrelse. Minste område vi fikk tatt bilde av med standardzoomen var 38x51mm.

Video

E-P1 har en mye mer beskjeden videofunksjon enn Panasonic GH1, men den er likevel helt grei med 720p, 30 bilder i sekundet og stereo lyd som beste kvalitet. Video velges på modusrattet og i menyen kan man velge Programautomatikk, Blenderprioritert automatikk eller Art filter. Lagringsformatet er Motion JPG (AVI).

Vi gjorde ingen omfattende tester av videofunksjonen, men tok en del testklipp og med 14-42mm standardzoomen ble lyden fullstendig ødelagt hvis kameraet stod på kontinuerlig fokus og avstanden til motivet endret seg. Forøvrig var refokuseringen også ganske treg og med lite kontrast i motivet drev E-P1 stadig å refokuserte selv om avstanden til motivet ikke endret seg. Best resultat i litt mørke omgivelser fikk vi ved å sette kameraet til enkeltfokus.

Bildevisning

E-P1 har AV og HDMI-utgang.

 

Autofokus
Vurdering:

Autofokus

Panasonic har greid å lage kontrastbasert autofokus med bra ytelse i sine Micro FourThirds kameraer og vi var spent på hva Olympus hadde fått til. Resultatene var dessverre ikke helt overbevisende.

E-P1 fikk noen av de dårligste testresultatene vi har sett på lenge. E-P1 ble testet med firmware 1.0, men helt på slutten av testperioden kom Firmware 1.1 ut. Den skulle forbedre ytelsen ved kontinuerlig fokus, men vi gjorde en retest med vanlig autofokus for sikkerhets skyld og fant ingen signifikant forskjell ved 14mm vidvinkel.

Lengste brennvidde for E-P1 og full tele med normalzoomen er 42mm (84mm ekvivalent). Også dette resultatet var ganske dårlig. Ny firmware ga vel et tidel bedre snitt, men i forhold til halvannet sekund hjelper det lite. Begge grafer er med opprinnelige målinger.

Vi ble overrasket over hvor stor forskjell det var til Panasonic GH1 som bruker nesten samme sensor og samme type fokusmetode (kontrastanalyse av videosignalet), men tydeligvis en mye bedre algoritme for fokusering. Vi byttet også objektiver og noe av forskjellen skyldtes tydeligvis optikken for GH1 ble tregere med normalzoomen til Olympus, mens E-P1 ble raskere med 14-140mm Panasoniczoom. Så forskjellene ble mindre, men det var likevel klart at E-P1 var tregere uansett objektiv.

En annen faktor er hvordan kameraene takler fokustestene. Testoppsettet er jo likt for alle, men det ”passer” tydeligvis noen kameraer bedre enn andre, og E-P1 veldig dårlig for i normal bruk ute ga E-P1 mye bedre resultater. Ikke akkurat lynraskt, men heller ikke så tregt at vi reagerte på hastigheten i forhold til kompaktkameraer.

Vi testet forøvrig hastighet med adapter og 35mm Makro også, og det brukte over 6(!) sekunder på å fokusere, og det er tregere enn mange speilreflekser i Live View modus. Men mye raskere enn GH1 som måtte fokuseres manuelt med samme kombinasjon.

Presisjonen til autofokusen var stort sett bra. Vi opplevde noen ganger at kameraet fokuserte på bakgrunnen selv om hele fokuspunktet var dekket av hovedmotivet og det bør jo ikke skje, men det var med makro og ikke på normale avstander.

I dårlig lys ble fokuseringen ennå tregere og det er helt normalt, men E-P1 mangler hjelpelys for fokusering og det er en ulempe i forhold til mange andre kameraer.

For å konkludere så kan testresultatene muliges skremme bort noen kjøpere, men ved vanlig bruk opplevde vi ikke fokushastighet som noe stort problem. Det er imidlertid klart at Olympus har en jobb å gjøre her for å komme opp på GH1-nivå

 

Hurtighet
Vurdering:

Oppstartstiden er med standardoppsett av kameraet, det vil si at E-P1 skal riste sensoren litt før det vil ta bilde. Objektivet var 14-42mm normalzoom som var ”slått ut” før testen startet. Oppstart er testet med Firmware 1.0.

Bilde-til-bilde hastighetene er målt med et 8GB Sandisk Extreme III SDHC-kort, kameraet innstilt på enkeltbilde og beste JPG-kvalitet. Selv om fokuseringen var mye raskere når objektivet ikke trenger å refokusere (det trenger bare å finne ut at det ikke trenger å refokusere) så bidrar det til et relativt svakt resultat.

Med RAW-format synker bildefrekvensen med bare ett bilde på ti sekunder i forhold til JPG og avstanden til GH1 blir dermed mindre selv om E-P1 fortsatt er på sisteplass av testkameraene.

Med seriebildefunksjon viser E-P1 at bare det slipper å fokusere går det raskt unna.

Med RAW er resultatet i seriebildemodus også bra og E-P1 må ha veldig bra skrivehastighet til minnekortet.

En filoverføringshastighet på over 6MB i sekundet er bra.

 

Betjening / Brukervennlighet
Vurdering:

E-P1 ga et veldig positivt førsteinntrykk med flott design, men klarte ikke helt å følge opp med tilsvarende nivå på betjening og brukervennlighet. For å starte med det positive så har Olympus utstyrt E-P1 med to kontrollhjul og det veldig nyttig, spesielt i manuell modus. God byggekvalitet og bra ergonomi for et kamera nesten uten grep trekker også inntrykket opp.

Det største minuset med E-P1 er at fokusering er treg i en del situasjoner og det slår selvsagt ut på brukervennligheten også. Ellers er det en del punkter som ikke er direkte negative, men hvor vi hadde forventet litt mer enn middels ytelse og spesifikasjoner på et kamera i denne prisklassen. LCD-skjermen er et eksempel og litt små knapper er et annet. Hjulet rundt fireveiskontrolleren kunne vært ennå bedre med hvis det hadde vært litt større.

Menysystemet er også greit, og bedre enn på kompaktkameraene til Olympus, men det mangler fortsatt litt før det er like enkelt og raskt som de beste i klassen. Menysystemet gir mulighet for valg av norsk som språk.

Side 4: Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Vurdering:

Se bilder i full størrelse i galleriet.

E-P1 har en sensor som er lik eller nært beslektet med andre FourThirds og Micro FourThirds-kameraer så vi forventet ikke at bildekvalitetstestene skulle gi de helt store overraskelsene. E-P1 er imidlertid det første kameraet fra Olympus med FourThirds sensor som har mulighet for videoopptak så det er tydelig at Olympus har en ny versjon av bildeprosessoren sin i E-P1.

Oppløsning

E-P1 gjorde det ganske godt i oppløsningstesten. Olympus FourThirds-kameraer har ofte ligget litt under Panasonic sine på ren oppløsning, sannsynligvis på grunn av kraftigere antialias filter og/eller forskjellig prosessering. E-P1 fikk derimot vel så bra resultat som GH1, men her har vi brukt standardzoomene så forskjellige objektivet påvirker også resultatet. Bildene fra både E-P1 og GH1 er tatt i beste JPG-format, ellers med standardinnstillinger og F5.6, 35mm brennvidde og Iso 100.

GH1 + 14-140mm	Olympus E-P1 + 14-42mm	Canon 450D + 18-55 IS
Canon G10	G1 + 14-45mm	Fujifilm S100fs

 

14-42mm	35mm

For å se hva E-P1 kan yte med bra fastoptikk testet vi også med Olympus 35mm makro montert med adapter. Til høyre viser vi JPG-versjoner med henholdsvis 14-42mm og 35mm, og 35mm gir høyere oppløsning

Vi tok tilsvarende bilder med GH1 og i tabellen under sammenligner vi E-P1 med GH1 og Olympus E-30 som har samme antall piksler.

Øverste rad er JPG med standardinnstillinger, mens neste rad er RAW-versjoner av samme bilder konvertert med LR 2.5 med standardinnstillinger, bortsett fra hvitbalanse og kontrast. Forskjellen mellom E-P1 og GH1 med samme objektiv er liten, men begge klarer å gjengi mer detaljer enn E-30. JPG-versjonene klarer seg bra mot RAW-versjonene, spesielt på E-P1 som får litt mer moire på RAW-bildet. GH1 vinner mest oppløsning med RAW-format, men også på det får man da litt moire.

GH1 + 35mm - F5.6	E-P1 + 35mm - F5.6	E-30 + 35mm - F5.6

Med ISO 1600 synker oppløsningsevnen en del, men både E-P1 og GH1 klarer seg bra. Begge ser bedre ut enn 450D på dette bildet, men fordi 450d har 3:2-format får 4:3-kameraer en del flere piksler i høyden i denne testen og det gjør at det blir litt urettferdig å sammenligne oppløsningen direkte.

GH1 + 35mm	Olympus E-P1 + 35mm	Canon 450D + 18-55 IS
Canon G10	G1 + 14-45mm	Fujifilm S100fs

 

Imatest og oppløsning

Vi bruker Imatest for å analysere egenskaper med kameraet basert på testbilder av oppløsningskartet som vi har vist utsnitt fra over. Diagrammene viser resultatet for E-P1 med 14-42mm, GH1 med 14-140mm og G1 med 14-45mm. E-P1 scorer bedre enn GH1.

 

Grafen under viser MTF50-resultat for noen modeller, merk at resultatet for D90 er testet med fastoptikk mens G1, GH1 og E-P1 er testet med standardzoomer. Vi testet E-P1 med 35mm makro også og beste resultat vi fikk med denne var 2271 ved F4.0.

 

Hovedkort

E-P1 14-42mm gir litt bedre skarphet i hjørnene enn GH1 med normalzoom, men med 35mm er resultatet ennå bedre, selv på utsnittet fra senter av bildet.

Olympus E-P1 med 14-42
Olympus E-P1 med Olympus 35mm Makro
Panasonic GH1 med 14-140
Panasonic G1 med 14-45
Canon 450D med 18-55
Fujifilm S100fs
Canon G10
Panasonic LX3

Rådhuset

Rådhusplassen var pyntet for anledningen da vi tok testbildet med E-P1. I tillegg til E-P1 og GH1 hadde vi med et Canon 450D med en 18-55 IS og Canon SX1 IS. Dette er samme bilder som ble brukt i testen av Panasonic GH1.

 

Tabellen under viser noen utsnitt i 100% og GH1 og 450D ligger veldig jevnt i detaljgjengivelse. SX1 IS har færre piksler, mindre sensor og en fast 20x zoom og havner naturlig nok på sisteplass, men resultatet fra SX1 IS er slett ikke verst. Utsnittene er ikke helt identisk og Olympus E-P1 har en liten fordel av å ha blitt zoomet litt mer inn, men gir uansett litt mer detaljer enn både GH1 og 450D.

Olympus E-P1
Panasonic GH1
Canon 450D
Canon SX1 IS

Bildene av Akershus er tatt med 84mm-ekvivalent brennvidde som er full tele på standardzoomen til E-P1 mens de andre kameraene ble zoomet for å gi så likt utsnitt som mulig.3:2-formatet til 450d gjør at dette bildet får litt mindre vertikal og litt større horisontal bildevinkel. Alle bilder er tatt med få minutters mellomrom med blenderprioritert automatikk og matrisemåling.

 

I tabellen under viser vi utsnitt i 100% og det er tydelig at kameraene har valgt litt forskjellig eksponering. Canon SX1 IS har 2MP færre piksler enn resten, og det er da også mindre detaljer på bildet til SX1 IS. SX1 IS har også valgt den lyseste eksponeringen og det gjør seg bra i skyggeområdene, men har gitt mye utbrente høylys i områder med sol. Dette er JPG-versjoner av bildene (alle ble tatt med RAW+JPG), men det var nesten ikke noe mer å hente i RAW-versjonen til SX1 IS.

GH1 har valgt mørkeste eksponering og gjengir taket i høyre kolonne mye bedre enn SX1 IS. Skyggeområdene er ganske mørke, men det var enkelt å få de litt lysere med Fill Light funksjonen i Adobe Lightroom, selv fra JPG-versjonen av bildet.

450D og E-P1 valgte en eksponering som lå mellom de to ytterpunktene, og 450D har bra med detaljer i skyggene og fortsatt tegning i høylysene. E-P1 har litt mer utbrente høylys, men det er likevel mye bedre enn SX1 IS. Når det gjelder detaljnivå er E-P1 et hakk bak GH1 og 450D på dette bildet, og vi så flere eksempler på at 14-42mm ble litt dårligere optisk på full tele.

Olympus E-P1
Panasonic GH1
Canon 450D
Canon SX1 IS

Feilbrytning

Stortingsbildet gir gjerne feilbrytningsproblemer hvis det er noen. Vi viser først hele bildet skalert til 560 pikslers bredde. Canon 450D gir litt lavere bilde på grunn av 3:2-format. Til tross for matrisemåling og nesten samme utsnitt har kameraene valgt veldig forskjellig eksponering. 450D ligger i midten, og det er nok det beste kompromisset. SX1 IS-bildet er veldig lyst og har store områder med utbrente høylys.

 

Utsnittene under er fra høyre side av bildet og GH1 er klart best når det gjelder feilbrytning. E-P1 og 450D er dårligere, men problemet er ikke verre enn at det ikke vil synes før kopiene blir veldig store. SX1 IS har mest feilbrytning og den lyse eksponeringen gjør at problemet blir ekstra synlig.

Olympus E-P1	Panasonic GH1
Canon 450D	Canon SX1 IS

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

 

Side 5: Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

 

Bildekvalitet ved høy ISO

Tabellen under viser senter av hovedkortbildet med forskjellige Ios-verdier. E-P1 og GH1 er ganske jevne. E-P1 er nok en anelse bedre på Iso 400 og 800, men med Iso 1600 er GH1 minst like bra.

Iso 400	Iso 800	Iso 1600
Olympus E-P1
Panasonic GH1
Panasonic G1
Canon 450D
Fujifilm S100fs
Canon G10
Panasonic LX3

Bildene under er tatt for å vise effekten av å øke Iso på de forskjellige kameraene med et motiv med mer naturlige detaljer og farger enn hovedkortet. Vi testet med Olympus E-P1, Panasonic GH1, Canon 450D og Canon SX1 IS. Dette er samme bilder som ble brukt i testen av Panasonic GH1.

Utsnittene under er i 100% og er hentet fra senter av bildet, og det var også punktet kameraene fokuserte på. Første serie er med laveste Iso-verdi, det vil si 80 for SX1 IS og 100 for de andre kameraene.

Olympus E-P1 - Iso 100	Panasonic GH1 - Iso 100
Canon SX1 IS - Iso 80	Canon 450D - Iso 100

Med Iso 400 ser bildene fra GH1, E-P1 og 450D fortsatt veldig bra ut, mens SX1 IS allerede sliter med støyrelaterte problemer i bildet.

Olympus E-P1 - Iso 400	Panasonic GH1 - Iso 400
Canon SX1 IS - Iso 400	Canon 450D - Iso 400

Ved Iso 1600 er alle bildene preget av høy Iso. SX1 IS er klart dårligst og både detaljer og farger er borte. GH1 beholder mye detaljer i gresset, men spesielt blåfargen har blitt rar. E-P1 har mistet mye tegning i gresset, mens fargene ser bedre ut enn på GH1. 450D ligger mellom GH1 og E-P1 med hensyn til farger og detaljer og det er et bra kompromiss.

Olympus E-P1 - Iso 1600	Panasonic GH1 - Iso 1600
Canon SX1 IS - Iso 1600	Canon 450D - Iso 1600

GH1 og E-P1 går til Iso 3200 også og selv om det er litt i overkant så er det jo helt på høyde med SX1 IS ved Iso 800. E-P1 har mulighet for Iso 6400 også, men vakkert blir det ikke.

Olympus E-P1 - Iso 3200	Panasonic GH1 - Iso 3200
Olympus E-P1 - Iso 6400	Canon SX1 IS - Iso 800

Diagrammene under viser støynivåer målt med Imatest. E-P1 har en ganske flat kurve opp til Iso 800. Det stemmer bra med eksempelbildene vi har vist som virker bra opp til Iso 800. 1600 er heller ikke så verst, men så taper bildekvaliteten seg kraftig ved Iso 3200. GH1 ligger litt lavere enn E-P1 bortsett fra ved Iso 3200, men det behøver ikke bety at sensoren i GH1 er bedre enn i E-P1. Panasonic har bare valgt en litt kraftigere støyfjerning og det gir ikke noe bedre bildekvalitet enn med E-P1.

 

Eksponering og dynamisk omfang

E-P1 ligger omtrent på snittet for sammenligningskameraene når det gjelder dynamisk omfang, både med høy og lav kvalitet. Det er noe dårligere enn GH1.

I de to neste figurene gjennomsnittskurven fra diagrammet over erstattet med kurver for hvert enkelt kamera.

 

Farger/Hvitbalanse

E-P1 traff vesentlig bedre med fargene med manuelt innstil hvitbalanse enn med automatikken. Målingene er gjort med JPG, standardoppsett og sRGB fargerom.

 

Oppsummering bildekvalitet

E-P1 gjorde det stort sett bra i bildekvalitetstestene. Oppløsningen var meget bra, selv med standardzoomen som ga et litt bedre resultat enn GH1 med 14-140mm, i hvert fall i den nedre del av zoomområdet. Olympus 35mm makro ga imidlertid ennå bedre resultat så det er litt å hente med å bruke bedre optikk. Et område hvor GH1 er bedre enn E-P1 er feilbrytning som Panasonic korrigerer i kameraet, noe Olympus ikke gjør ennå. Vi fant også litt mer utbrente høylys med E-P1 enn med GH1, men vi ser ikke det som noe alvorlig problem da E-P1 har alle muligheter til å korrigere eksponeringen hvis man ønsker litt mørkere bilder.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

 

 

Kamerahus:

Olympus Pen E-P1 har meget bra byggekvalitet og et kompakt kamerahus vesentlig laget i metall. Ergonomien er bra selv om kameraet bare har et lite grep.

 

Optikk:

14-42mm standardzoom har et unikt design hvor objektivet kan slås sammen når det ikke er i bruk. Det halverer lengden, men selv om dette er den minste standardzoomen på markedet stikker det nesten 5cm ut fra kamerahuset, så noe lommekamera blir E-P1 aldri. E-P1 kan også bruke andre Micro FourThirds objektiver og standard FourThirds optikk med adapter.

 

Skjerm og søker:

E-P1 mangler søker og LCD-skjermen er bare middels. Et kamera til 6000 hadde fortjent noe bedre.

 

Batteri:

E-P1 skal klare omtrent 300 bilder på en ladning og det er svakt i forhold til speilreflekser og mange kompaktkameraer.

 

Funksjoner:

Det mest imponerende med E-P1 er at Olympus har fått plass til bildestabilisatoren fra speilrefleksene til tross for E-P1s ganske beskjedene mål. E-P1 har også nesten alt av automatiske og manuelle funksjoner, men vi savnet en liten innbygd blits. Standardzoomen har bra nærgrense, men bråker så mye når det fokuserer at lyden på videoopptak blir ødelagt.

 

Autofokus:

Autofokusen er det svakeste punktet til E-P1. Hovedproblemet er treghet i en del situasjoner, og med lite lys og motiv med lav kontrast må autofokusen noen ganger gi opp. For vanlig knipsing i godt lys fungerer den greit.

 

Hurtighet:

Middels til bra for et kompaktkamera, dårlig for et speilrefleks.

 

Betjening / Brukervennlighet:

Skjermbilde som er vanskelig å se i kraftig lys og treg fokus irriterer av og til, men under de fleste vanlige forhold fungerer E-P1 utmerket. To kontrollratt gir plusspoeng, og responsen er rimelig rask. Menyene krever tilvenning.

 

Bildekvalitet:

Bildekvaliteten er på speilrefleksnivå. Normalzoomen er bra og ikke minst kompakt, men det er mer å hente med høykvalitets optikk.

 

Konklusjon

 

E-P1 er det første Micro FourThirds kameraet fra Olympus og er sammen med Panasonic GF1 de minste systemkameraene som er tilgjengelig i øyeblikket. E-P1 har innebygd stabilisator, noe GF1 mangler. Panasonic har imidlertid stabilisering i en del av sine objektiver og GF1 har innebygd blits og mulighet for ekstern søker så her må man prioritere hvilke egenskaper som er viktigst. Vi har ikke testet GF1 ennå, men det er sannsynlig at bildekvalitet er svært lik Panasonic GH1 – og der med også ganske lik E-P1.

I tillegg til et design som appellerer til mange er E-P1 et fullverdig systemkamera og har stort sett de samme funksjonene som speilrefleksene til Olympus med unntak av søker. Til gjengjeld har det videofunksjon, og alt av automatikk som ansiktsgjenkjenning og automatisk valg av motivprogram som kommer fra kompaktkameraene til Olympus.

E-P1 har dessverre en stor svakhet og det er autofokusen. Hvor alvorlig det er vil avhenge av tiltenkt bruksområde, men fokushastigheten vi målte var dårlig, selv i forhold til mange kompaktkameraer. I vanlig bruk ute fungerte imidlertid autofokusen helt greit, ikke av de aller raskeste, men heller ikke spesielt treg. Inne i dårlig lys og/eller med relativt lite kontrast i motivet ble fokuseringen ulidelig treg. Når vi endret avstand til motivet, for eksempel byttet fra nærbilde til et motiv langt unna tok det også lang tid for første fokusering etter endringen. I videomodus var det i tillegg til at fokusering gikk sakte også et problem at standardzoomen bråker så mye under fokusering at lydopptaket blir ødelagt.

Selv om standardzoomen til E-P1 kan slås sammen når den ikke er i bruk stikker den fortsatt nesten 5 cm ut fra kamerahuset, og med en vekt på rundt 570 gram blir E-P1 aldri noe lommekamera. Olympus lager en 17mm F2.8 også, og med den montert nærmer det seg, men er det et ekte lommekamera som er kravet er E-P1 alt for stor.

Vi var veldig i tvil om vi skulle gi E-P1 en Akam anbefaler utmerkelse for Olympus har prioritert hardt for å få ned størrelsen på E-P1. Søker mangler, innebygd blits mangler og fokuseringen er til tider frustrerende treg. Samtidig er designet flott og bildekvaliteten meget bra i forhold til størrelsen av kameraet. Alt av funksjoner er på plass, inklusiv mulighet for ekstern blits, valg av fargerom og mulighet for full manuell kontroll. Totalvurderingen ble til slutt at vi anbefaler E-P1, men det er viktig å sette seg inn i fordeler og ulemper før man handler.

Prismessig lå E-P1 på rundt 6000 med 14-42mm zoom begynnelsen av oktober 2009. Det er mer enn nesten alt av kompaktkameraer og på linje med nedre middelklasse av speilreflekser. Olympus E-620 ligger for eksempel i samme prisklasse og Nikon D-5000 kostet noen hundrelapper mindre med en 18-55 VR zoom.