Side 1: Overblikk

Olympus har de siste årene blitt en viktig aktør på speilrefleksmarkedet. De har etter hvert et stort utvalg modeller og et bra objektivutvalg. Ikke minst er de en aktør som tør å tenke nytt, og lanserer løsninger de andre ikke har. Løsninger som gjør det spennende å teste kameraer fra Olympus.

E-30 er en entusiastmodell som har arvet veldig mye fra storebror E-3, men også har sine egne nyvinninger. På papiret er dette et av de mest interessante kameraene i sitt markedssegment.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Selv om byggekvaliteten ikke er som på E-3, er den solid bygd, men nesten uten værtetting. Størrelsen er omtrent som hos konkurrentene, kanskje litt mindre. Mange knapper gir rask tilgang til hyppig brukte funksjoner. Batterikapasiteten er svært god - 750 bilder pr. lading.

Skjermen kan vris i alle retninger og gir store muligheter ved fotografering i vanskelig lys og vanskelige vinkler. Du har mye informasjon tilgjengelig og live view er selvfølgelig på plass. Søkeren er mindre enn hos konkurrentene, men inneholder all informasjon du trenger.

I bruk

E-30 har omtrent alt du ønsker deg av funksjoner, og en rekke du ikke visst at du ønsket deg. Her er det funksjoner både for amatøren og den profesjonelle, samt funksjoner som gjør det morsommere å ta bilder.

Autofokusen er blant de beste på markedet uansett prisklasse, og er bedre enn alt det er naturlig å sammenlikne med.

Du kan ta seriebilde med opp til 5 bilder pr. sekund, men bufferet er ikke så veldig stort, og blir fort fullt. Oppstartstiden er kraftig forbedret fra tidligere modeller, og er ikke lenger et problem. Filoverføringshastigheten til PC er helt i toppsjiktet.

Med unntak av et par små irritasjonsmomenter var brukervennlig heten og betjeningen på kameraet upålagelig. Særlig liker vi muligheten til å tilpasse kameraet til egne

Bildekvalitet

Kameraet gir utmerkede JPG-bilder rett av kameraet. Nesten like bra som RAW-bildene. Kameraet gir generelt greie resultater, men når ikke helt opp til konkurrentene. Støynivået er for høyt i forhold til hva vi kan forvente, og ligger flere trinn under Nikon og Canon. Dynamisk omfang er ikke like svakt, men også her ligger kameraet i underkant.

Mens fargegjengivelsen med manuell hvitbalanse er utmerket, bommer den litt mye på automatisk hvitbalanse, og du får lett til gulstikk i bildene. Dette er lett å gjøre noe med.

Oppsummering

		Solid bygd		For mye støy allerede fra ISO 400
		God batterikapasitet		Litt dårlig autohvitbalanse
		Vridbar skjerm med mye informasjon		Litt lavt dynamisk omfang
		Masse funksjoner		Lite buffer ved seriefotografering
		Glimrende autofokus		Kronglete valg av fokuspunkter
		Høy brukervennlighet
		God JPG-konvertering i kameraet

Konklusjon

Olympus E-30 er på mange måter et fantastisk kamera. Det tilbyr funksjoner ingen andre gir deg, og bare autofokussystemet alene kan gi deg lyst på kameraet. På alle områder som har med kameraets fysiske egenskaper eller bruksegenskaper, skårer det svært høyt. Vi ble derfor litt skuffet da vi så en del av egenskapene ved bildekvaliteten. Detaljgjengivelsen er bra på lave ISO-verdier. Men du skal ikke høyt opp før det blir mye dårligere. Til tross for en svært god JPG-konvertering i kameraet, anbefaler vi å ta bilder i RAW (gjerne RAW+JPG), da autohvitbalansen ikke var optimal, og du lett kan få litt for gule bilder.

Dersom du ikke er avhengig av å ta bilder i dårlig lys, men trenger funksjonene, og drømmer om snadderoptikken til Olympus, er dette et interessant kamera. Hvis du liker å ta bilder i naturlig lys, eller er avhengig av alt det lyset du bare kan få, vil vi heller anbefale andre merker.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Side 2: Fysisk

Fysisk

Olympus E-30 er lillebroren til E-3, men har veldig mange av de samme mulighetene. Den største forskjelllen er byggekvaliteten og vanntettingene. Der E-3 var bygget som en panservogn, og kunne ta bilder selv under rennende vann, er E-30 bygd litt lettere, og med relativt moderat værtetting. Det gjør det ikke nødvendigvis til et dårlig kamerahus, men det gjør at det retter seg mot litt annen bruk.

Kameraet har også fått litt flere megapiskler, og teller nå 12. E-3 hadde 10.

Kamerahus
Vurdering:

E-30 er på størrelse med for eksempel Canon EOS 40D. Det er marginalt mindre og litt lettere. Grepet er godt å holde i, men favoriserer nok store hender. Byggekvaliteten er det lite å si på. Kamerahuset er i plast, men kjennes som det er solid så det holder. Det har værtettinger, men ikke så mye som på E-3, så du bør ikke miste det i vannet. Men du trenger heller ikke være redd om det blir litt vått i en regnskur.

Det er ganske mange knapper på kameaet, men de er tydelig merket, og det er enkelt å finne fram blant dem. De gjør at du sjelden trenger å gå inn i menyer for å endre innstillinger. Det er to hjul for å endre verdier på innstillingene – ett for pekefinger og ett for tommel. Det er en ganske optimal løsning som de fleste produsenter bruker på kameraer i denne klassen.

Kameraet har plass til både CF- og xD-kort, men du har ikke så stor fleksibilitet i hvordan disse skal benyttes. Mer om det under ”Funksjoner”.

Som andre kameraer det konkurrerer med, har også E-30 innebygd blits. Denne kan fungere som master mot andre Olympus-blitser, og andre blitser kan til og med fungere trådløst, slik at du lett får et veldig fleksibelt blitsoppsett, uten bruk av dyrt tilleggsutstyr.

Noen misliker strømbryteren, som ligger nede til høyre for skjermen. Den er kanskje ikke optimal, men med størmsparefunksjonene på E-3, gjør det ikke mye om du bare lar det være på hele tiden.

Er du vant til analoge kameraer, betyr kanskje ikke skjermen all verden. Da kan du vri den så den vender inn mot kameraet og er beskyttet mot riper og slag. Det gjør også at de fleste knappene på baksiden blir deaktivert, så du ikke trenger bekymre deg for å endre innstillinger ved et uhell.

Batteriluka er utstyrt med metallhengsler og lås, og kjennes solide. Det er enkelt å ta den av for å feste vertikalgrep. De fleste eksterne kontakter er dekket med solid gummi, som er festet i kamerahuset så de ikke detter av. Unntaket er kontakt for kabel for off-shoe blits, som er dekket av små, runde plastknotter som du skrur på, og som er så små at de forsvinner alt for lett. Mister du en av dem på bakken, kan du ikke regne med at du finner den igjen. Men du kan altså bruke Olympus-blitser trådløst, så det bør ikke være et problem for de fleste.

Batteri
Vurdering:

Batteriet er et ganske standard litium-ion-batteri på 7.2V og 1500mAh. Det ser akkurat ut som batteriene til Nikon og Canon, men ingen av disse passer om hverandre, dessverre. Batteriet skal klare 750 eksponeringer hvis du ikke bruker live view, noe som er et bra, men ikke særskilt.

Batteriet er festet med en egen liten lås, så i tilfelle batteriluka skulle gå i stykker, er kameraet fortsatt brukbart. At batteriluka skulle gå fløyten er mindre sannsynlig, da den er solid bygd, men en ekstra forsikring er det uansett, og du slipper at batteriet detter ut når du åpner luka. Batteriet er det samme som i E-520 og E-3.

Skjerm og søker
Vurdering:

Skjermen er på 2,7 tommer, og har en oppløsning på 230 000 punkter, som ikke er spesielt mye i dag, men tilstrekkelig. Når man sammenlikner med skjermer med oppløsning på 920 000 punker, ser man tydelig forskjellen, og høyere oppløsning gjør det lettere å sjekke skarphet og detaljer. Men skjermen er klar og skarp, og viser ingen klare svakhetstegn.

Den har derimot en stor styrke, og det er at den er vridbar i alle retninger. Det vil si at ved bruk av live view, kan du se på skjermen når du fotograferer ikke bare fra hofta eller ovenfra, men fra alle mulige rare vinkler. Fint til makrofotografering, konserter og mye annet. Når lyset ute er vanskelig, er det også lett å vri skjermen i en retning som gjør den lettere å bruke.

Informasjonen du ser på skjermen kan variere veldig. Når du bruker søkeren som søker, har du nesten alle innstillinger synlige på hovedskjermen, og du kan endre dem der. Når du bruker den med live view, har du all nødvendig informasjon synlig. Det eneste vi kanskje savner er lettere tilgjengelig eksponeringsinformasjon når du ser på bilder du har tatt.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

Søkeren er ganske stor og lys til å være på et Olympuskamera. Den er sammenliknbar med søkeren i Canon EOS 30D, og inneholder all den informasjonen du trenger, verken mer eller mindre. De andre kameraene har likevel større søker enn E-30.

Kameraet har også et infodisplay øverst, der du ser alle nødvendige innstillinger. Fint hvis du ikke ønsker å bruke hovedskjermen. Det gir deg alternativer.

Optikk

Vi har gjort alle målingene med et godt eksemplar av Olympus 35mm f/3,5 Macro. Galleribilder er i all hovedsak tatt med kit-objektivet 14-54mm f/2.8-3.5 II.

Olympus har etter hvert et ganske stort utvalg av optikk, som alle sammen er spesialtilpasset det digitale systemet. Noen av de andre produsentene kan unektelig tilby større utvalg, men mange av objektivene er ikke optimalisert for digitale kameraer. Hva konsekvensen av det er, varierer fra objektiv til objektiv. Det er ikke tvil om at Olympus har en serie objektiver som yter svært godt. Dette er blant annet takket være den mindre bildebrikken som gjør konstruksjonen lettere.

På neste side skal vi se på hvordan kameraet er i bruk.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Live View har vi etter hvert omtalt en del ganger i denne testen, men bør også nevnes her. Det er en funksjon som flere og flere modeller tilbyr, etter at Olympus var først ute med det på E-330. Nyttig i mange sammenhenger, og ikke i veien når du ikke trenger det. Bortsett fra at det kanskje koster noen kroner å implementere, ser vi ikke noen ulempe med at det er der. Live view-løsningen fungerer bra, men den timer ut, og slår seg av etter ett minutt. Den har heller ingen stillemodus, slik som på Canon, så du unngår ikke noe støy ved å bruke live view framfor vanlig søker.

Det er en rekke funksjoner for å tilpasse kameraet til ditt bruk. Enkelte knapper kan defineres til egne funksjoner. Funksjonen på noen knapper kan byttes om, måten knappene reagerer når du trykker dem inn kan omdefineres og ikke minst, så er det inntil tre forskjellige måter å endre på de fleste innstillingene. Du kan enten gjøre det med knappene direkte, du kan gå inn i menyene, eller du kan navigere på skjermen og endre dem der. Her er det mye for enkelte andre produsenter å lære. Gi oss mulighetene, og la oss bestemme hvordan vi vil gjøre det, i stedet for å definere det for oss på forhånd, så vi må tilpasse oss.

Som alle kameraer i denne klassen, har også E-3 en nedblendingsknapp, som lukker blenderen til den størrelsen du har satt, så du kan se hva som blir skarpt i bilde. På de fleste kameraer gjør det søkerbildet mørkt, og det skjer også her. Men bruker du live view, forsterker kameraet signalet, slik at bildet ikke blir mørkere. Det gjør det langt lettere å se hva som er skarpt. Canon EOS 40D, for eksempel gir deg et mørkere bilde også på skjermen.

E-30 har fått noe Olympus kaller kunstfiltre. Det er effekter du kan legge på bildene i kameraet. Det er seks filtre som dekker effekter som "soft fokus", "Pin hole", "Pop Art" og flere til. De velges lett som egen innstilling på funksjonsrattet.

Kameraet kompenserer for vignettering i objektivene ved hjelp av en database med informasjon om alle Olympusobjektiver og hvordan de vignetterer på ulike brennvidder og blendere. Det er innebygd skyggejusteringsfunksjon, så når du for eksempel tar bilder med veldig lys bakgrunn, unngår du at forgrunnen blir alt for mørk.

Når du slår kameraet på, renses sensoren, ved at støv ristes av. Olympus var først ute med dette, og har lenge hatt den beste løsningen – en som faktisk fungerer. Løsningen er også mye raskere nå enn den har pleid å være.

Er det noe vi savner? Ikke mye. I praksis har dette kameraet det samme som E-3, som skal være en klasse over. Hvis vi skal peke på noe, må det være lite fleksibel løsning for bruk av to minnekort. Selv om du setter inn ett CF-kort og ett xD-kort, må du manuelt velge hvilket det skal bruke, og når det ene er fullt, må du manuelt velge det andre. Her burde det vært muligheter for å skrive RAW til ett og JPG til et annet, det samme til begge, automatisk skifting hvis det ene var fullt og så videre. Det gleder vi oss til å se i neste versjon.

 

Autofokus
Vurdering:

E-30 har det samme autofokussystemet som E-3, og som det skrytes mye av. Det er raskt og presist, og minner mer om det du finner på tre ganger så dyre modeller. Jeg tror ikke jeg tar munnen (pennen?) for full når jeg sier at dette er det desidert beste autofokussystemet på noe kamera i denne prisklassen.

Det er vanskelig å sammenlikne autofokushastigheter på tvers av kameramerker, da objektivene også har mye å si. Men bruker du Olympus’ nye objektiver med raskere motor, går fokuseringen raskt og smertefritt. Vi målte fokustider på 0,3-0,5 sekunder, slik som på E-3.

Da vi dempet belysningen kraftig, gikk også hastigheten ned, men vi har sjelden eller aldri sett noe kamera som klarer å fokusere i så dårlig lys som E-30. Autofokusen er oppgitt til å klare seg med lys helt ned til -2,0 EV, og dette viste seg faktisk å stemme med våre målinger. Det krever et lyssterkt objektiv, men selv med såpass liten blender som f/3.5, klarer kameraet å fokusere i 0 EV (men fort går det ikke). Vi er mektig imponerte.

Du kan også bruke autofokus med live view, men da benyttes kontrastbasert fokus, som er langsommere. Men raskere enn mange konkurrenters tilsvarende løsninger.

Hurtighet
Vurdering:

Når vi fyrer av så fort vi kan, uten å bruke seriebilder, rekker vi 18 JPG-bilder på 10 sekunder. Det er ikke voldsomt raskt. Setter vi på blitsen, tar den bilder like fort, men blitsen fyrer bare på annet hvert bilde. Så hvis du trenger å ta bilder med den innebygde blitsen raskt etter hverandre, så pass på at blitsen rekker å lade seg mellom hver gang, for kameraet tar bildet uansett.

Trenger du høyere hastighet, kan du alltid bruke seriebildefunksjonen. Da kommer tallet opp 35. Kameraet holder 5 bilder i sekundet som lovet, men bare i 20 bilder. Deretter går hastigheten ned til ca 3 bilder pr. sekund. Kameraet holder med andre ord bra hastighet, men bare ikke så lenge av gangen.

På RAW blir forskjellen mindre, men vi ser den samme tendensen. Likevel er ikke forskjellene større enn at du bør kunne leve med det. 21 bilder på 10 sekunder. Det kunne vært verre.

Vi har i flere år kritisert speilreflekskameraene fra Olympus for å bruke lang tid på å starte opp. Grunnen til den lange oppstartstiden er at de skal rense sensoren med sin Super sonic wave filter hver gang kameraet starter. I ”gamle dager” tok det gjerne tre sekunder. Med E-3 hadde de presset tiden ned i ett sekund, og nå tar det bare 0,65 sekunder med E-30. Det er fortsatt mer enn hos konkurrentene, men ikke så mye at du bør ha problemer med det lengre. Dette er en klar forbedring fra E-3.

Hvis du overfører bildene fra kameraet til PC ved hjelp av USB-kabelen, så er hastigheten nå oppe i respektable 7,6 MB/s. Det er også en stor forbedring fra E-3, og er også bedre enn mange av konkrurrentene. Mange bruker egen kortleser til dette, og da er ikke denne hastigheten interessant.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

Kameraet har bra betjeningskomfort. Den har to hjul til å endre verdier på innstillinger med. Den har godt med knapper strødd rundt omkring, og stort sett er det en funksjon pr. knapp, så du ikke går deg bort når du skal endre på innstilingene.

Du kan endre innstillinger enten ved hjelp av disse knappene eller du kan navigere rundt på skjermen og endre dem der. I tillegg har du mulighet til å gå inn i menyene og endre mange av innstillingene der også. Hvis du ikke liker måten Olympus har programmert knappene, kan du endre funksjon på en del av dem, og du kan endre retningen du vrir på hjul og fokusring. Her er det med andre ord store muligheter for spesialtilpasninger, så du får kameraet ditt til å fungere slik du selv ønsker det.

Den vridbare skjermen gjør fotografering i vanskelige vinkler mye lettere. Det er også lettere å beskytte skjermen når det er nødvendig.

Vi hadde ingen problemer med å lære å bruke kameraet, og selv om vi som jobber med dette har mer erfaring enn folk flest, er det ikke uvanlig at også vi må slå opp i en bruksanvisning for å finne ut av de mer finurlige tingene. Her er ting intuitivt nok til at det ikke var nødvendig (selv om menyene kan være lange og dype).

Vi er ikke spesielt glade i elektronisk fokusring, og med den normalt større dybdeskarpheten og mindre søkeren, er manuell fokus en relativt krevende øvelse på dette kameraet.

Valg av fokuspunkter er ikke helt intuitivt. Det er egen knapp for dette, men etter at vi hadde trykket inn knappen, fikk vi ikke endret innstillinger før vi fant ut at vi ikke måtte slippe knappen. Hvis knappen holdes inne, kan du vri på pekefingerhjulet, og velge enten alle punkter, senterpunktet, eller fem punkter. Velger du det siste, kan du flytte disse fem punktene opp eller ned med tommelhjulet. Når du får grepet på det, går det helt greit, men intuitivt er det ikke.

Når kameraet går i strømsparemodus, vekkes det lett opp med et trykk på utløseren. Men har det vært tilstrekkelig lenge i strømsparemodu, fungerer ikke den metoden lengre. Da må du slå kameraet av og på igjen. Ganske irriterende. Det hindrer riktignok at kameraet slår seg på og bruker batteri ved en feil, men jeg liker å vite hvordan jeg får liv i kameraet igjen, uten å måtte vite hvor lenge det har vært i strømsparemodus.

På neste side tar vi for oss det viktigste poenget, nemlig bildekvalitet.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle testbildene er tatt med en god versjon av Olympus 35mm f/3.5 macro på blender f/5.6 og ISO 100, med mindre annet er oppgitt. Dette er et svært skarpt objektiv som absolutt bør kunne yte kameraet rettferdighet.

Som vanlig må vi påpeke at det er mange egenskaper ved bildekvalitet som ikke kan måles. Det går mye på følelse, og det er opp til deg å avgjøre. Men mye kan måles, og i laben vår tar vi bilder under strengt kontrollerte forhold for at alle resultatene skal være reproduserbare, og forholdene identiske for hvert kamera.

JPG eller RAW?

Vi begynner som vanlig med å se på hovedkortet, denne gangen med en sammenlikning av JPG- og RAW-bilder. Her skal man se nøye etter for å se forskjeller, og det betyr at JPG-konverteringen i kameraet gjør en svært god jobb. Det er sjelden vi ser så små forskjeller på disse bildene. Normalt må du manuelt konvertere fra RAW for å få alle detaljer ut av bildet. Det er ikke nødvendig med E-30. Det er selvfølgelig andre fordeler med RAW, så vi anbefaler fortsatt at du bruker det, men har du et riktig eksponert bilde med riktige farger, kan du fint bruke JPG-versjonen rett ut av kameraet.

Olympus E-30, JPG	Olympus E-30, RAW

JPG:

Sammenlikner vi med de samme bildene fra andre kameraer, tatt i JPG, ser vi at E-30 gjør det ganske bra. Den må se seg slått av Pentax K20D og Canon EOS 50D som begge har høyere oppløsning. Men Nikon D300 og Olympus E-3 gjør det mindre bra.

Olympus E-30, JPG	Nikon D300, JPG

Pentax K20D, JPG	Olympus E-3, JPG	Canon EOS 50D , JPG

Den opservante leser legger kanskje merke til at utsnittet fra E-30 er et annet enn utsnittet fra D300, selv om bildestørrelsen er den samme, og antallet megapiksler er det samme. Dette skyldes at E-30 tar bilder i 4:3-format (som er proporsjonene på hovedkortmotivet vårt), mens D300 thar bilder i 3:2-format. Det gjør at E-30 får en liten fordel på dette testmotivet.

RAW:

Ser vi på RAW-bildene, blir bildet litt annerledes. Her ser vi at E-30 også må se seg slått av Nikon D300. Årsaken er nok blant annet den mindre bildebrikken, som resulterer i litt dårligere detaljer. Den slår fortsatt Olympus E-3.

Olympus E-30, RAW	Nikon D300, RAW

Grunnen til at resultatet ble bedre på JPG, er den svært gode JPG-konverteringen som foregår i kameraet.

Pentax K20D, RAW	Olympus E-3, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Detaljgjengivelsen er omtrent som forventet i forhold til antall megapiksler og brikkestørrelse. I vanlig bruk, kan optikken til FourThirds i stor grad veie opp for begrensningene i brikkestørrelsen, men når vi tester, og tar bilder under optimale forhold, og forskjellene i optikk spiller liten rolle, så får vi fram forskjellene i egenskaper på de ulike brikkene.

 

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Den samme tendensen som vi så på bildene fra hovedkortet, ser vi når vi måler MTF-verdiene. E-30 gjør det bedre enn E-3, først og fremst på grunn av høyere oppløsning, men må se seg slått av de andre kameraene. Vi må likevel poengtere at dette er relativt små forskjeller, og på skalaen over, havner alle disse kameraene, med unntak av E-3, i samme kategori.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Nedenfor kan vi gjøre en visuell inspeksjon av kameraets evne til å skille linjer som nærmer seg hverandre. Dette sier noe om opp oppløsningsevnen. Den henger direkte sammen med antallet megapiksler, men er også avhengig av kvaliteten på bildebrikken, signalbehandlingen og kvaliteten på optikken. Hold musen over ett av bildene for å se en forstørret versjon.

Olympus E-30	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 50D	Olympus E-3

Igjen ser vi den samme tendensen – Olympus E-30 gjør det bedre enn E-3, men slår ikke de andre kameraene. Noen av de andre har høyere oppløsning, og sammenliknet med for eksempel Canon EOS 50D, er resultatet bra. Den er omtrent på linje med Sony A700.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

Dessverre når ikke Olympus E-30 opp i konkurranse med de andre kameraene. Her har naturligvis brikkestørrelsen mye å si, men den kan ikke forklare hele forskjellen.

 

Olympus E-30 , RAW	Olympus E-30, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D300	Pentax K20D

Lengre ned har vi sammenliknet bilder på ISO 3200, og selv på ISO 3200 er alle kameraene vi sammenlikner med bedre enn E-30 er på ISO 1600. Forskjellen i brikkestørrelse bør utgjøre ca ett stopp i forskjell, så E-30 burde yte likt på ISO 1600 som D300 gjør på ISO 3200. Det gjør den ikke.

Dette kan skyldes bildebrikkens egenskaper, det kan skyldes signalprosessorens evne til å fjerne støy, men mest sannsynlig skyldes det begge deler. Det er også mulig at dette er et felt Olympus ikke prioriterer høyest, da de vet at de aldri kan bli best.

Olympus har mye optikk med stor blender, og mye av optikken kan i større grad brukes på største blender enn optikken til kameraer med større brikke. Dette kan kompensere for forskjellen i brikkestørrelse når det kommer til støy. Men siden de ikke klarer å være på nivå med de andre produsentene allikevel, hjelper det dessverre ikke. Olympus er nok ikke det rette valget dersom ekstreme egenskaper i dårlig lys er viktig for deg.

3200 ISO:

Når vi går opp til ISO 3200 ser vi egentlig akkurat det samme på på ISO 1600, bare i enda større grad. Bildene har lite detaljer igjen, dårligere farger og mindre dynamisk omfang.

Olympus E-30, RAW	Olympus E-30, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D300	Pentax K20D

Canon EOS 50D har flere megapiksler (15) enn E-30 (12), og gjengir derfor flere detaljer. Men høyere oppløsning skulle også føre til mer støy. Støynivået på E-30 på ISO 1600, tilsvarerer EOS 50D på ISO 6400, altså to stopp dårligere. Mens detaljnivået likner mer på EOS 50D på ISO 12800, altså 3 stopp dårligere.

Canon EOS 50D-ISO 6400	Olympus E-30-ISO 1600	Canon EOS 50D-ISO 12800

OK. Så er både 1600 og 3200 i meste laget for E-30. La oss se på lavere ISO-verdier.

ISO 200	ISO 400	ISO 800

Over ser du utsnitt fra hovedkortet tatt på ISO 200, 400 og 800. Sammenliknet med ISO 100, mister bildet noe detaljer allerede ved ISO 200. Ved ISO 400 er det ganske ille, og på ISO 800 likner bildet mer på ISO 6400 fra Canon EOS 50D. Nå vil den observante leser legge merke til at bildene fra E-30 er mørkere enn de fleste vi sammenlikner med. Kanskje skulle de vært eksponert litt mer, og dermed hadde vi fått mindre støy. Men alle disse bildene er tatt med samme eksponering og med samme lyssetting. Bruker du autoeksponering betyr det ikke så mye, men det kan virke som om kameraet er mindre følsom på en gitt ISO-verdi enn det andre kameraer er.

Nedenfor ser du støygrafer for ulike kameraer. Dette er målt støy, som ikke alltid samsvarer med støy vi oppfatter, rett og slett fordi hjernen håndterer støy på en annen måte enn et testprogram gjør. Ta derfor resultatene med en klype salt. De siste par årene har produsentene blitt svært flinke til å juster støyen slik at hjernen ikke legger så godt merke til den. Det gjør likevel testprogrammet vårt.

I tillegg må vi huske at det ikke er vanskelig å fjerne støy. Det som er vanskelig å er beholde detaljene i bilde når støyen fjernes. Det tar dessverre ikke slike testprogrammer høyde for.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. E-30 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge. Skalaen på venstre side er fargetemperaturfeil målt i Kelvin.

Klikk deg videre for å se oppsummering og konklusjon på denne testen.

Hvitbalansen er svært god ved manuell måling. På automatikk, er den ganske svak. På lave ISO-verdier bommer den mer enn gjennomsnittet. På høyere verdier er det bedre, men vi mistenker dette for å være litt tilfeldig, da vi ikke ser at det skal være noen grunn til at den treffer bedre her. Det skal sies at lyset vi tester under er svært vanskelig, men ulike typer lysrør og halogenpærer samtidig.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Olympus E-30. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO 100 / ISO 200 / ISO 400 / ISO 800 / ISO 1600 / ISO 3200

På forrige side skrøt vi av E-30s utmerkede konvertering fra RAW til JPG. Nedenfor ser du to et bilde fra Karl Johans gate i Oslo, tatt med E-30 i JPG. Fører du muspilen over, ser du tilsvarende bilde, tatt på samme tid, med Canon EOS 450D. Begge med standardinnstllingene i kameraet. Legg merke til fargene.

Her gir E-30 langt mer punch og varmere farger. Til gjengjeld bikker det nesten over til for gult. På en tidlig vårdag, til utendørs bruk fungerer det bra. Det ser ut som det er mye varmere og bedre vær på bildet fra Olympus, og det har en klar, umiddelbar apell. Men fargene er nok ikke så korrekte som vi kanskje hadde ønsket oss. Det er i utgangspunktet bedre med korrekte farger, og så justere dem i etterkant, enn "ferdigjusterte" farger som kanskje ikke er som du ønsker dem.

Bildene er tatt med autohvitbalanse, og vi ser akkurat det målingene våre viste, at den gir for lav fargetemperatur, som viser seg som gulstikk i bildene.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På høy kvalitet, oppnår vi det klart beste resultatet på ISO 100, og kurven faller fort etter det. Fra ISO 800 ligger den nederst i gruppen. Dette er omtrent som forventet på grunn av de små pikslene du finner på denne brikken. I likhet med støy, går det også utover dynamisk omfang når brikken blir mindre.

Det dynamiske omfanget er altså ikke helt på høyde med konkurrentene, og i krevende bilder vil du se det. Til daglig vil forskjellen ikke være veldig synlig.

På disse sidene der vi har tatt for oss bildekvalitet, har vi gått ned i veldig små detaljer. I redaksjonen kaller vi det "pixel peeping". Det er ikke sikkert at dine behov er på det nivået, eller at du har krav vi ikke har tatt for oss. Vi anbefaler deg derfor å ta en kikk i galleriet vårt, for å se på bildene vi har tatt med E-30.

Stor vs. liten bildebrikke
Her er det kanskje på sin plass med en liten diskusjon om FourThirds-formatet. Fordelen med en liten brikke, bortsett fra at den er billigere og åpner for mindre kameraer, er at det er lettere å lage god optikk. Du får rettere lysbaner, som gir mindre vignettering, og det er lettere å lage objektiver som er gode på største blender, noe du sjelden eller aldri ser på fullformatoptikk. Det er også lettere å lage objektiver med store blendere, og har du mange megapiksler, får du også en teleeffekt som gir deg langt mer kompakte teleobjektiver. Ulempene med liten bildebrikke er at sensorelementene enten blir færre eller mindre (Olympus har stort sett gått for det siste). Det gir mer støy, dårligere detaljgjengivelse og lavere dynamisk omfang. For å kompensere for dette, må man samle mer lys enn på kameraer med større sensorelementer. Og nettopp fordelene med optikken gjør dette. Dersom du kan bruke én blender større, slippes det inn dobbelt så mye lys, og du kan klare deg med en iso-verdi lavere. Dette er grovt regnet forskjellen på størrelsen av en FourThirds-sensor og en APS-C-sensor som de fleste andre bruker.

Men når vi ser at forskjellen i støy fort er 2-3 stopp, og dynamisk omfang tilsvarende, så hjelper det ikke med det ene trinnet fordel i optikken. Og hvis konkurrentene kan bruke objektiver med mindre blender, mister du også fordelen av de kompakte teleobjektivene.

Her er det viktig å påpeke at forskjellene vi har målt gjelder for Olympus E-30, og ikke FourThirds-formatet som system. Dersom Olympus hadde sittet på samme sensorteknologi og prosesseringsalgoritmer som Nikon og Canon, hadde forskjellene blitt mye mindre eller helt borte.

Vi tror derfor at FourThirds-systemet absolutt har potensialer, og har mye for seg, men at det ikke helt kommer til sin rett i E-30.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Solid bygd, og med mange knapper som gir lett tilgang til alle funksjoner.

Batteri:

Høy batterikapasitet og god konstruksjon på batterirom og -luke.

Skjerm og søker:

Vridbar skjerm er utrolig nyttig. Søkeren er større enn på E-520, men mindre enn hos konkurrentene. All informasjon du trenger er tilgjengelig i på skjer, i søker og i infodisplay. Live view med autofokus er på plass, men oppløsningen på skjermen er litt lavere enn det vi ser hos konkurrentene.

Funksjoner:

Omtrent alt du trenger er på plass. Er er det alt for både amatøren og den profesjonelle. Litt lite fleksibel håndtering av de to minnekortplassene.

Autofokus:

Dette er det beste autfokussystemet i klassen. Det er på profesjonelt nivå i et kamera til under 10 000. Raskt og presist og fungerer i svært dårlig lys.

Hurtighet:

Kameraet holder god hastighet på de aller fleste områder, men minnebufferet er litt lite, så hastigheten går fort ned. Oppstartstid har blitt bra, og det samme gjelder overføringshastighet. Kameraet reagerer raskt i alle sammenhenger.

 

Betjening/brukervennlighet:

Her er det gjort skikkelig jobb med å gjøre kameraet funksjonelt og brukervennlig. Mange innstlilingsmuligheter så kameraet jobber slik du selv ønsker. Mye informasjon tilgjengelig. Kameraet ligger godt i hånden, selv om det passer bedre til store hender enn til små. Et par små iritasjonsmomenter trekker litt ned, men ødelegger ikke helhetsinntrykket.

 

Bildekvalitet:

Bildekvaliteten er bra på lave ISO-verdier, selv om kameraet ikke helt når opp til konkurrentene fra Nikon og Canon. JPG-konverteringen i kameraet er utmerket. Støynivået er alt for høyt. Autohvitbalansen kunne vært bedre, og kan gi litt gule bilder, men nå om våren kan det gi flotte utebilder med ekstra punch.

Konklusjon:

Olympus E-30 er på mange måter et fantastisk kamera. Det tilbyr funksjoner ingen andre gir deg, og bare autofokussystemet alene kan gi deg lyst på kameraet. På alle områder som har med kameaets fysiske egenskaper eller bruksegenskaper, skårer det svært høyt. Vi ble derfor litt skuffet da vi så en del av egenskapene ved bildekvaliteten. Detaljgjengivelsen er bra på lave ISO-verdier. Men du skal ikke høyt opp før det blir mye dårligere. Til tross for en svært god JPG-konvertering i kameraet, anbefaler vi å ta bilder i RAW (gjerne RAW+JPG), da autohvitbalansen ikke var optimal, og du lett kan få litt for gule bilder.

Dersom du ikke er avhengig av å ta bilder i dårlig lys, men trenger funksjonene, og drømmer om snadderoptikken til Olympus, er dette et interessant kamera. Hvis du liker å ta bilder i naturlig lys, eller er avhengig av alt det lyset du bare kan få, vil vi heller anbefale andre merker.

I skrivende stund koster kameraet fra 9300 kroner. Det er litt mer enn Canon EOS 50D og litt minder enn Nikon D300, som vil være de mest naturlig konkurrentene.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.