Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. E-30 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge. Skalaen på venstre side er fargetemperaturfeil målt i Kelvin.

Klikk deg videre for å se oppsummering og konklusjon på denne testen.

Hvitbalansen er svært god ved manuell måling. På automatikk, er den ganske svak. På lave ISO-verdier bommer den mer enn gjennomsnittet. På høyere verdier er det bedre, men vi mistenker dette for å være litt tilfeldig, da vi ikke ser at det skal være noen grunn til at den treffer bedre her. Det skal sies at lyset vi tester under er svært vanskelig, men ulike typer lysrør og halogenpærer samtidig.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Olympus E-30. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO 100 / ISO 200 / ISO 400 / ISO 800 / ISO 1600 / ISO 3200

På forrige side skrøt vi av E-30s utmerkede konvertering fra RAW til JPG. Nedenfor ser du to et bilde fra Karl Johans gate i Oslo, tatt med E-30 i JPG. Fører du muspilen over, ser du tilsvarende bilde, tatt på samme tid, med Canon EOS 450D. Begge med standardinnstllingene i kameraet. Legg merke til fargene.

Her gir E-30 langt mer punch og varmere farger. Til gjengjeld bikker det nesten over til for gult. På en tidlig vårdag, til utendørs bruk fungerer det bra. Det ser ut som det er mye varmere og bedre vær på bildet fra Olympus, og det har en klar, umiddelbar apell. Men fargene er nok ikke så korrekte som vi kanskje hadde ønsket oss. Det er i utgangspunktet bedre med korrekte farger, og så justere dem i etterkant, enn "ferdigjusterte" farger som kanskje ikke er som du ønsker dem.

Bildene er tatt med autohvitbalanse, og vi ser akkurat det målingene våre viste, at den gir for lav fargetemperatur, som viser seg som gulstikk i bildene.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På høy kvalitet, oppnår vi det klart beste resultatet på ISO 100, og kurven faller fort etter det. Fra ISO 800 ligger den nederst i gruppen. Dette er omtrent som forventet på grunn av de små pikslene du finner på denne brikken. I likhet med støy, går det også utover dynamisk omfang når brikken blir mindre.

Det dynamiske omfanget er altså ikke helt på høyde med konkurrentene, og i krevende bilder vil du se det. Til daglig vil forskjellen ikke være veldig synlig.

På disse sidene der vi har tatt for oss bildekvalitet, har vi gått ned i veldig små detaljer. I redaksjonen kaller vi det "pixel peeping". Det er ikke sikkert at dine behov er på det nivået, eller at du har krav vi ikke har tatt for oss. Vi anbefaler deg derfor å ta en kikk i galleriet vårt, for å se på bildene vi har tatt med E-30.

Stor vs. liten bildebrikke
Her er det kanskje på sin plass med en liten diskusjon om FourThirds-formatet. Fordelen med en liten brikke, bortsett fra at den er billigere og åpner for mindre kameraer, er at det er lettere å lage god optikk. Du får rettere lysbaner, som gir mindre vignettering, og det er lettere å lage objektiver som er gode på største blender, noe du sjelden eller aldri ser på fullformatoptikk. Det er også lettere å lage objektiver med store blendere, og har du mange megapiksler, får du også en teleeffekt som gir deg langt mer kompakte teleobjektiver. Ulempene med liten bildebrikke er at sensorelementene enten blir færre eller mindre (Olympus har stort sett gått for det siste). Det gir mer støy, dårligere detaljgjengivelse og lavere dynamisk omfang. For å kompensere for dette, må man samle mer lys enn på kameraer med større sensorelementer. Og nettopp fordelene med optikken gjør dette. Dersom du kan bruke én blender større, slippes det inn dobbelt så mye lys, og du kan klare deg med en iso-verdi lavere. Dette er grovt regnet forskjellen på størrelsen av en FourThirds-sensor og en APS-C-sensor som de fleste andre bruker.

Men når vi ser at forskjellen i støy fort er 2-3 stopp, og dynamisk omfang tilsvarende, så hjelper det ikke med det ene trinnet fordel i optikken. Og hvis konkurrentene kan bruke objektiver med mindre blender, mister du også fordelen av de kompakte teleobjektivene.

Her er det viktig å påpeke at forskjellene vi har målt gjelder for Olympus E-30, og ikke FourThirds-formatet som system. Dersom Olympus hadde sittet på samme sensorteknologi og prosesseringsalgoritmer som Nikon og Canon, hadde forskjellene blitt mye mindre eller helt borte.

Vi tror derfor at FourThirds-systemet absolutt har potensialer, og har mye for seg, men at det ikke helt kommer til sin rett i E-30.