Detaljgjengivelse

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle testbildene er tatt med en god versjon av Olympus 35mm f/3.5 macro på blender f/5.6 og ISO 100, med mindre annet er oppgitt. Dette er et svært skarpt objektiv som absolutt bør kunne yte kameraet rettferdighet.

Som vanlig må vi påpeke at det er mange egenskaper ved bildekvalitet som ikke kan måles. Det går mye på følelse, og det er opp til deg å avgjøre. Men mye kan måles, og i laben vår tar vi bilder under strengt kontrollerte forhold for at alle resultatene skal være reproduserbare, og forholdene identiske for hvert kamera.

JPG eller RAW?

Vi begynner som vanlig med å se på hovedkortet, denne gangen med en sammenlikning av JPG- og RAW-bilder. Her skal man se nøye etter for å se forskjeller, og det betyr at JPG-konverteringen i kameraet gjør en svært god jobb. Det er sjelden vi ser så små forskjeller på disse bildene. Normalt må du manuelt konvertere fra RAW for å få alle detaljer ut av bildet. Det er ikke nødvendig med E-30. Det er selvfølgelig andre fordeler med RAW, så vi anbefaler fortsatt at du bruker det, men har du et riktig eksponert bilde med riktige farger, kan du fint bruke JPG-versjonen rett ut av kameraet.

Olympus E-30, JPG	Olympus E-30, RAW

JPG:

Sammenlikner vi med de samme bildene fra andre kameraer, tatt i JPG, ser vi at E-30 gjør det ganske bra. Den må se seg slått av Pentax K20D og Canon EOS 50D som begge har høyere oppløsning. Men Nikon D300 og Olympus E-3 gjør det mindre bra.

Olympus E-30, JPG	Nikon D300, JPG

Pentax K20D, JPG	Olympus E-3, JPG	Canon EOS 50D , JPG

Den opservante leser legger kanskje merke til at utsnittet fra E-30 er et annet enn utsnittet fra D300, selv om bildestørrelsen er den samme, og antallet megapiksler er det samme. Dette skyldes at E-30 tar bilder i 4:3-format (som er proporsjonene på hovedkortmotivet vårt), mens D300 thar bilder i 3:2-format. Det gjør at E-30 får en liten fordel på dette testmotivet.

RAW:

Ser vi på RAW-bildene, blir bildet litt annerledes. Her ser vi at E-30 også må se seg slått av Nikon D300. Årsaken er nok blant annet den mindre bildebrikken, som resulterer i litt dårligere detaljer. Den slår fortsatt Olympus E-3.

Olympus E-30, RAW	Nikon D300, RAW

Grunnen til at resultatet ble bedre på JPG, er den svært gode JPG-konverteringen som foregår i kameraet.

Pentax K20D, RAW	Olympus E-3, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Detaljgjengivelsen er omtrent som forventet i forhold til antall megapiksler og brikkestørrelse. I vanlig bruk, kan optikken til FourThirds i stor grad veie opp for begrensningene i brikkestørrelsen, men når vi tester, og tar bilder under optimale forhold, og forskjellene i optikk spiller liten rolle, så får vi fram forskjellene i egenskaper på de ulike brikkene.

 

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Den samme tendensen som vi så på bildene fra hovedkortet, ser vi når vi måler MTF-verdiene. E-30 gjør det bedre enn E-3, først og fremst på grunn av høyere oppløsning, men må se seg slått av de andre kameraene. Vi må likevel poengtere at dette er relativt små forskjeller, og på skalaen over, havner alle disse kameraene, med unntak av E-3, i samme kategori.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Nedenfor kan vi gjøre en visuell inspeksjon av kameraets evne til å skille linjer som nærmer seg hverandre. Dette sier noe om opp oppløsningsevnen. Den henger direkte sammen med antallet megapiksler, men er også avhengig av kvaliteten på bildebrikken, signalbehandlingen og kvaliteten på optikken. Hold musen over ett av bildene for å se en forstørret versjon.

Olympus E-30	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 50D	Olympus E-3

Igjen ser vi den samme tendensen – Olympus E-30 gjør det bedre enn E-3, men slår ikke de andre kameraene. Noen av de andre har høyere oppløsning, og sammenliknet med for eksempel Canon EOS 50D, er resultatet bra. Den er omtrent på linje med Sony A700.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

Dessverre når ikke Olympus E-30 opp i konkurranse med de andre kameraene. Her har naturligvis brikkestørrelsen mye å si, men den kan ikke forklare hele forskjellen.

 

Olympus E-30 , RAW	Olympus E-30, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D300	Pentax K20D

Lengre ned har vi sammenliknet bilder på ISO 3200, og selv på ISO 3200 er alle kameraene vi sammenlikner med bedre enn E-30 er på ISO 1600. Forskjellen i brikkestørrelse bør utgjøre ca ett stopp i forskjell, så E-30 burde yte likt på ISO 1600 som D300 gjør på ISO 3200. Det gjør den ikke.

Dette kan skyldes bildebrikkens egenskaper, det kan skyldes signalprosessorens evne til å fjerne støy, men mest sannsynlig skyldes det begge deler. Det er også mulig at dette er et felt Olympus ikke prioriterer høyest, da de vet at de aldri kan bli best.

Olympus har mye optikk med stor blender, og mye av optikken kan i større grad brukes på største blender enn optikken til kameraer med større brikke. Dette kan kompensere for forskjellen i brikkestørrelse når det kommer til støy. Men siden de ikke klarer å være på nivå med de andre produsentene allikevel, hjelper det dessverre ikke. Olympus er nok ikke det rette valget dersom ekstreme egenskaper i dårlig lys er viktig for deg.

3200 ISO:

Når vi går opp til ISO 3200 ser vi egentlig akkurat det samme på på ISO 1600, bare i enda større grad. Bildene har lite detaljer igjen, dårligere farger og mindre dynamisk omfang.

Olympus E-30, RAW	Olympus E-30, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D300	Pentax K20D

Canon EOS 50D har flere megapiksler (15) enn E-30 (12), og gjengir derfor flere detaljer. Men høyere oppløsning skulle også føre til mer støy. Støynivået på E-30 på ISO 1600, tilsvarerer EOS 50D på ISO 6400, altså to stopp dårligere. Mens detaljnivået likner mer på EOS 50D på ISO 12800, altså 3 stopp dårligere.

Canon EOS 50D-ISO 6400	Olympus E-30-ISO 1600	Canon EOS 50D-ISO 12800

OK. Så er både 1600 og 3200 i meste laget for E-30. La oss se på lavere ISO-verdier.

ISO 200	ISO 400	ISO 800

Over ser du utsnitt fra hovedkortet tatt på ISO 200, 400 og 800. Sammenliknet med ISO 100, mister bildet noe detaljer allerede ved ISO 200. Ved ISO 400 er det ganske ille, og på ISO 800 likner bildet mer på ISO 6400 fra Canon EOS 50D. Nå vil den observante leser legge merke til at bildene fra E-30 er mørkere enn de fleste vi sammenlikner med. Kanskje skulle de vært eksponert litt mer, og dermed hadde vi fått mindre støy. Men alle disse bildene er tatt med samme eksponering og med samme lyssetting. Bruker du autoeksponering betyr det ikke så mye, men det kan virke som om kameraet er mindre følsom på en gitt ISO-verdi enn det andre kameraer er.

Nedenfor ser du støygrafer for ulike kameraer. Dette er målt støy, som ikke alltid samsvarer med støy vi oppfatter, rett og slett fordi hjernen håndterer støy på en annen måte enn et testprogram gjør. Ta derfor resultatene med en klype salt. De siste par årene har produsentene blitt svært flinke til å juster støyen slik at hjernen ikke legger så godt merke til den. Det gjør likevel testprogrammet vårt.

I tillegg må vi huske at det ikke er vanskelig å fjerne støy. Det som er vanskelig å er beholde detaljene i bilde når støyen fjernes. Det tar dessverre ikke slike testprogrammer høyde for.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.