Side 1: Overblikk

Overblikk

Mer enn fire år etter at Olympus slapp sitt første digitale speilreflekskamera E-1, kom endelig oppfølgeren E-3. Etter hvert som tida gikk, lurte vi på om det i det hele tatt ville komme, og om det ville komme i tide. Oppdateringsfrekvensen er med andre ord ikke høy, men forrige modell fikk en varm velkomst, og E-3 ser ikke dum ut den heller.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Olympus har tatt et kamerahus i metall, dyttet det fullt av pakninger, så det er vanntett, stappet det fullt av høyteknologi, og skrudd det hele godt sammen, så det tåler en tur i bakken eller to. Dette er det mest solide og vannbeskyttede kameraet i prisklassen. Vi har testet om det tåler vann, og kan bekrefte at det gjør det.

Kameraet ligger godt i hånden, og alt kjennes solid og godt skrudd sammen. Størrelsen er omtrent som på andre kameraer i samme prisklasse. Batterikapasiteten når ikke helt opp til de beste med 610 bilder på en lading, men det kommer mye an på hvor mye du bruker skjermen og blitsen, og om bildestabilisatoren er på.

Skjermen skiller dette kameraet fra mengde ved at den er vridbar, og du kan bruke den som søker, slik at fotografering i vanskelige vinkler er ganske enkelt.

I bruk

Olympus har puttet en del nyttig funksjonalitet i dette kameraet. I tillegg til nevnte live view, og vridbar skjerm, har E-3 bildestabilisator på bildebrikken, slik at bildet alltid er stabilisert, uavhengig av hvilket objektiv du bruker.

Kameraet virker kjapt og responsivt i alle sammenhenger, og autofokusen er rask og meget presis.

Brukervennligheten er god når du får vent deg til kameraet. Det er enkelte funksjoner som krever et c-moment av fingerøvelser for å aktivere, men noe av det kan forbedres ved tilpasninger i menyene. I det hele tatt er det enormt mye som kan tilpasses på kameraet, slik at du får det akkurat slik du selv vil ha det.

Bildekvalitet

Når man kommer opp i oppløsninger på 10 megapiksler, merker man at det blir vanskeligere å opprettholde kvaliteten på små sensorer. Det betyr ikke at det er dårlig bildekvalitet, for den er svært god, men støynivået blir høyt, og sammenlikner man med fullformatsensorer, så må E-3 se seg slått på de fleste områder. Men i forhold til naturlige konkurrenter som Canon EOS 40D og Nikon D200, gjør E-3 det bra. Fargegjengivelsen er utmerket, selv om automatisk hvitbalanse ligger langt under det Olympus hevder.

Dynamisk omfang er bra. Eksponeringene er litt lyse, men vanligvis innenfor grensen.

Oppsummering

		Svært solid bygd		Mye bildestøy over ISO 800
		Vanntett		Hvitbalansen dårligere enn lovet
		God ergonomi		Moderat batterikapasitet
		Vridbar skjerm og Live View		Når ikke opp til 5 bilder i sekundet
		Rask og presis autofokus
		Profesjonell kvalitet til entusiastpris
		Høy bildekvalitet opp til ISO 800

Konklusjon

Kortversjonen er at med E-3 har Olympus lagd et kamera som på flere områder kan tilfredsstille profesjonelle brukere, blant annet på byggekvalitet, selv om prisen er ned mot en tredel av hva slike kameraer koster. De har tenkt nytt på flere områder, noe som gjør at andre konkurrenter må ta seg sammen.

Vi har svært lite negativt å si om dette kameraet, og til den prisen det tilbys, er det meget imponerende. Anbefales for alle entusiaster, og i særdeleshet for alle som trenger noe som tåler dårlig vær og mye juling.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet. nb: Galleribildene er tatt med firmware 0.9

 

Tusen takk til Japan Photo i Akersgata for velvillig utlån av testobjektiver.

Side 2: Fysisk

 

Introduksjon

Da autofokus kom på slutten av 80-tallet, måtte Olympus kaste inn håndkledet. De klarte ikke å konkurere med de store, og var ute av speilrefleksmarkedet i mange år. Da digitalkamerare begynte å få akseptabel kvalitet, bestemte de seg for å satse på nytt. Riktignok hadde de ingen brukerskare som bare måtte konverteres til digitalt, men de hadde en annen fordel. De hadde ingen ballast i form av gammelt utstyr, optikk laget for et annet system eller annen sensorstørrelse. Det var ikke noe spørsmål om kompatibilitet med gammelt utstyr. De kunne la ingeniørene tenke nytt og fritt, og starte med blanke ark.

Og det var nettopp det de gjorde. De bygget et system kalt four thirds, som er åpent og mulig for andre produsenter å bruke (Panasonic har valgt dette systemet). Sensoren er mindre enn på de fleste andre speilreflekskameraer, og proporsjonene på bildet er 4:3, ikke 3:2 som hos andre.

Sensorstørrelsen gir en del fordeler og en del ulemper. Fordelen er at systemene kan bygges mindre, og til tele-fotografering, får du i praksis en tele-effekt, så du kan klare deg med kortere brennvidder.

Ulempen er at pikslene på bildebrikken blir mindre, og dermed kan gi en del uønskede effekter, som man ikke i samme grad ser på større brikker, slik som bildestøy, for eksempel. Det krever også mye av optikken, da de skal kunne gi den samme oppløsningen på et mindre areal.

Den første modellen Olympus lanserte var E-1. Et kamera rettet mot profesjonelle og entusiaster. Det ble tatt godt imot, men siden Olympus ikke hadde rimeligere modeller enn denne, ble brukergruppen relativt liten. Samtidig lanserte de en rekke utmerkede objektiver, men likevel var ikke utvalget på nivå med de store veletablerte merkene.

Senere kom de derfor også med rimelige modeller. Problemet var bare at E-1 etter hvert ble gammel, og en etterfølger lot vente på seg. Plutselig satt Olympus med bare rimelige modeller, og en samling svært god, og tilsvarende dyr optikk. Det matchet dårlig. Vi i bransjen har lenge gått og ventet på etterfølgeren til E-1, og lurte på om den i det hele tatt ville komme i tide.

I oktober i år ble den endelig offisiell, og vi har tatt en kikk for å se om det var verdt ventetiden.

 

Kamerahus
Vurdering:

Vi har aldri før gitt noe kamera 5 stjerner for noe som helst. Det er en karakter forbeholdt det aller ypperste, og det skal ikke gå inflasjon i dem. Våre karakterer ser derfor ofte litt lave ut. For første gang gir vi altså 5 stjerner, og det er fordi det i praksis ikke var noe viktig å utsette på dette kamerahuset. Det har en kvalitet god nok for profesjonelle, som gjerne betaler tre ganger så mye for et kamera. Likevel får du E-3 til "entusiastkamerapris". Vi er mektig imponerte!

Det er sjelden vi tester for vanntetthet, for det kan fort få store konsekvenser, men Olympus var så tydelige på at dette kamerahuset var vanntett, at vi bare måtte prøve det. I motsetning til da vi testet Nikon D200, og kameraet sluttet å virke etter 8 dråper vann, holdt vi like godt E-3 under springen mens vi tok bilde med det.

Kameraet fungerte til blitsfotografering mens vi lot vannstrålen renne over blitsen, og kameraet fungerte utmerket etterpå. Denne delen ble utført med det nye 12-60mm objektivet. Det er ikke like vanntett med alle objektiver, så sjekk det før du prøver dette hjemme.

Vi må bare si at vi er imponert over at det tålte dette. Olympus har erfaring med vanntette kompaktkameraer, men det er vanskeligere på speilrefleks.

Men et kamerahus er så mye mer enn bare vanntetthet. Når du plukker det opp, kjenner du at huset føles solid, og ligger godt i hånda. Vanligvis sier vi at det er vanskelig å si noe om hvor solid et kamera er ut fra følelsen det gir. Men Olympus sa at vi godt kunne slå kameraet med noe hardt. Vi har ikke testet det, men vet at andre har gjort det, og kameraet overlever. Dette er solide saker. Trenger du noe som tåler juling og dårlig vær, så ta en kikk på E-3.

Estetisk er det kanskje ikke det vakreste kameraet vi har sett, men vi legger svært liten vekt på det. Det eneste vi stusser litt over er alle kanter og ”hyller” som finnes rundt omkring på toppen av kameraet. Noen av dem ser ikke ut til å ha noen funksjon over hodet, men egner seg godt til å samle støv. Kanskje bidrar de til å forsterke konstruksjonen. Vi vet ikke.

Du legger også merke til et ganske stort antall knapper. Litt overveldende med en gang, men det gjør funksjoner lett tilgjengelig når du blir vant til det. På forgjengeren, E-1, var noen av knappene plassert slik at man lett kom borti dem ved en feil, og det kunne gjøre at man ikke fikk tatt det bildet man skulle. Omtrent alt dette er nå endret. Noen misliker strømbryteren, som ligger nede til høyre for skjermen. Den er kanskje ikke optimal, men med størmsparefunksjonene på E-3, gjør det ikke mye om du bare lar det være på hele tiden.

Er du vant til analoge kameraer, betyr kanskje ikke skjermen all verden. Da kan du vri den så den vender inn mot kameraet og er beskyttet mot riper og slag. Det gjør også at de fleste knappene på baksiden blir deaktivert, så du ikke trenger bekymre deg for å endre innstillinger ved et uhell.

Du finner to hjul til å endre verdier med. Ett til pekefingeren, som ligger foran utløseren, og ett til tommelen som ligger på baksiden, ganske langt opp. To hjul er en stor fordel framfor ett, slik man finner på billigere modeller fra alle produsenter.

Størrelsen på huset er omtrent som andre entusiastmodeller på markedet, så her merker man ikke så mye til fordelen med mindre sensor. Mer om det senere.

Den enkeltkomponenten som skiller kameraet mest fra andre, er skjermen. Olympus var først ute med muligheten til å bruke skjermen som søker (i et kamera beregnet til almenn bruk). E-3 er det første kameraet som kan leveres med vridbar skjerm, noe som gjør fotografering i vanskelige vinkler, eller ”skyting fra hofta” langt enklere. Mer om dette under avsnittet om skjerm.

Batteriluke og luke for minnekort er begge utstyrt med metallhengsler og lås, og kjennes solide. Det er enkelt å ta av batteriluka for å feste vertikalgrep. De fleste eksterne kontakter er dekket med solid gummi, som er festet i kamerahuset så de ikke detter av. Unntakene er kontakt for snorutløser og kabel for off-shoe blits, som er dekket av små, runde plastknotter som du skrur på, og som er så små at de forsvinner alt for lett. Mister du en av dem på bakken, kan du ikke regne med at du finner den igjen. Men dette er omtrent det eneste negative vi har å si om konstruksjonen av kamerahuset.

Batteri
Vurdering:

Batterikapasiteten er på 610 bilder på en lading. Det er full akseptabelt, men ikke oppe blant de beste, til tross for mindre skjerm og mindre sensor.

Batteriet er festet med en egen liten lås, så i tilfelle batteriluka skulle gå i stykker, er kameraet fortsatt brukbart. At batteriluka skulle gå fløyten er mindre sannsynlig, da den er solid bygd, men en ekstra forsikring er det uansett, og du slipper at batteriet detter ut når du åpner luka.

Batteriet er det samme som på E-510, så dersom du oppgraderer, kan du fortsette å bruke batteriet.

 

Skjerm og søker
Vurdering:

Har dette kameraet alt du ønsker deg på dette området? Ja, faktisk nesten. Det har en søker som er stor og god. Spesielt bra blir det når man tenker på at det er mindre sensor, og dermed mindre speil som skal fange lyset.

Informasjonen du får i søkeren er god. Her er det selvfølgelig informasjon om eksponeringsverdier, men du har også ISO-verdi, batteriindikator, lysmålemetode, bufferkapasitet, og indikator for fokus og bildestabilisator – kort sagt alt du trenger.

Skjermen på 2,5 tommer (6,3cm) gjør også en solid jobb. Live view, gjør at du kan bruke den som søker. Selv om autofokusen ikke er optimal da, kan den fortsatt brukes. Til fotografering i vanskelige vinkler, eller ved fotografering av små barn, er det uvurderlig. Skjermen er vridbar, så du lett kan se den, også i vanskelig lys og vanskelige vinkler. Oppløsningen er på 230 000 punkter.

Skjermen kan vise de aller fleste innstillinger i kameraet, og du kan navigere og endre innstillinger direkte, uten å måtte gå via menyer eller rare knappekombinasjoner.

Så i det store og hele, er dette en svært gjennomtenkt løsning. Det eneste ankepunktet vi kan komme på (hvis vi prøver), er at enkelte andre produsenter har større skjerm med høyere oppløsning ( Nikon D300, Sony A700)

Optikk

Vi har gjort noen tester av Olympus 12-60mm f/2.8-4.0, som kan leveres med kameraet. For å få optimal testing av kameraet, har vi brukt Olympus 50mm f/2 Macro, som er regnet som meget skarp.

Olympus har etter hvert et ganske stort utvalg av optikk, som alle sammen er spesialtilpasset det digitale systemet. Noen av de andre produsentene kan unektelig tilby større utvalg, men mange av objektivene er ikke optimalisert for digitale kameraer. Hva konsekvensen av det er, varierer fra objektiv til objektiv. Det er ikke tvil om at Olympus har en serie objektiver som yter svært godt, men at utvalget altså er lavere enn hos for eksempel Canon og Nikon.

Side 3: I bruk

 

Funksjoner
Vurdering:

Live View har vi etter hvert omtalt en del ganger i denne testen, men bør også nevnes her. Det er en funksjon som flere og flere modeller tilbyr, etter at Olympus var først ute med det på E-330. Nyttig i mange sammenhenger, og ikke i veien når du ikke trenger det. Bortsett fra at det kanskje koster noen kroner å implementere, ser vi ikke noen ulempe med at det er der.

Olympus’ objektiver kan sende informasjon om enkelte optiske feil, slik som vignettering til kameraet, så dette kan rettes opp i kameraet.

Det er en rekke funksjoner for å tilpasse kameraet til ditt bruk. Enkelte knapper kan defineres til egne funksjoner. Funksjonen på noen knapper kan byttes om, måten knappene reagerer når du trykker dem inn kan omdefineres og ikke minst, så er det inntil tre forskjellige måter å endre på de fleste innstillingene. Du kan enten gjøre det med knappene direkte, du kan gå inn i menyene, eller du kan navigere på skjermen og endre dem der. Her er det mye for enkelte andre produsenter å lære. Gi oss mulighetene, og la oss bestemme hvordan vi vil gjøre det, i stedet for å definere det for oss på forhånd, så vi må tilpasse oss.

Som alle kameraer i denne klassen, har også E-3 en nedblendingsknapp, som lukker blenderen til den størrelsen du har satt, så du kan se hva som blir skarpt i bilde. På de fleste kameraer gjør det søkerbildet mørkt, og det skjer også her. Men bruker du live view, forsterker kameraet signalet, slik at bildet ikke blir mørkere. Det gjør det langt lettere å se hva som er skarpt. Canon EOS 40D, for eksempel gir deg et mørkere bilde også på skjermen.

Når du slår kameraet på, renses sensoren, ved at støv ristes av. Olympus var først ute med dette, og har lenge hatt den beste løsningen – en som faktisk fungerer.

Er det noe vi savner? Det kan ikke være så mye. Noen rimeligere modeller hadde automatisk speillås når man satte på selvutløser. Det likte vi svært godt. På E-3 er det noe som heter Anti-shake som skal gjøre det samme. Men like enkel i bruk er den ikke.

Autofokus
Vurdering:

Straks man begynner å fotografere med E-3, merker man at autofokusen er rask. Den varierer litt fra motiv til motiv, og i spesielle tilfeller har vi opplevd at den jager litt, men i de aller fleste tilfeller er den lynrask og presis. Med Olympus 12-60mm, målte vi tider mellom 0,3 og 0,6 sekunder på å oppnå fokus. Det er meget bra.

Siden alle produsenter har ulike objektiver, er disse resultatene vanskelig sammenliknbare. Med Olympus har nå objektiver med rask autofokusmotor, tilsvarende Canons USM og Nikons SWF. Det gjør at fokushastigheten har økt betraktelig fra tidligere. Objektiver med slik motor vil i all hovedsak være rask nok for omtrent all slags bruk, mens objektiver med annen motor, eller der motoren sitter i kamerahuset vil være langt tregere.

I noen tilfeller i laben, opplevde vi at kameraet tok bildet, uten å ha fokusert først. Det er uheldig, men vi oppdaget det aldri når vi brukte kameraet i normale omgivelser.

Med Olympus 50mm f/2 Macro, fungerte autofokusen ned til drøyt 1EV, som også må regnes som bra.

 

Hurtighet
Vurdering:

Hvis vi ser hvor mange JPEG-bilder vi rekker på 10 sekunder, uten bruk av seriebildefunksjon, når vi 17. Det er ikke spesielt imponerende, men helt greit. Det som er mer imponerende, er at vi klarte det samme antallet bilder med blits (selv om blitsen ikke fyrte på to av bildene). 16 bilder i RAW på samme tid, er ikke helt i klassen med de beste.

Kameraet er oppgitt til å klare 5 bilder pr. sekund, og som vanlig oppnådde vi ikke denne hastigheten heller. Med seriebildefunksjonen på, klarte vi 36 bilder på 10 sekunder, uten at bufferet ble fullt.

Vi har ofte kritisert Olympus for langsom filoverføring til PC. Det har de heldigvis gjort noe med nå, og overføringen gikk på 5,4MB/s, som er meget bra.

Oppstart av kameraet har heller aldri vært Olympus sterkeste side. De har en rensefunksjon som rister støv av sensoren hver gang kameraet slås på. Denne kan ikke deaktiveres. Men oppstartstiden er kraftig forbedret fra tidligere versjoner, og er nå unnagjort på ett sekund. Det inkluderer tiden det tar å ta det første bildet.

Betjening / Brukervennlighet
Vurdering:

Det er mye fint å si om brukervennligheten til E-3. du har store muligheter for å tilpasse kameraet til din bruk. En egen knapp kan tilegnes en funksjon og bruksmetode kan endres på de fleste knapper. Det at de aller fleste funksjoner er tilgjengelige på tre måter, betyr at du kan bruke den metoden som til enhver tid passer deg best.

Det store antall knapper kan virke forvirrende for nybegynnere. Men dette er ikke et kamera beregnet på nybegynnere. Entusiaster vil like det, og det er helt riktig av Olympus å gjøre slik de har gjort.

Vridbar skjerm gjør fotografering i vanskelige vinkler til en fryd, og inntil Panasonic L10 kommer i butikkene, er E-3 det eneste kameraet som tilbyr dette.

Borte er alle knapper som du trykker på ved en feil, og som gjør at du ikke får tatt bildet du ønsket, fordi noe var stilt feil. Vrir du skjermen inn mot kameraet, blir også knappene som bare brukes til skjermen deaktivert. Plasseringen av knappene er godt gjennomtenkt, og fungerer stort sett utmerket, med et par unntak. Å stille fargetemperaturen manuelt, krever for eksempel et c-moment i fingergymnastikk.

Det er ikke mulig å forstørre bildet direkte i etterkontrollen, og forstørrelsene du får når du går inn på bildevisning, er ikke god nok.

 

 

 

Side 4: Detaljgjengivelse

 

Detaljgjengivelse

Alle Olympusbildene er tatt med 50mm f2.0, på blender f5.6 og 100 ISO, noe som skulle tilsi best mulig bildekvalitet.

Bildekvalitet
Vurdering:

Som vanlig må vi påpeke at det er mange egenskaper ved bildekvalitet som ikke kan måles. Det går mye på følelse, og det er opp til deg å avgjøre. Men mye kan måles, og i laben vår tar vi bilder under strengt kontrollerte forhold for at alle resultatene skal være reproduserbare, og forholdene identiske for hvert kamera.

Vi begynner med hovedkortmotivet vårt. Ser vi på et utsnitt fra midten av hovedkortet, og sammenlikner med Canon EOS 40D og Olympus E-410, ser vi at det er ekstremt små forskjeller. Hvis vi skal drive omfattende ”pixel peeping”, så går det an å se at skriften til høyre for kontaktene er litt bedre definert på E-3 enn på de andre, mens linjene til venstre for den brune kortplassen er best definert på EOS 40D.

Olympus E-3, RAW	Canon EOS 40, RAW

Olympus E-3, JPG	Olympus E-410, RAW

Vi har også tatt med en JPG-bilde fra E-3 for å se hvor god JPG-konverteringen i kameraet er. Naturligvis er det lett å se forskjell. Det er det alltid. Vi synes JPG-kvaliteten, rett ut av kameraet var imponerende god.

Vi hadde håpet at skarpheten var et hakk opp fra E-410, men slik ser det ikke ut her.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

E-3 målte vi til en MTF50 (corr) på 1870, noe som skulle tilsi at et bilde fra dette kameraet kan skrives ut i tett oppunder A2-format i vår valgte kvalitet. Et godt resultat, men her skårer det ikke fullt like bra som Canon EOS 40D eller 5D. Til gjengjeld gjør den det bedre enn e-410, så antakelig har Olympus gjort forbedringer i forhold til E-410 allikevel.

Ser vi på kantgjengivelsen ser vi at historien er mye det samme der, og at det er praktisk talt dødt løp mellom E-3, Sony A700 og Canon EOS 40D. Sony A700 har høyere oppløsning og større sensor, men gjør det ikke bedre. Mens Canon EOS 5D har enda større sensor, og til tross for en alder på over 2 år, skårer den fortsatt bedre. Så sensorstørrelse har nok noe å si, men ikke alt.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av MTF-kurver - en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Tallene i svart viser at bildet mangler en del på optimal oppskarping, noe man også kan se ut fra de stiplede kurvene. Hele 27% ytterligere oppskarping mener vårt analyseverktøy at bildet bør få for å være ideelt, men dette må selvsagt tas med en klype salt, da ønsket oppskarping i et reelt motiv er avhengig av motivet og fotografens smak og behag. Likevel, som en måte å måle kameraer mot hverandre på duger dette, og vi ser her på de røde tallene som representerer resultatet når det er korrigert for ideell oppskarping. Til sammenligning kan du se tilsvarende graf for Canon EOS 40D på denne siden.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Stemmer så tallene overens med hva vi faktisk kan se på testbildene? Nedenfor kan du se utsnitt(100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

Canon EOS 5D er fremdeles kongen på haugen her, men det er også i en helt egen klasse hva angår både sensor og pris. I sånn noenlunde samme prissegment kniver E-3 med 40D og A700. E-3 ligger litt etter, og vi gir den 25. 5D leverer detaljer ned forbi 30-tallet, mens 40D og A700 gir seg omtrent likt på rundt 27.

Detaljoppløsningen på E-3 skremmer ingen. Den ligger litt bak noen av kameraene det er naturlig å sammenlikne med, og det skyldes antakelig den mindre sensoren, og lavere oppløsning i forhold til Sony. Dette er kanskje noe av prisen man betaler for mindre sensor.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og/eller Bildebrikken blir mindre, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Brikken i E-3 er omtrent halve størrelsen av den i EOS 40D, og omtrent en firedel av størrelsen på den du finner i EOS 5D. Det burde bety vesentlig mer støy. Likevel har vi sett i det siste at Olympus håndterer støy meget godt.

Det må også nevnes at det ikke er noen sak å fjerne støy. Det som er vanskelig er å fjerne det uten samtidig å fjerne detaljer.

1600 ISO:

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

Støynivået er ikke det beste vi har sett. Disse bildene er tatt fra RAW. Det er mye støy, men relativt mye av detaljene er bevart. Det minner igjen litt om Canon EOS 40D på dette motivet.

 

3200 ISO:

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 1D MkIII	Sony A700	Canon EOS 40D

Går vi opp enda et hakk, til ISO 3200 blir det virkelig ille. Hit er det egentlig ikke noe vits å gå, med mindre du skal bruke det i kunstnerisk sammenheng, eller du forminsker svært mye, til bruk på web. Men også da er det mye synlig støy igjen.

På ISO-verdier fra 800 og lavere er ikke støyen noe problem. Så vi anbefaler å ikke gå så høyt som 1600.

Olympus E-3 - ISO 1600	Canon EOS 40D - ISO 1600

På bildene over, ser mang også klart forskjell på ISO 1600. Canon har mindre støy og mer detaljer.

Som sagt, er alle disse bildene tatt fra RAW. Det gjøres en del støyfjerning i JPG-konverteringen, så slike bilder vil ofte inneholde mindre støy, men også vesentlig mindre detaljer. Her ser du bildet tatt på ISO-1600, altså det samme som over, men hvor vi har brukt JPG-bildet rett fra kamera, i stedet for RAW.
Alt i alt, er vi ikke imponert over støynivået over ISO 800. Det var omtrent som forventet, da små sensorer naturlig sliter mer enn større.

Side 5: Farger og dynamikk

Fargegjengivelse og hvitbalanse

Alle kameraer tilbyr automatisk hvitbalase. Da er det avanserte algoritmer i kameraet som forsøker å avgjøre hva som er riktige farger, og vanligvis går det ganske greit. Unntakene er vanskelig innelys, og da særlig med lysstoffrør og halogenlamper. For å gjøre det ekstra vanskelig, bruker vi begge deler, og til nå er det ingen som har klart det perfekt. Spenningen var derfor stor da vi startet med E-3. Grunnen er følgende formulering fra pressemeldingen til E-3 – ” Olympus E-3 har også feilfri automatisk hvitbalanse.”

Her lover det med andre ord bra. Endelig en feilfri automatisk hvitbalanse. Når vi ser på de faktiske resultatene, ser vi at hvitbalansen gjør det akkurat så bra eller dårlig som de fleste andre kameraer. Vi er svært skuffet over dette. Ikke fordi resultatet er så dårlig – det er det ikke, men fordi det er så mye dårligere enn lovet.

Dessverre bekrefter dette bare det vi har sagt gang på gang, at Olympus’ pressemeldinger er så fulle av overdrevet markedssvada at vi blir helt matte.

På manuell hvitbalanse treffer kameraet mye bedre. Det gir nøytrale farger, kanskje litt på den varme siden på lave ISO-verdier, og litt på den kalde siden på høye ISO-verdier.

Disse resultatene er helt som normalt. Olympus er verken bedre eller dårligere enn alle andre på dette området.

Nedenfor ser du gjengivelse av fargene fra E-3 med manuell hvitbalanse. Firkantene viser hvilken farge det egentlig skal være, rundingene viser fargen E-3 gjengir. Dette er på ISO 100. Fargene er ganske så presise i forhold til hva som er vanlig.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike tåleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Kurvene her ligger veldig tett, og det er ikke enorme forskjeller å spore. På lav kvalitet, skiller EOS 5D seg tydelig ut, og det skulle også bare mangle. Olympus E-3 ligger stort sett i nedre del av klyngen, men ikke noe dramatisk. Særlig på høy kvalitet holder den seg bra i forhold til de andre. På lav kvalitet, ISO 100, klarer den 10 stopp, og det er over hodet ikke dårlig.

Eksponering

Eksponeringene er lyse og fine, uten å bli overeksponert. Men det er ikke så langt unna. Eksponeringene ligger helt på grensen. Da får man med seg mest mulig informasjon, og størst mulig dynamisk omfang, men faren for at du brenner ut lyse områder er større.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Svært solid og den beste vanntettingen vi har testet. Godt grep, og knapper riktig plassert. Her er det i praksis ingenting å trekke for.

Batteri:

Batterikapasitet litt under de beste, men et batterikammer som virker gjennomtenkt, og batteriet er kompatibelt med andre Olympus-modeller.

Skjerm og søker:

Stor og lys søker med masse informasjon, og brukervennlig og informativt display på skjermen. Live view med vridbar skjerm er prikken over i-en.

Funksjoner:

Nesten alt man kunne ønske seg, og mer til. Et kamera å vokse med, for de fleste. Her er det vektlagt tilpasningsmuligheter, og fornuftige løsninger på reelle problemer.

Autofokus:

Rask og presis autofokus, som virker som forventet. Her trenger du ikke vente på kameraet, og det hele gir en "profesjonell" følelse.

Hurtighet:

Ikke det kjappeste på seriebilder, og våre målinger ligger godt under det produsenten oppga. på 10 sekunder er det få kameraer i denne klassen som ikke gjør det bedre. Rask blits trekker opp, og filoverføringshastigheten er upåklagelig.

Betjening/brukervennlighet:

Her er det lagt ned mye arbeid i å få betjeningen av kameraet til å fungere optimalt, og det er gjort med hell. Eneste negative er i etterkontroll og bildevisning, der vi hadde ventet litt bedre muligheter.

Bildekvalitet:

Stort antall megapiksler på en liten sensor gir litt dårligere resultater på oppløsningsevne og detaljgjengivelse enn for større sensorer. Mer støy er også en utfordring, og selv om Olympus håndterer dette bra, blir det ikke like bra som det vi ser fra for eksempel Canon.

Eksponeringen er presis, på grensen til overeksponering, så vær litt på vakt her. Fargegjengivelsen er presis og god, men automatisk hvitbalanse er helt ordinær, langt dårligere enn det Olympus lovet oss.

Konklusjon:

Når det kommer nye kameraer på markedet, er det ofte at produsenten skryter så voldsomt av det, at når vi får kameraet til test er forventningene så høye at vi blir skuffet. Det er ikke tilfellet med Olympus E-3. Riktignok lovet de mye, men i all hovedsak har de innfridd. Dette er et kamera som vil tilfredsstille mange profesjonelle fotografers behov for kvalitet, responstid, robusthet og mye annet. Likevel koster det ikke mer enn entusiastmodellene fra andre produsenter. Dette bør bli en vinner.