Test: Olympus E-3
Vi tester Olympus' nye flaggskip
Olympus E-3 er priset som et entusiastkamera, men kan tilby unike funksjoner og også en del for del profesjonelle.
Fargegjengivelse og hvitbalanse
Alle kameraer tilbyr automatisk hvitbalase. Da er det avanserte algoritmer i kameraet som forsøker å avgjøre hva som er riktige farger, og vanligvis går det ganske greit. Unntakene er vanskelig innelys, og da særlig med lysstoffrør og halogenlamper. For å gjøre det ekstra vanskelig, bruker vi begge deler, og til nå er det ingen som har klart det perfekt. Spenningen var derfor stor da vi startet med E-3. Grunnen er følgende formulering fra pressemeldingen til E-3 – ” Olympus E-3 har også feilfri automatisk hvitbalanse.”
Her lover det med andre ord bra. Endelig en feilfri automatisk hvitbalanse. Når vi ser på de faktiske resultatene, ser vi at hvitbalansen gjør det akkurat så bra eller dårlig som de fleste andre kameraer. Vi er svært skuffet over dette. Ikke fordi resultatet er så dårlig – det er det ikke, men fordi det er så mye dårligere enn lovet.
Dessverre bekrefter dette bare det vi har sagt gang på gang, at Olympus’ pressemeldinger er så fulle av overdrevet markedssvada at vi blir helt matte.
På manuell hvitbalanse treffer kameraet mye bedre. Det gir nøytrale farger, kanskje litt på den varme siden på lave ISO-verdier, og litt på den kalde siden på høye ISO-verdier.
Disse resultatene er helt som normalt. Olympus er verken bedre eller dårligere enn alle andre på dette området.
Nedenfor ser du gjengivelse av fargene fra E-3 med manuell hvitbalanse. Firkantene viser hvilken farge det egentlig skal være, rundingene viser fargen E-3 gjengir. Dette er på ISO 100. Fargene er ganske så presise i forhold til hva som er vanlig.
Dynamisk omfang
Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 Kelvin og blir avfotografert og analysert.
Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike tåleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).
Kurvene her ligger veldig tett, og det er ikke enorme forskjeller å spore. På lav kvalitet, skiller EOS 5D seg tydelig ut, og det skulle også bare mangle. Olympus E-3 ligger stort sett i nedre del av klyngen, men ikke noe dramatisk. Særlig på høy kvalitet holder den seg bra i forhold til de andre. På lav kvalitet, ISO 100, klarer den 10 stopp, og det er over hodet ikke dårlig.
Eksponering
Eksponeringene er lyse og fine, uten å bli overeksponert. Men det er ikke så langt unna. Eksponeringene ligger helt på grensen. Da får man med seg mest mulig informasjon, og størst mulig dynamisk omfang, men faren for at du brenner ut lyse områder er større.