Detaljgjengivelse

Alle Olympusbildene er tatt med 50mm f2.0, på blender f5.6 og 100 ISO, noe som skulle tilsi best mulig bildekvalitet.

Bildekvalitet
Vurdering:

Som vanlig må vi påpeke at det er mange egenskaper ved bildekvalitet som ikke kan måles. Det går mye på følelse, og det er opp til deg å avgjøre. Men mye kan måles, og i laben vår tar vi bilder under strengt kontrollerte forhold for at alle resultatene skal være reproduserbare, og forholdene identiske for hvert kamera.

Vi begynner med hovedkortmotivet vårt. Ser vi på et utsnitt fra midten av hovedkortet, og sammenlikner med Canon EOS 40D og Olympus E-410, ser vi at det er ekstremt små forskjeller. Hvis vi skal drive omfattende ”pixel peeping”, så går det an å se at skriften til høyre for kontaktene er litt bedre definert på E-3 enn på de andre, mens linjene til venstre for den brune kortplassen er best definert på EOS 40D.

Olympus E-3, RAW	Canon EOS 40, RAW

Olympus E-3, JPG	Olympus E-410, RAW

Vi har også tatt med en JPG-bilde fra E-3 for å se hvor god JPG-konverteringen i kameraet er. Naturligvis er det lett å se forskjell. Det er det alltid. Vi synes JPG-kvaliteten, rett ut av kameraet var imponerende god.

Vi hadde håpet at skarpheten var et hakk opp fra E-410, men slik ser det ikke ut her.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

E-3 målte vi til en MTF50 (corr) på 1870, noe som skulle tilsi at et bilde fra dette kameraet kan skrives ut i tett oppunder A2-format i vår valgte kvalitet. Et godt resultat, men her skårer det ikke fullt like bra som Canon EOS 40D eller 5D. Til gjengjeld gjør den det bedre enn e-410, så antakelig har Olympus gjort forbedringer i forhold til E-410 allikevel.

Ser vi på kantgjengivelsen ser vi at historien er mye det samme der, og at det er praktisk talt dødt løp mellom E-3, Sony A700 og Canon EOS 40D. Sony A700 har høyere oppløsning og større sensor, men gjør det ikke bedre. Mens Canon EOS 5D har enda større sensor, og til tross for en alder på over 2 år, skårer den fortsatt bedre. Så sensorstørrelse har nok noe å si, men ikke alt.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av MTF-kurver - en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Tallene i svart viser at bildet mangler en del på optimal oppskarping, noe man også kan se ut fra de stiplede kurvene. Hele 27% ytterligere oppskarping mener vårt analyseverktøy at bildet bør få for å være ideelt, men dette må selvsagt tas med en klype salt, da ønsket oppskarping i et reelt motiv er avhengig av motivet og fotografens smak og behag. Likevel, som en måte å måle kameraer mot hverandre på duger dette, og vi ser her på de røde tallene som representerer resultatet når det er korrigert for ideell oppskarping. Til sammenligning kan du se tilsvarende graf for Canon EOS 40D på denne siden.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Stemmer så tallene overens med hva vi faktisk kan se på testbildene? Nedenfor kan du se utsnitt(100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

Canon EOS 5D er fremdeles kongen på haugen her, men det er også i en helt egen klasse hva angår både sensor og pris. I sånn noenlunde samme prissegment kniver E-3 med 40D og A700. E-3 ligger litt etter, og vi gir den 25. 5D leverer detaljer ned forbi 30-tallet, mens 40D og A700 gir seg omtrent likt på rundt 27.

Detaljoppløsningen på E-3 skremmer ingen. Den ligger litt bak noen av kameraene det er naturlig å sammenlikne med, og det skyldes antakelig den mindre sensoren, og lavere oppløsning i forhold til Sony. Dette er kanskje noe av prisen man betaler for mindre sensor.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og/eller Bildebrikken blir mindre, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Brikken i E-3 er omtrent halve størrelsen av den i EOS 40D, og omtrent en firedel av størrelsen på den du finner i EOS 5D. Det burde bety vesentlig mer støy. Likevel har vi sett i det siste at Olympus håndterer støy meget godt.

Det må også nevnes at det ikke er noen sak å fjerne støy. Det som er vanskelig er å fjerne det uten samtidig å fjerne detaljer.

1600 ISO:

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

Støynivået er ikke det beste vi har sett. Disse bildene er tatt fra RAW. Det er mye støy, men relativt mye av detaljene er bevart. Det minner igjen litt om Canon EOS 40D på dette motivet.

 

3200 ISO:

Canon EOS 5D	Olympus E-3	Nikon D200

Canon EOS 1D MkIII	Sony A700	Canon EOS 40D

Går vi opp enda et hakk, til ISO 3200 blir det virkelig ille. Hit er det egentlig ikke noe vits å gå, med mindre du skal bruke det i kunstnerisk sammenheng, eller du forminsker svært mye, til bruk på web. Men også da er det mye synlig støy igjen.

På ISO-verdier fra 800 og lavere er ikke støyen noe problem. Så vi anbefaler å ikke gå så høyt som 1600.

Olympus E-3 - ISO 1600	Canon EOS 40D - ISO 1600

På bildene over, ser mang også klart forskjell på ISO 1600. Canon har mindre støy og mer detaljer.

Som sagt, er alle disse bildene tatt fra RAW. Det gjøres en del støyfjerning i JPG-konverteringen, så slike bilder vil ofte inneholde mindre støy, men også vesentlig mindre detaljer. Her ser du bildet tatt på ISO-1600, altså det samme som over, men hvor vi har brukt JPG-bildet rett fra kamera, i stedet for RAW.
Alt i alt, er vi ikke imponert over støynivået over ISO 800. Det var omtrent som forventet, da små sensorer naturlig sliter mer enn større.