Introduksjon

Da autofokus kom på slutten av 80-tallet, måtte Olympus kaste inn håndkledet. De klarte ikke å konkurere med de store, og var ute av speilrefleksmarkedet i mange år. Da digitalkamerare begynte å få akseptabel kvalitet, bestemte de seg for å satse på nytt. Riktignok hadde de ingen brukerskare som bare måtte konverteres til digitalt, men de hadde en annen fordel. De hadde ingen ballast i form av gammelt utstyr, optikk laget for et annet system eller annen sensorstørrelse. Det var ikke noe spørsmål om kompatibilitet med gammelt utstyr. De kunne la ingeniørene tenke nytt og fritt, og starte med blanke ark.

Og det var nettopp det de gjorde. De bygget et system kalt four thirds, som er åpent og mulig for andre produsenter å bruke (Panasonic har valgt dette systemet). Sensoren er mindre enn på de fleste andre speilreflekskameraer, og proporsjonene på bildet er 4:3, ikke 3:2 som hos andre.

Sensorstørrelsen gir en del fordeler og en del ulemper. Fordelen er at systemene kan bygges mindre, og til tele-fotografering, får du i praksis en tele-effekt, så du kan klare deg med kortere brennvidder.

Ulempen er at pikslene på bildebrikken blir mindre, og dermed kan gi en del uønskede effekter, som man ikke i samme grad ser på større brikker, slik som bildestøy, for eksempel. Det krever også mye av optikken, da de skal kunne gi den samme oppløsningen på et mindre areal.

Den første modellen Olympus lanserte var E-1. Et kamera rettet mot profesjonelle og entusiaster. Det ble tatt godt imot, men siden Olympus ikke hadde rimeligere modeller enn denne, ble brukergruppen relativt liten. Samtidig lanserte de en rekke utmerkede objektiver, men likevel var ikke utvalget på nivå med de store veletablerte merkene.

Senere kom de derfor også med rimelige modeller. Problemet var bare at E-1 etter hvert ble gammel, og en etterfølger lot vente på seg. Plutselig satt Olympus med bare rimelige modeller, og en samling svært god, og tilsvarende dyr optikk. Det matchet dårlig. Vi i bransjen har lenge gått og ventet på etterfølgeren til E-1, og lurte på om den i det hele tatt ville komme i tide.

I oktober i år ble den endelig offisiell, og vi har tatt en kikk for å se om det var verdt ventetiden.

 

Kamerahus
Vurdering:

Vi har aldri før gitt noe kamera 5 stjerner for noe som helst. Det er en karakter forbeholdt det aller ypperste, og det skal ikke gå inflasjon i dem. Våre karakterer ser derfor ofte litt lave ut. For første gang gir vi altså 5 stjerner, og det er fordi det i praksis ikke var noe viktig å utsette på dette kamerahuset. Det har en kvalitet god nok for profesjonelle, som gjerne betaler tre ganger så mye for et kamera. Likevel får du E-3 til "entusiastkamerapris". Vi er mektig imponerte!

Det er sjelden vi tester for vanntetthet, for det kan fort få store konsekvenser, men Olympus var så tydelige på at dette kamerahuset var vanntett, at vi bare måtte prøve det. I motsetning til da vi testet Nikon D200, og kameraet sluttet å virke etter 8 dråper vann, holdt vi like godt E-3 under springen mens vi tok bilde med det.

Kameraet fungerte til blitsfotografering mens vi lot vannstrålen renne over blitsen, og kameraet fungerte utmerket etterpå. Denne delen ble utført med det nye 12-60mm objektivet. Det er ikke like vanntett med alle objektiver, så sjekk det før du prøver dette hjemme.

Vi må bare si at vi er imponert over at det tålte dette. Olympus har erfaring med vanntette kompaktkameraer, men det er vanskeligere på speilrefleks.

Men et kamerahus er så mye mer enn bare vanntetthet. Når du plukker det opp, kjenner du at huset føles solid, og ligger godt i hånda. Vanligvis sier vi at det er vanskelig å si noe om hvor solid et kamera er ut fra følelsen det gir. Men Olympus sa at vi godt kunne slå kameraet med noe hardt. Vi har ikke testet det, men vet at andre har gjort det, og kameraet overlever. Dette er solide saker. Trenger du noe som tåler juling og dårlig vær, så ta en kikk på E-3.

Estetisk er det kanskje ikke det vakreste kameraet vi har sett, men vi legger svært liten vekt på det. Det eneste vi stusser litt over er alle kanter og ”hyller” som finnes rundt omkring på toppen av kameraet. Noen av dem ser ikke ut til å ha noen funksjon over hodet, men egner seg godt til å samle støv. Kanskje bidrar de til å forsterke konstruksjonen. Vi vet ikke.

Du legger også merke til et ganske stort antall knapper. Litt overveldende med en gang, men det gjør funksjoner lett tilgjengelig når du blir vant til det. På forgjengeren, E-1, var noen av knappene plassert slik at man lett kom borti dem ved en feil, og det kunne gjøre at man ikke fikk tatt det bildet man skulle. Omtrent alt dette er nå endret. Noen misliker strømbryteren, som ligger nede til høyre for skjermen. Den er kanskje ikke optimal, men med størmsparefunksjonene på E-3, gjør det ikke mye om du bare lar det være på hele tiden.

Er du vant til analoge kameraer, betyr kanskje ikke skjermen all verden. Da kan du vri den så den vender inn mot kameraet og er beskyttet mot riper og slag. Det gjør også at de fleste knappene på baksiden blir deaktivert, så du ikke trenger bekymre deg for å endre innstillinger ved et uhell.

Du finner to hjul til å endre verdier med. Ett til pekefingeren, som ligger foran utløseren, og ett til tommelen som ligger på baksiden, ganske langt opp. To hjul er en stor fordel framfor ett, slik man finner på billigere modeller fra alle produsenter.

Størrelsen på huset er omtrent som andre entusiastmodeller på markedet, så her merker man ikke så mye til fordelen med mindre sensor. Mer om det senere.

Den enkeltkomponenten som skiller kameraet mest fra andre, er skjermen. Olympus var først ute med muligheten til å bruke skjermen som søker (i et kamera beregnet til almenn bruk). E-3 er det første kameraet som kan leveres med vridbar skjerm, noe som gjør fotografering i vanskelige vinkler, eller ”skyting fra hofta” langt enklere. Mer om dette under avsnittet om skjerm.

Batteriluke og luke for minnekort er begge utstyrt med metallhengsler og lås, og kjennes solide. Det er enkelt å ta av batteriluka for å feste vertikalgrep. De fleste eksterne kontakter er dekket med solid gummi, som er festet i kamerahuset så de ikke detter av. Unntakene er kontakt for snorutløser og kabel for off-shoe blits, som er dekket av små, runde plastknotter som du skrur på, og som er så små at de forsvinner alt for lett. Mister du en av dem på bakken, kan du ikke regne med at du finner den igjen. Men dette er omtrent det eneste negative vi har å si om konstruksjonen av kamerahuset.

Batteri
Vurdering:

Batterikapasiteten er på 610 bilder på en lading. Det er full akseptabelt, men ikke oppe blant de beste, til tross for mindre skjerm og mindre sensor.

Batteriet er festet med en egen liten lås, så i tilfelle batteriluka skulle gå i stykker, er kameraet fortsatt brukbart. At batteriluka skulle gå fløyten er mindre sannsynlig, da den er solid bygd, men en ekstra forsikring er det uansett, og du slipper at batteriet detter ut når du åpner luka.

Batteriet er det samme som på E-510, så dersom du oppgraderer, kan du fortsette å bruke batteriet.

 

Skjerm og søker
Vurdering:

Har dette kameraet alt du ønsker deg på dette området? Ja, faktisk nesten. Det har en søker som er stor og god. Spesielt bra blir det når man tenker på at det er mindre sensor, og dermed mindre speil som skal fange lyset.

Informasjonen du får i søkeren er god. Her er det selvfølgelig informasjon om eksponeringsverdier, men du har også ISO-verdi, batteriindikator, lysmålemetode, bufferkapasitet, og indikator for fokus og bildestabilisator – kort sagt alt du trenger.

Skjermen på 2,5 tommer (6,3cm) gjør også en solid jobb. Live view, gjør at du kan bruke den som søker. Selv om autofokusen ikke er optimal da, kan den fortsatt brukes. Til fotografering i vanskelige vinkler, eller ved fotografering av små barn, er det uvurderlig. Skjermen er vridbar, så du lett kan se den, også i vanskelig lys og vanskelige vinkler. Oppløsningen er på 230 000 punkter.

Skjermen kan vise de aller fleste innstillinger i kameraet, og du kan navigere og endre innstillinger direkte, uten å måtte gå via menyer eller rare knappekombinasjoner.

Så i det store og hele, er dette en svært gjennomtenkt løsning. Det eneste ankepunktet vi kan komme på (hvis vi prøver), er at enkelte andre produsenter har større skjerm med høyere oppløsning ( Nikon D300, Sony A700)

Optikk

Vi har gjort noen tester av Olympus 12-60mm f/2.8-4.0, som kan leveres med kameraet. For å få optimal testing av kameraet, har vi brukt Olympus 50mm f/2 Macro, som er regnet som meget skarp.

Olympus har etter hvert et ganske stort utvalg av optikk, som alle sammen er spesialtilpasset det digitale systemet. Noen av de andre produsentene kan unektelig tilby større utvalg, men mange av objektivene er ikke optimalisert for digitale kameraer. Hva konsekvensen av det er, varierer fra objektiv til objektiv. Det er ikke tvil om at Olympus har en serie objektiver som yter svært godt, men at utvalget altså er lavere enn hos for eksempel Canon og Nikon.