Side 1: Overblikk

Det begynner å bli lenge siden D80 så dagens lys, som en etterfølger til Nikons suksesskameraer D70 og D70s, og nå har endelig også det fått sin etterfølger. Nikon D90 har vært etterlengtet blant mange Nikon-brukere, og ventetiden har vært lang for mange. Men har den vært verdt det? Akam har tatt en nærmere titt på Nikon D90, verdens første speilreflekskamera med videoopptak.

Nikon D90 spenner i utgangspunktet over mer en en enkelt nisje i kameramarkedet. Mens et nybegynnerkamera er nettopp det, og et proffkamera på samme måte er solid forankret i sin nisje, passer D90 for svært mange ulike typer brukere. Er interessen og læreviljen til stede er det ingen ting i veien for å kjøpe D90 som sitt første speilreflekskamera, selv om det ikke på langt nær er like pedagiogisk lagt opp som Nikons begynnervarianter, og samtidig er det mer enn godt nok til at det passer også for hobbybrukere, entusiaster og til og med en god del semi-profesjonelle og proffe fotografer. Bare dette er nok til at vi tror Nikon her kan sitte på en bestselger.

Fysisk

Fysisk er det små forskjeller fra D80 til etterfølgeren, men de som er der er gode og fornuftige. For eksempel er D90 en tanke renere i designet, med færre kriker og kroker og sprekker og skjøter, og fremstår som litt mer avrundet og strømlinjeformet enn D80. Knapper, brytere og hjul er forbedret - ikke med mye, men nok - og skjermen er ikke uventet blitt både større og bedre. I praktisk bruk er D90 responsivt og kontant, og man tviler sjelden på at det vil gjøre jobben man ber det om å gjøre.

Nikon D90 har en drastisk forbedret batterikapasitet fra D80, selv om de to kameraene benytter nøyaktig samme batteri. D90 har også fått en fin batterimåler som ikke bare oppgir batteriets strømnivå langt mer nøyaktig enn før, men også hvor mange bilder som er tatt siden det ble ladet, og hvor slitt batteriet er. Meget nyttig alt sammen. Hvis nå bare Nikon kunne gjøre noe med den pokkers batteriluken!

I bruk

Den store nyheten på Nikon D90 er muligheten til videoopptak. Det har ligget i kortene en stund at dette ville dukke opp i ett eller annet speilreflekskamera - det er tross alt en naturlig videreutvikling av LiveView - og Nikon D90 var altså først ute. Opptakskvaliteten er god, takket være en oppløsning på 1280 x 720 piksler (også kjent som 720p) i 24 bilder per sekund, men funksjonen har ellers så mange begrensninger at den egentlig er fint lite matnyttig og nærmest reduseres til en gimmick. Blant annet fungerer ikke autofokus mens man filmer, og man kan heller ikke justere blender eller lukkertid. Eksponeringen under filming justeres utelukkende ved å regulere lyssensitiviteten, dvs tilsvarende ISO-verdien. Man kan heller ikke ta bilde mens man filmer uten å avbryte filmingen. Dette er skuffende, og vi synes at Nikon godt kunne gjort dette skikkelig når de først skulle implementere denne funksjonen.

Men nå er heldigvis ikke Nikon D90 først og fremst noe videokamera heller. Det er laget for å ta stillbilder, og det gjør det også meget godt. Autofokus og opptakshastighet er grei, om enn ikke super, og betjeningen er svært god og fleksibel, til tross for en noe uoversiktelig og fiklete hovedmeny. Ikke minst takket være en egendefinerbar meny, og en programmerbar FUNC-knapp, gir D90 brukeren tilpasningsmuligheter som vi sjelden ser på et speilreflekskamera i denne prisklassen. Som nevnt vil D90 ha et ualminnelig stort nedslagsfelt blant kundene, tror vi, så denne fleksibiliteten vil nok komme det til nytte i så måte.

Bildekvalitet

Alt dette ville imidlertid vært til ingen nytte om ikke bildekvaliteten var der også, og det er den heldigvis, med god margin. Nikon D90 har en overraskende god detaljgjengivelse, som er helt på høyden med det beste som er å få til omtrent samme pris, og bedre enn enkelte som er betydelig dyrere også. På lave ISO-verdier hamler det uten større problemer til og med opp med sin egen storebror D300, noe som er temmelig imponerende selv tatt i betraktning at det må se seg slått av D300 når ISOen begynner å stige. Sammenligner man detaljgjengivelsen på D90 med D80, uansett ISO-verdi, er resultatet regelrett utklassing.

Også på dynamisk omfang gjør D90 det svært bra - ikke bare i forhold til D80, men atter en gang også i forhold til D300 og det meste annet, men denne gang hovedsaklig på høye ISO-verdier. Fargegjengivelsen er mer normal, men helt godkjent også den. Alt i alt er Nikon D90 et røverkjøp om man ser på bildekvaliteten alene, og Nikon skal berømmes for å gi D90 en bildekvalitet som hører hjemme et trinn opp på stigen heller enn et trinn ned.

Oppsummering

		Videoopptak i 720p...		...med mange og store begrensninger
		God batterikapasitet og -måler		Mangler værtetting
		God betjening med bl.a. My Menu...		...men litt tungvindt hovedmeny
		God skjerm med auto-lysjustering		12-bits RAW-filer mot konkurrentenes 14
		Fremragende bildekvalitet!		Som vanlig kjip og spinkel batteriluke

Konklusjon

Det er tydelig at det har skjedd mye siden D80s glansdager, både på speilrefleksmarkedet generelt og i Nikons utviklingsavdeling spesielt. Selv om D80 var et svært godt kamera da det ble lansert, og fremdeles holder seg forholdsvis godt i forhold til mange konkurrenter, er det langt fra å måle seg med D90, spesielt hva bildekvaliteten angår.

Vil vi anbefale D90? Ja, helt klart, og med skyhøye kneløft og hornmusikk til, men ikke uten videre til dagens pris. Selv om kameraet allerede er et godt kjøp, tror vi prisen vil falle ytterligere, og det kan svare seg å ha is i magen en måned eller tre. Vi vil også anbefale at man investerer i noe bedre optikk enn kitobjektivet, som selv om det er greit nok til de flestes bruk ikke er bra nok til å yte kameraet rettferdighet. God fastoptikk trenger ikke koste skjorta - et Nikkor AF 50mm f/1.8D fås for under tusenlappen og vil gi langt flere muligheter for mange brukere.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign D90 med D80 og D300 her.

Sammenlign D90 med Pentax K20D og Sony A700 her.

Side 2: Fysisk

Fysisk

Ytre sett er D90 ikke spesielt mye forandret fra den etterhvert ganske så gamle forgjengeren. Ergonomien og byggekvaliteten på D80 var svært bra for sin tid, og selv om flere andre kameraer, både fra Nikon og andre produsenter, etter hvert har fått forbedringer på disse områdene, holder fremdeles D80 mål i dagens marked. D90 har imidlertid fått en del andre forbedringer over D80, som man merker langt mer til enn de ytre.

Kamerahus
Vurdering:

Noen utpreget tungvekter er D90 ikke, selv om vekten har gått noe opp siden D80. Det veier likevel mindre enn for eksempel Sony A700, og må vel beskrives som et middels stort speilreflekskamera.

Designmessig har D90 blitt litt rundere i kantene enn D80 var, men spesielt mye renere i linjene synes vi ikke det er.

Skjermen har blitt større, og når man i tillegg har lagt til en knapp eller to, blir kameraet nødvendigvis litt mer travelt i betjeningen og det blir tilsvarende vanskeligere å sikre ideell plassering av alle brytere, hjul og knapper.

Hovedforskjellene hva toppen på kameraet angår er at knappene har blitt rundere og nå ikke sitter like langt nede i sine respektive groper som før. De har blitt lettere å betjene, men også lettere å komme borti.

På baksiden er det mer som har endret seg. Skjermen har som nevnt blitt større, og låsebryteren er endret til en vippebryter fra skyvebryteren som D80 hadde. I tillegg har INFO nå fått en egen knapp, akkurat som LiveView, og fireveisbryteren på D80 har på D90 blitt større, mer kontant og enklere å betjene, og den har også fått en OK-knapp i midten. I tillegg har også anti-skli-materialet på baksiden av grepet blitt større enn på D80. Alt i alt ingen endringer som er enorme, men til sammen utgjør de en merkbar forbedring.

For våre faste lesere som savner noe under dette punktet, vil vi bare opplyse om at vi denne gangen velger å ikke gjøre oppmerksom på at batteriluken ikke er like solid og gjennomtenkt som den burde være.

Batteri
Vurdering:

D90 bruker akkurat samme batteri som D80, et EN-EL3e på 7,4v og 1500 mAh, men større skjerm og større oppløsning til tross klarer det langt flere bilder per lading enn D80 gjorde. Litt av dette kan nok skyldes at D90 har fått en blits som er ørlite svakere enn D80s blits var, men langt i fra alt skyldes det. D90 har også fått en batterimåler som ikke bare måler batteriets strømnivå i %-tall, men også antall bilder som er tatt siden siste batteriskifte eller lading, og batteriets estimerte levetid (fem trinn). Dette er den samme som D80 har, men langt fra alle konkurrenter i denne prisklassen har en slik løsning, så vi nevner det her likevel.

Skjerm og søker
Vurdering:

Søkeren i D90 er god, men som diagrammet viser er den ikke eksepsjonell. I forhold til D80 har D90 fått ett prosentpoeng større søkerdekning (96% mot 95%), men til gjengjeld har forstørrelsen gått tilsvarende ned. Resultatet er en søker som er temmelig like forgjengerens, og som også er sammenlignbar med for eksempel Pentax K20D, som også ligger temmelig nært i pris. Storebror D300 har en søker som ikke er mye større, men D90s søker er omtrent tilsvarende større enn den hos erkerivalen Canon 50D.

Et fullformatkamera med 100% søkerdekning og 1x forstørrelsesgrad er på denne skalaen definert som 100%, og resten av kameraene fordeler seg deretter. Til sammenligning gir søkeren i Sonys nylig lanserte A900 en score på 74%.

Skjermen på D90 er den samme som på D300, D3 og D700, det vil si tre tommer (7,6 cm) og 922000 bildepunkter. Det er markedsledende for tiden, men begynner å bli mer og mer vanlig på alt annet enn de helt rimeligste speilreflekskameraene. Likevel, skjermen er god nok til at man faktisk kan ta en slags bildevurdering utelukkende på basis av det man ser på kameraets skjerm. Tidligere har dette vært umulig på så godt som alle speilreflekskameraer, kanskje med unntak av de absolutt dyreste. At skjermen leveres med Nikons vanlige avtagbare skjermbeskytter i plast, teller definitivt som et pluss i margen.

I tillegg til kameraets monokrome infoskjerm på toppen vil man ved et lett trykk på info-knappen få opp en informasjonsvisning på hovedskjermen, og her finner man det aller meste av kameraets innstillinger. Man kan også endre enkelte av innstillingene ved hjelp av denne skjermen, og kameraet vil i tillegg tilpasse visningen etter hvor lyse omgivelsene er, slik at infoskjermen til en hver tid blir best mulig å se på.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Også på funksjonssiden er D90 kraftig forbedret over D80. Nå finner man Active D-Lighting på listen, samt en støvfjeningsfunksjon, dobbelteksponering og andre nye redigeringsmuligheter, mulighet til å fikse på fargefeilbrytning og vignettering, og LiveView med kontrastbasert autofokus. Ja, og så videoopptak da, selvsagt.

Du finner noen små filmsnutter vi har tatt med D90 her (146 MB) og her (145 MB). Disse var bokstavlig talt de første to snuttene vi tok med kameraet, uten egentlig å ha satt oss inn i kameraet først. Dette burde illustrere hvor enkelt det egentlig er å filme med Nikon D90. Det eneste som var litt kinkig med filmfunksjonen på D90 var å avslutte filmopptaket ved å trykke på knappen bak på kamerahuset uten å riste på kameraet mens man skifter grep. Trikset har vi imidlertid i ettertid fått vite er å ta et bilde med utløserknappen, siden dette også vil avslutte opptaket.

Videofunksjonen på D90 er imidlertid ikke uten sine problemer, og det er tydelig at det ikke er først og fremst dette kameraet er designet for. Man kan for eksempel ikke bruke autofokus mens man filmer (som første video ovenfor viser, spesielt på slutten), og selv om eksponeringen justeres automatisk under filming, så gjøres det med verken blender eller lukkertid, men med lysfølsomhet (dvs ISO-verdi, effektivt). Man kan velge blender på forhånd, men den kan ikke endres når man først har begynt å filme. I tillegg er lyden bare i mono, i lav samplingsrate, og kun med den innebygde mikrofonen, siden D90 ikke er utstyrt med mulighet for ekstern mikrofon. På toppen av det hele har filmfunksjonen på D90 en type elektronisk lukker som i stedet for å fange hele bildet i en engang tar opp en linje av gangen, fra topp til bunn, noe som gjør at vertikale linjer vil se skrå eller bevegelige ut når man panorerer sidelengs. Dette er en effekt som også er kjent som "jellycam", av opplagte årsaker. I full oppløsning på 1280x720 med 24 bilder per sekund er man for øvrig begrenset til 5 minutter av gangen, og datamengden dette representerer varierer mellom to og tre megabytes per sekund.

Autofokus
Vurdering:

D90 har visstnok fått samme autofokusmodul som D80, men selv om denne etterhvert er gammel, betyr det ikke automatisk at den er dårlig. Vi opplevde aldri i vår test at den hadde problemer med å finne fokus, eller at den var upresis, så vi må summa summarum si oss fornøyde med den, selv om den kanskje burde hatt noe høyere WOW!-faktor. Hastigheten er også helt i orden, som videoklippet viser:

Det kan være synsbedrag fra vår side, men samme hvor mye vi tester klarer vi ikke helt å kvitte oss med inntrykket at autofokusen på D90 er både mer stillegående og raskere enn på D80. En annen ting som kan være verdt å nevne er at D90 i motsetning til D60 er utstyrt med fokusmotor i huset, noe som gjør at man får autofokus også på en haug av Nikons utmerkede fastoptikk som man ikke ville fått med et nybegynnerkamera.

Hurtighet
Vurdering:

Nikon D90 er på JPG-opptak spesifisert til å klare 4,5 bilde per sekund med gasspedalen i bånn, og det er det vi også får i våre tester av det. Hastigheten opprettholdes også leeeeenge, og etter 30 sekunder på full pupp er den gått ned kun marginalt, til ca 4,3 bilder per sekund, i snitt. Et meget bra resultat, selv om det ikke er i klasse med langt dyrere Canon EOS 50D. Hastigheten er nesten doblet i forhold til D80.

På RAW-opptak sliter D90 tydelig mer, men det klarer likevel 4 bilder per sekund i ca to sekunder, før hastigheten detter ned til omkring det halve av det. På 30 sekunder klarte D90 med et raskt minnekort å ta hele 62 bilder i RAW-format, noe som gir et snitt på 2,07 bilder i sekundet. Ser vi bort fra de første to sekundene, blir snittet litt lavere men holder seg temmelig nært 2 bilder i sekundet, som altså er den hastigheten man kan gjøre regning med dersom man har et raskt minnekort i kameraet og har behov for å skyte RAW i mer enn to sekunder i strekk. Også på RAW er hastigheten omtrent doblet i forhold til D80, til tross for at oppløsningen og dermed datamengden som skal prosesseres er øket med over 20%.

Vi kan også nevne at D90 i RAW-JPG klarte full guffe i ca halvannet sekund, før hastigheten gikk ned til omkring ett bilde i sekundet. På 30 sekunder klarte det 37 bilder, noe som tilsier at det klarer å opprettholde den hastigheten også over tid.

Setter vi på blitsen blir det ikke lengre kameraets minnebuffer som er flaskehalsen, men hvor mye blitsen bruker av kraften sin per bilde, og hvor raskt den klarer å lade seg opp igjen. I vår test, som er lik fra kamera til kamera, klarte D90 13 bilder på 10 sekunder, men da var det også stopp. de påfølgende 20 sekundene klarte det bare 3 ytterligere bilder, så snittet over 30 sekunder er i dette tilfellet ganske misvisende. Snittet over 10 sekunder er mer representativt, og ligger på 1,3 bilder i sekundet. Forbedringen fra D80 er i dette tilfellet ikke så stor som på andre områder, men den er klar og umiskjennelig likevel, og dette resultatet er helt på høyden med tilsvarende kameraer fra andre produsenter, og bare litt lavere enn det beste som er å få (med innebygget blits).

På overføringshastighet er det tradisjonelt Sony som er kongen, noe diagrammet vårt også viser. D90 er her ikke merkbart raskere enn D80, og en del tregere enn enkelte andre kameraer, men hastigheten er bra nok til at løsningen kan sies å fungere om man ikke har en minnekortleser tilgjengelig, noe vi for øvrig anbefaler å ha. De er ikke dyre, men de er både praktiske og raske, om man kjøper riktig vare.

Hastigheten på D90 er ikke spektakulær men så absolutt godkjent. Den er godt tilpasset kameraets nisje, og vi har ingen ting å utsette på den. Når kameraet faktisk klarer å holde hastigheten produsenten lover, selv ved bruk av prosessorintensive funksjoner som Active D-Lighting, kan vi ikke gjøre annet enn å berømme det.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

Et kamera i D90s nisje trenger ikke nødvendigvis være idiotsikkert hva angår brukervennlighet. Det er tross alt et kamera som er tiltenkt mer avanserte brukere enn nybegynnerkameraene D40x og D60, og dette merker man også på betjeningen av D90. Brukervennligheten her dreier seg mer om effektivitet og enkelhet, enn om å forenkle og forklare overfor brukeren. Nikon D90 er så absolutt brukervennlig, men lærekurven er likevel langt brattere for en fersk speilrefleksbruker enn den ville vært med et typisk nybegynnerkamera. Likevel, D90 er langt fra uegnet for nybegynnere, bare de er villige til å tåle å måtte legge litt mere innsats i å lære å utnytte kameraet sitt enn ellers.

Det meste av innstillinger som er nødvendig å endre på i en opptakssituasjon er ganske enkelt og greit tilgjengelige fra diverse knapper og hjul, men ikke alle disse knappene er optimalt plassert, slik at man ikke har annet valg enn å skifte grep og/eller ta kameraet fra øyet dersom man må endre dem mens man fotograferer. Slikt er relativt vanlig på speilreflekskameraer, spesielt i våre dager da skjermene er større enn før og dekket det meste av kameraets bakside.

Alle knapper og brytere på D90 er for øvrig utførlig merket, og det er svært sjelden man må gjette seg frem til hva en knapp gjør eller hvor man finner en bestemt funksjon. Prosedyren for å slette et uønsket bilde fra minnekortet er forresten et tveegget sverd, som vanlig i Nikons kameraer. At man bruker samme knapp for å angi sletting som for å bekrefte sletting gjør det enkelt og greit å raskt slette mange bilder etterhverandre, men det øker samtidig faren for å slette ett eller flere bilder ved et ulykkestilfelle. Alt i alt vurderer vi det imidlertid dithen at dette ikke er noe stort problem, da vi aldri har slettet bilder fra noe Nikon-kamera ved et uhell. Det betyr ikke at det ikke kan forekomme, men har man ekstremt viktige bilder på minnekortet har man muligheten til å merke dem som beskyttet, noe som vil sette en effektiv stopper for slike uhell. Man må bare huske å gjøre det.

Menysystemet til Nikon D90 er forholdsvis greit, og gjenkjennelsesfaktoren er absolutt til stede for folk som har benyttet et speilreflekskamera fra Nikon tidligere. Oppgraderingen fra D80 ser i utgangspunktet ut til å være for det meste kosmetisk, og kun farger og ikoner later til å ha fått en overhaling - ikke selve systemet. Som før finner man kategoriikonene på venstre side, og elementene i hver kategori ved siden av. Som tidligere er det enkelte av disse kategorimenyene som strekker seg lengre opp og/eller ned enn det skjermen har plass til, så om man skal til et alternativ som ligger langt unna vil det ikke nødvendigvis vises på skjermen og man må skrolle av gårde for å finne det. Noe suboptimalt, etter vår mening, men mest et problem for uerfarne brukere som ikke ennå har fått menyene inn i fingrene.

En stor forbedring har imidlertid menysystemet på D90 fått, spesifikt på "My Menu", det vil si en meny som brukeren selv kan sette opp som han/hun selv vil. Man kan legge til stort sett hva man vil her, og om man ønsker det kan man i tillegg angi at FUNC-knappen skal aktivere funksjonen som ligger øverst på "My Menu", noe som gir svært gode muligheter for tilpasning. "My Menu" slik den var implementert på D80 var langt mer fiklete i bruk enn dette.

I den senere tid har Nikons nybegynnerskameraer vært markedets beste på brukervennlighet, og det er derfor naturlig at Nikon legger seg i selen på dette området også på D90, som skal fungere som et slags bindeledd mellom begynnerkameraene og modellene i semi-proff- eller entusiastsegmentet. Samme visualisering av blender og lukker som D40x og D60 har finner vi ikke på D90, men vi finner en praktisk og grei måte å hurtig endre innstillinger mens man fotograferer. Alt man trenger å gjøre er å trykke på info-knappen for å få opp kameraets informasjonsskjerm med oversikt over innstillinger og så videre, og så trykke på info-knappen en gang til. Da vil man få tilgang til en del hurtiginnstillinger (som på bildet over) uten å gå veien via menysystemet.

Alt i alt er betjeningen på Nikon D90 enkel og intuitiv, og ganske så fleksibel. Hovedmenysystemet kunne vært bedre, men med de mulighetene kameraet har å by på vil det være relativt sjelden man har det travelt og samtidig ikke har noe annet valg enn å benytte hovedmenyene, spesielt siden man også har en egen spesielmeny som viser de siste 8 menyvalgene som er benyttet.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Det er mange ting som sammen gjør et kamera til godt, men alle disse er til ingen nytte om ikke bildekvaliteten holder mål. På denne siden ser vi derfor nærmere på kameraets evne til å gjengi detaljer, og på neste side finner du mer om andre aspekter av bildekvaliteten, som hvitbalanse, fargegjengivelse, og dynamisk omfang.

Bildekvalitet
Vurdering:

Om man har det travelt med å få bilder sendt til bestemor eller avisdesken, er det en fordel å slippe å etterbehandle dem før de blir brukbare, men dersom man skal ha 100% optimal kvalitet ut av bilder tatt under vanskelige forhold blir man gjerne nødt til å etterbehandle bildene. Først ser vi derfor på hvordan kameraets JPG-filer er i forhold til RAW-filene.

JPG eller RAW?

Nikon D90, JPG	Nikon D90, RAW

Utsnittet til venstre ovenfor er fra et JPG-bilde som er ubehandlet og kommer rett fra kameraet. Vi har benyttet D90s "standard"-bildestil, men det har også andre som "nøytral", "levende" (for øvrig en ganske dårlig oversettelse av "vivid"), "monokrom", "portrett" og "landskap". Alle kan justeres og tilpasses brukerens behov, og man kan endre både skarphet, kontrast, lysstyrke, fargemetning og nyanse. Standard-stilen har i utgangspunktet en oppskarping på 3, på en skala fra null til ni, og leverer et greit resultat, men ikke helt optimalt når vi ser på vårt hovedkortmotiv. Hva som er optimalt vil variere avhengig av lysforhold og motiv, men oppskarpingen på denne bildestilen synes noe tam i utgangspunktet. Dette er ikke noe problem i seg selv, når man har såpass utstrakte justeringsmuligheter som man har i D90. Resultatet vil likevel være helt greit i de fleste tilfeller, om man ikke orker å prøve seg frem til det man liker best. Likevel er som vanlig RAW-resultatet hakket bedre, konvertert til TIFF med Adobe Camera RAW på standardinnstillinger.

JPG:

Sammenligner vi JPG-bildet fra forrige avsnitt med tilsvarende fra D80 ser vi ganske umiddelbart hvor mye som egentlig har skjedd siden dengang D80 var nytt og fikk ros for svært god bildekvalitet. D90 ligger flere hestehoder foran, og vi mistenker at D90 ville slått forgjengeren på dette punktet selv med optimal justering av D80s JPG-filer rett fra kameraet. Kvaliteten D90 leverer her er imponerende også i forhold til D300 og også sammenlignet med et knippe konkurrenter.

Nikon D80, JPG	Nikon D90, JPG

Canon EOS 50D, JPG	Nikon D300, JPG

Pentax K20D, JPG	Canon EOS 450D, JPG	Sony A700, JPG

RAW:

Samme tendenser er tydelig i RAW, og også her dankes aldrende D80 fullstendig ut av nykomlingen, som for øvrig gir både D300 og Canon EOS 50D hard konkurranse. Sistnevnte flyter litt på sin noe høyere oppløsning, men om D300 leverer bedre detaljgjengivelse enn D90 er det med minimal margin - om noen i det hele tatt. Hva andre konkurrenter i samme prisklasse angår, hevder D90 seg helt i toppen, uansett megapikselantall.

Nikon D80, RAW	Nikon D90, RAW

Canon EOS 50D, RAW	Nikon D300, RAW

Pentax K20D, RAW	Canon EOS 40D, RAW	Sony A700, RAW

Canon EOS 450D, RAW	Nikon D700, RAW	Olympus E-3, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Teoretisk maksimum for D90 er omkring 2800 LW/PH, men vårt målte resultat på 2344 er også svært bra. Man kan med den detaljgjengivelsen skrive ut et ubeskåret bilde i plakatstørrelse, om man bare har printer som klarer det, noe de alle færreste har. Dette resultatet legger seg tett ved konkurrenter som Canon EOS 50D og Pentax K20D som begge på papiret har høyere oppløsning enn D90.

Justerer vi for underoppskarping får vi et resultat på 2663, som oppløsningen tatt i betraktning er svært bra, og merkbart bedre enn storebror D300.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Så langt har både hovedkortbildet vårt og målingene signalisert det samme, nemlig at D90 kan skilte med fremragende detaljgjengivelse. Hva sier så sinekartet vårt om den saken?

Nikon D80	Nikon D90	Nikon D300

Canon EOS 40D	Canon EOS 50D	Canon EOS 450D

Pentax K20D	Sony A700	Nikon D700

Joda, tendensen er der også på sinekartet, selv om den ikke er like klar som på våre MTF-målinger. D90 mister styringen rundt 28-29, ørlite granne etter at D300 ser ut til å få problemer. Dette er et fremragende resultat, og D90 havder seg med dette langt fremme i feltet. Pentax K20D og Nikons egen D700 ser faktisk ut til å være de eneste sammenligningskameraene som kan hamle opp med D90 på dette området.

D90 imponerer stort på detaljoppløsning ved lav ISO-verdi, såpass er temmelig klart, men hva skjer når vi øker lysømfintligheten?

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

På 1600 ISO vlir gapet mellom D90 mog forgjengeren enda større enn det var tidligere. D80 sliter virkelig, og D90 begynner å kjenne presset på JPG, men på RAW klarer D90 seg fremdeles bra. D300 begynner imidlertid å vise muskler i forhold til D90 og ser ut til å ha tatt igjen det tapte. D700 har ingen problemer, men også Canon EOS 50D og Pentax K20D klarer seg godt i konkurransen med D90. På 1600 ISO kan D90 levere utmerkede resultater dersom man etterbehandler RAW-filer eller fininnstiller JPG-innstillingene på forhånd, noe som absolutt ikke er så verst i det hele tatt.

Nikon D90, RAW	Nikon D90, JPG

Nikon D80, RAW	Nikon D80, JPG

Nikon D300	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 5D	Canon EOS 50D	Canon EOS 450D

Sony A350	Sony A700	Canon EOS 40D

3200 ISO:

På 3200 begynner også D90 å slite litt, og støyen begynner for alvor å gå ut over bildekvaliteten. JPG-filen bærer preg av å ha mistet mye detaljer på grunn av støyfjerning, og selv om den har flere detaljer enn JPG-bildet, er RAW-filen også ganske så kornete av støy. Likevel, D80 har her helt mistet sporet og har for lengst beveget seg ut til terrenget. Filene fra D80 er på denne ISO-verdien knapt brukbare selv ganske kraftig nedskalert, enten på skjerm eller i små utskrifter. K20D og 50D synes ørlite granne bedre enn D90, mens D300 nå er tydelig bedre enn både dem og lillebror. D700 troner ikke uventet på toppen, med sin fenomenale ISO-ytelse.

Nikon D90, RAW	Nikon D90, JPG

Nikon D80, RAW	Nikon D80, JPG

Nikon D300	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 5D	Canon EOS 50D	Fujifilm S5 Pro

Sony A350	Sony A700	Canon EOS 40D

6400 ISO:

På 6400 ISO er det ingen av våre sammenligningskameraer bortsett fra D700 som klarer seg med æren i behold, med D300 på en fjern andreplass. Også D90 har sklidd helt ut her, men ikke på langt nær så mye som Sony A700, som mest ser ut som noe fra impresjonismens storhetstid. Skal man bruke bilder fra D90 på denne ISO-verdien må man pent belage seg på å skalere kraftig ned eller konvertere bildet til svart-hvitt. Dette duger nemlig til avistrykk i relativt små størrelser, men ikke stort annet.

Nikon D90, RAW	Nikon D90, JPG

Nikon D300	Nikon D700	Pentax K20D

Sony A700	Nikon D700, 25600 ISO	Canon EOS 50D

Måler vi støyen ser vi mye av det samme. Selve mengden støy er ganske lik på D80 og D90, men støyens beskaffenhet er langt bedre på D90. Den danner i langt mindre grad iøynefallende mønstre, linjer og flekker, og kornene som dannes er jevnere fordelt. D300 kan som diagrammet viser by på langt mindre støy enn noen av lillebrødrene, og D700 ligger her enda bedre an. Det er ikke unormalt at kameraer med Bayer-filter har langt mere støy i den blå kanalen enn de andre, men forskjellen vi ser i D90 er likevel en smule heftigere enn vi vanligvis ser. Sony A350 har litt av den samme tendensen, og vi lurer på om ikke dette kan være en indikasjon på at det kan være noe å hente på dette området i en eventuell forbedret firmware.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. D90 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

Hvitbalansen på D90 er ikke spesielt ille, selv om autohvitbalansen legger seg litt under gjennomsnittet. At kameraet mister litt oversikten mht hvitbalanse på rundt 1600 ISO er heller ikke unormalt, og vi har ikke trukket noe for dette. Vi opplyser bare om disse resultatene for å understreke viktigheten av å bruke RAW når man tar kritiske bilder på høy ISO, slik at man kan tilpasse hvitbalansen i etterkant.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til D90 i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Fargegjengivelsen på Nikon D90 er forholdsvis bra, og er merkbart bedre på 200 ISO enn på 100. Likevel er fargegjengivelsen noenlunde konsistent på tvers av ISO-verdier, med kun små variasjoner, opp til et sted mellom 1600 og 3200. Ved det punktet går det raskt utforbakke, og på 3200 og 6400 er fargegjengivelsen helt på jordet. Alle fargene har imidlertid en misvisning som er sånn noenlunde i samme retning på fargekartet, så det er gode sjangser for å få rettet opp også dette dersom man skyter i RAW og behandler bildene sine i ettertid.

D90 later til å benytte mer av AdobeRGB-fargerommet enn D80 gjorde, men som et resultat av dette er hver enkelt farge noe mer unøyaktig gjengitt. De fleste fargene trekker mot guloransje, også grånyansene, men ikke like mye som enkelte konkurrenter. Hudtoner trekker for langt mot rødoransje, men det gjorde de også på D80 og er ikke nødvendigvis et stort problem hverken på det kameraet eller D90. Alt i alt er fargegjengivelsen på D90 bedre enn de fleste av våre sammenligningskameraer, med unntak av Canon EOS 40D som beholder ledelsen i denne klassen.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Ikke overraskende er det D300 som er kongen på haugen når det gjelder dynamisk omfang på lav ISO, men at D90 med samme sensorbrikke men bare 12-bits råfiler (i kontrast til til D300s 14-bits) overtar tronen mellom ISO 400 og 800 kommer som et lite sjokk. Derfra og ut holder D90 seg på toppen, og det med klar margin. Distansen ned til andreplassen varierer mellom et halvt og et helt blendertrinn, noe som minner om utklassing.

Reduserer vi støytoleransen yter D90 fremdeles svært bra, men mister førsteplassen til fordel for 50D rundt 800 ISO. Det er imidlertid fremdeles betydelig bedre enn D300 på nesten alle ISO-verdier, kun med unntak av 6400 ISO, der de to er omtrent like. Alt i alt er resultatene D90 kan vise til aldeles fremragende, og ikke så rent lite overraskende.

En funksjon som Nikon har hatt en stund, er D-Lighting, som lysner opp skyggene og dermed bringer frem detaljer i mørke områder i bilder med høy kontrast. I D80 måtte man benytte denne funksjonen i etterkant, etter at bildet var tatt, men i D90 har man fått såkalt Active D-Lighting som fungerer samtidig som bildet tas. Man må på forhånd stille inn graden, enten av, lav, medium, høy eller ekstra høy, eventuelt stole på at kameraet vet hva det gjør og sette funksjonen på auto. Uansett har vi lenge valgt å være forsiktig skeptiske til denne funksjonen, fordi man ved å lysne mørke områder også vil lysne bildestøy som det forekommer mye av nettopp der. Dermed kreves det gode støyegenskaper og stort dynamisk omfang før vi anser dette som en nyttig funksjon, men som vi nettopp har sett ser det ut til at D90 har det som trengs her. Med lanseringen av D300 og D90 har Nikon altså endelig fått valuta for at de utviklet denne funksjonen. Nedenfor ser du samme motiv fotografert med ulike innstillinger i Active D-Lighting, i redusert oppløsning. Ønsker du å se på bildene i full oppløsning kan du laste dem ned herfra. NB! ZIP-fil på ca 27 MB.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Temmelig lik byggekvalitet som D80, men med større skjerm og forbedrede knapper og brytere.

Batteri:

Svært god batterikapasitet som er kraftig forbedret fra D80, selv om batteriet er det samme. Fremragende batterimåler som også angir batteriets tilstand.

Skjerm og søker:

Helt ok søker og svært god skjerm med noen fine finesser gjør at D90 ikke er noen sinke på dette området heller.

Funksjoner:

En rekke nye funksjoner og muligheter samt (noe begrenset) videoopptak i 720p.

Autofokus:

Samme fokusmodul som D80, men fremdeles mer enn bra nok. Muligens noe raskere og mer stillegående enn forgjengeren.

Hurtighet:

Utmerket hastighet i forhold til nisje og brukernes behov, men ikke helt klasseledende.

Betjening/brukervennlighet:

Enkel, intuitiv og fleksibel betjening som passer kameraets muligheter godt. Ikke noe utpreget nybegynnerkamera, men likevel ikke umulig som et første speilrefleks for nybegynnere med ambisjoner.

Bildekvalitet:

Fremragende detaljgjengivelse og dynamisk omfang, samt gode støyegenskaper og kurant fargegjengivelse gjør dette til et svært godt kjøp om resten av kameraet passer deg og dine behov.

Konklusjon:

Nikon har i de siste årene sluppet det ene gode speilreflekskameraet etter det andre, og selv om enkelte har vært bedre enn andre er det temmelig tydelig at Nikon har en helt annen trøkk på utviklingsavdelingen sin nå enn de hadde for kun får år siden. Så har Nikon klart det igjen? Ja, i stor grad har de det. I løpet av testen skuffet D90 oss aldri, og kom ofte med svært positive overraskelser. Nisjen tatt i betraktning synes D90 som et av de beste kjøpene man kan finne i dag, og det selv før prisen har fått god nok tid på seg til å falle til et mer naturlig nivå.

En bildekvalitet som hører hjemme i et dyrere kamera, samt god betjening, batterikapasitet og skjerm gjør at vi uten problemer gir Nikon D90 vår anbefaling. Selv om enkelte aspekter av det er helt på det jevne, må dette ses i forhold til pris og nisje, og kameraet som helhet fremstår som et svært godt produkt for dem det er tiltenkt. Mye har skjedd siden forgjengerens tid, selv om D80 på mange vis fremdeles er et godt kamera, og forbedringene i D90 er store nok til at mange nok vil tenke på å oppgradere.