Side 1: Overblikk

Da Nikon lanserte D300 og D3 ble de presentert som henholdsvis kronprinsen og kongen. Nå som D700 er på markedet, plassert omtrent midt mellom de to tidligere modellene, må vel det kunne kalles dronningen. Kongelig bra er det i alle fall helt klart.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

D700 er et svært solid og værbeskyttet kamera, men som kan bli litt for tungt i hånden for mange. Det er heldigvis ikke så stort og tungt som D3, men det er betydelig tyngre enn D300, noe som ikke forbauser oss det minste, for det Nikon har gjort er å putte 95% av et D3 inn i et kamerahus som er bare litt større enn D300, og alt det til halve prisen av en D3.

Batteriluken er desverre som vanlig noe svakere konstruert enn resten av kameraet, men dette vil neppe være et problem med mindre du stadig nytter mellom vertikalgrep og ikke vertikalgrep. Batterikapasiteten er svært bra, som det meste på dette kameraet, og skjermen er stor, klar og god, og akkurat som den optiske søkeren er det blant det beste som er å få i dag. Sistnevnte når ikke helt opp til D3-nivå, noe som skyldes at den innebygde blitsen også skal ha litt plass, men Nikon har likevel greid å gi D700 en fremragende søker.

I bruk

Knapper og brytere er i det store og hele svært bra gjennomtenkt og plassert, og Nikons lange erfaring med å konstruere gode speilreflekskameraer kommer helt klart til uttrykk gjennom D700. Menysystemet er en slags oppgradert versjon av det gamle og velkjente systemet som Nikon har brukt i årevis, og det var neppe tiltenkt et så avansert og komplisert kamera som D700. Det lider nok en del av overbefolkning av funksjoner og blir derfor litt mindre intuitivt og oversiktelig enn det kunne og burde ha vært, men for erfarne speilrefleksbrukere burde ikke dette være noe problem.

I bruk er D700 både raskt og presist, og gjør jobben akkurat like nøyaktig og kontant som man burde kunne forvente av et kamera i denne klassen.

Bildekvalitet

Først av alt må vi berømme Nikon for ikke å ha gått fullstendig over bord på megapikselfronten da de designet D700. 12 megapiksler er langt mer enn de fleste vil noen gang trenge, og med en fullformatbrikke som D700 jo er utstyrt med gir dette store muligheter når det kommer til andre viktige aspekter av bildekvalitet, som dynamisk omfang og bildestøy i dårlig lys. Begge deler er områder det D700 skinner i forhold til konkurrentene, en divisjon eller to under.

Spesielt pressefotografer bør være lykkelige over D700s eksistens. Selv når man setter ISO-verdien til smått sinnsvake 25600 blir det bilder som helt fint kan brukes til avistrykk, og i nøden kan nok dette strekkes enda et trinn eller to - men da med et resultat litt under det optimale, selvsagt.

Nikon har gjort et kupp ved å satse på ISO-ytelse fremfor mange megapiksler, det er det liten eller ingen tvil om, men likevel er D700 blant det absolutt beste vi har sett også når det gjelder bildekvalitet ved lave ISO-verdier. Uvisst av hvilken grunn så klarer Nikon å utnytte D700s 12 megapiksler enda litt bedre enn konkurrentene gjør med sine kameraer med tilnærmet samme oppløsning. Noen kameraer har høyere oppløsning enn D700, og dermed i noen tilfeller bedre detaljgjengivelse, men forskjellene er små og for de fleste brukere temmelig ubetydelige. Ubetydelig er derimot ikke at man med D700 plutselig har mulighet til å fotografere med god bildekvalitet i situasjoner der man tidligere bare måtte gi opp og gå hjem.

Oppsummering

		God batterikapasitet og -måler		Litt stort og tungt for noen
		Brukbar bildekvalitet på 6400 ISO!		Litt overbefolkede menyer
		Maks 25600 ISO (ukalibrert)!		Litt svak LiveView-implementasjon
		Beste dynamiske omfang vi noensinne har sett		Litt bløte JPG-filer uten finjustering
		Svært gode støyegenskaper		Redusert opptakshastighet ved bruk av Active D-Lighting
		God og stabil bildekvalitet
		Svært godt bygget og beskyttet

Konklusjon

Slik ståa er i dag er det D700 som er selve superkameraet. Ja, det finnes kameraer på markedet som er bedre på noen områder, men de er da dårligere på andre. Helhetlig er det i skrivende stund vanskelig, om ikke umulig, å slå Nikons nye dronning. Det er akkurat noe slikt som dette Nikon - som inntil for få år siden slet litt med modellutvalget sitt - trenger for å kapre tilbake en del kunder som har skiftet beite og gått over til konkurrentene. Nå kan de angre nå.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Nikon D300, D700 og D3 her.

Side 2: Fysisk

Fysisk

Når man er oppe i tjuetusenkronersklassen er det lov å forvente en viss byggekvalitet, og dette er et omrråde Nikon alltid har vært gode på å levere nettopp det. D700 skuffer i så måte ikke, og selv om dets ytre design ikke synes like gjennomtenkt som på Pentax K20D, så oser det kvalitet for alle penga også her. Kameraet er bygget som en stridsvogn, og har meget god værtetting.

Kamerahus
Vurdering:

La oss si det med en gang, og få det overstått: D700 er ikke for alle. Selv om det er betydelig mindre enn D3 er det fremdeles stort og tungt, og med optikken det fortjener påmontert vil det naturlig nok bli enda tyngre. Nikon D700 er med andre ord ikke akkurat noen lettvekter, og noe annet er heller ikke å forvente med tanke på at det Nikon i all vesentlighet har gjort er å stappe 95% av en D3 inn i et lett modifisert D300-hus - litt av en bragd i seg selv. Resultatet er et kamera som fysisk bare er noen millimetre større enn D300, men som veier nesten 20% mer.

Fysisk er det ikke så mye som skiller D700 fra D300, men til gjengjeld er forskjellene for det meste ganske tydelige, og disse er i stort monn hentet fra flaggskipet D3. Spesielt gjelder dette prismehuset, som ytre sett er den mest innlysende forskjellen fra D300. På grunn av en søker som er nesten - men ikke helt - like stor som i D3, blir naturlig nok prismehuset en helt annen affære enn på D300.

Også på baksiden er det prismehuset som er den dominerende forskjellen, men et par andre forskjeller blir også tydelige. For eksempel har D700 fått en knapp midt i åtteveisbryteren, og en egen dedikert info-knapp der låsen til minnekortluken var på D300. På D700 har Nikon nemlig valgt å gå bort fra en slik lås, av ukjente årsaker, men vi ser ikke nødvendigvis noe negativt i det, da vi vurderer minnekortluken som solid nok, med en makanisme som er velprøvd og velkjent fra en lang rekke andre kameraer. Verre er det da med batteriluken, som fremdeles ikke er nevneverdig forbedret, trass vårt stadige mas om saken. Den er for det meste værtettet (unntatt akkurat ved "slåen") men er fremdeles pinglete, med dårlige hengsler og uten en festekrok som holder batteriet inne selv om luken skulle dette av.

Om du nå synes vi terper vel mye på dette med batteriluken, så vent litt før du fyrer av et sint innlegg i forumet: Denne gangen har vi nemlig fått tall fra Nikon på hvor ofte batterilukene utvikler feil, og de viser noe ganske interessant. Det ser nemlig ut til at feil ved batterilukene til Nikon har sammenheng med hvor vanlig vi vil anslå at det er å benytte vertikalgrep. Ved tidspunktet da tallene våre ble innhentet var det bare 0,11% av alle solgte D80 i Norge som hadde utviklet feil ved batteriluken, mens tilsvarende tall for D200 var 1,09%, altså nesten ti ganger så ofte. Vi vet ikke sikkert, men siden vi antar at det er langt vanligere å benytte ekstra vertikalgrep på D200 enn på D80 vil vi tro at dette har med feilraten å gjøre, sannsynligvis fordi batteriluken da langt oftere tas av og settes på igjen. Uansett, litt over en av hundre solgte D200 i Norge utvikler altså feil ved batteriluken før eller siden, og så får du, kjære leser trekke dine egne konklusjoner fra det.

Når det er sagt, så er det ikke mye Nikon ikke har gjort riktig med konstruksjonen av D700. Det aller meste føles solid og gjennomtenkt, og de småtingene vi stusser litt på er nettopp småting, og i det store og hele for flisespikking å regne. Et eksempel er den store gummiluken på venstresiden av kameraet. Den er helt grei, men hvorfor er den så stor som den er? Kontaktene den dekker over er forholdsvis små, og her kunne Nikon greid seg med en luke på under halve størrelsen. Likevel, det som bør være avgjørende her er vekten og hvordan det føles i hånden din. Resten er for bagateller og detaljer å regne.

Værtettingen på Nikon D700 er som sagt av ypperste klasse - vel nesten i alle fall. Hittil er det kun Olympus E-3 vi har fått lov til å holde under rennende vann mens vi tar bilder med blits, men vi synes ikke vi kan holde det mot Nikons bidrag i dette tilfellet. Som illustrasjonene viser er også D700 rikelig utstyrt med O-ringer og forseglinger.

Batteri
Vurdering:

Batteriet på D300 er det samme EN-EL3e som bl.a. D80, D200 og D300 bruker, noe som er veldig positivt for dem som har ekstrabatterier liggende fra tidligere kameraer og som vurderer å oppgradere til D700. Det som er ekstra imponerende er CIPA-tallet på 1000, som er det samme som D300, og nesten tre ganger så mye som D200 (som riktignok benyttet et batteri med noe lavere kapasitet). Dette til tross for en fullformatsbrikke som i seg selv spiser mer strøm enn en mindre brikke. Det er tydelig at Nikon har tatt noen smarte strømsparingsgrep her, og vi applauderer for det!

Skjerm og søker
Vurdering:

Skjermen på D700 er av akkurat samme type som på D300 og D3, og har hele 922 000 bildepunkter, noe som vil tilsvare VGA-oppløsning - noe som var vanlig på PCer dengang folk her i redaksjonen kladdet på sine første PCer. Å få slikt på et kamera hadde som så mye annet bare vært en våt drøm dengang. Kort sagt er D700s skjerm den beste som finnes på markedet i dag. Det varer nok ikke lenge før konkurransen innhenter også denne skjermen, men inntil da er det bare å nyte denne. Den er både skarp og klar, har gode farger, og fin innsynsvinkel.

Søkeren er også stor og fin. Definerer vi en fullformatsøker med 100% bildedekning og 1x forstørrelse som 100% søkerstørrelse, ender en del ulike kameraer opp slik:

Nikon D700 har desverre ikke 100% søkerdekning, noe som skyldes at den innebygde blitsen også krever en del plass, men søkeren er likevel stor og god - som diagrammet ovenfor faktisk pittelitt større enn Canon EOS 5D. Forskjellen er ikke merkbar i praksis, men det er til gjengjeld forskjellen mellom D700 og D300, selv om sistnevnte også har en temmelig god søker.

I søkeren finner man det meste av det man trenger av informasjon, som fokusindikator, lysmålemetode, lukkertid, blender, over-/undereksponering, eksponeringskompensasjon, ISO-verdi og estimat av antall bilder det er plass til på minnekortet. Om man skulle ha behov for det kan man også finne denne informasjonen, og mere til, på LCDen på toppen av kameraet, samt på hovedskjermen ved å trykke på info-knappen.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Å liste opp alle funksjonene D700 er utstyrt med her er alt annet enn hensiktsmessig, for maken til funksjonsspekket kamera har vi sjelden sett. Her har man nesten alt man kunne ønske seg, og en del man ikke visste man hadde behov for. De fleste av oss vil aldri få behov for de fleste funksjonene D700 byr på, men trenger man dem en vakker dag er sjangsen stor for at man finner funksjonen man trenger.

Funksjonsutvalget er mye det samme som i D300, men i tillegg finner man ting som kunstig horisont (som fungerer både i LiveView og vanlig modus, og vises både på hovedskjermen og i søkeren), kompensering for lysavfall mot hjørnene - en funksjon vi etterlyste i D300 - og det meste annet. Det eneste vi egentlig savner i D700 når det kommer til funksjoner er ISO-prioritert opptaksmodus, a la det Pentax har i sine speilreflekskameraer, samt en bedre implementasjon av LiveView.

LiveView på D700 fungerer kort og godt ikke så bra som det burde, og vi er litt skuffet over Nikon på dette området. Vi har imidlertid ikke trukket nevneverdig for dette, da det knapt nok er noen som har en godt fungerende LiveView-funksjon på markedet i dag, og de som har det belønnes for det. Pussig er det for øvrig også at et kamera i denne klassen ikke har mulighet for å benytte speillås og selvutløser samtidig.

I et kamera med den ekstreme ISO-ytelsen som D700 har er det en funksjon som skiller seg ut som svært praktisk, og det er muligheten til å sette en øvre ISO-grense ved bruk av auto-ISO. Mange andre kameraer har dette, men med begrenset bruksverdi på grunn av at bildekvaliteten går markant nedover ved høye ISO-verdier. Når det gjelder D700 har vi hørt fra flere brukere som setter en max ISO-verdi på 1600 eller så og lar det stå til, uten å måtte bekymre seg. Bare der alene er kameraet verdt prisen for enkelte fotografer.

I det store og hele fremstår D700, enkelte små detaljer til tross, som et temmelig gjennomført proffkamera hvor det ikke akkurat skorter på mulighetene, selv om de fleste som kjøper seg et eksemplar nok neppe er profesjonelle fotografer.

Det er verdt å merke seg at Nikon med lanseringen av D90 brått la listen et hakk høyere for funksjonalitet på speilreflekskameraer, da de innførte mulighet for videoopptak i 720p-kvalitet. Dette er en funksjon som D700 ikke har, men gitt nisjen til dette kameraet spørs det om det er spesielt mange D700-brukere som vil savne den.

Da er det nå kanskje mer betimelig å etterspørre stabilisering av bildebrikken også på Nikon og Canons kameraer. Med lanseringen av A900 har Sony bevist at det er mulig også på fullformatkameraer, og vi ser ingen grunn til at ikke brukerne i fremtiden skal kunne få velge mellom å benytte stabilisering i objektivet eller kamerahuset - om de to teknikkene da ikke kan kombineres for et enda bedre resultat.

Autofokus
Vurdering:

Autofokusen på D700 er ikke spesielt rask, men den er svært presis. Det er direkte vanskelig å fremprovosere "fokusjaging" (dvs at kameraet fokuserer frem og tilbake mellom ytterpunktene i et forjeves forsøk på å finne fokus), og selv om motivet er nærmere enn objektivets nærgrense ser det ut som om kameraet "vet" at det er så nært i fokus som det blir, og derfor lar være å jakte på fokus ytterligere.

At vi vurderer autofokushastigheten på D700 som ikke spesielt høy bør imidlertid tas med en klype salt, siden objektivene vi har tilgjengelige til å teste fokus med ikke er av de raskeste. Våre to tilgjengelige AF-S-objektiver (18-70mm og 18-200mm) er desverre forholdsvis trege på fokuseringen, og vårt faste testobjektiv, en 50mm f1.4 AF-D, er faktisk merkbart raskere.

Likevel, med de rette objektivene er det svært sannsynlig at autofokushastigheten vil være langt høyere, og selv med de objektivene vi har til rådighet fungerer finesser som automatisk følgefokus og så videre helt utmerket. Alt i alt er sannsynligvis autofokusen på D700 noe av det minst spektakulære ved hele kameraet, men det er ikke fordi den er spesielt dårlig, men snarere fordi resten av kameraet er så bra.

Hurtighet
Vurdering:

D700 er spesifisert til 5 bilder per sekund, uten bruk av vertikalgrepet, mot D300s 6 bilder i sekundet. Begge får en hastighet på 8 bilder per sekund om man benytter vertikalgrepet, men på D300 vil hastigheten bli redusert dersom man velder å ta 14-bits RAW-filer. Dette skjer ikke på D700, og opptakshastigheten beholdes uansett fargedybde på råfilene. Skrur man på Active D-Lighting vil derimot hastigheten gå betydelig ned. Alle hastighetstestene ble forresten gjort med to ulike minnekort, som begge har en hastighet på 300x eller mer.

Så langt spesifikasjonene. I praktisk bruk har vi oppnådd dette:

Med D700 satt på enkeltopptak i beste JPG-kvalitet med Active D-Lighting avskrudd, klarte vi 42 bilder på 10 sekunder. Dette er litt under spesifikasjonene, men slettes ikke verst om vi sammenligner med D300, som på papiret er raskere. Likevel, flaskehalsen på akkurat denne testen er hvor raskt vi klarer å trykke på knappen, så akkurat her er usikkerhetsmomentene mange.

På serieopptak forsvinner derimot disse usikkerhetsmomentene, og hastigheten bedrer seg betraktelig. Faktisk holdt D700 akkurat den hastigheten som ble lovet i spesifikasjonene, og det så nøyaktig at vi har aldri sett maken! Nøyaktig 20 hundredels sekund mellom hvert bilde, med minimale avvik, i nøyaktig 20 sekunder (eller 100 bilder, om man vil). Imponerende! Fullt så imponerende var det ikke at det ikke ble tatt ett eneste bilde de påfølgende ti sekundene, selv om bufferen var i ferd med å tømmes, fordi kameraet av en eller annen grunn krever at utløserknappen slippes og trykkes på nytt for at det skal tas flere bilder når bufferen først har vært fylt, uansett om det er plass til flere bilder eller ikke. En merkverdighet som det burde være en smal sak å rette opp i en firmware-oppdatering.

Blitshastigheten er helt gjennomsnittlig, men absolutt godkjent. Det er uansett ikke så mange D700-brukere med behov for høyt blits-tempo som vil komme til å benytte utelukkende den innebygde blitsen, antar vi. Med fullt batteri fikk vi maks hastighet i omtrent ett sekund, hvorpå hastigheten gikk ned til litt under det halve i omkring seks sekunder, og derfra og ut var det omtrent full stopp mens blitsen ladet seg opp igjen. På 30 sekunder klarte blitsen 16 bilder totalt, men hele 13 av disse var i løpet av de første 6 sekundene.

I RAW-opptak, uansett metode, fikk vi omtrent full hastighet i noe rundt tre og et halvt sekund, før hastigheten datt ned til omkring halvannet bilde i sekundet. Vi klarte henholdsvis 27 og 28 bilder på ti sekunder, og deretter var hastigheten jevn på ca 1,6 bilder i sekundet. På 30 sekunder klarte D700 totalt 59 RAW-bilder, uansett metode. Dette er svært bra, og faktisk marginalt bedre enn vi målte på D300.

D700 har også mulighet til opptak i TIFF, og hastigheten vi målte ble da temmelig lik hastigheten ved RAW-opptak.

Overføringshastighet er tradisjonelt ikke Nikons sterkeste område, men likevel er det en klar forbedring å spore fra D300. 5,39 megabytes per sekund er helt OK, men bare omkring en tredjedel av hva Sony A700 er god for. De fleste vil uansett benytte en kortleser til overføring av bilder, noe vi også anbefaler i nær sagt alle tilfeller, så akkurat dette resultatet er av mindre viktighet.

Alt i alt får Nikon D700 godkjent hva hurtighet angår. Det er mer enn raskt nok for de fleste, og de få som trenger ekstra haastighet vil nok enten kjøpe seg et vertikalgrep, som vil øke opptakshastigheten til 8 bilder i sekundet, eller vurdere innkjøp av en D3, som tross alt har falt markant i pris i den senere tid.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

Det sier seg selv at D700 ikke er kameraet som er laget for å være mest mulig brukervennlig for mannen i gata. Et så avansert kamera som dette bør man uansett menysystem og betjening ha en viss speilreflekserfaring innabords før man begir seg ut på, og det er strengt tatt ikke kameraets feil om det ikke oppfattes som direkte nygebynnervennlig, for det er det heller ikke ment til å være.

Likevel, betjeningen er ikke spesielt vanskelig å lære seg. Har man brukt Nikon før er det ganske innlysende hva som er hva, og det eneste forvirrende momentet er nok menysystemet. D700 er nemlig så avansert og utstyrt med så mange funksjoner, justeringer og muligheter, at Nikons tradisjonelle menysystem begynner å merke overbelastningen. Likevel, Nikon har tilpasset systemet såpass at dette ikke er noe stort problem, og selv om vi tror Nikon må vurdere et annet system i fremtiden, fungerer det i og for seg greit nok på D700. Funksjonene i menyen er oppdelt etter tema i undermenyer som Playback, Shooting, Custom Settings, Setup, og så videre. Desverre er hver av disse undermenyene ofte så lang at man må bla seg skakk for å finne funksjonen man vil gjør noe med, men heldigvis kan man også definere sin egen meny, for raskere tilgang til funksjoner og justeringer man bruker ofte. En praktisk løsning som blir mer og mer vanlig i avanserte speilreflekskameraer.

De fleste knappene og bryterne er godt plasserte og byr på små problemer, om noen. Det eneste vi egentlig reagerer på her er at den åtteveis "joystick"-bryteren som sitter på baksiden av kameraet nå har fått en bekreftelsesknapp i midten, og denne kan synes noe upresis. Det er også temmelig lett å trykke feil på denne på grunn av måten den er konstruert på.

Hurtigknappene for opptakskvalitet, hvitbalanse og ISO-verdi på toppen av D700s venstre side fungerer fint, men valghjulet for opptakshastighet like under er vi litt mindre fornøyde med. Det fungerer i og for seg greit, men vi synes det er et merkelig valg å legge selvutløser og speillås her, slik at de ikke kan brukes sammen med andre funksjoner på samme hjul. Hvis man ikke har snorutløser kan det for eksempel være svært praktisk å kunne benytte speillås samtidig, men det kan man bare glemme her. Vi synes også at dette hjulet er feil sted å gjemme bort bryteren for å velge LiveView, da det er mer plunder enn det bør være. Med forfrosne fingre vil det i det hele tatt være vanskelig å betjene denne bryteren, da man må trykke ned en ganske liten knapp på siden før man kan dreie på hjulet. Begge deler kan være vanskelig om man er en forfrossen fotograf.

Med disse unntakene er vi godt fornøyde med hvordan Nikon har valgt å legge opp betjeningen av kameraet. Knappene er godt og lettfattelig merket, og det er sjelden vi leter uten å finne ut hvilken knapp som gjør hva. Spesielt bra er også dreiebryteren rundt utløserknappen, som gjør tjeneste som blant annet av-/påknapp. Dette er omtrent samme patent som Pentax bruker (selv om de har nedblendingsknapp der Nikon har lysbryter for displayet), og det fungerer svært bra. Det er raskt og enkelt å slå på kameraet uten å måtte skifte grep eller se hva man gjør, og man er klar til skudd på et øyeblikks varsel om man holder kameraet på rette måten. Denne plasseringen av av-/påbryteren gjør det også vanskelig å skru på kameraet ved et ulykkestilfelle, og vi ønsker oss lignende løsninger fra andre produsenter som ikke har det. You know who you are.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Selv om ting som ergonomi og byggekvalitet er viktige sider ved et digitalt speilreflekskamera, vil det aller viktigste til syvende og sist være bildekvaliteten. Likevel, i våre dager er nær sagt alle speilreflekskameraer i stand til å levere god bildekvalitet, og forskjellene mellom dyre kameraer og billige blir mindre og mindre, samt mer og mer spesialiserte. På grunn av sin ekstreme ISO-ytelse og lave støynivå er det imidlertid meget mulig D700 er et unntak fra dette, og på disse områdene av bildekvalitetsvurderingen representerer dette kameraet, sammen med sin storebror D3, en slags paradigmeskifte. En del kameraprodusenter ble tatt på senga av Nikon her, og selv om vi begynner å bli vant til tanken om disse ISO-verdiene (til sammenligning omtalte man for 50 år siden 64 ISO som raskt), er det ennå ingen av Nikons konkurrenter som har kommet med noe lignende, selv om også disse forbedrer seg på dette området.

Bildekvalitet
Vurdering:

På lav ISO er bildekvaliteten D700 kan tilby god - faktisk meget god - men noe annet var heller ikke å forvente. 12 megapiksler er etterhvert ganske vanlig på fullformatkameraer, og all ære til Nikon for ikke å ha latt seg friste til å øke megapikselantallet ytterligere, men det er grenser for hvor god detaljoppløsning man kan få med en slik sensorbrikke, og vi mistenker at D700 ligger tett opptil denne grensen.

JPG-filene fremstår som noe bløte rett ut av kameraet, men med forsiktig oppskarping eller behandling av RAW-filene blir det straks bedre. De fleste D700-brukere vil neppe ha problemer med etterbehandling av filene, og oppskarpingen av JPG-filene kan også fininstilles i kameraet, så at JPG-filene er litt uskarpe i utgangspunktet ser vi ikke på som noe stort problem. Det er faktisk ganske vanlig på kameraer i entusiastklassen og over.

Sony A700, JPG	Nikon D700, JPG	Olympus E-3, JPG

Nikon D300, JPG	Pentax K20D, JPG	Canon EOS 40D, JPG

Detaljnivået på D700 er helt i toppsjiktet, og gir gamle kjemper som Canon EOS 5D forholdsvis stiv konkurranse. Det er også merkbart bedre detaljoppløsning på D700 enn lillebror D300, selv om forskjellen ikke er stor, men det er også et lite hakk opp til Pentax K20D med sine 15 megapiksler. Megapiksler er absolutt ikke alt, men så lenge bildekvaliteten ellers er god, vil de øke detaljgjengivelsen.

Sony A700, RAW	Nikon D700, RAW	Olympus E-3, RAW

Nikon D300, RAW	Pentax K20D, RAW	Canon EOS 40D, RAW

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

2225 er et meget godt resultat for Nikon D700, og uten ytterligere oppskarping holder det etter vår skala til utskrifter tett oppunder filmposterstørrelse, noe som vel neppe kan sies å være vanlig utskriftsstørrelse i de tusen hjem.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling. Teoretisk maksimum for D700 er ca 2550.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Dersom vi etterbehandler bildene optimalt mht oppskarping vil resultatene bli omtrent som følger, noe som atter en gang er svært gode nyheter for D700-eiere. D700 legger seg klart øverst i klassen, men Pentax K20D får her for god uttelling fra sine 15 megapiksler til at D700 klarer å konkurrere med det. Likevel, D700 presterer fremragende her, og bildekvaliteten er etter våre målinger så langt helt i toppen. Dette er nok så nært som det er mulig å komme perfekt utnyttelse av 12 megapikslers oppløsning, med dagens teknologi.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Ser vi på sineutsnittet vårt, hvor oppløsningsevnen måles i antall hundre linjer per bildehøyde, legger D700 seg helt i tet også her. Hvilket av de ni kameraene som kommer best ut er vanskelig å anslå, men at det er 5D og K20D som deler pallen med D700 er det ingen tvil om. De legger seg alle sammen rundt 29-30, med Canon EOS 450D overraskende nok på en god fjerdeplass med 28. Sist i dette feltet kommer Olympus E-3 med noe rundt 24.

Sony A350	Nikon D700	Canon EOS 40D

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Nikon D300

Sony A700	Canon EOS 450D	Olympus E-3

I praksis vil disse forskjellene i oppløsningsevne ikke ha noe å si ved normalt bruk av kamera og dets bildefiler. Oppløsning og detaljgjengivelse blir først kritisk dersom man skal enten ha store forstørrelser av bildene, eller kun benytte et lite utsnitt av dem.

I praktisk og dagligdags bruk vil forskjellen i bildekvalitet mellom D700 og sammenligningskameraene være forholdsvis liten. Der D700 virkelig skinner hva bildekvalitet angår, er når lysforholdene blir så dårlige at andre kameraer pakker sammen og går hjem med hodet senket.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Når det gjelder bildestøy på høye ISO-verdier er det Canons 5D som har vært kongen på haugen i noen år nå, og selv Nikon D300 fikk konkurranse fra denne tre år gamle oldingen. 5D må nå imidlertid se seg grundig slått - feid av banen, faktisk - av D700, akkurat som alle andre kameraer vi noensinne har testet må det. 1600-ISO-bildene fra D700 er så støyfrie at vi holder på å miste kontinensen alle mann her på kontoret, og gamle sikleskader er slått opp i fleng. I det hele tatt presterer Nikons D700 like bra på 1600 som mange andre kameraer gjør på 100 ISO - om ikke enda bedre! Sjelden har det vært så tett mellom de vantro blikkene her i Akam-redaksjonen som etter at vi fikk D700 til test. Jøssenam!

1600 ISO:

Canon EOS 5D	Nikon D700	Canon EOS 40D

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

På 3200 ISO er kvaliteten gått merkbart ned, men ikke på langt nær nok til å ta igjen konkurrentenes støynivå. Også her er D700 flere divisjoner bedre enn konkurrentene, som nå begynner å få alvorlige problemer med selvtilliten. En slik bildekvalitet som dette på hele 3200 ISO er intet mindre enn spektakulært, revolusjonerende og veldig veldig gøy. Bare tenk på alle mulighetene som brått har åpenbart seg med dette!

3200 ISO:

Canon EOS 5D	Nikon D700	Canon EOS 40D

Sony A700	Pentax K20D	Nikon D300

På 6400 ISO er D700s bildekvalitet best beskrevet som grei nok, noe som i og for seg er spektakulært i seg selv. Konkurrentene ser nemlig passelig surrealistiske ut i sammenligning, og bildekvaliteten på sammenligningskameraene kan ved denne ISO-verdien best beskrives som grisete. Det kan bildene fra D700 også - på tilsvarende 25600 ISO.

6400 ISO etc:

Sony A700, 6400 ISO	Pentax K20D, 6400 ISO	Nikon D300, 6400 ISO

Nikon D700, 6400 ISO	Nikon D700, 12800 ISO	Nikon D700, 25600 ISO

Hva kan man si om ISO-verdier og bildekvalitet som dette, annet enn at det er meget, meget, meget bra? Ingen konkurrenter er i skrivende stund engang i nærheten av å kunne tilby noe lignende, selv om også de gjør betydelige fremskritt på dette området. D700s bildekvalitet er god helt opp til 3200 ISO eller kanskje til og med 6400 ISO, avhengig av hvilke krav man har, og selv om den synker merkbart etter 6400 er den fremdeles brukbar i enkelte sammenhenger helt opp til avsindige 25600 ISO! For avistrykk i svart-hvitt, for eksempel, vil 25600 være helt OK, selv for helsides oppslag, og det er ganske enkelt utrolig.

Også våre målinger og utendørsbilder tyder på at Nikon D700 er i en fullstendig egen klasse når man ser på bildestøy.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På dette området er Nikon D700s resultater helt ordinære. Det har en kraftig hvitbalansefeil under svært vanskelige forhold, men ikke mer enn andre kameraer, og under normale forhold er det ingen ting å si på kameraets hvitbalanse.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Nikon D700 i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Ved lave ISO-verdier er D700s fargegjengivelse helt ordinær og ingen ting å rope hurra for. Den er heller ikke spesielt dårlig, for den saks skyld, men der kameraet utmerker seg er atter en gang ved høye ISO-verdier. De fleste andre kameraer vil spore mer og mer av fargemessig, jo høyere ISO-verdiene blir, mens D700 er rene Duracellkaninen på dette området. Det bare går og går og går, uten at fargene sklir helt ut på noe som helst punkt. Selv på 25600 ISO er fargene noenlunde under kontroll, selv om de her selvsagt er merkbart dårligere og mindre nøyaktige enn ved lavere ISO-verdier.

Sånn generelt tenderer D700 mot gulgrønt, orange og rødt, men ikke slik at det er skjemmende for bildekvaliteten. Det utnytter AdobeRGB-fargerommet bra, men ikke fullt like godt som vi har sett fra enkelte andre kameraer, som Canon EOS 40D. Det har likevel en langt bedre fargegjengivelse enn enkelte konkurrenter som for eksempel Pentax K20D.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På nesten alle ISO-verdier skårer D700 ved høy støytoleranse ikke overraskende himmelhøyt over de fleste konkurrentene. 5D som tidligere stod for noe av det beste vi har målt, klarer først å holde følge fra rundt 1000 ISO og opp. D700 yter simpelthen enormt mye bedre enn alle andre, med unntak av Nikons egen D300, og da pussig nok kun ved 200 ISO.

Vi har lenge vært småskeptiske til slike funksjoner som Nikons Active D-Lighting, da man ved å lysne undereksponerte områder i bildet i etterkant samtidig vil øke støynivået på de aktuelle stedene betraktelig, men D700 har så ekstremt bra dynamisk omfang og støynivå på høye ISO-verdier at vi faktisk tror denne funksjonen kan ha noe for seg på dette kameraet. Desverre er vi enda ikke overbevist om det på de modellene der den trengs aller mest, dvs på nybegynnerkameraene som D40x og D60 - i alle fall ikke inntil de får lignende sensorteknologi som D700 er utstyrt med.

Ser vi på lav støytoleranse så kniver også her D300 og D700 om tetplasseringen, men D300 må gi tapt for D700 rundt 250 ISO, og derfra og ut er det D700 som er kongen, selv om Canon EOS 5D presterer omtrent det samme ved ISO 3200. Kort oppsummert føler vi at vi har våre ord i behold når vi sier at Nikons D700 har et dynamisk omfang som ligger ett til to blendettrinn over de fleste av konkurrentene, og det imponerer oss. Mye.

Side 6: Oppsummering

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Bygget som en stridsvogn og værtettinger nesten over alt. Svært bra byggekvalitet, men batteriluken er som vanlig en opplagt svakhet.

Batteri:

Svært god batterikapasitet, og en meget bra batterimåler som også angir kvaliteten på batteriet. Eneste skår i gleden er at Nikon gjør alt de kan for å hindre bruk av tredjepartsbatterier.

Skjerm og søker:

Stor og skarp skjerm, og ditto søker. Absolutt noe av det beste på markedet, men likevel ikke helt på høyde med proffsegmentet.

Funksjoner:

Alt du trenger og mere til. Dette kameraet har nesten FOR mange funksjoner.

Autofokus:

Ikke lynrask autofokus, men mer enn rask nok for de fleste, og i tillegg svært presis. Jakter sjelden etter fokus.

Hurtighet:

Ikke fullt så raskt som D300, men likevel ikke akkurat en sinke. Opptakstempoet kan økes ved hjelp av ekstra vertikalgrep.

Betjening/brukervennlighet:

Litt gammeldags menysystem som tydelig er utviklet med tanke på kameraer med færre funksjoner og muligheter enn D700. Kan virke skremmende og/eller forvirrende for nybegynnere, men så er heller ikke dette et nybegynnerkamera. Er du nybegynner som har kjøpt et D700 som forvirrer deg, har du bare deg selv å skylde på.

Bildekvalitet:

Wow! Å kalle bildekvaliteten jevnt god er en underdrivelse av dimensjoner. D700 spenner på dette området fra svært god til hakesleppende fantastisk. Best på markedet, eller like i nærheten, på nesten alle aspekter av bildekvalitet.

Konklusjon:

Siden vi i vår test av D300 omtalte det kameraet som en vinner var det faktisk vanskelig å finne en passende overskrift til testen av D700, for i det store og hele er D700 faktisk enda litt bedre enn D300. De få manglene D300 hadde er blitt utbedret, og D700 fremstår som det mest komplette og beste speilreflekskameraet på markedet i dag, etter vår mening inkludert D3 (hovedsaklig pga størrelse og vekt). Så mye mer er det vel egentlig ikke å si om D700. Det er et fantastisk kamera, og bekrefter bare inntrykket vårt av at Nikon virkelig har vind i seilene hva angår speilrefleks for tiden. Det blir spennende å se hva Nikon finner på for å beholde sin nyfunne posisjon, og hva konkurrentene finner på for å ta den fra dem. Som enkelte av folka i Nikon Norge har nevnt for oss ved flere anledninger: "Det er kameraer som dette som gjør det gøy å være ansatt i Nikon". Det har vi ingen problemer med å tro på.

Nikon D700 får ikke overraskende en svært velfortjent "Akam Anbefaler". Og det med et bredt glis.