Side 1: Overblikk

Nikon har med D3x sluppet sitt hittil beste speilreflekskamera, og det sier ikke så rent lite. Nikons historie på speilrefleksfronten er lang og begivenhetsrik, og de har begått noen av de beste kameraene i sin tid, opp gjennom tidene. Med D3x har de nok en gang satt merker etter seg i utstyrshistorien.

Nikon D3x ble lansert i desember i fjor, og med det tok endelig Nikon steget som bragte dem tilbake på nivå med erkekonkurrenten Canon, som halvannet år tidligere hadde sluppet sitt flaggskip med over 20 megapiksler, nemlig EOS 1DS Mark III. Men klarte Nikon samtidig å passere rivalen?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Nikon D3x er bygget som en stridsvogn, som seg hør og bør for et proffkamera i prisklasse liten bil. Det er bunnsolid bygget, og som en konsekvens av det er det også tungt. Bare kamerahuset veier ikke langt fra halvannet kilo, og med litt gromoptikk påmontert blir det fort litt å bære på.

Kameraet oser imidlertid av kvalitet, og batteriløsningen er intet unntak denne gangen, snarere tvert imot. Batteriytelsen er den beste vi noensinne har sett, og med et nærmest evigvarende batteri ser vi oss for bare andre gang i Akams historie nødt til å gi et kamera full karakterpott for noe som helst.

Full pott blir det ikke for søker og skjerm, men det er ikke langt i fra. Selv om søkeren og skjermen ikke er de beste vi har sett, er de så definitivt i proffklassen også de, og forskjellen mellom dem og klassens beste er i praksis uvesentlig. I tillegg er informasjonsmengden D3x tilbyr imponerende, via sine tre ulike skjermer, samt søkerdisplayet.

I bruk

Nikon D3x har et vell av tilpasningsmuligheter og funksjoner, og også her er det mer enn tydelig at dette er et kamera tiltenkt profesjonelle brukere. Her finnes nesten alt hva man kan tenke seg av funksjoner og innstillinger, og på funksjonsfronten fremstår D3x som ganske så gjennomtenkt. Med noen unntak, riktignok. For eksempel savner vi en automatisk støvfjerningsfunksjon, og mulighet for videoopptak glimrer også med sitt fravær. I tillegg er LiveView-funksjonen noe mangelfull, og vi har vanskeligheter med å forstå hvorfor Nikon på et kamera som D3x har valgt å gjøre det umulig å benytte LiveView og/eller speillåsen samtidig som man bruker selvutløser.

Selv om autofokusen er imponerende presis og rask, er det ikke hastighet D3x først og fremst er ment for. Opptakstempoet er bra, men er likevel ganske langt unna markedets raskeste kameraer, mye takket være de store filene kameraet leverer. Dette gjelder spesielt opptak i 14-bits RAW. På den annen side vil hastigheten øke betydelig dersom man benytter DX-optikk, men da vil oppløsningen gå tilsvarende ned.

Brukervennligheten er også på plass, men selv om D3x kan skilte med et innebygget hjelpesystem og Nikons klassiske betjening og menyer, er D3x ganske langt fra noe nybegynnerkamera. Det er lett å gå seg vill i menyesystemet om man ikke kjenner til Nikons måte å gjøre ting på fra før, men dersom man har lært seg dette kan D3x betjenes og tilpasses på et utall ulike måter, alt etter fotografens eget ønske.

Bildekvalitet

I likhet med Sonys A900 er D3x utstyrt med hele 24 megapiksler på en fullformatbrikke, og detaljgjengivelsen på lave ISO-verdier er dermed svært svært god. I motsetning til A900 klarer imidlertid D3x til en viss grad å levere også når ISO-verdiene begynner å bli høye, selv om D3x på dette området ikke er kongen på haugen.

D3x er imidlertid kongen på haugen når det gjelder svært mange aspekter som inngår i det vi samlet omtaler som bildekvalitet, og spesielt på lav ISO er det få eller ingen som kan hamle opp med Nikons nye flaggskip.

D3x har på lav ISO den beste detalgjengivelsen vi hittil har sett, og det samme gjelder dets evne til å gjengi flest mulig ulike intensitetsnivåer mellom helt svart og helt hvitt. I begge tilfeller holdt D3x på å sprenge vår skala, og selv om ikke fargegjengivelsen var i samme klasse, så har Nikon D3x også her et stort fortrinn fremfor mange andre, nemlig at fargegjengivelsen varierer svært lite med varierende ISO. Proffe fotografer vil dermed vite hva de kan vente seg av kameraets fargegjengivelse, og dermed kompensere og justere på annet vis.

Oppsummering

		Enorm batterikapasitet!		Mangler videoopptak
		Suveren detaljgjengivelse på lav ISO!		Ingen automatisk støvfjerning
		Fremragende dynamisk omfang på lav ISO		Tregt ved 14-bits RAW
		Svært god søker og skjerm		MEGET høy pris!
		Kan benytte DX-objektiver		Noe begrenset LiveView
		God byggekvalitet og ergonomi		Ikke selvutløser og speillås samtidig

Konklusjon

Nikon D3x er utvilsomt det mest avanserte kameraet Akam noensinne har testet, og sannsynligvis også det beste. Joda, det kan slås på mange områder, men aldri på flere områder av samme kamera, så som helhet er det D3x som tilbyr det meste av det beste av det som finnes på markedet i dag. Dets ulike sider og egenskaper spenner fra "meget bra" og oppover, og hva angår batteriløsningen så har vi problemer med å ikke bare se hvordan den kan forbedres, men også at det i det hele tatt er noe vits i å forbedre den.

Bildekvaliteten er fremragende på de fleste punkter, og er helt i toppen på det aller meste, selv om vi vil si det finnes bedre alternativer enn D3x dersom ekstreme ISO-verdier og høyt opptakstempo er ting du ofte har bruk for. Alt i alt er imildertid D3x uansett noe av det råeste vi har vært ute for, noe også vår nye utmerkelse, spesiallaget for dette kamerat, vitner om. Det finnes imidlertid et skår i gleden, og det er prisen Nikon vil ha for herligheten. Slike priser som dette kunne Canon under tvil tillate seg å kreve for et kamera for halvannet år siden, da de var eneste på markedet med en speilrefleks på dette nivået, men siden dengang har D3x og Canon EOS 1Ds Mark III i form av Sony A900 og Canon EOS 5D Mark II fått to konkurrenter som hver koster en tredel og som tilbyr 95% av det samme. Å kreve mellom 60 og 70 tusenlapper for et kamera vil dermed ligne farlig mye på å prise seg ut av markedet, for riktig SÅ overlegent bra er ikke D3x. Men det er bra. Råbra, faktisk.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Nikon D3x med konkurrentene her.

En stor takk til Japan Photo i Akersgata for velvillig utlån av AF-D 85 mm f1.4.

Side 2: Fysisk

Fysisk

D3x er Nikons absolutte toppmodell, og dermed kan vi forvente at det har en byggekvalitet som reflekterer det, noen den gjør i spader. Det første man legger merke til er at kameraet ikke akkurat er noen småtass. Som diagrammet viser har det en matchvekt på tett innpå halvannet kilo, inklusive batteri og minnekort. Klart til kamp, utstyrt med en AF-S Nikkor 24-70mm f/2.8G ED i tillegg, veier det ikke langt fra heftige 2,4 kg! Man skal ha armstyrke for å bruke dette kameraet intensivt i noen dager, med andre ord.

Som de fleste andre kamerahus i denne klassen har D3x innebygget vertikalgrep, og man har dermed ikke muligheten til å kutte ned på vekten ved å la vertikalgrepet bli liggende igjen hjemme, slik man har med en del andre kameraer. Til gjengjeld er D3x bygget som den stridsvognen det ser ut som, og vi ser ikke bort i fra at dette kameraet utmerket godt kan benyttes til å hamre inn spiker og fungere like fint etterpå. Vi anbefaler imidlertid å ikke gjøre dette, da skraper og hakk etter slik bruk vil redusere bruktverdien unødig.

Kamerahus
Vurdering:

D3x er som sagt bygget som en stridsvogn. Vi har ikke testet dets motstandsdyktighet mot slag (eller spark for den saks skyld) eller vann - det er kameraet ALT for dyrt til at Nikon vil tillate oss å gjøre - men Nikon har laaaang erfaring i å bygge solide kameraer, så akkurat på dette området har vi ikke noen større problemer med å ta dem på deres ord.

Som bildet over viser er D3x bygget i en magnesiumlegering som gjør det svært solid. Selve kamerahuset er praktisk talt identisk med D3, som igjen er basert på D2-serien. Gjenkjennelsesfaktoren er så absolutt til stede for de som har brukt et proffnivåkamera fra Nikon før, og tilvenningsperioden bør ikke være lang.

Værtettinger er også på plass, så D3x bør tåle ganske røff behandling.

Ikke uventet har vi lite å klage på når det gjelder D3x' kamerahus. Det er stort og tungt, javel, men det er også konkurrentene i denne klassen, og er dermed ikke noe vi synes vi kan trekke for. Snarere tvert imot, for mange, siden et tungt kamera er langt lettere å holde stille. Da får det heller våge seg at man blir sliten i armen etter en lang dag på fotooppdrag. Perfekt er det imidlertid heller ikke, så toppkarakteren uteblir atter en gang, men D3x kommer nært - svært nært. Det har det meste man skulle kunne ønske seg, og det eneste vi har å pirke på er småting, som for eksempel at Nikon har vært smarte nok til å gi USB-kontakten eget gummideksel, men samtidig har samlet tre andre kontakter under ett og samme deksel. Benytter man ene kontakten under røffe forhold risikerer man at skitt og fukt samler seg i de andre kontaktene, siden dekselet da er åpent og plugghullene da er ubeskyttet. Vi synes også at festet som holder disse dekslene fast i kamerahuset når de er åpne er litt i spinkleste laget. Likevel, dette er flisespikkeri, og summa summarum er Nikon D3x et gjennomdesignet proffhus som drar veksler på Nikons svært lange og dyptgående erfaring innen feltet.

Mange forventer nok at vi skal klage på Nikons batteriluke også på D3x, som vi ofte gjør på deres rimeligere kameraer, men dengang ei. Med D3x har Nikon benyttet en helt annen løsning, som er langt mer solid og sikker. Som bildet viser består den av selve batteriet og en løs luke som festes i batteriets ene ende. Skulle man miste eller ødelegge luken vil kameraet fremdeles fungere, men batteriet vil da svært lett falle ut av kameraet, så batteriet må i slike tilfeller kiles fast med noe. Når vi ikke velger å trekke noe for dette, er det fordi vi anser sannsynligheten for at D3x-eiere har to eller flere batterier som høy. Man vil da kunne bruke det ene lokket på begge batteriene. Veiledende pris på ekstra lokk er kr 140,- i følge Nikon Norge, så det er ikke akkurat noen stor utgift å ha et lokk per batteri.

Batteri
Vurdering:

Batteriet til D3x har en enorm kapasitet. Riktignok har det hele 2500 mAh på 11,1 volt, men å dra ut 4400 bilder av det per lading, etter CIPA-standarden, er likevel en bragd. Det er nesten fire og en halv gang så mye som det beste vi noensinne har testet (dødt løp mellom Canon 20D, Nikon D300 og Nikon D700) og dobbelt så mye som nærmeste konkurrent (Canon EOS 1D Mark III, som vi ikke har testet).

Laderen har plass til to batterier, men kan ikke lade dem begge to samtidig. Den vil imidlertid skifte fra det ene batteriet til det andre når det første er ferdig ladet, så man kan likevel legge seg om kvelden og stå opp til dobbelt sett ferdigladete batterier når man er på fototur. Batteriladeren kan også settes til å kalibrere batteriene om cellene i hvert batteri skulle komme ut av synk. Det tar en del timer, men at man slipper å avskrive batteriene og kjøpe nye om uhellet skulle være ute, er absolutt positivt.

Alt i alt er vi dødsimponert over Nikons batteriløsning på D3x. Det oser av profesjonell kvalitet, og vi har vanskelig for å se hvordan det kan forbedres, og hva det i så fall skulle være. Vi håper filosofien bak og en del av disse løsningene finner veien ned til Nikons rimeligere speilreflekser, for Nikon D3x får ikke mindre enn fem stjerner av oss for sin utmerkede batteriløsning, med en direkte sinnsvak kapasitet. Bravo, Nikon!

Skjerm og søker
Vurdering:

At D3x er et proffkamera til fingerspissene merkes også på søker og skjerm. Førstnevnte er ørlite granne større enn Canon EOS 5D Mark II, men et hakk mindre enn de mer realistiske konkurrentene Sony A900 og Canon EOS 1Ds Mark III, som er best i klassen.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera. D3x har 0,7x søkerforstørrelse og 100% dekning.

Et simulert søkerbilde ser slik ut:

Mer detaljert vil søkerinfoen på høyre side vise over- og undereksponering samt bracketing, mens informasjonsdisplayet i bunnen av søkerbildet viser, fra venstre mot høyre, fokusindikator, valgt lysmålertype, lås for henholdsvis autoeksponering (over) og blits (under). Deretter vises eksponeringsmodus, samt lukkertidslås og blitssynkronisering, og videre angis selve lukkertiden til høyre for det igjen. Videre mot høyre vises så ikon for blenderlås foran angivelsen av selve blendertallet. Ikonet for auto ISO eller ISO-verdi er neste, etterfulgt av sifrene for visning av selve ISO-verdien. Deretter følger batteriindikator, etterfulgt av sifre for visning av bildeantall. K-tegnet til høyre angir over tusen bilder igjen, og helt til slutt har man blitsikonet helt til høyre.

D3x har til sammen 51 fokuspunkter som kan konfigureres på ulike måter, som vist nedenfor.

Skjermen på Nikon D3x er av samme type som de beste som finnes på markedet, med totalt 922000 bildepunkter, det vil si VGA-oppløsning i hver av de tre primærfargene. Dette er ikke lenger spesielt unikt, og det er egentlig en selvfølge at et nytt og moderne speilreflekskamera i denne klassen er utstyrt med nettopp denne skjermen. Det er her vi ser alderen til Canons tilsvarende toppmodell, 1Ds Mark III, som har en skjerm som er like stor (og større skjerm er det vel knapt plass til på et speilreflekskamera) men har bare en tredel så høy oppløsning. Likevel, hovedforskjellene mellom skjermen på D3x og andre kameraer finner vi hovedsaklig på andre områder, bokstavlig talt. Nikon D3x har nemlig hele tre forskjellige skjermer, hvorav to er monokrome og kun tiltenkt visning av ulike innstillinger og parametre.

Det betyr imidlertid ikke at ikke også hovedskjermen kan vise denslags. Et lett trykk på INFO-knappen når kameraet er påslått og i klar-modus, vil gi en skjerm som ligner på den nedenfor. Når kameraet (gjennom objektivet) registrerer at lysforholdene endrer seg, vil det automatisk tilpasse skjermvisningen deretter. Før musen over bildet nedenfor for å se forskjellen.

Under hovedskjermen finner man den minste av de to monokromskjermene, som hovedsakling angir ting som har med bildekvalitetsinnstillinger å gjøre, som ISO, hvitbalanse, og så videre. Informasjon om bracketing og hvordan bildene lagres på minnekortene finner man også her.

På skjermen på toppen av kameraet, til høyre for søkerhuset, vil man finne informasjon som har med mer fotograferingsrelevante ting å gjøre, som eksponeringsmodus, lukkertid og blenderverdi, samt ymse andre innstillinger. Dette displayet overlapper litt med den mindre på baksiden, men ikke mye, og man blir forholdsvis raskt vant til hva som finnes hvor.

På av-/påbryteren finner man også bryteren for displaylys, og begge de to småskjermene er utstyrt med dette.

Alt i alt er skjerm og søker svært svært bra, men ikke så bra at det blir toppkarakter også her. D3x mangler artikulert skjerm, og søkeren ser vi også forbedringspotensiale i - selv om den er svært bra er den likevel ikke fullt så bra som noen av konkurrentene.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Funksjoner har D3x naturlig nok i bøtter og spann, som det toppkameraet det er. Skal vi gjennomgå dem alle her vil vi aldri bli ferdig med testen, så vi nøyer oss med å oppsummere de som utmerker seg positivt og (om noen) negativt.

Det første vi legger merke til er at Nikon ikke har gått i samme fella som Sony gjorde med A900, hva angår minnekortplassene. D3x vil automatisk skifte fra ene minnekortet til det andre når det første fjernes eller blir fullt, og dersom man har satt kameraet til å lagre RAW på ene kortet og JPG på andre, vil det lagre begge deler på det gjenværende kortet når man fjerner ett av dem.

Også auto-ISO-funksjonen er forbedret i forhold til A900, og på D3x man man fritt velge høyeste ISO-verdi kameraet skal benytte, i hele trinn, fra ISO 200 og oppover. Man kan samtidig sette minimum lukkerhastighet, noe som nok vil bidra til at også de profesjonelle brukerne som D3x tross alt er myntet på vil vurdere å bruke denne funksjonen. Hvorvidt dette er en bedre eller verre løsning enn den i Canons EOS 5D Mark II, hvor kameraet automatisk forsøker å unngå lukkertider over 1/brennvidden, får være opp til en selv.

Nikon D3x har så mange funksjoner og muligheter at det nesten er for mye av det gode. Flere ganger under testen trodde vi at vi hadde funnet en mangel eller noe vi savnet, bare for å finne det i menyene da vi dobbeltsjekket. Det har nesten det som finnes kan av funksjoner og innstillingsmuligheter, men nettopp på grunn av det enorme antallet kan det være vanskelig å finne nettopp den funksjonen man til enhver tid trenger. Dette er imidlertid et forholdsvis lite problem, hovedsaklig på grunn av en annen funksjon, nemlig muligheten til å definere egne menyer og valg. Er man noenlunde bevisst på sitt eget bruksmønster kan man stille kameraet inn noenlunde slik man selv synes er best, for så å legge de alternativene man oftest endrer på på en egendefinert meny. D3x har i tillegg til den vanlige My Menu muligheten til å lagre fire forskjellige såkalte "Shooting menu banks", slik at man kan lage egne menysamlinger tilpasset ulike situasjoner og bruksområder. Med et enkelt grep kan man for eksempel skifte fra sin forhåndsdefinerte menysamling for studiobruk til en annen som er tilpasset ens bruksmønster ute i felten.

Til syvende og sist er det ikke mye vi savner hos D3x på funksjonsfronten, men det finnes en og annen Nikon-særegenhet som vi har problemer med å forstå. En av disse er Nikons tendens til å sette valgene for selvutløser og speillås på samme hjul, slik at de ikke kan benyttes samtidig. Det er et forholdsvis lite viktig, men ikke desto mindre noe merkelig valg, som kanskje hadde vært mer forståelig på billigere modeller enn dette. Men på D3x, som er så tvers igjennom fleksibelt at det halve kunne vært nok, synes vi det er litt lite gjennomtenkt.

Andre ting vi savner er mulighet for videoopptak og en innebygget støvfjerningsfunksjon. At førstnevnte ikke er tatt med på D3x har vi en viss forståelse for, men at man har valgt å ikke gi kameraet en eller annen form for automatisk støvfjerningsmekanisme slår oss som litt merkelig. Alt i alt er det imidlertid lite annet enn dette å savne hos Nikon D3x, og leter man godt nok finner man funksjoner man ikke visste man trengte. De fleste vil man heller aldri utvikle et behov for, men noe av det man betaler for når man kjøper et D3x, er nettopp vissheten om at de er der, om behovet skulle innfinne seg.

Autofokus
Vurdering:

Nedenfor kan du se videoklipp av Nikon D3x med to forskjellige objektiver, og sammenligne autofokushastigheten på begge. Første objektiv er et Nikkor AF 50mm f/1.4D som benytter fokusmotoren i kamerahuset, og det neste er et Nikkor AF-S 28-70mm f/2.8D IF-ED som har egen innebygget fokusmotor. Deretter kan du sammenligne med Sony A900 med henholdvis Sony SAL-2470Z Carl Zeiss Vario-Sonnar T* 24-70mm F2.8 ZA SSM og Sony SAL-85F14CZ 85mm F1.4 ZA Planar T* . Alle fokuserer fra ene enden av sitt fokusområde til den andre, og tilbake igjen, tre ganger.

Autofokusen på D3x er imponerende rask, uansett hvilken fokusmotor man benytter. Begge objektivene fokuserer fra nærgrensen til uendelig og tilbake på like over ett sekund, noe som er meget bra. Autofokusen oppleves også som meget presis og nøyaktig, og vi slet med å fremprovosere jaging etter fokus.

Hurtighet
Vurdering:

Nikon D3x er ikke laget først og fremst for hastighet - er det det som er det viktigste for deg er det D3 du bør vurdere - men det er langt fra noen sinke likevel. 5 bilder i sekundet er toppfarten i følge Nikon, noe som absolutt er akseptabelt i de fleste generelle situasjoner.

Fem bilder i sekundet klarte D3x jammen meg også, og det så nøyaktig at man kunne stille klokken etter det. Ikke et hundredels sekund avvik på fire-fem sekunder, noe som får oss til å tro at kameraet nok kunne klart litt mer, og at begrensningen på nøyaktig fem bilder i sekundet er kunstig. Uansett klarte D3x å opprettholde toppfarten mens vi tok RAW-bilder i omtrent fire og et halvt sekund, og deretter gikk hastigheten ned til omtrent 1,2 bilder per sekund. Snitthastigheten på RAW-opptak var over 10 sekunder på 2,9 bilder i sekundet, og over 30 sekunder var den 1,7 bilder i sekundet. RAW-hastigheten til D3x er faktisk best i klassen, men ikke med stor margin, akkurat.

På JPG-opptak gikk hastigheten noe opp, eller sagt mer nøyaktig, D3x klarte å opprettholde hastigheten litt lengre enn med RAW. 31 bilder på 10 sekunder ble resultatet, og snitthastigheten over 30 sekunder ble 2,1 bilder per sekund. Dette skyldes nok hovedsakling at JPG-filene er mindre og dermed raskere å skrive til minnekortet og gjøre plass i bufferminnet. Det er forresten verdt å nevne at D3x har en (kunstig) grense på maksimalt 130 bilder per serie, det vil si at man etter å ha tatt 130 bilder i ett opptak må slippe utløserknappen og trykke den ned igjen for å få tatt flere. Vi vet ikke helt hva som er årsaken til dette, og synes vel det er en smule rart, men vi tviler samtidig på at dette vil bli noe problem for de aller fleste. Grensen kan forresten stilles ned til hva man vil fra 130 til 1, men ikke opp. En knepen seier i RAW til tross, i forhold til konkurrentene klarer D3x ikke å holde følge i JPG, hva hastighet angår. Ikke uventet, siden kameraet som sagt ikke er med til å være noe fartsfantom. Sett for seg selv er hastigheten helt grei den.

Vi testet også hastigheten på enkelte andre innstillinger, og når man tar RAW og JPG samtidig presterte D3x ikke så veldig forskjellig fra normalen. Toppfarten på 5 bilder i sekundet ble opprettholdt i like under 4 sekunder, og deretter lå den på like under ett bilde per sekund. 24 bilder på 10 sekunder klarte det, og 41 bilder på 30 sekunder. Sistnevnte gir et snitt på 1,4 bilder i sekundet. Mange av Nikons andre speilreflekskameraer blir ganske mye tregere enn normalt når man aktiverer Active D-Lighting, men det var ikke tilfellet med D3x, og hastigheten her ble omtrent som med RAW+JPG, det vil si 23 bilder på 10 sekunder og 36 på 30 sekunder.

Alt dette forutsetter imidlertid at man har satt D3x til å ta opp RAW-filene i 12 bits per fargekanal, men i likhet med konkurrentene fra Canon kan D3x også ta opp 14-bits RAW-filer. dette kan ha sine fordeler med tanke på dynamisk omfang (noe vi ser nærmere på på side 5), men det vil samtidig gå kraftig ut over D3xs opptakshastighet. Med 14-bits RAW-filer klarte nemlig D3x bare to bilder i sekundet, men fordi bufferen er like stor og filene ikke tar vesentlig større plass, holder det den hastigheten lengre enn ved 12-bits RAW-filer. Hastigheten på to bilder per sekund ble opprettholdt i ni sekunder, men da var det også stopp, og hastigheten gikk ned til omkring et halvt bilde i sekundet.

Nikon D3x har to moduser for filoverføring, og vi testet dem begge to. Med MTP/PTP fikk vi beskjedne 5,1 MB per sekund, mens hastigheten ble mer enn doblet når vi aktiverte Mass Storage-modus. 11,09 MB/sek ble resultatet her, noe som er hederlig, men langt fra Sony, som tradisjonelt har vært kongen på akkurat denne haugen og bare befester sin posisjon med A900s 22,11 MB/sek.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

D3x er så langt fra et nybegynnerkamera som det er mulig å komme, så spesielt brukervennlig for folk som aldri før har tatt i et speilreflekskamera er det ikke. Det krever en del erfaring og kunnskap å få betjent dette kameraet slik det er tiltenkt, men har man det i bunnen, er ikke terskelen så høy. Alle som kjøper et slikt kamera vil uansett ha erfaring med andre og mer eller mindre avanserte kameraer fra før, sannsynligvis fra Nikon de også. Menyer, knapper og ergonomi er klassisk Nikon og har ikke vært vesentlig endret på evigheter, relativt sett, og er en først kjent med Nikons små særegenheter, så kan en stort sett betjene dette kameraet uten noen nevneverdig tilvenningsperiode.

Menysystemet på Nikon D3x er dermed både gammelt og velkjent, og selv om vi langt på vei er enig i Nikons vurdering at gjenkjennelsesfaktoren er langt viktigere enn å med hvert kamera ha et nytt og spesieltilpasset menysystem, så må man være klar over at det kan til tider være en smule tungrodd. Når det er sagt, så har man også mulighet til å definere egne valg, blant annet sin egen meny, noe som hjelpe stort på akkurat dette. Man må også kunne forvente at proffer, som D3x er tiltenkt, vil være i stand til å finne veien i mer kronglete menyer enn 100% grønne nybegynnere.

For dem som mener dette er pirk fra vår side, så har de helt rett. Dette ER pirk. For balansens skyld må vi påpeke ting vi oppfatter som positive såvel som negative, men på D3x er det mye positivt og lite negativt å finne, generelt sett, og de få negative tingene vi finner vil dermed mer eller mindre automatisk være pirk og flisespikkeri. Ta det som en indikasjon på hvor bra kameraet faktisk er.

Hva knapper og brytere angår, så er D3x helt tydelig laget med filosofien om at det meste skal være tigjengelig ved hjelp av knapper, brytere og kommandohjul, så at menyene er en smule infløkte er uansett et svært lite problem. Kamerahuset er også mer enn stort nok til at det høye antallet knapper ikke virker påtrengende og kunstig, og plasseringen av dem er stort sett meget bra. For mange brukere vil det være litt vanskelig å vende seg til å bruke den lille skjermen under hovedskjermen, samt de tilhørende knappene, men dette er en vanesak og det går seg til etter kun kort tid.

Nikons måte å slette bilder på, samt hvordan man formaterer minnekortene, er gode eksempler på knapper som gjør det samme som funksjoner i menyene. Skal man slette et bilde trykker man først en gang på knappen med søppelbøttesymbolet, og så samme knappen en gang til for å bekrefte. Ulempen her er at man bekrefter med samme knappen som man gir sletteinstruksen med, noe som åpner for vådesletting av bilder om man er noe ustø og skjelvende på hånden. På den annen side er det betydelig raskere og enklere enn metodene som benyttes av andre produsenter, og bildefiler kan om nødvendig beskyttes mot sletting, om man skulle være småparanoid. Formatering uten å benytte menyene er imidlertid likevel en bedre implementert løsning, synes vi, og foregår ved at man trykker inn to knapper (søppelbøtte + mode) samtidig og holder dem inne til FOR blinker på toppskjermen. Trykker man da begge knappene en gang til, bekrefter man valget og minnekortene vil bli formatert. Litt mer omstendelig men sikrere for uflaks-sletting av bilder. Lesere som er kjent med Nikons speilreflekskameraer vil også nikke gjenkjennende til dette, for slik er det på nær sagt alle Nikons modeller. Som allerede nevnt, har man først lært seg Nikon-måten, så kan man benytte omtrent alle deres speilreflekser.

Også her har vi imidlertid også funnet noe småplukk å pirke på. Det kan virke som om Nikon har hatt problemer med å bestemme seg for enten en fireveisbryter eller en styrespak, og har endt opp med noe midt i mellom. Det synes vi ikke fungerer optimalt. Spakebryteren (eller brytespaken om du vil) er for glatt og for upresis til at vi helt kan like den. Selv med trening er det lett å trykke feil, og med et kamera tiltenkt proffer som er avhengige av at ting sitter, er det litt skuffende. Da synes vi løsningen på f.eks D90 er langt bedre, og også sannsynligvis billigere.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Nikon D3x er det andre fullformats speilreflekskameraet på markedet som har 24 megapikslers oppløsning (Sony A900 var det første) og det fjerde som har 20 eller mer (Canon var tidligere ute, med 1Ds MkIII og 5D MkII). Mye av konstruksjonen av fullformatbrikken er den samme som på A900, selv om Nikon hardnakket står på at det ikke er snakk om samme brikke, og de leverer på pikselen like store bilder. A900 imponerte oss imidlertid ikke på høye ISO-verdier, men dette er et felt Nikon i det siste har vist at de behersker til det fulle, så hva kan D3x stille med her?

Bildekvalitet
Vurdering:

JPG eller RAW?

Først ser vi på forskjellene i detaljoppløsning på standard JPG (fine) rett fra kameraet, og en minimalt behandlet RAW-fil. Noen av testbildene vi har sett på ble konvertert fra RAW med Adobe Camera RAW v5.3 i RC-utgave, og noen i den helt ferdige utgaven. Vi har imidlertid ikke klart å se noen kvalitetsforskjell i jobben disse to ulike versjonene gjør.

Nikon D3x, Fine JPG	Nikon D3x, RAW

JPG-filene later til å være litt bløtere i skarpheten enn RAW-filene, til tross for at førstnevnte ser ut til å ha fått noe hardere kontrast enn sistnevnte. Fargene er også litt blassere på RAW-filene, noe som tyder på at også fargemetningen er skrudd litt opp på JPG-filene. Alt i alt er JPG-resultatet godkjent, men som vanlig er det noe å tjene på å fininnstille bildekvaliteten i henhold til motivet her, og skal man først ha et så dyrt kamera som dette bør man legge litt innsats i å lære seg hvordan det oppfører seg. Det er - også som vanlig - sannsynligvis enda litt bildekvalitet å tjene på å jobbe med RAW-filene fremfor JPG-filene.

JPG:

Dette til tross, JPG-bildene fra D3x er noe av det beste vi noensinne har sett hva angår detaljgjengivelse, selv om farger og hvitbalanse er noe kaldt og blasst i forhold til hva vi kunne ønske. Sonys A900 har dratt langt til skogs på hvitbalansen, men ligger bra an på detaljgjengivelsen. Likevel, i et celebert felt som dette er konkurransen hard, og vi synes D3x fortjener en knepen førsteplass her, foran Canons bidrag, med A900 på sisteplass. Hadde vi sammenlignet med nær sagt hva som helst annet, hadde resultatet blitt et annet for Sonys vedkommende, men slik er nå engang livet, og forskjellene er også egentlig svært små her. Alle disse fire kameraene leverer svært høy bildekvalitet hva detaljgjengivelse, oppløsning og skarphet angår.

Nikon D3x, Fine JPG	Sony A900, Fine JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, Fine JPG	Canon EOS 5D Mark II, Fine JPG

RAW:

Bildet, unnskyld uttrykket, er mye det samme når vi ser på RAW-resultatene, men bildekvaliteten fra alle de fire kameraene er merkbart forbedret. Alle de fire kameraene får fra en meter eller tos avstand med seg detaljer på hovedkortet som vi måtte gå helt innpå med lupe for å se med det blotte øye. Mengden detaljer som fanges opp er intet mindre enn utrolig, og hadde nok helt tatt pusten fra oss for ikke mange månedene siden.

Nikon D3x, RAW	Sony A900, RAW

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Nikon D700, RAW	Canon EOS 50D, RAW

I motsetning til JPG-filene har vi på RAW også tatt med testbilder fra D700 og EOS 50D, som begge er fremragende kameraer, bare for å vise hvor enorm forskjellen i detaljoppløsning egentlig er.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Resultatet vi får fra våre MTF-målinger på D3x er ikke de beste vi noensinne har målt, men det er ikke langt fra, og uansett betydelig bedre enn konkurrenten fra Sony. Begge Canons modeller med sammenlignbar oppløsning ligger her foran D3x, men det er sannsynligvis et resultat av ulik oppskarping og øvrige signalprosessering i kameraet. Teoretisk max for D3x er her like over 4000, mens det for Canon EOS 1Ds Mark III er ca 3700.

Justerer vi for ulik ideell oppskarping ser vi at D3x ikke uventet tar tronen og har best detaljgjengivelse. Distansen ned til Canons to oppløsningsflaggskip er imidlertid svært liten og sannsynligvis ikke merkbar i praktisk bruk. Forskjellen mellom A900 og D3x er også relativt liten, men vil sannsynligvis være synlig dersom man ser godt etter på pikselnivå.

På grafen nedenfor ser vi på dette med skarphet litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nikon D3x, Fine JPG	Nikon D3x, RAW	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Sony A900, X-fine JPG	Sony A900, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, RAW

Sony A700	Canon EOS 50D	Nikon D700

På sinekartbildene er stort sett konklusjonen den samme, og det er helt på håret at Nikon D3x ikke sprenger skalaen vår. Vi vurderer å sende regning på ny testplansje til Nikon...

Det er interessant her å merke seg at da skalaen ble sprengt sist, da 2000 linjer per bildehøyde var maksimum, var det Canon EOS 350D som var kameraet som gjorde det. Den lineære detaljgjengivelsen er med andre ord omtrent doblet, mens antallet megapiksler siden dengang er tredoblet. Denne økningen i lineær oppløsning er større enn økningen i antall megapiksler skulle tilsi, og vi må derfor konkludere med at økningen i detaljgjengivelse også skyldes andre ting, som forbedret optikk, prosessering og pikselkvalitet.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

Ved 1600 ISO er forskjellen mellom RAW og JPG enda tydeligere, og nå vises det også helt tydelig at Nikon med D3x klarer å få til en langt bedre støyhåndtering enn Sony gjør med samme brikkestørrelse. Vi synes imidlertid at Canons to bidrag her, 1Ds Mark III og 5D Mark II, er helt på høyden med d3x, om ikke ørlite granne foran.

3200 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D700	Pentax K20D

D3x har betydelige mengder støy på 3200 ISO, og støyfjerningen i JPG rett fra kameraet går graftig ut over de minste detaljene. A900 ligger håpløst langt bak i forhold, mens det her er Canon som har erobret tronen med 1Ds MkIII på førsteplass og 5D MkII like foran D3x.

6400 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 5D Mark II, 12800 ISO, RAW	Canon EOS 5D Mark II, 25600 ISO, RAW

På 6400 ISO er resultatet fra D3x ikke pent, og sammenlignes best med 5D Mark IIs resultat fra et sted mellom 12800 og 25600. Denne følsomheten eksisterer kun som en nødløsning, eventuelt av markedsføringshensyn, og man må redusere bildestørrelsen betydelig for at det skal ha noen reell hensikt å benytte den. For avistrykk i sort-hvitt kan det ha en hensikt, men for fotojournalister skulle vi i utgangspunktet egentlig tro D700 eller D3 var mer interessante kamera.

Selv om D3x ikke er kongen på haugen når det gjelder støy og detalgjengivelse på høye ISO-verdier, så er den det - om enn noe knepent - på lave sådanne. Siden Nikon med D700 og D3 tilbyr markedets beste ytelse nettopp på ekstreme ISO-verdier (også det noe knepent), kan de med D3x tillate seg å ikke være markedsleder på akkurat dette punktet, med D3x. Brukere av D3x er nok først og fremst de samme som for A900, det vil si fotografer som har full kontroll over lyset og som som oftest har nok av det. ISO-ytelse er dermed ganske klart underordnet og ikke høyt prioritert av Nikon. Det holder da at de regelrett banke sin eneste 24-megapikselskonkurrent på dette feltet, A900. Og som vi sa i testen av nettopp det kameraet: Oppløsningen og detaljgjengivelsen er RÅ!

Nedenfor har vi sammenlignet ca samme utsnitt av blå himmel, tatt med D3x på ulike ISO-verdier. Blå himmel tilsvarer omtrent 18% grå og er derfor en god måte å sammenligne bildestøy i mellomtonene på.

Vi har selvsagt også målt støynivået på testkameraene i vår testlab, og resultatet av det ser du her, ved å føre muspilen over de ulike kameranavnene. Rødt, grønt og blått viser her fargestøy i de korresponderende fargene, mens gul kurve angir luminansstøy.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke nødvendigvis direkte sammenlignbare.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Side 5: Farger og dynamikk

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Nikon D3x i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Fargegjengivelsen på D3x imponerer. Ikke fordi den er så nøyaktig - på det feltet må den se seg slått av Canons flaggskip, dog knepent - men fordi den er så konsistent. Den varierer knapt når man øker ISO, og fargegjengivelsen er dermed svært forutsigbar, noe som for profesjonelle fotografer er verdt langt mer enn en helt 100% korrekte farger. De 99% D3x har holder i lange baner, og uansett ISO må Sonys A900 her se seg grundig slått av Nikon D3x.

Trendene i D3xs fargegjengivelse er ikke vanskelig å se. Blåfargene trekker litt mot grønt, mens de fleste andre fargetonene trekker litt mot gulrødt. Hudtonene er litt mer oransje enn de strengt tatt skal være, men ikke så mye at det er å betrakte som noe problem. Gråtonene har litt for mye gult i seg til å kunne kalles nøytrale, men også her er det snakk om så lite at det er relativt uviktig.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Nikon D3x har mulighet for opptak av RAW-filer i både 14-bits og 12-bits. Konkurrentene fra Canon har 14-bits som standard, og kan opprettholde full hastighet med det, men som vi har sett blir D3x atskillig tregere når man benytter 14-bits RAW. Man må derfor gjøre et valg angående hvilken hastighet man trenger, og klarer man seg med en moderat til lav skuddtakt er økt dynamisk omfang en av fordelene man da kan nyte godt av. Ved lav kvalitet, det vil si høy toleranse for bildestøy, har D3x det største dynamiske omfanget ved lav ISO og 14-bits RAW vi noensinne har målt. Også her er det like før skalaen ryker, og D3x beholder tronen frem til ca 400 ISO, hvor D700 tar over frem til ca 1600 ISO. Deretter er det Canon 5D Mark II som regjerer.

Innstilt på 12-bits RAW-filer er Nikon D3x også bra, men ikke på langt nær like suveren på lav ISO. Fra ca 800 ISO og oppover er imidlertid forskjellen mellom 14 og 12 bits så liten at den ikke lenger er spesielt viktig.

Legger vi strengere krav til lite bildestøy til grunn, ser vi igjen tendensene fra tidligere, men i et litt endret bilde. I 14 bits er også her D3x best, men bare frem til 400 ISO, hvor det er D700 som leder. 5D Mark II tar imidlertid over ved 800 ISO, og holder deretter teten med god margin. Også på 12 bits er D3x meget bra på lav ISO, og på ISO 200 og opp er forskjellen mellom 12 og 14 bits RAW liten på dette området. D3x har gode resultater over nesten hele linjen, men mister sporet litt fra 1600 ISO og opp. På lav ISO slår den imidlertid det meste, inkludert erkerivalene, uansett om man bruker 12 eller 14 bits RAW. Skal man ha bedre dynamisk omfang enn dette, er for tiden mellomformat eneste alternativ.

Det samme gjelder egentlig bildekvaliteten sammenlagt. Det finnes ingen andre kameraer på markedet i dag som tilbyr en like komplett pakke med like høy bildekvalitet som D3x. Selv om det finnes kameraer på markedet som er marginalt bedre enn D3x på enkelte områder, så er det ingen som for tiden tilbyr høyere bildekvalitet enn D3x på alle områdene vi har gjennomgått.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Akkurat like godt bygget som man forventer av et speilreflekskamera i sekstitusenkronersklassen: Rene stridsvognen.

Batteri:

Beste batterikapasitet vi noensinne har sett, og svært gode batteriløsninger over det hele. Toppkarakter nr to i Akams historie!

Skjerm og søker:

Svær skjerm og stor og lys søker. Mye informasjon, som er fornuftig organisert og vist.

Funksjoner:

Funksjoner i bøtter og spann. Dette kameraet har ting du ikke visste du trengte, og ting du ikke visste eksisterte.

Autofokus:

Meget rask og presis autofokus.

Hurtighet:

Ikke raskeste speilrefleks på markedet, men det er heller ikke dets nisje. Mer enn nok tempo for dem det er myntet på.

Betjening/brukervennlighet:

Kan tilpasses etter brukerens ønsker og generelt svært bra også her. Ikke noe for nybegynnere, men med klar gjenkjennelsesfaktor fra andre Nikon-modeller.

Bildekvalitet:

Suveren detaljoppløsning og fremragende dynamisk omfang. D3x har stålkontroll på fargegjengivelsen og selv om det ikke helt er det beste på markedet på høy ISO, så er det det speilreflekskameraet som finnes i dag som kan tilby best bildekvalitet, alt i alt.

Konklusjon:

Det er liten tvil om at Nikon D3x alt tatt i betraktning er det beste speilreflekskameraet som finnes på markedet i dag. Riktignok finnes det kameraer som kan vise til bedre ytelse på enkeltområder, men som alt-i-ett-pakke er D3x svært vanskelig å slå, om ikke umulig.

Det er imidlertid ikke dermed sagt at det er det beste kameraet å gå til anskaffelse av, for de fleste av oss. En prislapp på i overkant av seksti tusen tilsier at man bør ha en viss inntekt på sin fotografering for at dette skal ha noen hensikt å kjøpe, og selv om så er tilfelle vil nok mange med denslags budsjett ha bedre nytte av et billigere kamera som for eksempel D700, og heller bruke resten av pengene på litt gromoptikk. Nikon har fått mye pepper for prisingen av D3x, kanskje spesielt fordi Sony A900 som ble sluppet noen måneder tidligere var priset svært mye lavere. Rett nok er ikke A900 like bra som D3x, men i forhold til prisen er både det og Canon EOS 5D Mark II langt bedre kjøp. Mye på grunn av dette syntes vi ikke det var riktig av oss å gi D3x verken "Akam anbefaler" eller "Godt kjøp", så vi har i sakens anledning laget en ny utmerkelse som altså D3x tildeles, som første og hittil eneste kamera.

Som utmerkelsen sier er D3x et råbra kamera. Bare synd prisen også er ganske så rå.