Detaljgjengivelse

Nikon D3x er det andre fullformats speilreflekskameraet på markedet som har 24 megapikslers oppløsning (Sony A900 var det første) og det fjerde som har 20 eller mer (Canon var tidligere ute, med 1Ds MkIII og 5D MkII). Mye av konstruksjonen av fullformatbrikken er den samme som på A900, selv om Nikon hardnakket står på at det ikke er snakk om samme brikke, og de leverer på pikselen like store bilder. A900 imponerte oss imidlertid ikke på høye ISO-verdier, men dette er et felt Nikon i det siste har vist at de behersker til det fulle, så hva kan D3x stille med her?

Bildekvalitet
Vurdering:

JPG eller RAW?

Først ser vi på forskjellene i detaljoppløsning på standard JPG (fine) rett fra kameraet, og en minimalt behandlet RAW-fil. Noen av testbildene vi har sett på ble konvertert fra RAW med Adobe Camera RAW v5.3 i RC-utgave, og noen i den helt ferdige utgaven. Vi har imidlertid ikke klart å se noen kvalitetsforskjell i jobben disse to ulike versjonene gjør.

Nikon D3x, Fine JPG	Nikon D3x, RAW

JPG-filene later til å være litt bløtere i skarpheten enn RAW-filene, til tross for at førstnevnte ser ut til å ha fått noe hardere kontrast enn sistnevnte. Fargene er også litt blassere på RAW-filene, noe som tyder på at også fargemetningen er skrudd litt opp på JPG-filene. Alt i alt er JPG-resultatet godkjent, men som vanlig er det noe å tjene på å fininnstille bildekvaliteten i henhold til motivet her, og skal man først ha et så dyrt kamera som dette bør man legge litt innsats i å lære seg hvordan det oppfører seg. Det er - også som vanlig - sannsynligvis enda litt bildekvalitet å tjene på å jobbe med RAW-filene fremfor JPG-filene.

JPG:

Dette til tross, JPG-bildene fra D3x er noe av det beste vi noensinne har sett hva angår detaljgjengivelse, selv om farger og hvitbalanse er noe kaldt og blasst i forhold til hva vi kunne ønske. Sonys A900 har dratt langt til skogs på hvitbalansen, men ligger bra an på detaljgjengivelsen. Likevel, i et celebert felt som dette er konkurransen hard, og vi synes D3x fortjener en knepen førsteplass her, foran Canons bidrag, med A900 på sisteplass. Hadde vi sammenlignet med nær sagt hva som helst annet, hadde resultatet blitt et annet for Sonys vedkommende, men slik er nå engang livet, og forskjellene er også egentlig svært små her. Alle disse fire kameraene leverer svært høy bildekvalitet hva detaljgjengivelse, oppløsning og skarphet angår.

Nikon D3x, Fine JPG	Sony A900, Fine JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, Fine JPG	Canon EOS 5D Mark II, Fine JPG

RAW:

Bildet, unnskyld uttrykket, er mye det samme når vi ser på RAW-resultatene, men bildekvaliteten fra alle de fire kameraene er merkbart forbedret. Alle de fire kameraene får fra en meter eller tos avstand med seg detaljer på hovedkortet som vi måtte gå helt innpå med lupe for å se med det blotte øye. Mengden detaljer som fanges opp er intet mindre enn utrolig, og hadde nok helt tatt pusten fra oss for ikke mange månedene siden.

Nikon D3x, RAW	Sony A900, RAW

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Nikon D700, RAW	Canon EOS 50D, RAW

I motsetning til JPG-filene har vi på RAW også tatt med testbilder fra D700 og EOS 50D, som begge er fremragende kameraer, bare for å vise hvor enorm forskjellen i detaljoppløsning egentlig er.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Resultatet vi får fra våre MTF-målinger på D3x er ikke de beste vi noensinne har målt, men det er ikke langt fra, og uansett betydelig bedre enn konkurrenten fra Sony. Begge Canons modeller med sammenlignbar oppløsning ligger her foran D3x, men det er sannsynligvis et resultat av ulik oppskarping og øvrige signalprosessering i kameraet. Teoretisk max for D3x er her like over 4000, mens det for Canon EOS 1Ds Mark III er ca 3700.

Justerer vi for ulik ideell oppskarping ser vi at D3x ikke uventet tar tronen og har best detaljgjengivelse. Distansen ned til Canons to oppløsningsflaggskip er imidlertid svært liten og sannsynligvis ikke merkbar i praktisk bruk. Forskjellen mellom A900 og D3x er også relativt liten, men vil sannsynligvis være synlig dersom man ser godt etter på pikselnivå.

På grafen nedenfor ser vi på dette med skarphet litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nikon D3x, Fine JPG	Nikon D3x, RAW	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Sony A900, X-fine JPG	Sony A900, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, RAW

Sony A700	Canon EOS 50D	Nikon D700

På sinekartbildene er stort sett konklusjonen den samme, og det er helt på håret at Nikon D3x ikke sprenger skalaen vår. Vi vurderer å sende regning på ny testplansje til Nikon...

Det er interessant her å merke seg at da skalaen ble sprengt sist, da 2000 linjer per bildehøyde var maksimum, var det Canon EOS 350D som var kameraet som gjorde det. Den lineære detaljgjengivelsen er med andre ord omtrent doblet, mens antallet megapiksler siden dengang er tredoblet. Denne økningen i lineær oppløsning er større enn økningen i antall megapiksler skulle tilsi, og vi må derfor konkludere med at økningen i detaljgjengivelse også skyldes andre ting, som forbedret optikk, prosessering og pikselkvalitet.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, JPG

Sony A700	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 50D	Nikon D300	Canon EOS 5D

Ved 1600 ISO er forskjellen mellom RAW og JPG enda tydeligere, og nå vises det også helt tydelig at Nikon med D3x klarer å få til en langt bedre støyhåndtering enn Sony gjør med samme brikkestørrelse. Vi synes imidlertid at Canons to bidrag her, 1Ds Mark III og 5D Mark II, er helt på høyden med d3x, om ikke ørlite granne foran.

3200 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 1Ds Mark III, RAW	Canon EOS 1Ds Mark III, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D700	Pentax K20D

D3x har betydelige mengder støy på 3200 ISO, og støyfjerningen i JPG rett fra kameraet går graftig ut over de minste detaljene. A900 ligger håpløst langt bak i forhold, mens det her er Canon som har erobret tronen med 1Ds MkIII på førsteplass og 5D MkII like foran D3x.

6400 ISO:

Nikon D3x, RAW	Nikon D3x, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 5D Mark II, RAW	Canon EOS 5D Mark II, JPG

Canon EOS 50D	Nikon D700	Pentax K20D

Canon EOS 5D Mark II, 12800 ISO, RAW	Canon EOS 5D Mark II, 25600 ISO, RAW

På 6400 ISO er resultatet fra D3x ikke pent, og sammenlignes best med 5D Mark IIs resultat fra et sted mellom 12800 og 25600. Denne følsomheten eksisterer kun som en nødløsning, eventuelt av markedsføringshensyn, og man må redusere bildestørrelsen betydelig for at det skal ha noen reell hensikt å benytte den. For avistrykk i sort-hvitt kan det ha en hensikt, men for fotojournalister skulle vi i utgangspunktet egentlig tro D700 eller D3 var mer interessante kamera.

Selv om D3x ikke er kongen på haugen når det gjelder støy og detalgjengivelse på høye ISO-verdier, så er den det - om enn noe knepent - på lave sådanne. Siden Nikon med D700 og D3 tilbyr markedets beste ytelse nettopp på ekstreme ISO-verdier (også det noe knepent), kan de med D3x tillate seg å ikke være markedsleder på akkurat dette punktet, med D3x. Brukere av D3x er nok først og fremst de samme som for A900, det vil si fotografer som har full kontroll over lyset og som som oftest har nok av det. ISO-ytelse er dermed ganske klart underordnet og ikke høyt prioritert av Nikon. Det holder da at de regelrett banke sin eneste 24-megapikselskonkurrent på dette feltet, A900. Og som vi sa i testen av nettopp det kameraet: Oppløsningen og detaljgjengivelsen er RÅ!

Nedenfor har vi sammenlignet ca samme utsnitt av blå himmel, tatt med D3x på ulike ISO-verdier. Blå himmel tilsvarer omtrent 18% grå og er derfor en god måte å sammenligne bildestøy i mellomtonene på.

Vi har selvsagt også målt støynivået på testkameraene i vår testlab, og resultatet av det ser du her, ved å føre muspilen over de ulike kameranavnene. Rødt, grønt og blått viser her fargestøy i de korresponderende fargene, mens gul kurve angir luminansstøy.

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke nødvendigvis direkte sammenlignbare.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.