Fargegjengivelse

Så ser vi på hvitbalanseprestasjonene til Nikon S640. Hvitbalanse testes for å måle kameraets evne til å gjengi farger i overensstemmelse med hvordan våre øyne opplever dem. Hvit refereres til som et nøytralt utgangspunkt for å vurdere nøyaktigheten i gjengivelsen - eller balansen - av fargespekteret.

Først ser vi på manuell hvitbalanse testet under de nokså nøytrale dagslyslampene i vårt studio. Hvitbalansen kan stilles manuelt hos S640, og vi kunne dermed måle hvitbalanse med hvitt kort. S640 gir et meget nøytralt resultat.

I det neste diagrammet ser vi nærmere på fargegjengivelsen til Nikon S640. Firkantene representerer korrekt farge, plassert i sRGB-fargerommet, og sirklene angir slik kameraet gjengir samme farge. Linjene mellom de to viser uoverensstemmelsen. Omrisset øverst til høyre og nederst til venstre indikerer forøvrig fargerommets grenser.

I test av automatisk hvitbalanse - der kameraet gjerne er stilt til hverdags - utsetter vi fargekartet for en blanding av dagslyslamper, halogenpærer og varmt tempererte lysrør. Kanskje ikke den mest normale lyssituasjonen, men skal det testes, så er det greit å se ytterpunktet. Her er ikke resultatet like nøytralt, men både Fujifilm og Samsung bommer omtrent like mye.

I det neste diagrammet ser vi igjen på fargegjengivelsen til Nikon S640, under auto hvitbalanse.

Bildestøy

I disse kurvene ser vi resultatet fra test av bildestøy ved ulike ISO-verdier. Den gule linjen representerer luminansstøy - eller ujevnheter i lysintensitet - mens de andre linjene representerer ujevnheter i kameraets fargefrekvenser RGB = Rødt, Grønt, Blått.

Uten råfiler tar Imatest utgangspunkt i allerede støyprosesserte bilder. Dette kan noen ganger gi et litt misvisende inntrykk, da mye støyreduksjon kan gi bedre uttelling i målingene. Disse resultatene må derfor vurderes i forhold til bildeeksempler, slik som hovedkortbildene, der vi kan se forholdet mellom kameraets takling av høy ISO, implementering av støyfjerning og bevaring av detaljer. Disse kurvene demonstrerer poenget, ved å gi fordel til både Nikon S640, og Canon 200IS og Samsung WB1000 - de kameraene med mest støyfjerning og mer tåkete resultater ved høy ISO. Fra Fujifilm F100fd og Panasonic FX150 er kurvene brattere. Studier av bildeeksempler viser samtidig fler, ivaretatte detaljer.

Eksponering og dynamisk omfang

I foto handler dynamisk omfang om kameraets evne til å fange nyanser av lys. Vi tester dynamisk omfang ved å måle hvor mange gråvalører kameraet klarer å gjengi på en 41-trinns graderingsplansje (1/3 EV per trinn), fra nesten sort til nesten hvitt. Under måling av dynamisk omfang påvirker bildestøy resultatet i mørke områder. For å få et mest mulig korrekt resultat måler vi med to ulike toleransegrenser for støy. På den følgende plansjen vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Kromatisk feilbrytning

Kromatisk feilbrytning skyldes en ujevn fargebrytning av lyset i linsen, der lilla ofte er vanskeligst å kontrollere. Dette oppstår gjerne ved vidvinkel, der lysets brytningsvinkel er på sitt mest ekstreme, og i skarpe overganger mellom lys og mørke. Bildet av Stortinget er tatt i vidvinkel og med masse kontrastområder som vi vil studere nærmere.

Resultatet fra S640 er ikke fri for blå fargebånd, men effekten er redusert sammenlignet med det vi ser hos S620.

Vi tar med de samme utsnittene tatt med S620. I likhet med eksemplene fra Aker brygge på forrige side er den kromatiske feilbrytningen mer uttalt her.