Fargegjengivelse

Så ser vi på hvitbalanseprestasjonene til Nikon S1000pj. Hvitbalanse testes for å måle kameraets evne til å gjengi farger i overensstemmelse med hvordan våre øyne opplever dem. Hvit refereres til som et nøytralt utgangspunkt for å vurdere nøyaktigheten i gjengivelsen - eller balansen - av fargespekteret. Som vi så i utsnittene fra Akershus festning, tenderte S1000pj mot det litt gule.

Først ser vi på manuell hvitbalanse testet under de nokså nøytrale dagslyslampene i vårt studio. Hvitbalansen kan stilles manuelt hos S1000pj, og vi kunne dermed måle hvitbalanse med hvitt kort. Og her virker projektorkameraet å ha god kontroll.

I det neste diagrammet ser vi nærmere på fargegjengivelsen til Nikon S1000pj. Firkantene representerer korrekt farge, plassert i sRGB-fargerommet, og sirklene angir slik kameraet gjengir samme farge. Linjene mellom de to viser uoverensstemmelsen. Omrisset øverst til høyre og nederst til venstre indikerer forøvrig fargerommets grenser.

I test av automatisk hvitbalanse - der kameraet gjerne er stilt til hverdags - utsetter vi fargekartet for en blanding av dagslyslamper, halogenpærer og varmt tempererte lysrør. Kanskje ikke den mest normale lyssituasjonen, men skal det testes, så er det greit å se ytterpunktet. Her oppførte S1000pj seg mer uregelmessig. Ved ISO 80 og 100, og ISO 3200 og 6400, ble avviket nokså stort, slik vi ser det i den følgende grafen. Imatest har her vurdert bildet tatt ved ISO 100.

I diagrammet ser vi at linjene trekkes mot det gule og det røde, i motsetning til i det manuelle diagrammet, der sirklene er mer jevnt distribuert over sRGB-fargerommet.

Dette diagrammet illustrerer Imatests vurdering av et bilde tatt med automatisk hvitbalanse ved ISO 6400. Og her ser vi at S1000pj drar ytterligere mot det gule.

For å undersøke hvitbalansen nærmere, tok vi flere eksponeringer i ulikt lys, også i tandem med Nikon S640. Resultatene varierer, men det kan virke som S1000pj sliter med mer kompliserte lyssituasjoner. Vi ser det i de følgende bildene, der kameraene er utsatt for både høsthimmel og lamper av ulik temperatur. Det hvite intereiøret ser betraktelig mer nøytralt ut i bildet fra S640, enn det tatt med S1000pj, som virker oransje. Men igjen, med enklere lyssetting oppførte kameraene seg mer identisk - det vil si, mer balansert.

Nikon S1000pj ISO 100, AWB	Nikon S640 ISO 100, AWB

Bildestøy

I disse kurvene ser vi resultatet fra test av bildestøy ved ulike ISO-verdier. Den gule linjen representerer luminansstøy - eller ujevnheter i lysintensitet - mens de andre linjene representerer ujevnheter i kameraets fargefrekvenser RGB = Rødt, Grønt, Blått.

Uten råfiler tar Imatest utgangspunkt i allerede støyprosesserte bilder. Dette kan noen ganger gi et litt misvisende inntrykk, da mye støyreduksjon kan gi bedre uttelling i målingene. Disse resultatene må derfor vurderes i forhold til bildeeksempler, slik som hovedkortbildene, der vi kan se forholdet mellom kameraets takling av høy ISO, implementering av støyfjerning og bevaring av detaljer. Disse kurvene demonstrerer poenget, ved å gi fordel til både Nikon S1000pj og S640, og Canon 200IS og Samsung WB1000 - de kameraene med mest tåkete resultater ved høy ISO. Fra Fujifilm F100fd og Panasonic FX150 er kurvene brattere, mens studier av bildeeksempler viste fler ivaretatte detaljer.

Eksponering og dynamisk omfang

I foto handler dynamisk omfang om kameraets evne til å fange nyanser av lys. Vi tester dynamisk omfang ved å måle hvor mange gråvalører kameraet klarer å gjengi på en 41-trinns graderingsplansje (1/3 EV per trinn), fra nesten sort til nesten hvitt. Under måling av dynamisk omfang påvirker bildestøy resultatet i mørke områder. For å få et mest mulig korrekt resultat måler vi med to ulike toleransegrenser for støy. På den følgende plansjen vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Kromatisk feilbrytning

Kromatisk feilbrytning skyldes en ujevn fargebrytning av lyset i linsen, der lilla ofte er vanskeligst å kontrollere. Dette oppstår gjerne ved vidvinkel, der lysets brytningsvinkel er på sitt mest ekstreme, og i skarpe overganger mellom lys og mørke. Bildet av Stortinget er tatt i vidvinkel og med masse kontrastområder som vi vil studere nærmere.

Igjen viser Nikon S1000pj seg som et kamera med varierende prestasjoner. For der vi ser tydelige, blå bånd i noen bilder, er de så godt som fraværende her.

Vi tar med noen utsnitt fra bildet av Akershus festning for å illustrere poenget. Her ligger riktig nok de blå båndene gjennomgående horisontalt, mens problemet oftest er vertikale feilbrytninger.