2. Når det som er smått er langt unna

En av de aller viktigste rådene nå det gjelder fotografering er å ”gå nærmere!” – og det gjelder for nærfoto/makro like mye som for annen fotografering. Men det hender jo at man må holde seg på en avstand som en lengre enn ønskelig, det kan være umulig å komme nærmere, eller det er ikke tilrådelig, man skremmer bort objektet eller tråkker istykker det lokalmiljøet som er viktig for en art. Noen ganger kan det rekke med et makro-objektiv med 180-200mm brennvidde, men også det kan bli for kort. Konverter (1.4x eller 2x) kan være en mulighet, om sakene er tilgjengelige (noen konvertere passer ikke på alle makroobjektiver). Enkelte ganger kan det være nødvendig med svært lange brennvidder, som fra 400mm og oppover.

Problemet med lange brennvidder, altså objektiver med fra 300-400mm brenvidde og mer, er at nærgrensen ofte ikke passer (men her er det variasjoner). Er nærgrensen på et objektiv med 400mm f.eks. 3 elller 3.5 meter hjelper ikke det stort når det som er smått er på 2 meters avstand. I en slik situasjon kan mellomringer komme til god hjelp.

Jeg har lett opp et sted hvor det (på sommertid) ganske ofte forekommer at en buorm svømmer forbi. Avstanden er i 2 – 2.5 meter, og det er ikke tilrådelig å være nærmere, buormen er sky og stikker fort tilbunns. Ettersom det går å forutberegne omtrent omtrent hvor den kommer og på hvilken avstand, er det mulig å stille opp kamera på lavt stativ og med så mye mellomringer (ca. 50mm) at nærgrensen forkortes til ca. 2-2,5 meter.

Som det siste av disse to bildene viser er det også et alternativ å bruke en konverter. Den forkorter ikke nærgrensen, men øker brennvidden. Men økt opptaksmålestokk får man ikke med det. Uansett, dette vil gi en trangere bildevinkel, slik at fotografen kan arbeide på lengre avstand for samme utsnitt.

Begge disse bildene er laget med 400 mm brennvidde og ca. 50mm mellomringer for å korte ned på nærgrensen. Disse bildene skal illustrere at det å bruke meget lang brennvidde for det første kan være en fordel. Opptak på nivå med objektet er nevnt før, ved dammer og vann er ofte bredden for høy til det. Lang brennvidde er da med på å gi liten vinkel mot vannflaten. For det annet må man i slike situasjoner regne med at AF ikke er særlig effektiv, like godt å bestemme seg for å fokusere manuelt uansett. Det ene bildet – bladspeilingen – illustrerer dessuten noe mht. til hvor fokusplanet bør legges. Her er vi utenfor makroområdet, dybedeskarphet fins og den fordeler seg ”normalt”, dvs. med 1/3 i forkant av fokusplanet, 2/3 i bakkant av dette, men i makroområdet er det like mye foran som bak. Den ”korrekte” plasseringen av fokusplanet for bildet med bladspeilingen er altså 1/3 innpå bladets lengderetning.