Side 1: First page

HDR har i den siste tiden vært et tema som har gått igjen på ulike nettsider. "High Dynamic Range" kan oppfattes som bruk av en eller flere teknikker for å utnytte en større tonerekke enn hva du klarer å fange med en, og bare en, eksponering.

Noen velger å kalle det HDR når man benytter ulike teknikker for å få fram mer detaljer i både skygge- og høylyspartier fra en eksponering. Årsaken til denne forståelsen er nok at man benytter programmer designet for å utvide det dynamiske området til kreativ eksperimentering. Poenget med HDR, er at du utvider det dynamiske området, ikke at man utnytter eksisterende dynamisk område.

Adobe har en egen teknikk som de har kalt "Merge to HDR". Denne innebærer at du må ha minimum to ulike eksponeringer og programmet blander disse sammen slik at du skal få med detaljer i både høylys- og skyggepartier. Prøver du å benytte denne med ulikt justerte bilder som har samme fil som utgangspunkt, får du ganske enkelt beskjed om at det ikke går. Årsaken er at du prøver å gjenskape fila som var utgangspunktet, men fra to (eller flere) ulike filer. Alt i alt en ganske meningsløs øvelse. At man kan ønske seg en funksjon der man kan blande ulike lag på enkelt vis, er en annen sak.

Jo flere eksponeringer du har bør generelt gi et bedre resultat. Hvis man bare har to, kanskje tre ulike eksponeringer, er det ofte mer hensiktsmessig å benytte andre metoder (lag og masker). Merge to HDR fungerer bra med tre eksponeringer, men virkelig fordelaktig blir metoden først når toneomfanget i motivet blir så stort at man bør benytte enda flere eksponeringer. Bortsett fra å korrigere til korrekt fargetemperatur, er det ikke noe poeng å konvertere råfiler før du går i gang med å blande dem sammen til et HDR-bilde. For jpeg-fotografer, er det mye å hente på å benytte Merge to HDR.

I eksempelet under er målsettingen å få fram noe som fremstår som et alminnelig fotografi, men med detaljer i både mørke og lyse områder til tross for vanskelige lysforhold.

I eksemplene ser du den lyseste og mørkeste eksponeringen av de tre bildene som er utgangspunket for det endelige HDR-bildet.

Fremgangsmåte

Under fotograferingen:

• Bruk stativ. Motivet må være likt plassert i bilderuten. Hvis det er bevegelse i motiv eller kamerarystelser, vil områder som ikke overlapper vises som gjennomskinnelige avkygginger. 

• Bruk lik blenderåpning og varier lukkertiden på de ulike eksponeringene. 

• Eksponer slik at skyggepartiene gjengis som mellomtoner i bildet i den mørkeste eksponeringen. I den lyseste eksponeringen sørger du for at ingen detaljer klippes i skyggepartiene.

Når bildene er tatt og lastet inn på pc-en, sjekker du hvitbalansen og synkroniserer slik at fargetemperaturen er lik på alle eksponeringene.

I Photoshop:

Åpne Bridge og merk bildene du vil blande sammen. Klikk første bildet og Ctrl-klikk resten (ev. Shift-klikk i serie).

Velg Tools > Photoshop > Merge to HDR…

Drar du glideren under histogrammet mot høyre, vil du se at detaljene du har fanget i høylysene gradvis kommer fram. Ved å dra glideren mot venstre, kan du se detaljene i skyggepartiene åpenbare seg.

Dersom du har topper helt til høyre eller venstre i histogrammet, tyder dette på at du ikke har fanget alle detaljene i motivet. I eksempelet ser du at det er noe klipping i høylysene.

Velg 16 Bit/Channel i rullgardinmenyen. Å jobbe med 32 Bits er unødvendig vanskelig, men egner seg for de som jobber med video, 3d eller astrofoto. Har du behov for 32 bit, vet du det.

Klikk OK

Den lille pilen nede til venstre som viser Toning Curve and Histogram, åpner et kurvediagram med histogram i bakgrunnen. Kurven kan bare justeres dersom du velger Local Adaption som konverteringsmetode i rullgardinmenyen øverst. Det er denne metoden vi skal velge, noe som krever at du kjenner noe til kurver som justeringsmetode.

Kurver fremstilles ofte som vanskelig, men det er enkelt å fatte grunnprinsippet. Sett inn en punkt, flytter du det oppover, blir bildet lysere. Flytter du det nedover blir bildet mørkere. Bratt kurve får fram mer detaljer, flat kurve visker ut detaljer. Vi kommer tilbake til dette i andre artikler.

Velg Local Adaption

Justering av kurven i ulike områder i bildet, gjøres ved først å undersøke bildet ved å holde venstre musetast ned og føre markøren over viktige områder i bildet. Da dukker det opp en sirkel rundt kurven som flytter seg i henhold til hvilken toneverdi som er under markøren din. 

Klikk inn et punkt i både øvre og nedre del av det viktige området (dessverre kan du ikke Ctrl-klikke i bildet, som du kan ved en vanlig kurvejustering). For å få fram mer detaljer i dette området, må kurven bli brattere. Ved å flytte det øvre punktet oppover, vil bildet i bli lysere i området den aktuelle toneverdien er representert, ved å flytte det nedre punktet nedover, vil det bli mørkere. Ved å gjøre en av delene (eller begge) økes som nevnt kontrast og detaljer i tonene som ligger mellom punktene.

For generelt å lysne eller mørkne et område, kan man legge ett punkt å flytte det hhv opp eller ned. Når punktene er satt, kan du skifte mellom dem ved å trykke Shift + Tab. For å skifte andre veien, kan du trykke Shift + Ctrl + Tab. Du kan også flytte det aktive punktet opp eller ned ved hjelp av piltastene.

Dersom du opplever at viktige områder blir flate og livløse, kan du forsøke å konvertere punktet til ”hjørnepunkt”. Det kan du gjøre ved å markere i avmerkingsboksen ”Corner” når punktet er aktivt.

Radius kontrollen i dialogboksen avgjør hvor stort område flytting av punktene skal påvirke. Ved å sette lav radius, påvirker justeringen en liten del av bildet. Jo, høyere radius, jo, større område av bildet påvirkes.

Posterisering er ofte forårsaket av at eksponeringene du har benyttet er for like,… eller ulike. Det gjelder å balansere korrekt. 1 EV mellom eksponeringene gir best resultat.