Side 1: Overblikk

Introduksjon

Fujifilm og Panasonic har vært de to ledende produsentene av avanserte ultrazoomkameraer de siste årene på. Tidligere hadde alle de store merkene slike modeller, men mistet tydeligvis interessen for noen år siden. Det som skiller "high-end" modellene fra den store mengden ultrazoomer er objektiv med zoomring og fokusring, vridbar LCD-skjerm, RAW-støtte, mulighet for ekstern blits og bruk av en større sensortype som også gjør at objektivet og til en viss grad kamerahuset må bli større.

Mens Panasonic med modellene FZ10-FZ50 har satset på en mellomstor (for denne typen kameraer) sensor har Fujifilm brukt sine SuperCCD-sensorer i modellene S9500 og S9600. Disse er litt større og gir bedre bilder ved bruk av høy ISO. Til gjengjeld har Panasonic hatt bildestabilisator, noe Fujifilm har manglet i sine toppmodeller frem til nå. Også zoomområdet har vært forskjellig, Fujifilm har brukt en 28-300mm zoom, mens Panasonic i de to siste versjonene har hatt 35-420mm zoom.

Den siste store oppgraderingen kom for tre år siden da Panasonic lanserte FZ30 og Fujifilm S9500. Året etter kom riktignok FZ50 og S9600, men det var bare modeller med mindre oppgraderinger av sensorer og elektronikk. Selv om vi bare regner FZ30 og S9600 som to år gamle er det en evighet i digitalkameraverdenen og vi lurte på om utviklingen av denne typen kameraer hadde stoppet helt opp.

Våren 2008 kom endelig etterfølgeren til Fujifilm S9600, og det er dette kameraet – S100fs – som vi tester her. Spesifikasjonene ser nesten perfekte ut på papiret. Fujifilm har øket zoomområdet og det dekker nå 28-400mm, og kanskje viktigst av alt - bildestabilisator er endelig på plass. S100fs byr også på andre nyheter som en nyutviklet 2/3” SuperCCD sensor. Det betyr at sensoren er større enn på forrige modell, noe som gir forhåpninger om bedre bildekvalitet ved høy ISO selv om oppløsningen også er øket fra 9MP til 11MP.

Les hele testen her.

Fysisk

Stort zoomområde, fokusring og den største sensoren som finnes i en ultrazoom betyr også at S100fs er et kamera som kanskje blir i største laget for en del potensielle kjøpere. Kamerahuset er faktisk større enn enkelte speilreflekser til tross for at speilet ”mangler” og sensoren er mindre, og S100fs veier over en kilo klar til bruk. Bortsett fra vekt og volum er det lite å klage på. Ergonomi og byggekvalitet er meget bra mens LCD-skjermen får plusspoeng fordi den er vridbar, mens størrelse og egenskaper i sterkt lys er middels. Batterikapasisteten på 250 bilder er ikke direkte dårlig, men lavere enn vanlig i denne klassen.

I bruk

S100fs har alt man kan ønske seg av både automatikk og manuelle overstyringsmuligheter, og det er som forventet for denne typen kamera. Størrelsen bidrar til at det er god plass til knapper og kontrollhjul, og zoomringen på objektevet fungerte veldig bra. Responsen var bra på de fleste områder og imponerte spesielt med en av de raskeste bilde-til-bilde-tidene for JPG-bilder vi har sett i denne klassen, og RAW-funkjonen var helt i særklasse. Fokushastighet var mer gjennomsnittelig, men også godkjent. Speilreflekser er imidlertid fortsatt raskere, spesielt på seriebildefunksjoner. Skal vi kritisere noe må det være menysystemet hvor for eksempel RAW-funkjsonen er dumt plassert.

Bildekvalitet

Bildekvaliteten er en av S100fs sterke sider når vi sammenligner med andre ultrazoommodeller. Oppløsningen var bra, fargegjengivelsen var bra og S100fs utmerket seg spesielt med bedre bildekvalitet enn konkurrerende modeller ved bruk av høy ISO. Det er dessverre et stykke igjen til speilreflekser som er enda bedre på det området. S100fs har en egen funksjon som gir utvidet dynamisk område. Den koster litt i form av mere bildestøy, men er svært nyttig i situasjoner hvor faren for utbrente høylys er stor. Svakheten til S100fs er først og fremst feilbrytning som vi så på alt for mange bilder.

Konklusjon

 

	-	14x zoom med bra kvalitet	-	Vel mye feilbrytningsproblemer
	-	Byggekvalitet og Ergonomi	-	Batterikapasitet
	-	Bildestabilisator	-	Mangler RAW + JPG
	-	RAW	-	Størrelse og vekt som et speilrefleks
	-	Hastighet - i forhold til andre ultrazoomer	-	Bildekvalitet i forhold til speilrefleks
	-	Bildekvalitet ved høy ISO - i forhold til andre ultrazoomer
	-	Vridbar LCD-skjerm

Bildegallerier

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

 

Side 2: Fysisk

Fysisk

 

Kamerahus
Vurdering:

Det blir et langt avsnitt om kamerahuset denne gangen, for Fujifilm har virkelig laget noe som skiller seg fra mengden – på godt og vondt. For å gjøre unna byggekvaliteten først så er den helt OK, uten å være eksepsjonell. Det som gjør at S100fs skiller seg fra konkurrentene er størrelse og vekt.

Bildet under viser S100fs og Olympus E-510 rygg mot rygg. E-510 er et speilreflekskamera hvor Olympus har fått plass til vesentlig større bildesensor, stabilisator i kamerahuset og selvfølgelig speil og optisk søker. S100fs har stabilisator i objektivet, men E-510 er likevel mer kompakt og vi lurer virkelig på hva Fujifilm har fylt kamerahuset med. Objektivet på E-510 er en fast 35mm, så det er ikke noe poeng å sammenligne objektivstørrelsen.

Neste bilde er S100fs og Olympus SP-570UZ og her ser vi hva større sensor betyr for størrelsen av objektivet. Olympusen har 20x zoom, videre vidvinkel, mer tele og bedre blender enn S100fs. Begge er zoomet til full tele.

Vi har ikke sett noe så digert ultrazoomkamera siden vi testet Samsung Pro 815 for snart tre år siden. Dette kameraet hadde da også nesten identiske spesifikasjoner med samme senorstørrelse og (marginalt større) zoomområde. Tabellen under viser vekt for S100fs og en del av ultrazoomene vi har testet det siste året. Alle kameraer er veid av Akam med minnekort, batteri, objektivdeksel og bærerem, men uten solblender (siden bare noen få modeller har dette).

Med solblender veier S100fs 1055 gram. Med så stor forskjell i vekt, størrelse og til en viss grad funksjoner blir det ikke riktig å si at disse kameraene er direkte konkurrenter. Kameraene i diagrammet under ligger nærmere S100fs, men FZ50 er eneste modell som fortsatt er i salg og nettopp dette må regnes som nærmeste konkurrent selv om det er en to år gammel modell.

Sammenlignet med forgjengerne S9500/S9600 har vekten økt en del. Kameraet har også blitt større. Fujifilm oppgir S9500/s9600 til 12.8 x 9.3 x 12.9 cm, mens S100fs er 13.3 x 9.4 x 15.0 cm. Bortsett fra at kameraet har vokst litt er det lett å se slektskapet til tidligere modeller. På baksiden er det lite nytt, skjermstørrelsen er øket fra 2.0” på S9600 til 2.5” tommer og Fujifilm har beholdt løsningen med at skjermen kan vris opp og ned, men ikke til siden.

Fireveiskontrolleren stikker litt ut fra kamerahuset og skygger for symbolet for selvutløser når du ser kamerat ovenfra, eller makrosymbolet hvis du ser kameraet fra siden som på bildet under. Med så mye plass til rådighet kunne Fujifilm godt laget fireveiskontrolleren litt større, men de har i hvert fall utnyttet plassen til en rekke knapper og brytere. Det gir direkte tilgang til en del funksjoner som man vanligvis må inn i menyer for å justere. Lysmålermetode velges for eksempel med bryteren øverst på baksiden, og ansiktsgjenkjenning velges med en egen knapp til venstre for fireveiskontrolleren.

S100fs har stativfeste i metall og det sitter i den optiske aksen. Batteriluken sitter på høyre side under grepet og avstanden til stativfestet er stor nok til at luken kan åpnes selv med en (liten) hurtigkobling for stativ festet på kameraet.

 

 

På toppen av kameraet finner vi modusrattet og ett kontrollhjul. Det hadde vært fint med to, men det finner man vanligvis kun på de litt dyrere speilrefleksene – og Panasonic FZ50. Av/på-knappen er en vippebryter plassert strategisk rundt utløseren – der de fleste andre har zoombryteren. Kanskje kun et problem for en kameratester som bytter kameraer hele tiden, men personlig liker jeg de fleste andre løsninger bedre. Egen ISO-knapp får derimot S100fs plusspoeng for.

På venstre side har Fujifilm plassert flere knapper og luken som dekker kontaktene for batterieliminator, USB og A/V-ut. Zoomringen er ytterst på objektivet og er mekanisk koblet med tydelig endepunkter og det er markinger for 35mm-ekvivalente brennvidder. Fokusringen sitter klønete til halvveis under blitsen og er elektronisk koblet så du kan vri så mye du orker uten å merke om nærgrensen eller uendelig er nådd, men det er indikator i søkeren.

Luken for minnekort sitter på høyre side og S100fs kan bruke enten SD/SDHC eller xD kort. Mulighet for bruk av CF-kort som på S9600 er borte, men siden selv en del av de rimelige speilrefleksene nå bruker SD/SDHC var dette som forventet.

Grepet er i hvert fall stort nok og det litt mindre Olympus SP-570UZ satt faktisk bedre i mine hender, men det blir selvsagt en smakssak. Totalt sett oppfatter vi ergonomien som meget bra for S100fs.

 

Optikk
Vurdering:

28-400mm zoom ville for ti år siden vært helt utenkelig, men i dag er 14x zoom bare et middels stort zoomområde. Vi testet nylig Olympus SP-570uz med 20x zoom og det finnes mange modeller med 15x og 18x, men det som gjør disse kameraene mulig er mye mindre sensorer som gir mer kompakte objektiver. Det finnes ikke noen fysisk begrensing for hvor stort et zoomobjektiv kan være, men S100fs nærmer seg nok det som i praksis er salgbart på en ultrazoom. Vi oppfatter at 28-400mm er et bra kompromiss gitt begrensningene i størrelse som Fujifilm har valgt, men det er litt skuffende at største blender på full tele bare er F5.3. F2.8 ved vidvinkel er nærmest standard på denne typen kameraer.

Objektivet er Fujifilms første med bildestabilisator (S8000fd har også stabilisering, men sensorbasert) og det gir virkelig kameraet et løft i forhold til tidligere modeller. Som nevnt over er objektivet utstyrt med både zoomring og fokusring, og spesielt zoomringen med mekanisk kobling var veldig behagelig i bruk.

Objektivet har gjenger for filter med 67mm diameter. Solblender (reverserbar) følger med som standardutstyr, og det er en luke i bunnen som kan tas av for å justere polarisasjonsfilter. Når den åpnes står man igjen med en løs liten plastdings som det gjelder å ta godt vare på.

Objektivdekslet kan derimot festes med en snor til nakkestroppen slik at det aldri blir borte, og det følger med et feste slik at det kan monteres på bæreremmen når det er av. Objektivdekslet veier litt så det er mer behagelig å feste det enn å ha det hengende løst. Bildene til høyre er fra S9500-testen og viser festeanordningen som er uforandret.

Objektivet virker solid bygget og selv om lengden øker vesentlig ved full tele var det ikke noe slark i vårt testeksemplar. Hvor godt det holder seg over tid kan vi ikke si noe om etter bare noen uker med kameraet, men vi så ingen opplagte svakheter.

Optisk kvalitet vurderer vi senere i testen.

 

Skjerm og søker
Vurdering:

Skjermen til S100fs er relativt ordinær med en størrelse på 2.5 tommer og oppløsning på 230000 punkter. Dette er en helt grei spesifikasjon, men stadig flere kameraer får 2.7 eller 3.0 tommer skjermer. Sony har til og med fått plass til en vridbar tretommers skjerm på H50 som er et vesentlig mindre kamera.

Det som er positivt med skjermløsningen til S100fs litt er at den kan vris opp og ned slik at det blir enklere å ta bilder høyt og lavt. Løsningen ligner veldig på den som finnes på Sony H50, men er ikke like fleksibel som skjermen på Canon S5 IS som også kan vris til siden og inn mot kamerahuset for beskyttelse.

Skjermen fungerte bra under de fleste forhold, men som vanlig var det sterkt sollys som skapte størst problemer. Vi sammenlignet med Canon Sx100 IS, Sony H50 og Olympus SP-570UZ og i motlys var S100fs-skjermen en av de som fungerte dårligst sammen med SP-570UZ.

Hvis lysforholdene blir for vanskelig for skjermen kan den elektroniske søkeren brukes i stedet. Den fungerer bra også i kraftig sollys, men er ikke like praktisk når kameraet står på stativ. Fujifilm oppgir at den har 200000 punkter og det er litt lavere enn noen av konkurrentene. Panasonic FZ50 har for eksempel 230000 punkter. Størrelsen er 0.20 tommers og det er ganske vanlig på nyere modeller. Det som er spesielt med søkeren til S100fs er at hvert punkt kan vise RGB farger (i sekvens), mens det vanlige er at hvert punkt bare kan vise en farge. Resultater er uansett en bra søker, men vi kan ikke si den virket vesentlig bedre enn andre elektroniske søkere vi har brukt.

 

Batteri
Vurdering:

Mens S9500 og S9600 brukte standard batterier leveres S100fs med et Li-Ion batteri. Batterityper er først og fremst en smakssak. Li-Ion gir mer effekt i forhold til vekt og volum sammenlignet med Ni-Mh eller alkaliske batterier, men du mister fleksibiliteten som standardbatterier gir. Det hadde fint vært plass til fire AA-batterier i S100fs, så det kan ikke være årsaken til at Fujifilm har byttet teknologi.

Dessverre har batterikapasiteten gått vesentlig ned siden forrige modell. S9500 og S9600 hadde CIPA-tall på godt over 300, mens S100fs kun klarer 250 bilder på en ladning, og det er det dårligste resultatet vi har sett på lenge fra en ultrazoom. Vi sammenligner først med noen modeller vi har testet det siste året.

Og så et utvalg av andre relevante modellene, bare Canon G9 har like lav batterikapasitet.

 

 

 

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Fujifilm selger S100fs både som et alternativ til enkle speilreflekser og selvfølgelig som en konkurrent til andre avanserte kompaktkameraer. Pris og størrelse tilsier at S100fs bør ha alt av funksjoner som er mulig med dagens teknologi og det skuffer ikke, men det er ikke alltid like lett å finne de ulike funksjonene for Fujifilm bruker til dels egne terminologier.

Filmsimulering

Vi starter med navnet. Fujifilm har brukt betegnelsen fd (for eksempel F50fd) på modeller med ansiktsgjenkjenning. S100fs kan fortsatt finne ansikter, men fs betyr ”Film Simulering” og henviser til to av Fujifilms mest kjente lysbildefilmer de siste årene, nemlig Provia og Velvia. For de innvidde er Provia en ganske nøytral film, mens Velvia har mer mettede farger. Så standardinnstillingen til S100fs er Provia, mens alle andre kaller standard for standard eller normal, og vil du ha litt mer smell i bildene så velger du ikke Vivid, men Velvia. Det er to innstilinger med litt mer selvforklarende navn også, nemlig Soft og Portrett.

I tillegg til filmsimulering har S100fs mulighet for justering av fargemetning, kontrast og oppskarping i flere nivåer.

Dynamisk omfang

Nikon har hatt D-ligting i flere år og Sony har hatt DRO en stund, men disse teknologiene øker ikke kameraenes dynamisk omfang. De gjør bare et forsøk på å utnytte det som er på best mulig måte. Det er jo bra i seg selv, men Fujifilm har satset på utvidet dynamisk område lenge og de lanserte sine SuperCCD SR- og HR-sensorer allerede i 2003. Mens HR-sensorene var ”vanlige” sensorer var SR-sensorene en variant med to lysfølsomme punkter med forskjellig størrelse for hver piksel. Den største håndterer det normale toneomfanget, mens den lille sørget for at høylysene ”aldri” skulle bli utbrente. De to målingene ble så kombinert til en piksel i JPG-filene, mens med RAW-format ble begge målinger lagret separat. En av S100fs tidlige forgjengere fantes i to varianter, en 6MP versjon (S7000) og en 3MP versjon med SR-sensor (S20 Pro). Ulempen med SR-sensoren var altså halvert oppløsning, og det selger jo ikke. I dag finnes det ingen kompaktkameraer med SR-sensor, men speilrefleksen S5 Pro har fortsatt SR-sensor – og bare 6MP.

Med S100fs og noen andre modeller som er lansert i år prøver Fujifilm å få til øket dynamisk område ved hjelp av en ny teknikk. De kaller det DR100 (normal), DR200 og DR400. De to siste skal gi henholdsvis en eller to ekstra EV dynamisk område. Vi kommer tilbake til mer om dette under siden Bildekvalitet, men kan bekrefte at det virker – til en viss grad. For sensoren i S100fs har ikke to målepunkter for hver piksel. Det Fujifilm gjør er å undereksponere bildene med henholdsvis en og to blendere og det reduserer sjansen for utbrente høylys. Dette kan ikke fungere ved laveste ISO, så DR200 er kun tilgjengelig fra ISO200, mens DR400 kun kan brukes fra Iso400. Resultatet er mer støy, men bedre dynamisk område. Fujifilm presenterer dette som en unik teknologi, men uten spesialhardware er det ingenting som hindrer andre produsenter å gjøre det samme. Canon har allerede en tilsvarende funksjon i noen av sine speilreflekser.

Det er ingenting som hindrer deg i å stille inn DR400 mens kameraet er satt til ISO100. Kameraet stiller da ISO automatisk til 400, men ikke tilbake igjen når du bytter tilbake til DR100. Det siste er sikkert lurt ellers hadde bare blitt mer forvirrende, men man må alltid sjekke hva ISO egentlig står på hvis man har brukt DR200/DR400. For å gjøre det hele mer forvirrende er filmsimulering også knyttet til dynamisk range, så bytter du fra Provia (og DR100/ISO100) til Velvia settes DR til auto, men ISO får i utgangpunktet beholde verdien sin. Har du stilt kameraet til Velvia og setter det til DR100 endres også filmemulering til Provia. Går du derimot fra Provia (og DR100/ISO100) til Soft endres både DR og ISO (til 200 hvis 100 var innstilt), og JPG-kvaliteten reduseres fra Fine til Standard.

Et eget valg på modusrattet, FSB (som ikke har noe med overklokking å gjøre) gir Film Simulation Bracketing hvor kameraet tar tre bilder med henholdsvis Provia, Velvia og Soft-innstillinger. Går du fra Programmodus, Provia, Iso100, DR100 og beste JPG-kvalitet så endres faktisk alle disse parameterne når du bytter til FSB. Så vårt råd er bruk både film simulering og utvidet DR når du må, men sjekk kameraet etterpå for å være se hva S100fs har justert automatisk.

S100fs har de vanlige eksponeringsmodusene (P/A/S/M), full auto (det røde symbolet). FSB er forklart over, mens SP1 og SP2 er motivprogram. S100fs husker sist brukte og man kan dermed ha to stykker raskt tilgjengelig på modusrattet. SP1 og SP2 gir imidlertid ikke de samme valgmulighetene. Det er fire motivprogram å velge mellom for SP1 og ti for SP2. Filmkamerasymbolet er vel selvforklarende, mens C1 og C2 gir mulighet for å hente frem to lagrede kombinasjoner av innstillinger.

ISO kan justeres fra 100-3200 i full oppløsning samt 6400 med 6MP og 10000 med 3MP. S100fs har egen knapp for justering av ISO så man slipper å gå inn i menyen for å endre.

Bildene lagres som standard i JPG-format. Det er to komprimeringsgrader å velge mellom i standardformatet (4:3), og oppløsningen kan reduseres fra 11MP ned til 0.3MP (med flere nivåer mellom). 3:2 er også tilgjengelig og da økes antall piksler horisontalt, men uten at bildevinkelen økes så Fujifilm må interpolere litt ekstra i dette formatet.

I tillegg til JPG støtter S100fs RAW-format, men valget for RAW er (i kjent Fujifilm stil) ikke et alternativ i bildekvalitetsmenyen. For å skru på RAW må du inn i setupmenyen. Vi fant ingen enklere måte bytte å mellom RAW og JPG på, men ved å lagre RAW som en av parameterne for C1/C2 er det mulig å bytte til RAW på en litt enklere måte, men man får da samtidig satt alle de andre lagrede parameterne også.

Lysmålerens standardinnstilling er 256 punkters matrisemåling og alternativene er spot og gjennomsnittsmåling. S100fs har en egen bryter på baksiden av kameraet for å velge type lysmåling. Den er litt kronglete å justere, men det er nok gjort for at den ikke skal komme ut av stilling ved et uhell.

Også fokustype velges med en egen bryter. Den sitter på venstre side av kameraet og standard er fokusering når man trykker utløseren halvveis ned. Manuell fokus er også mulig, samt kontinuerlig autofokus. Med autofokus valgt er standard ett fokuspunkt i midten, mens auto og manuelt valg av fokuspunkt er alternativer. Ansiktsgjenkjenning skrus av og på som en egen funksjon og er den aktivert prioriteres ansikter.

Blitsen til S100fs er av typen som må vippes opp før bruk, og blitsen hever seg såpass høyt over objektivet at faren for røde øyne reduseres litt. Når ansiktsgjenkjenning er på kan det også gjøres automatisk fjerning av røde øyne. S100fs har blitssko for bruk av ekstern blits, samt en sync kontakt (PC) på fronten av kameraet for blitser som kobles til med kabel.

Stabilisator

Objektiv med optisk bildestabilisator er en av de viktige nyhetene for S100fs. Fujifilm har tydeligvis ikke glemt tiden da de ikke hadde stabilisator og kalte autoiso for stabilisering, for nå kaller de stabilisatorfunksjonen for "Dual". Årsaken til det er at de fortsatt regner autoiso som stabilisering og da blir det to. Heldigvis funger den optiske stabilisatoren bra. Jeg har ikke laget noen statistikk, men fikk mange skarpe bilder med lukkertider som jeg ikke ville greie å håndholde uten stabilisator.

Makro

Nærgrensen for S100fs er oppgitt til en cm i Supermakromodus. Det høres jo bra ut, men objektivet må zoomes til 28mm for å komme så nærme og da blir området man tar bilde av ganske stort likevel. I praksis fokuserte S100fs enda nærmere, men bildet til høyre er tatt på den oppgitte nærgrensen. Selv på denne avstanden er belysningen ujevn på grunn av skygger fra objektivet. Området gjengitt på dette bildet er ca. 50x37mm, og hjørnene er softe.

I vanlig makromodus kan zoomen brukes fritt. Fujifilm oppgir nærgrensen til 10cm ved vidvinkel og 90cm ved full tele. Vi fikk fokusbekreftelse på kortere avstand, tre cm ved vidvinkel og litt over 80 cm ved full tele. Uten makro fokuserte S100fs til ca 12 cm ved vidvinkel og ca. 2.1 meter ved tele.

Bildet til venstre er tatt med standard makro og full tele. Med denne innstillingen er det mye lettere å få bra bilder uten skygger, men med mye dårligere forstørrelse. S100fs er utstyrt med filtergjenger så det er mulig å forbedre makroegenskapene med en forsatslinse.

Bildet under er et eksempel på Supermakromodus og hvorfor en cm nærgrense ikke er ideelt. Først må solblenderen av for å få kameraet så nærme og det vil være en ulempe i mange situasjoner.

Selv uten solblenderen vil objektivet lett skygge for hele eller deler av motivet. Jeg hadde kameraet på stativ, men det var likevel tidkrevende å justere oppsettet og samtidig passe på at motivet ikke kom borti frontlinsen. Hadde motivet vært levende ville det sannsynligvis både blitt skremt og rukket å forsvinne.

Som nevnt over gjør vidvinkelen at forstørrelsen ikke blir veldig stor til tross for kort arbeidsavstand og her har blant annet Olympus valgt en bedre løsning med sin Supermakro på SP-570UZ. Dette kameraet fokuserer også til en cm, men brennvidden låses til rundt 55mm og man får dermed bedre forstørrelse eller samme forstørrelse med litt større arbeidsavstand.

Bildet under er resultatet av oppsettet vist i forrige bilde. Det er tatt med blenderprioritet og F8.0 som er minste blender – med blenderprioritert automatikk. Dybdeskarpheten ble likevel ikke stor nok til at hele motivet ble skarpt. Liten dybdeskarphet er et generelt problem ved makrofotografering, men siden S100fs har litt større sensor enn andre superzoomer blir dybdeskarpheten noe mindre. Det gjør også diffraksjonsproblemene og mens de fleste kameraer i denne klassen har F8.0 som minste blender har S100fs også F11, men kun i manuell modus. Hvorfor F11 ikke kan velges med blenderprioritert automatikk forstår vi ikke. Blomsten er forøvrig valgt pga tilgjengelighet og ikke utseende.

Alt i alt er makrofunksjonen grei nok, spesielt sammenlignet med hva et speilreflekskamera med en standardzoom klarer. Sammenlignet med andre digitale kompaktkameraer og ultrazoomer er den bare middels, og makroentusiaster kan finne bedre alternativ.

Video

Videomodus er gjennomsnittelig med VGA-oppløsning (640x480 piksler) og 30 bilder per sekund med lyd som beste kvalitet. S100fs tillater bruk av optisk zoom mens man filmer.

 

Autofokus
Vurdering:

Skal S100fs kunne konkurrere med speilreflekser så er bra autofokushastighet viktig. Resultatet ved vidvinkel er bare gjennomsnittelig i forhold til de andre ultrazoomene vi har testet det siste året.

Sammenlignet med forgjengeren S9500 er resultatet nesten identisk, og det er litt bedre enn Panasonic FZ50.

Ved 100mm tele er resultatet nesten identisk og dermed litt bedre i forhold til snittet.

Igjen er resultatet nesten identisk med S9500.

Ved full tele er resultatet mye dårligere og veldig preget av at testoppsettet ikke tillater avstander som er vesentlig lenger enn kameraets nærgrense. Vi vurderte å ikke publisere dette resultatet, men det er reelt nok og testoppsettet er likt for alle. Det er imidlertid viktig å merke seg at autofokusytelsen er bedre på lengre avstander.

 

Autofokusen fungerer rimelig bra for et ultrazoomkamera med middels fokustider. Vi har ikke noe testresultat av speilrefleks med ultrazoomobjektiv så det er vanskelig å si hvordan S100fs ville klart seg i en slik sammenligning. Ser vi derimot på speilreflekser med normalzoomer er det ingen tvil om at mange (her er det store variasjoner mellom ulike kombinasjoner av hus og objektiv) speilreflekser fokuserer raskere i området 28-100mm.

Vi var stort sett fornøyd med nøyaktigheten til autofokusen og vi så ingen bilder hvor autofokusen markerte feil fokus. Bildet under er tatt i makromodus og midten av blomsten (fokuspunktet) har blitt skarp selv om F2.8 ikke ga nok dybdeskarphet for hele blåveisen.

Det var derimot en god del tilfeller hvor kameraet ga opp å fokusere, naturlig nok var lavkontrast motiver i relativt dårlig lys den store utfordringen. Solnedganger er et typisk eksempel, S100fs hadde problemer med å fokusere på skyer og selv overganger mellom skyer og himmelen var ofte ikke nok. På bildet under måtte jeg først fokusere på treet og så velge utsnitt etterpå. I dette eksemplet ville mulighet for å stille inn uendelig vært en fordel.

 

Hurtighet
Vurdering:

Oppstartstiden er omtrent gjennomsnittelig for ultrazoomer, men overraskende lang for et kamera med objektiv som ikke må skyves ved oppstart.

Både S9500 og FZ50 starter opp raskere. Hvorfor S100fs skal være tregere enn forgjengeren har vi ingen god forklaring på.

Utløserforsinkelse uten blits er neglisjerbar. Med blits var resultatet også ganske bra.

Nesten samme resultat som S9500.

Bilde-til-bilde hastighetene er målt med et Sandisk Extreme III SD-kort. Vi testet ikke S100fs med xD-kort.

Resultatet på ni bilder på ti sekunder er helt i toppklasse for et ultrazoomkamera – og alle kompaktkameraer vi har testet.

S100fs er forbedret i forhold til S9500 og vesenltig raskere enn både Canon G9 og Panasonic FZ50.

Med blits er resultatet mer gjennomsnittelig. Her er det ladetiden for blitsen som er avgjørende, ikke skrivehastighet til kortet.

Igjen ser vi en liten forbedring i forhold til S9500, mens FZ50 er et hakk raskere.

RAW-funksjonen i S100fs er eksepsjonell når vi ser på hastigheten. Kameraet greide 8 bilder på ti sekunder og det er det beste resultatet vi noensinne har sett fra et kompaktkamera. Sammenlignet med de andre kameraene i diagrammet under er hastigheten dobbelt så høy som nest beste. Alt er imidlertid ikke perfekt. Hver RAW-fil tar hele 22.5MB på minnekortet. Med dagens priser på minnekort er ikke filstørrelsen noe kjempeproblem, men det virker likevel bortkastet å ikke komprimere bildene. Vi konvertere vel 250 RAW-filer fra Fujifilms format til DNG-format med lossless komprimering og fikk da en typisk filstørrelse på 12MB-14MB. Så hadde Fujifilm kostet på å komprimere filene sine hadde blitt 8-10 MB mindre å lagre per bilde. S100fs tilbyr dessverre ikke RAW+JPG, og RAW-funksjonen er gjemt bort i oppsettmenyen istedenfor å ligge som et alternativ i menyen for bildekvalitet.

S100fs støtter siste USB-versjon og filoverføringsresultatet bra.

Til tross for litt treg oppstart er S100fs i særklasse når det gjelder hastighet. De to viktigste målingene, antall bilder på 10 sekunder og RAW-bilder på 10 sekunder er ingen av konkurrentene i nærheten. Alle målingene er gjort med kameraene innstilt på enkeltbilde, men S100fs har også flere seriebildefunksjoner. Vi skal ikke gå inn på disse i detalj, men kan nevne at serier på opp til 3 RAW-bilder på ett sekund. Kanskje ikke så mye i forhold til speilreflekser, men sammenlignet med de fleste ultrazoomene som bruker 3 til 10 sekunder mellom to RAW-bilder er det bra.

 

Betjening / Brukervennlighet
Vurdering:

S100fs gjør det meget bra på betjening og brukervennlighet. Kameraets størrelse er positivt i denne sammenhengen fordi det er god plass til knapper og ratt, det er et stort grep og objektivet med zoomring fungerer veldig bra, både for enkelt og presis zooming og for å holde kameraet stødig med venstre hånd. Ergonomien er altså veldig bra. Fujifilm har også utnyttet plassen bra og mange funksjoner som man gjerne må inn i menyene for å endre kan justeres ved hjelp av egne knapper og brytere på S100fs.

Må du først inn i menyene er vi ikke like imponert. Mest irriterende er det at RAW-funksjonen skrus av og på via setup-menyen som er en undermeny til hovedmenyen, men det at et menyvalg kan ha sideeffekter er også frustrerende. Det er ikke umiddelbart opplagt at en endring fra standard (Provia) og ISO 100 til Soft også skal endre ISO til 200. Man får riktignok en beskjed på skjermen et øyeblikk, men der også alt. Og det er bare et av mange eksempler på at S100fs automatisk endrer på andre innstillinger enn den du justerer.

LCD-skjermen fungerer godt bortsett fra i kraftig sollys, og at den er vridbar er et stort pluss. Størrelsen på 2.5 tommer er bare middels, spesielt med tanke på kameraets størrelse.

Hurtighet er en av S100fs styrker. Spesielt bilde-til-bilde hastighet og håndtering av RAW-bilder er noe av det raskeste vi har sett på denne typen kameraer. Fokushastighet er også rimelig bra, men ikke helt på høyde med de beste i klassen.

Litt om Fujifilms program for RAW-konvertering

Fujifilm sender med en programvarepakke som vi ikke har testet utførlig, men som inkluderer program for konvertering av RAW-filer. Vi installerte (Windows-versjonen av) programvaren for å se hvordan programmet for RAW-konvertering fungere. Testmaskinen var utstyrt med en AMD Athlon X2 4400+, 2GB minne og WD Raptor 150GB systemdisk.

Installasjonen gikk greit, bortsett fra at den (som i tidligere versjoner) avslutter med å insistere på å restarte PCen. Og som screendumpen under viser, du får ikke noe særlig valg.

Når installasjonen er ferdig har den lagt et program ExifLauncher2 i oppstartsfolderen. Dette er av typen som overvåker USB-portene for å detektere at S100fs kobles til og kan da hjelpe til med automatisk opplasting.

FinePixViewer lar deg velge bilder og se en preview. For å konvertere et RAW bilde velger man ulogsisk nok ”Improve Image” fra Tools-menyen. Da får man først opp et nytt vindu hvor man kan velge bilder som skal åpnes i FinePix Studio.

Bare det åpne ett RAW-bilde FinePix Studio og generere preview tok 25 sekunder. Selv etter det tok alle bilderelaterte operasjoner lang tid. Å zoome inn tok for eksempel ca. 8 sekunder for ny preview ble vist, og previewene var så dårlige at alle bilder virket uskarpe. Screendumpen under viser FinePix Studio med et RAW-bilde oppe. En tilsvarende screendump fra Photoshop av det konverterte blide vises hvis du holder cursoren over "25% i Photoshop".

For å lagre bildet velger man Convert fra filmenyen og får da først denne dialogboksen.

Deretter kommer det en fillagringsdialogboks hvor man kan velge ulike JPG-komprimeringer og 8 eller 16 bit TIF. Det tok så ca 45 sekunder på å konvertere ett bilde til 16 bits TIFF, ACR brukte under 10 sekunder på samme bilde. Noe av forklaringen på tregheten er nok at Finepix Studio interpolerer opp bildet til dobbel størrelse (fra 3840x2880 til 5440x4080 piksler) og lagret som 16 bit TIF ble filen på 127MB.

Dette er noe av den mest brukerfientlige og trege programvaren vi har sett på lenge, faktisk siden sist vi testet et Fujifilm kamera med RAW-støtte. Det er imidlertid mulig å sette opp programmet til batchkonvertering og da slipper man unna mye av ventetiden så lenge default parametere er OK.

Grunnen til at vi bruker litt plass på dette programmet er at det også har noen positive sider. FinePixViewer tolker nemlig en del Exif data som er spesifikke for Fujifilm og som Adobes programvare ikke forstår. Et annet positivt trekk var at resultatet av RAW-konverteringen blir veldig likt JPG-filene rett fra kameraet, men man får 16-bits filer som er bedre egnet til etterbehandling. Fujifilms RAW-program gir dermed også minst like bra resultater som Adobe ACR/Lightroom som ikke fungerte like bra som vi er vant til med RAW-filer fra S100fs.

I tillegg til medfølgende programvare selger Fujifilm et produkt som heter Hyper-Utility 3 som er et annet alternativ for RAW-konvertering. Vi kommenterte det i forbindelse med testen av S5 Pro og ble definitivt ikke overbegeistret. Omtalen står nederst på denne siden.

Vi har brukt litt mer plass enn normalt på den medfølgende programvaren, men merk at dette ikke påvirker karakteren for Betjening / Brukervennlighet.

Side 4: Bildekvalitet del en

Bildekvalitet del en

Vurdering:

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Vi var spent på hva S100fs kunne by på av bildekvalitet. For å være en reell konkurrent til speilreflekskameraer kan ikke bildekvaliteten være alt for mye dårligere. Vi tenker da først og fremst på egneskaper ved høy ISO og dynamisk omfang som tradisjonelt er de største svakhetene for kameraer med små sensorer. Med en 2/3 tommers sensor har S100fs den største sensoren i noe kamera i denne klassen i dag, men vesentlig mindre enn sensorene som brukes i speilreflekser. 2/3 tommers sensorer var populære for 3-4 år siden på de mest avanserte digitalkameraene på den tiden. Da stoppet oppløsningen på 8MP og vi hadde gjerne sett at Fujifilm hadde beholdt den oppløsningen og konsentrert seg om å forbedre bildekvaliteten. 11MP fra sensoren i S100fs gir likevel mye lavere pikseltetthet enn konkurrentene som har 10MP på en 1/2.33 tommers sensor med bare halvparten så stor areal.

Oppløsning

S100fs er alene med 11MP så det er ikke mulig å finne noe kamera med eksakt samme oppløsning å sammenligne med. Vi har valgt ut to kompaktkameraer, Canon G9 som er et av de mest avanserte kompaktkameraene på markedet i dag og Fujifilms eget F50fd som har en 12MP SuperCCD bildesensor som er litt mindre enn den som sitter i S100fs. I tillegg sammenligner vi med Olympus SP-570UZ med 10MP, Sony H50 med 9MP og speilreflekskameraet Panasonic L10, også det med 10MP.

Fujifilms SuperCCD-brikker gjør det gjerne bra på oppløsningskartet og S100fs er ikke noe unntak. Det er bra med detaljer i hvert fall forbi 2200 linjer selv om det er noen små artefakter allerede rundt 2000. Resultatet er minst like bra som F50fd som har en megapiksel mer og et mye enklere objektiv. Olympus SP-570UZ og Canon G9 er klart dårligere, mens Panasonic L10 er ganske nær med en megapiksel mindre. Bildet fra S100fs er dessuten nesten helt fritt for fargeartefakter som preger bildene fra både Olympus og Sony. Alle bilder er med kameraenes laveste ISO-verdier.

Canon G9	Fujifilm S100fs	Fujifilm F50fd
Panasonic L10	Olympus SP-570UZ	Sony H50

Neste tabell viser oppløsningkartet i RAW-versjon, men til venstre er det et JPG-bilde nesten rett fra kamera (kun justert kontrast). I midten er det RAW-bilde konvertert med FinePix Studio. Siden dette programmet dobler antall piksler er bildet redusert til samme størrelse som JPG-bildet igjen i Photoshop og oppskarpet litt. Bildet til høyre er samme RAW-fil konvertert med default verdier i Adobe Camera RAW og oppskarpet litt i Photoshop etterpå. Om det er Fujifilms JPG-generering som er spesielt bra eller ACR som ikke håndterer RAW-bilder fra S100fs spesielt godt kan vi ikke si, men faktum er at JPG-bildet har minst like høy oppløsning som vi fikk med ACR. Bildene er tatt med ISO 200.

Fujifilm S100fs - JPG	Fujifilm S100fs - RAW fra FinePix Studio	Fujifilm S100fs - RAW fra ACR/Photoshop

Det ser ut til at Fujifilm gjør noen korreksjoner i bildet under JPG-prosesseringen, og gjør det samme i sitt program for RAW-konvertering. Her er hele oppløsningstavlen gjengitt i JPG-format og konvertert med henholdsvis Finepix studio og Adobe Camera RAW med standardinnstillinger. Ved å bytte frem og tilbake mellom de ulike variantene er det lett å se at fortegning er noe korrigert i forhold til bildet fra ACR som vi antar ikke gjør noen korreksjoner med default innstillinger..

I neste tabell er alle bildene tatt med ISO 1600. Det er ikke store forskjeller i oppløsningsevnen mellom S100fs, Fujifilm F50fd og Canon G9, men S100fs har litt mindre utflytende overganger spesielt i forhold til G9. Ultrazoomene fra Olympus og Sony er mye dårligere, mens Panasonic L10 viser at det er langt igjen til speilrefleksnivå for S100fs.

Canon G9	Fujifilm S100fs	Fujifilm F50fd
Panasonic L10	Olympus SP-570UZ	Sony H50

Vi har også konvertert RAW-versjonen av oppløsningskartet tatt med ISO 1600. Det er brukt ACRs standardverdier, inklusiv for støyfjerning og igjen er bildet fra kameraet bedre enn fra RAW. Selv om vi hadde fått vekk like mye støy som kameraet klarte ville oppløsningen vært dårligere. Siden JPG-bildet kommer fra samme data som RAW-filen er det opplagt at det er mulig å få et like bra resultat, det er bare ikke spesielt enkelt å få til med ACR.Samme RAW-bilde konvertert med FinePix Studio er mye nærmere JPG-resultatet.

Fujifilm S100fs - JPG	Fujifilm S100fs - RAW fra FinePix Studio	Fujifilm S100fs - RAW fra ACR/Photoshop

Diffraksjon

For å se effekten av diffraksjon har vi tatt bilde av oppløsningstavlen med ulike blendere. Første rad er fra S100fs, mens den andre er fra Olympus SP-570UZ som har nesten like mange piksler fra en vesentlig mindre bildebrikke. Forskjellene er da også ganske tydelige, spesielt ved F8.0 hvor SP-570UZ er mer preget av diffraksjon. Bildene er tatt med laveste ISO for begge kameraer.

S100fs – F4.0	S100fs – F5.6	S100fs – F8.0
SP-570UZ – F4.0	SP-570UZ – F5.6	SP-570UZ – F8.0

Diffraksjon er en av årsakene til at få kompaktkameraer har mindre blender enn F8.0, men som eksemplet over viser er effekten på S100fs ikke så stor som på mange andre modeller. Større sensor betyr mindre diffraksjon ved en gitt blender (ved samme oppløsning), men også mindre dybdeskarphet. Fujifilm tillater bruk av F11 på S100fs i manuell modus.

Imatest

Vi bruker Imatest for å analysere egenskaper med kameraet basert på samme testbilde som vi har vist utsnitt fra over. Diagrammene viser resultatet for S100fs og noen av de nærmeste konkurrentene.

Hovedkort

Med 10-12MP er det ikke store utfordringen for kameraene å gjengi detaljene i senter av hovedkortet ved laveste ISO-verdi. Vi har tatt med sammenligningsbilder fra noen 12MP kompaktkameraer og en del relevante ultrazoomer. På siste rad har vi tatt med bilder fra Panasonic L10 med standardzoom som eksempel på resultat fra et speilrefleks. Det er større variasjoner i skarpheten i kolonnen til høyre i tabellen. S100fs er blant de bedre og slår for eksempel Canon G9 på hjørneskarphet i dette bildet.

Fujifilm S100fs
Canon G9
Fujifilm F50fd
Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Panasonic FZ18
Panasonic L10, kit objektiv

 

Rådhuset

Alle Rådhusbildene er fra samme punkt og i løpet av noen minutter for å få identiske lysforhold. Litt ulike trinn i zoomobjektivene gjrø at det ikke er mulig å få helt identiske utsnitt. Først viser vi hele bildet skalert ned til en bredde på 560 piksler.

I tabellen under viser vi noen utsnitt fra bildene i over i 100%. Med ulik oppløsninger for alle kameraene 8MP (Canon), 9MP (Sony), 10MP (Olympus) og 11MP for Fujifilm blir utsnittene nødvendigvis ikke eksakt like, men vi oppfatter detaljnivået som ganske likt. Bildet som skiller oppløsningsmessig er i den midterste kolonnen hvor vi kan ane litt mer detaljer i bildet fra S100fs, og Sony H50 er litt dårligere enn de andre. Mens RAW-bildet av oppløsningskartet konvertert med Adobe Camera RAW ikke var helt på høyden er dette ikke tilfelle her. S100fs sitt RAW-bilde gir noe mer detaljer, og på bildet i høyre kolonne er det mer detaljer i skyggeområdene. RAW-bildene er oppskarpet i Photoshop.

Fujifilm S100fs
Fujifilm S100fs - RAW
Olympus SP-570UZ
Olympus SP-570UZ - RAW
Canon SX100 IS
Sony H50

Neste bilde av Akershus festning i Oslo. På grunn av anleggsarbeid der vi vanligvis tar Akams standardbilder er utnittet noe annerledes denne gangen og kan ikke sammenlignes direkte med tilsvarende bilder i andre tester.

Igjen er bildevinkelen litt forskjellig fra kamera til kamera, noe som gjør at utnittene under heller ikke blir helt identisk. S100fs er et hakk bedr enn konkurrentene her og har klart mest detaljer i bildene. RAW-bildet er konvertert med ACR og det er ikke sore forskjeller i detaljnivå i forhold til JPG-bildet.

Fujifilm S100fs
Fujifilm S100fs - RAW
Olympus SP-570uz
Ccanon SX100 IS
Sony H50

Igjen bruker vi samme bilder som i testen av Olympus SP-570uz som nok velger riktigst eksponering her. Bildet fra S100fs er vel mørkt, noe som gjør de solbelyste områdene mindre overkesponerte, mens plenen som utgjør mye av forgrunnen er rett og slett noe mørk.

Fujifilm S100fs
Olympus SP570UZ
Canon SX100 IS
Sony H50

Feilbrytning er normalt et problem i overganger med stor kontrast, som relativt mørke motiv mot en lys himmel. Stortingsbildet vi har mange slike overganger og derfor egnet for å provosere frem problemer hvis det er noen. Bildet av hvitveisen er et eksempel på et bilde hvor vi ikke forventer å se spor av feilbrytning. Selv om kronbladene er hvite er det langt igjen til de er utbrente, og bakgrunnen er heller ikke spesielt mørk. S100fs har likevel en blålig rand i overgangen flere steder (hadde det enda vært en blåveis) og det burde ikke være nødvendig. Det er ikke verre enn at problemet kun vil være synlig på store forstørrelser, men er likevel symptomatisk for S100fs.

 

 

Side 5: Bildekvalitet del to

Bildekvalitet del to

 

Støy

Når ISO økes blir bildestøy og støyfjerning et stadig større problem. Fujifilm har tradisjonelt håndtert dette bedre enn andre fabrikanter takket være lavere pikseltetthet. Med F50fd som ble lansert sist høst hadde Fujifilm falt for fristelsen til å øke antall megapiksler opp på konkurrentenes nivå og da var forskjellen mye mindre enn tidligere, men fortsatt synlig. S100fs har en megapiksel mindre enn F50fd og strørre bildebrikke så da bør resultatet bli bedre igjen. I neste tabell viser vi et utsnitt fra hovedkortet ved ISO 400, 800 og 1600 for S100fs og konkurrentene.

Vi viste oppløsningskartet ved ISO 1600 litt lenger oppe på siden og selv om S100fs ikke greide vesentlig bedre oppløsning enn G9 og F50fd var overganger skarpere. På bildene under blir forskjellene tydeligere og S100fs har mindre utflytende farger og mindre støy i mørke områder. Unntaket er som vanlig speilrefleksen Panasonic L10 som gir bedre bildekvalitet enn S100fs.

Iso 400	Iso 800	Iso 1600
Fujifilm S100fs
Canon G9
Fujifilm F50fd
Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Panasonic FZ18
Panasonic L10

Diagrammet under viser støynivåer målt med Imatest. Uten støyfjerning vil kurven skrå opp mot høyre. Utflating eller reduksjon i støynivået er tydelige tegn på at støyfjerningen økes kraftig. Kurvene for S100fs viser ganske jevnt stigende verdier, men over ISO 1600 er det tydelig at støyreduksjonen økes kraftig.

Her viser vi noen eksempler på hva som skjer med bildekvaliteten når ISO økes. Først vises hele bildet ved laveste ISO og ISO 1600 for alle kameraene. Er målet en webside med 500-600 pikslers bredde gir alle kameraene et akseptabelt resultat selv ved ISO 1600.

Det er når forstørrelsen øker at forskjellene blir tydelig, og utsnitten under vises i 100% med ulike ISO-verdier opp til 1600. S100fs er i en egen klasse og bevarer detaljer og farger mye bedre enn konkurrentene når ISO økes.

Olympus SP-570UZ	Fujifilm S100fs	Sony H50
Iso 64	Iso 100	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

Et annet utsnitt fra samme bilde. Igjen ser vi at S100fs håndterer høy ISO best i klassen.

Olympus SP-570UZ	Fujifilm S100fs	Sony H50
Iso 64	Iso 100	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

Store mørke områder er ofte ødeleggende for et bilde med høy ISO og går man over ISO 400 synker bildekvaliteten fra de fleste kompaktkameraer drastisk. Bildekvaliteten fra S100fs er på ingen måte upåvirket av høy ISO, men er sammen med Fujifilm F30/f31fd i en egen klasse blant kameraer med liten bildesensor. Bildet under er fra en inndørs gocartbane hvor ISO 800 (pluss panorering) var eneste mulighet for å få noen rimelig skarpe bilder.

I 100% er selvfølgelig bildestøyen klart synlig, men det er fortsatt litt detaljer igjen i den sorte kjøredrakten og bedre enn dette får man ikke ISO 800 uten å bytte til et speilreflekskamera med mye større sensor.

Eksponering og dynamisk omfang

Fujifilm fremhever naturfotografering spesielt i reklamen for S100fs, og en av egenskapene som skal gjøre denne modellen spesielt egnet er muligheten for øket dynamisk omfang. Vi er enig i at dette er en attraktiv egenskap for naturfotografering, men det er like viktig for andre bilder med høy kontrast.

Til høyre har vi gjengitt et diagram fra Fujifilms nettside som viser effekten av øket dynamisk omfang på S100fs. Det de ønsker å oppnå er mer detaljer i høylysområder og redusert fare for utbrente områder. Fujifilm har gått foran på dette området med egne sensorer med to lysfølsomme punkter for hver piksel slik som enkelte av deres kompaktkameraer hadde for noen år siden. Speilrefleksen S5 bruker fortsatt denne teknologien, men S100fs har en vanlig sensor og det større dynamiske området oppnås ved hjelp av andre metoder. Kort sagt undereksponerer S100fs med en eller to EV for å oppnå forbedret tegning i høylysene. Når man husker at en EV tilsvarer en dobling (eller halvering) av mengden lys er det også korrekt at en EV forbedring tilsvarer 200% og to EV blir 400% slik diagrammet viser. Men alt dette er Fujifilms påstander, og spørsmålet vi skal prøve å besvare her er om det fungerer i praksis.

Første skjær i sjøen er begrensningene som denne teknologien innebærer. Gitt at ISO 100 er basis-ISO krever en undereksponering at ISO økes (hvis tid og blender ikke skal røres). Utvidet dynamisk område kan derfor ikke brukes ved ISO 100, kun ved ISO 200 (for 200%) og 400 (for 400%). Maks ISO er 1600 både for DR200 og DR400. Normalt er jo bildekvaliteten optimal ved laveste ISO, så her har vi en indikasjon på at det ikke bare er fordeler med denne funksjonen.

Akam måler dynamisk omfang ved hjelp av en bakgrunnsbelyst testtavle og programmet Imatest. Da testbildene med øket dynamisk omfang ble analysert av Imatest kom det advarsler fra programmet og bildene måtte tas på nytt med en annen eksponering enn normalt, så allerede her så vi at funksjonen har en reell effekt.

Figuren under viser Imatestresultat for S100fs. Vi gjengir to kurver for henholdsvis høy og lav kvalitet. Høy kvalitet stiller høyere krav til signal/støyforholdet enn lav kvalitet. Med standard oppsett og høy kvalitet skiller ikke S100fs seg vesentlig fra andre ultrazoomer selv om resultatet ved ISO 1600 er bedre enn snittet. Kurven for lav kvalitet ga litt større forskjeller og S100fs er hakket bedre her. Mange av kameraene går til Iso 3200 eller ennå høyere, men vi har valgt å kun vise kurven opp til Iso 1600 siden bildene på høyere ISO er så preget av støy og støyfjerning at resultatene sier lite om reell bildekvalitet.

Neste diagram viser kun S100fs, men innstilt på henholdsvis DR200 og DR400 og det er helt klart at Fujifilm gjør noe smart med prosesseringen sin her. Vi kan ikke se at det blir noen 2EV forbedring, men selv ved høy kvalitet er det en målbar forbedring. Forbedringen er størst ved lav kvalitet og det skyldes sannsynligvis at høyere ISO gir mer støy og kurven for høy kvalitet påvirkes i størst grad av støy.

Testavler og diagrammer er vel og bra, men vi gjør også et forsøk på å demonstrere effekten i noen mer normale bilder. Fujifilm presenterer funksjonen for utvidet dynamisk range som en måte å redde høylys på, og vi starter med å se på et bilde som har utbrente høylys med standardinnstillinger.

Her er Stortinget tatt med DR100, DR200 og DR400 og de interessante delene i denne sammenhengen er det solbelyste huset i høyre side av bildene.

I tabellen under viser det vist utsnitt fra det solbelyste området. I den første raden er alle bildene tatt med ISO400 siden det er laveste ISO hvor alle DR-innstillinger er tilgjengelige. Med standard innstilling (DR100) er de lyseste delene av huset helt uten tegning, og kan ikke reddes med etterprosessering. Det er kanskje ikke så nøye for dette bildet, men hadde det vært en sentral del av motivet ville bildet vært ubrukelig. Med DR200 er det en klar forbedring, men den røde kanalen er fortsatt utbrent og veggen har derfor litt fargestikk. Med DR400 er det tegning i alle kanalene og fargene er mer korrekte selv om denne delen av bildet fortsatt er for lys.

Neste rad viser først DR100 og DR200 ved laveste ISO for disse innstillingene, men forskjellene til ISO 400-versjonene er små. Siste kolonne i denne raden viser et RAW-bilde eksponert med DR100/ISO 100 og konvertert med ACR. Noen sekunders justering av higlight recovery og kontrast ga vesentlig bedre resultat enn ISO 400 og DR400.

Siste rad i tabellen viser bilder fra Sony H50 med ulike innstillinger for Dynamic Range Optimizer (DRO). DRO Pluss gir en tydelig forbedring, men ikke like bar som DR400 fra S100fs. Vi tok også tilsvarende bilder med Olympus SP-570UZ, men dette hadde valgt en litt lysere eksponering og som gjorde at hovedelen av bildet var bra eksponert mens dette området var fullstendig utbrent, også på RAW-versjonen av bildet.

Iso 400, DR 100	Iso 400, DR 200	Iso 400, DR 400
Iso 100, DR 100	Iso 200, DR 200	Iso 100, DR 100 - RAW
Sony H50, DRO av	Sony H50, DRO normal	Sony H50, DRO pluss

I de lyse delene av bildet var det ikke merkbart mere støy ved ISO 200 og 400 enn med ISO100, men under er det utsnitt fra et mørkere område. Ved 100% er det tydelig at bildet tatt ved ISO 400 har mistet noe detaljer på grunn av støyfjerning.

Iso 100, DR 100	Iso 200, DR 200	Iso 400, DR 400

Selv om utvidet dynamisk område er laget for å redde høylys er det interessant å se hva som skjer med resten av bildet når funksjonen er i bruk. Serien under er tatt på fjellet med sterk vårsol og snø, mens husene også har store områder med skygge. Samme bilde ble tatt med Canon SX100 IS, Fujifilm S100fs, Olympus SP-570UZ og Sony H50.

Snøen greide alle kameraene rimelig bra selv om noen områder var nesten utbrent. Ved å bruke DR200 og DR400-innstillingen på FS100 fikk de lyseste områdene litt mer tegning, men man må se nøye på bildene for å se forskjellene og det er bra for snøen skal ikke bli for mørk. Utsnittene under fokuserer på de mørkere områdene og det er egentlig bare S100fs ved ISO 100 som klarer å gjengi de mørkeste områdene tilnærmet støyfritt når man ser på bildene i 100%. Spesielt i rødfargen ser man tydelig at S100fs får mer støy allerede ved ISO200, og alle de andre kameraene har støy i disse områdene allerede ved laveste ISO. Detaljene i mørke områder blir ikke bedre ved å bruke DR200 eller DR400 på S100fs. Sony har valgt en annen strategi med DRO-funksjonen på H50 som med pluss-instillingen gjør de mørkeste områdene lysere.

Iso 100, DR 100
Iso 200, DR 200
Iso 400, DR 400
Sony H50, DRO normal
Sony H50, DRO pluss
Sony H50, DRO av
Olympus SP-570UZ
Canon SX100 IS

 

Farger/Hvitbalanse

Fargegjengivelsen er testet med Imatest både med manuell og automatisk hvitbalanse. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet. Resultatene er litt blandet med en del farger veldig nærme idealet og en del med større avvik. Bildene er tatt med standardinnstillinger som gir ganske nøytrale farger.

 

Vi beskrev filmsimuleringsfunksjonen i avsnittet om funksjoner og her viser vi noen eksempler på forskjellene. Det første bildet er tatt med stativ og eksakt samme innstillinger bortsett fra "filmtypen".

 

S100fs har en funksjon på modusrattet som heter FSB og kameraet tar da tre bilder i rask rekkefølge med henoldsvis Provia, Velvia og Soft innstilling.

 

Nok et bilde tatt med FSB-funksjonen.

 

Forskjellen mellom spesielt Provia og Velvia er ganske markant og FSB er en kjapp måte å få tre versjoner av bildet på. Ulempen med å bruke denne funksjonen er at JPG-kvaliteten senkes til Normal og Iso økes til 200 (hvis den er stilt til 100) fordi Soft bruker DR200. Serien under er også tatt med FSB, og filstørrelsen gikk ned fra rundt 4.2MB til 2.5MB da jeg byttet fra Provia og Iso 100 til FSB.

 

 

Side 6: Bildekvalitet del tre

Bildekvalitet del tre

 

Fujifilm S100fs og Canon 450D

Pris, vekt, størrelse og finesser gjør at S100fs-testen ikke ville ikke være komplett uten en sammenligning med et speilreflekskamera. Vi tok med oppløsningstavle og hovedkortbilder fra Panasonic L10 på den første siden om bildekvalitet, men det var kun bilder fra testrommet. L10 er opplagt en av de nærmeste konkurrentene blant speilrefleksene siden dette kameraet har en av de beste Live View funksjonene samt vridbar skjerm. Sony A-300 og A-350 er av samme årsak også opplagte alternativ. Canon 450D er en tredje (fjerde) kandidat, både på grunn av Canons store markedsandeler og fordi det er første Canon-kamera med kontrastbasert autofokus i Live View modus. Av de nevnte modellene var det 450D vi hadde tilgjengelig for sammenligning så vi tok noen bilder i parallell med S100fs.

Canon 450D har 12MP, mens S100fs ar 11MP så det gir et 450D lite overtak når det gjelder oppløsning, men begge disse modellene har mer enn nok megapiksler for de fleste formål. Det er andre egenskaper som dynamikk og håndtering av høy ISO som vi oppfatter som mye viktigere egenskaper i de fleste situasjoner.

Vi plukket ut en eksempelserie og disse bildene er vist under. Dessverre forandret lyset seg slik at Canon-bildet med ISO 100 ikke kan brukes for sammenligninger av områder med sollys. Redusert til en bredde på 560 piksler ser alle bildene greie ut, også ved høyeste ISO.

Først utsnitt er fra båten nede til høyre i bildet, igjen mangler ISO 100 fra 450D, men poenget her er hvordan øket ISO påvirker dynamisk omfang. På S100fs-bildene er det veldig tydelig at detaljene i høylysområdene forsvinner når ISO økes, og samtidig blir de mørke områdene i bakgrunnen mer og grøtete. S100fs var innstilt med Provia og DR100. 450D ved både ISO 400 og 1600 har fortsatt bra tegning i høylysene og skyggene gjengis også med mindre støy. Canon-bildene er tatt med standardzoomen 18-55 3.5-5.6 IS med brennvidde 50mm.

Fujifilm S100fs Iso 100	Iso 400	Iso 1600
-
Canon 450D	Iso 400	Iso 1600

I neste utsnitt har vi tatt med 450D også ved Iso 100 fordi skyggeområdene er relativt sammenlignbare. Igjen er det stor forskjell i bildekvaliteten fra S100fs når ISO økes, mens ved ISO 100 henger S100fs ganske godt med. Ved ISO 1600 er også 450D klart dårligere enn ved laveste ISO.

Fujifilm S100fs Iso 100	Iso 400	Iso 1600
Canon 450D	Iso 400	Iso 1600

Dette var ingen omfattende test, men vi tok flere serier som viser det samme. Når det gjelder bildekvalitet ved høy ISO er det stor forskjell mellom S100fs og speilreflekskameraer, her representert ved canon 450D. Ved laveste ISO henger imidlertid S100fs godt med og detaljnivået er ganske nærme det Canon-kameraet gir. Stor kontrast i bildet håndterte Canon-kameraet bedre.

Oppsummering bildekvalitet

Bildekvaliteten til S100fs er noe av det beste vi har sett fra noe "kompaktkamera" og på de fleste områder er S100fs like bra eller bedre enn konkurrentene. Oppløsningsevne er tradisjonelt en av styrkene til kameraer med SuperCCD-sensorer og S100fs bekreftet dette igjen. Bildene av oppløsningskartet ga et vesentlig bedre resultat enn ultrazoomene vi vesentlig har sammenlignet med, men resultatet var også bedre enn for Canon G9 med 12MP. Fujifilms F50fd med 12MP og speilreflekskameraet Panasonic L10 med10MP lå på omtrent samme nivå.

Dessverre er det også også ett problem som vi må kommentere, nemlig feilbrytning. Dette er ofte en svakhet for Fujifilmkameraer med SuperCCD-sensorer, og S100fs er mer plaget enn de fleste. Vi skal ikke overdrive problemet og vi tok hundrevis av bilder hvor feilbrytning ikke var synlig, men blålilla overganger mellom lyse og mørke områder dukket opp både på bilder hvor vi ventet å finne feilbrytning, men også i noen tilfeller på overganger med lavere kontrast hvor vi sjelden ser denne typen feil. Hadde dette vært et enkelt og rimelig kompaktkamera ville vi ikke kritisert så mye, men S100fs er et av markedets dyreste superzoomer som spesielt retter seg mot fotografer som ønsker best mulig bildekvalitet. Feilbrytning kan i stor grad fikses med etterprosessering og Panasonic fjerner det automatisk i kameraet. Vi forstår ikke hvorfor Fujifilm ikke gjør det samme, eller i det minste har en funksjon som kan skrus på av brukeren. Det ville vært mye nyttigere enn ansiktsgjenkjenning med automatisk fjerning av røde øyne - selv om vi vil ha det også.

Fujifilm har valgt å introdusere filmsimulering som begrep. Det virker litt merkelig når stadig færre brukere vil ha noe forhold til karakteristikker ved Fujifilms diasfilmer. Standardinnstillingen heter derfor ikke Normal, Standard eller lignende, men Provia og vil du ha mer mettede farger stiller du ikke inn Vivid (som nærmest er en standard hos andre produsenter), men Velvia. Soft heter Soft og Portrett portrett så her har tydeligvis Fujifilm råket opp for ukurante betegnelser. Uansett, Provia gir ganske nøytrale farger og ved ISO 100 vi fant sjeldent lite støy for denne typen kameraer. Også på høyere ISO-verdier klarer S100fs seg bra i forhold til konkurrentene, men det er fortsatt et stykke igjen til speilreflekskvalitet ved høy ISO. En mulighet vi savnet på S100fs er valg av fargerom for JPG-filer.

En nyhet ved S100fs er utvidet dynamisk område, men når du bruker dette skrus ISO automatisk opp til 200 eller 400 for henholdsvis DR200 og DR400. Funksjonen reduserer faren for utbrente høylys, men det koster litt i form av mer støy i skyggeområder.

Til slutt vil vi nevne RAW-funksjonen som er den beste vi har sett på noe kamera i denne klassen. Det største fortrinnet fremfor konkurrentene er riktignok hastigheten, men det var også en del å gå på i forhold til JPG i høylysområder. Ved høyere ISO krevde det mye arbeid i RAW-konverteringen for å oppnå samme bildekvalitet som i JPG-bilder rett fra kameraet, i hvert fall med ACR.

 

Side 7: Konklusjon

Konklusjon

 

Fujifilm S100fs er et kamera det er vanskelig å kategorisere. Teknologien er den samme som brukes i nesten alle kompaktkameraer og ultrazoomer, men ser vi på størrelse, vekt og konstruksjonen med zoomring, fokusring og mulighet for ekstern blits er det vel så naturlig å sammenligne med speilreflekskameraer. De siste årene har det kun vært to modeller på markedet som er direkte sammenlignbare. Den ene er Fujifilm S9600 som S100fs erstatter, mens det andre er Panasonic FZ50 som fortsatt er nærmeste konkurrent. Det er imidlertid to år gammelt og det er nok bare et tidsspørsmål før Panasonic fjerner eller erstatter dette kameraet.

S100fs er forbedret på flere områder i forhold til forgjengeren. Nytt er blant annet lengre zoomområde og bildestabilisator. Fujifilm har også utviklet en ny og større sensor, men dessverre er antall megapiksler også øket. Vi sier dessverre fordi uendret oppløsning og ennå bedre egenskaper ved høy ISO ville vært nyttigere for de fleste. ISO er justerbar fra 100 til 10000, men vi anbefaler på ingen måte å bruke de aller høyeste verdiene.

Sammenlignet med bildesensoren i et speilreflekskamera er sensoren i S100fs liten, men i forhold til de som brukes i andre ultrazoomer er den vesentlig større. Siden sensorstørrelsen påvirker størrelsen av objektivet og brennviddeområde tilsvarer 28-400mm blir objektivet nødvendigvis stort. Kamerahuset er også stort for denne typen kameraer og faktisk større enn de minste speilrefleksene. Byggekvalitet og finish er bra og størrelsen bidrar til god ergonomi. Flere innstillinger som gjerne må stilles i en meny er direkte tilgjengelig via egne knapper på S100fs. Eksempler på dette er ISO og fokuseringstype. Menyene fungerer stort sett greit, men spesielt plasseringen av RAW-funksjonen i oppsettsmenyen er veldig tungvint.

S100fs får plusspoeng for vridbar LCD-skjerm, men selve skjermen er gjennomsnittelig både når det gjelder størrelse, oppløsning og egenskaper i sterkt sollys. Blitssko og PC-kontakt er også positivt, mens batterikapasiteten er dårligst i klassen.

S100fs er Fujifilms toppmodell og de har da heller ikke spart på noe når det gjelder elektroniske finesser og automatikk. Full manuell kontroll er også mulig. Det er mulig å lagre og hente frem to kombinasjoner av innstillinger slik at det er enkelt å bytte mellom vanlige oppsett.

Fujifilm har laget en funksjon de kaller ”Film Simulering” (det er der fs i navnet kommer fra) og det er ved å bytte ”filmtype” at Fujifilm ser for seg at man endrer egenskapene til JPG-filene. Standard er Provia som gir ganske nøytrale farger og kontrast. Velvia gir mer fargemetning, mens innstillingene Soft og Portrett er selvforklarende. Funksjonen virker for så vidt som spesifisert, men vi ser ikke helt hvorfor Fujifilm bruker filmsimulering som begrep mens stadig færre brukere har noe forhold til lysbildefilmene det refereres til. S100fs gir forøvrig mulighet for ”Film Simulation Bracketing” hvor kameraet tar tre bilder med henholdsvis Provia, Velvia og Soft-innstillinger.

Fujifilms reklame lover en til to ekstra EV dynamisk omfang ved bruk av funksjonene DR200 og DR400 – og det virker. Funksjonen reduserer faren for utbrente høylys, men det koster litt i form av mer støy, spesielt i mørke områder. Det er en tradeoff som i mange tilfeller vil være gunstig, for utbrente høylys er normalt vesentlig mer forstyrrende enn litt ekstra bildestøy.

S100fs koster (og veier) dobbelt så mye som mange andre ultrazoomer og spørsmålet blir da om det er verdt den ekstra kostnaden. Rask operasjon og god ergonomi er gode argumenter, men forskjellen til de beste konkurrentene er ikke enormt stor. Fujifilm fokuserer på god bildekvalitet som fordelen ved S100fs og vi må i stor grad si oss enig. S100fs er klasseleder på oppløsning og gir til dels vesentlig bedre kvalitet ved høy ISO enn konkurrentene. S100fs har også den raskeste RAW-funksjonen i noe ”kompaktkamera” og ved lav ISO var det lett å konvertere bildene uten å måtte jobbe alt for mye med støyreduksjon. Svakheten med S100fs er feilbrytingsproblemer i for mange bilder.

Sammenligner vi med speilreflekskameraer blir situasjonen snudd på hodet. Bildekvaliteten ved høy ISO er bra for et kompaktkamera, men det er likevel langt igjen til speilrefleksnivå. Mens andre ultrazoomer slår S100fs på pris, størrelse, vekt og zoomområde er det nettopp disse egenskapene som må selge S100fs som speilrefleksalternativ. Problemet er at det ikke er så mye å spare. Hvorfor kjøpe en superzoom som veier over en kilo når et speilrefleks med normalzoom faktisk veier mindre? Det gir selvfølgelig ikke like stort zoomområde, men et ekstra objektiv er nok til å dekke det som mangler. En kombinasjon som gir nesten samme spesifikasjoner som S100fs med kun ett objektiv er Sony A300 med 18-250mm zoom fra Sony eller Tamron. Kombinasjonen gir en vekt på rundt 1150 gram, 27-375mm ekvivalent zoomområde, vridbar skjerm, live view, optisk søker og selvfølgelig en mye større speilreflekssensor. Det S100fs gir i forhold til et speilrefleks er videofunksjonen og helt lydløs og vibrasjonsfri operasjon. Rimeligste alternativ i prisguiden i slutten av juni 2008 var vel 7500 for A300 og Tamrons versjon av objektivet, mens S100fs kostet rundt 5700 på samme tidspunkt.

Av superzoomkameraer er Panasonic FZ50 eneste direkte konkurrent, men det er to år gammelt og har mindre zoomområde og er tregere i bruk. Det finnes andre superzoomer som har like mye eller mer zoom. Olympus SP-570UZ og Panasonic FZ18 er to av de beste modellene, men da kommer man over i en annen klasse med mindre kameraer som ikke gir samme ”speilrefleksfølelse” som S100fs.

Det finnes selvsagt ultrazoomer som er bedre enn S100fs på enkelte områder, men S100fs er i særklasse det mest komplette og avanserte kameraet i denne klassen. S100fs får en soleklar Akam anbefaler utmerkelse, men samtidig må vi presisere at pris, størrelse og ikke minst konkurransen fra speilreflekser gjør at dette ikke er et kamera for alle.

 

	-	14x zoom med bra kvalitet	-	Vel mye feilbrytningsproblemer
	-	Byggekvalitet og Ergonomi	-	Batterikapasitet
	-	Bildestabilisator	-	Mangler RAW + JPG
	-	RAW	-	Størrelse og vekt som et speilrefleks
	-	Hastighet - i forhold til andre ultrazoomer	-	Bildekvalitet i forhold til speilrefleks
	-	Bildekvalitet ved høy ISO - i forhold til andre ultrazoomer
	-	Vridbar LCD-skjerm