Annonse:

Test: Fujifilm Finepix S100fs

Stort fra Fujifilm

Fujifilm tar ledelsen i ultrazoomklassen.

18. juli 2008 04:09
Svein Eriksen

Konklusjon

Fujifilm S100fs er et kamera det er vanskelig å kategorisere. Teknologien er den samme som brukes i nesten alle kompaktkameraer og ultrazoomer, men ser vi på størrelse, vekt og konstruksjonen med zoomring, fokusring og mulighet for ekstern blits er det vel så naturlig å sammenligne med speilreflekskameraer. De siste årene har det kun vært to modeller på markedet som er direkte sammenlignbare. Den ene er Fujifilm S9600 som S100fs erstatter, mens det andre er Panasonic FZ50 som fortsatt er nærmeste konkurrent. Det er imidlertid to år gammelt og det er nok bare et tidsspørsmål før Panasonic fjerner eller erstatter dette kameraet.

S100fs er forbedret på flere områder i forhold til forgjengeren. Nytt er blant annet lengre zoomområde og bildestabilisator. Fujifilm har også utviklet en ny og større sensor, men dessverre er antall megapiksler også øket. Vi sier dessverre fordi uendret oppløsning og ennå bedre egenskaper ved høy ISO ville vært nyttigere for de fleste. ISO er justerbar fra 100 til 10000, men vi anbefaler på ingen måte å bruke de aller høyeste verdiene.

Sammenlignet med bildesensoren i et speilreflekskamera er sensoren i S100fs liten, men i forhold til de som brukes i andre ultrazoomer er den vesentlig større. Siden sensorstørrelsen påvirker størrelsen av objektivet og brennviddeområde tilsvarer 28-400mm blir objektivet nødvendigvis stort. Kamerahuset er også stort for denne typen kameraer og faktisk større enn de minste speilrefleksene. Byggekvalitet og finish er bra og størrelsen bidrar til god ergonomi. Flere innstillinger som gjerne må stilles i en meny er direkte tilgjengelig via egne knapper på S100fs. Eksempler på dette er ISO og fokuseringstype. Menyene fungerer stort sett greit, men spesielt plasseringen av RAW-funksjonen i oppsettsmenyen er veldig tungvint.

S100fs får plusspoeng for vridbar LCD-skjerm, men selve skjermen er gjennomsnittelig både når det gjelder størrelse, oppløsning og egenskaper i sterkt sollys. Blitssko og PC-kontakt er også positivt, mens batterikapasiteten er dårligst i klassen.

S100fs er Fujifilms toppmodell og de har da heller ikke spart på noe når det gjelder elektroniske finesser og automatikk. Full manuell kontroll er også mulig. Det er mulig å lagre og hente frem to kombinasjoner av innstillinger slik at det er enkelt å bytte mellom vanlige oppsett.

Fujifilm har laget en funksjon de kaller ”Film Simulering” (det er der fs i navnet kommer fra) og det er ved å bytte ”filmtype” at Fujifilm ser for seg at man endrer egenskapene til JPG-filene. Standard er Provia som gir ganske nøytrale farger og kontrast. Velvia gir mer fargemetning, mens innstillingene Soft og Portrett er selvforklarende. Funksjonen virker for så vidt som spesifisert, men vi ser ikke helt hvorfor Fujifilm bruker filmsimulering som begrep mens stadig færre brukere har noe forhold til lysbildefilmene det refereres til. S100fs gir forøvrig mulighet for ”Film Simulation Bracketing” hvor kameraet tar tre bilder med henholdsvis Provia, Velvia og Soft-innstillinger.

Fujifilms reklame lover en til to ekstra EV dynamisk omfang ved bruk av funksjonene DR200 og DR400 – og det virker. Funksjonen reduserer faren for utbrente høylys, men det koster litt i form av mer støy, spesielt i mørke områder. Det er en tradeoff som i mange tilfeller vil være gunstig, for utbrente høylys er normalt vesentlig mer forstyrrende enn litt ekstra bildestøy.

S100fs koster (og veier) dobbelt så mye som mange andre ultrazoomer og spørsmålet blir da om det er verdt den ekstra kostnaden. Rask operasjon og god ergonomi er gode argumenter, men forskjellen til de beste konkurrentene er ikke enormt stor. Fujifilm fokuserer på god bildekvalitet som fordelen ved S100fs og vi må i stor grad si oss enig. S100fs er klasseleder på oppløsning og gir til dels vesentlig bedre kvalitet ved høy ISO enn konkurrentene. S100fs har også den raskeste RAW-funksjonen i noe ”kompaktkamera” og ved lav ISO var det lett å konvertere bildene uten å måtte jobbe alt for mye med støyreduksjon. Svakheten med S100fs er feilbrytingsproblemer i for mange bilder.

Sammenligner vi med speilreflekskameraer blir situasjonen snudd på hodet. Bildekvaliteten ved høy ISO er bra for et kompaktkamera, men det er likevel langt igjen til speilrefleksnivå. Mens andre ultrazoomer slår S100fs på pris, størrelse, vekt og zoomområde er det nettopp disse egenskapene som må selge S100fs som speilrefleksalternativ. Problemet er at det ikke er så mye å spare. Hvorfor kjøpe en superzoom som veier over en kilo når et speilrefleks med normalzoom faktisk veier mindre? Det gir selvfølgelig ikke like stort zoomområde, men et ekstra objektiv er nok til å dekke det som mangler. En kombinasjon som gir nesten samme spesifikasjoner som S100fs med kun ett objektiv er Sony A300 med 18-250mm zoom fra Sony eller Tamron. Kombinasjonen gir en vekt på rundt 1150 gram, 27-375mm ekvivalent zoomområde, vridbar skjerm, live view, optisk søker og selvfølgelig en mye større speilreflekssensor. Det S100fs gir i forhold til et speilrefleks er videofunksjonen og helt lydløs og vibrasjonsfri operasjon. Rimeligste alternativ i prisguiden i slutten av juni 2008 var vel 7500 for A300 og Tamrons versjon av objektivet, mens S100fs kostet rundt 5700 på samme tidspunkt.

Av superzoomkameraer er Panasonic FZ50 eneste direkte konkurrent, men det er to år gammelt og har mindre zoomområde og er tregere i bruk. Det finnes andre superzoomer som har like mye eller mer zoom. Olympus SP-570UZ og Panasonic FZ18 er to av de beste modellene, men da kommer man over i en annen klasse med mindre kameraer som ikke gir samme ”speilrefleksfølelse” som S100fs.

Det finnes selvsagt ultrazoomer som er bedre enn S100fs på enkelte områder, men S100fs er i særklasse det mest komplette og avanserte kameraet i denne klassen. S100fs får en soleklar Akam anbefaler utmerkelse, men samtidig må vi presisere at pris, størrelse og ikke minst konkurransen fra speilreflekser gjør at dette ikke er et kamera for alle.