Bildekvalitet del tre

 

Fujifilm S100fs og Canon 450D

Pris, vekt, størrelse og finesser gjør at S100fs-testen ikke ville ikke være komplett uten en sammenligning med et speilreflekskamera. Vi tok med oppløsningstavle og hovedkortbilder fra Panasonic L10 på den første siden om bildekvalitet, men det var kun bilder fra testrommet. L10 er opplagt en av de nærmeste konkurrentene blant speilrefleksene siden dette kameraet har en av de beste Live View funksjonene samt vridbar skjerm. Sony A-300 og A-350 er av samme årsak også opplagte alternativ. Canon 450D er en tredje (fjerde) kandidat, både på grunn av Canons store markedsandeler og fordi det er første Canon-kamera med kontrastbasert autofokus i Live View modus. Av de nevnte modellene var det 450D vi hadde tilgjengelig for sammenligning så vi tok noen bilder i parallell med S100fs.

Canon 450D har 12MP, mens S100fs ar 11MP så det gir et 450D lite overtak når det gjelder oppløsning, men begge disse modellene har mer enn nok megapiksler for de fleste formål. Det er andre egenskaper som dynamikk og håndtering av høy ISO som vi oppfatter som mye viktigere egenskaper i de fleste situasjoner.

Vi plukket ut en eksempelserie og disse bildene er vist under. Dessverre forandret lyset seg slik at Canon-bildet med ISO 100 ikke kan brukes for sammenligninger av områder med sollys. Redusert til en bredde på 560 piksler ser alle bildene greie ut, også ved høyeste ISO.

Først utsnitt er fra båten nede til høyre i bildet, igjen mangler ISO 100 fra 450D, men poenget her er hvordan øket ISO påvirker dynamisk omfang. På S100fs-bildene er det veldig tydelig at detaljene i høylysområdene forsvinner når ISO økes, og samtidig blir de mørke områdene i bakgrunnen mer og grøtete. S100fs var innstilt med Provia og DR100. 450D ved både ISO 400 og 1600 har fortsatt bra tegning i høylysene og skyggene gjengis også med mindre støy. Canon-bildene er tatt med standardzoomen 18-55 3.5-5.6 IS med brennvidde 50mm.

Fujifilm S100fs Iso 100	Iso 400	Iso 1600
-
Canon 450D	Iso 400	Iso 1600

I neste utsnitt har vi tatt med 450D også ved Iso 100 fordi skyggeområdene er relativt sammenlignbare. Igjen er det stor forskjell i bildekvaliteten fra S100fs når ISO økes, mens ved ISO 100 henger S100fs ganske godt med. Ved ISO 1600 er også 450D klart dårligere enn ved laveste ISO.

Fujifilm S100fs Iso 100	Iso 400	Iso 1600
Canon 450D	Iso 400	Iso 1600

Dette var ingen omfattende test, men vi tok flere serier som viser det samme. Når det gjelder bildekvalitet ved høy ISO er det stor forskjell mellom S100fs og speilreflekskameraer, her representert ved canon 450D. Ved laveste ISO henger imidlertid S100fs godt med og detaljnivået er ganske nærme det Canon-kameraet gir. Stor kontrast i bildet håndterte Canon-kameraet bedre.

Oppsummering bildekvalitet

Bildekvaliteten til S100fs er noe av det beste vi har sett fra noe "kompaktkamera" og på de fleste områder er S100fs like bra eller bedre enn konkurrentene. Oppløsningsevne er tradisjonelt en av styrkene til kameraer med SuperCCD-sensorer og S100fs bekreftet dette igjen. Bildene av oppløsningskartet ga et vesentlig bedre resultat enn ultrazoomene vi vesentlig har sammenlignet med, men resultatet var også bedre enn for Canon G9 med 12MP. Fujifilms F50fd med 12MP og speilreflekskameraet Panasonic L10 med10MP lå på omtrent samme nivå.

Dessverre er det også også ett problem som vi må kommentere, nemlig feilbrytning. Dette er ofte en svakhet for Fujifilmkameraer med SuperCCD-sensorer, og S100fs er mer plaget enn de fleste. Vi skal ikke overdrive problemet og vi tok hundrevis av bilder hvor feilbrytning ikke var synlig, men blålilla overganger mellom lyse og mørke områder dukket opp både på bilder hvor vi ventet å finne feilbrytning, men også i noen tilfeller på overganger med lavere kontrast hvor vi sjelden ser denne typen feil. Hadde dette vært et enkelt og rimelig kompaktkamera ville vi ikke kritisert så mye, men S100fs er et av markedets dyreste superzoomer som spesielt retter seg mot fotografer som ønsker best mulig bildekvalitet. Feilbrytning kan i stor grad fikses med etterprosessering og Panasonic fjerner det automatisk i kameraet. Vi forstår ikke hvorfor Fujifilm ikke gjør det samme, eller i det minste har en funksjon som kan skrus på av brukeren. Det ville vært mye nyttigere enn ansiktsgjenkjenning med automatisk fjerning av røde øyne - selv om vi vil ha det også.

Fujifilm har valgt å introdusere filmsimulering som begrep. Det virker litt merkelig når stadig færre brukere vil ha noe forhold til karakteristikker ved Fujifilms diasfilmer. Standardinnstillingen heter derfor ikke Normal, Standard eller lignende, men Provia og vil du ha mer mettede farger stiller du ikke inn Vivid (som nærmest er en standard hos andre produsenter), men Velvia. Soft heter Soft og Portrett portrett så her har tydeligvis Fujifilm råket opp for ukurante betegnelser. Uansett, Provia gir ganske nøytrale farger og ved ISO 100 vi fant sjeldent lite støy for denne typen kameraer. Også på høyere ISO-verdier klarer S100fs seg bra i forhold til konkurrentene, men det er fortsatt et stykke igjen til speilreflekskvalitet ved høy ISO. En mulighet vi savnet på S100fs er valg av fargerom for JPG-filer.

En nyhet ved S100fs er utvidet dynamisk område, men når du bruker dette skrus ISO automatisk opp til 200 eller 400 for henholdsvis DR200 og DR400. Funksjonen reduserer faren for utbrente høylys, men det koster litt i form av mer støy i skyggeområder.

Til slutt vil vi nevne RAW-funksjonen som er den beste vi har sett på noe kamera i denne klassen. Det største fortrinnet fremfor konkurrentene er riktignok hastigheten, men det var også en del å gå på i forhold til JPG i høylysområder. Ved høyere ISO krevde det mye arbeid i RAW-konverteringen for å oppnå samme bildekvalitet som i JPG-bilder rett fra kameraet, i hvert fall med ACR.