Bildekvalitet del to

 

Støy

Når ISO økes blir bildestøy og støyfjerning et stadig større problem. Fujifilm har tradisjonelt håndtert dette bedre enn andre fabrikanter takket være lavere pikseltetthet. Med F50fd som ble lansert sist høst hadde Fujifilm falt for fristelsen til å øke antall megapiksler opp på konkurrentenes nivå og da var forskjellen mye mindre enn tidligere, men fortsatt synlig. S100fs har en megapiksel mindre enn F50fd og strørre bildebrikke så da bør resultatet bli bedre igjen. I neste tabell viser vi et utsnitt fra hovedkortet ved ISO 400, 800 og 1600 for S100fs og konkurrentene.

Vi viste oppløsningskartet ved ISO 1600 litt lenger oppe på siden og selv om S100fs ikke greide vesentlig bedre oppløsning enn G9 og F50fd var overganger skarpere. På bildene under blir forskjellene tydeligere og S100fs har mindre utflytende farger og mindre støy i mørke områder. Unntaket er som vanlig speilrefleksen Panasonic L10 som gir bedre bildekvalitet enn S100fs.

Iso 400	Iso 800	Iso 1600
Fujifilm S100fs
Canon G9
Fujifilm F50fd
Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Panasonic FZ18
Panasonic L10

Diagrammet under viser støynivåer målt med Imatest. Uten støyfjerning vil kurven skrå opp mot høyre. Utflating eller reduksjon i støynivået er tydelige tegn på at støyfjerningen økes kraftig. Kurvene for S100fs viser ganske jevnt stigende verdier, men over ISO 1600 er det tydelig at støyreduksjonen økes kraftig.

Her viser vi noen eksempler på hva som skjer med bildekvaliteten når ISO økes. Først vises hele bildet ved laveste ISO og ISO 1600 for alle kameraene. Er målet en webside med 500-600 pikslers bredde gir alle kameraene et akseptabelt resultat selv ved ISO 1600.

Det er når forstørrelsen øker at forskjellene blir tydelig, og utsnitten under vises i 100% med ulike ISO-verdier opp til 1600. S100fs er i en egen klasse og bevarer detaljer og farger mye bedre enn konkurrentene når ISO økes.

Olympus SP-570UZ	Fujifilm S100fs	Sony H50
Iso 64	Iso 100	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

Et annet utsnitt fra samme bilde. Igjen ser vi at S100fs håndterer høy ISO best i klassen.

Olympus SP-570UZ	Fujifilm S100fs	Sony H50
Iso 64	Iso 100	Iso 80
Iso 200	Iso 200	Iso 200
Iso 400	Iso 400	Iso 400
Iso 800	Iso 800	Iso 800
Iso 1600	Iso 1600	Iso 1600

Store mørke områder er ofte ødeleggende for et bilde med høy ISO og går man over ISO 400 synker bildekvaliteten fra de fleste kompaktkameraer drastisk. Bildekvaliteten fra S100fs er på ingen måte upåvirket av høy ISO, men er sammen med Fujifilm F30/f31fd i en egen klasse blant kameraer med liten bildesensor. Bildet under er fra en inndørs gocartbane hvor ISO 800 (pluss panorering) var eneste mulighet for å få noen rimelig skarpe bilder.

I 100% er selvfølgelig bildestøyen klart synlig, men det er fortsatt litt detaljer igjen i den sorte kjøredrakten og bedre enn dette får man ikke ISO 800 uten å bytte til et speilreflekskamera med mye større sensor.

Eksponering og dynamisk omfang

Fujifilm fremhever naturfotografering spesielt i reklamen for S100fs, og en av egenskapene som skal gjøre denne modellen spesielt egnet er muligheten for øket dynamisk omfang. Vi er enig i at dette er en attraktiv egenskap for naturfotografering, men det er like viktig for andre bilder med høy kontrast.

Til høyre har vi gjengitt et diagram fra Fujifilms nettside som viser effekten av øket dynamisk omfang på S100fs. Det de ønsker å oppnå er mer detaljer i høylysområder og redusert fare for utbrente områder. Fujifilm har gått foran på dette området med egne sensorer med to lysfølsomme punkter for hver piksel slik som enkelte av deres kompaktkameraer hadde for noen år siden. Speilrefleksen S5 bruker fortsatt denne teknologien, men S100fs har en vanlig sensor og det større dynamiske området oppnås ved hjelp av andre metoder. Kort sagt undereksponerer S100fs med en eller to EV for å oppnå forbedret tegning i høylysene. Når man husker at en EV tilsvarer en dobling (eller halvering) av mengden lys er det også korrekt at en EV forbedring tilsvarer 200% og to EV blir 400% slik diagrammet viser. Men alt dette er Fujifilms påstander, og spørsmålet vi skal prøve å besvare her er om det fungerer i praksis.

Første skjær i sjøen er begrensningene som denne teknologien innebærer. Gitt at ISO 100 er basis-ISO krever en undereksponering at ISO økes (hvis tid og blender ikke skal røres). Utvidet dynamisk område kan derfor ikke brukes ved ISO 100, kun ved ISO 200 (for 200%) og 400 (for 400%). Maks ISO er 1600 både for DR200 og DR400. Normalt er jo bildekvaliteten optimal ved laveste ISO, så her har vi en indikasjon på at det ikke bare er fordeler med denne funksjonen.

Akam måler dynamisk omfang ved hjelp av en bakgrunnsbelyst testtavle og programmet Imatest. Da testbildene med øket dynamisk omfang ble analysert av Imatest kom det advarsler fra programmet og bildene måtte tas på nytt med en annen eksponering enn normalt, så allerede her så vi at funksjonen har en reell effekt.

Figuren under viser Imatestresultat for S100fs. Vi gjengir to kurver for henholdsvis høy og lav kvalitet. Høy kvalitet stiller høyere krav til signal/støyforholdet enn lav kvalitet. Med standard oppsett og høy kvalitet skiller ikke S100fs seg vesentlig fra andre ultrazoomer selv om resultatet ved ISO 1600 er bedre enn snittet. Kurven for lav kvalitet ga litt større forskjeller og S100fs er hakket bedre her. Mange av kameraene går til Iso 3200 eller ennå høyere, men vi har valgt å kun vise kurven opp til Iso 1600 siden bildene på høyere ISO er så preget av støy og støyfjerning at resultatene sier lite om reell bildekvalitet.

Neste diagram viser kun S100fs, men innstilt på henholdsvis DR200 og DR400 og det er helt klart at Fujifilm gjør noe smart med prosesseringen sin her. Vi kan ikke se at det blir noen 2EV forbedring, men selv ved høy kvalitet er det en målbar forbedring. Forbedringen er størst ved lav kvalitet og det skyldes sannsynligvis at høyere ISO gir mer støy og kurven for høy kvalitet påvirkes i størst grad av støy.

Testavler og diagrammer er vel og bra, men vi gjør også et forsøk på å demonstrere effekten i noen mer normale bilder. Fujifilm presenterer funksjonen for utvidet dynamisk range som en måte å redde høylys på, og vi starter med å se på et bilde som har utbrente høylys med standardinnstillinger.

Her er Stortinget tatt med DR100, DR200 og DR400 og de interessante delene i denne sammenhengen er det solbelyste huset i høyre side av bildene.

I tabellen under viser det vist utsnitt fra det solbelyste området. I den første raden er alle bildene tatt med ISO400 siden det er laveste ISO hvor alle DR-innstillinger er tilgjengelige. Med standard innstilling (DR100) er de lyseste delene av huset helt uten tegning, og kan ikke reddes med etterprosessering. Det er kanskje ikke så nøye for dette bildet, men hadde det vært en sentral del av motivet ville bildet vært ubrukelig. Med DR200 er det en klar forbedring, men den røde kanalen er fortsatt utbrent og veggen har derfor litt fargestikk. Med DR400 er det tegning i alle kanalene og fargene er mer korrekte selv om denne delen av bildet fortsatt er for lys.

Neste rad viser først DR100 og DR200 ved laveste ISO for disse innstillingene, men forskjellene til ISO 400-versjonene er små. Siste kolonne i denne raden viser et RAW-bilde eksponert med DR100/ISO 100 og konvertert med ACR. Noen sekunders justering av higlight recovery og kontrast ga vesentlig bedre resultat enn ISO 400 og DR400.

Siste rad i tabellen viser bilder fra Sony H50 med ulike innstillinger for Dynamic Range Optimizer (DRO). DRO Pluss gir en tydelig forbedring, men ikke like bar som DR400 fra S100fs. Vi tok også tilsvarende bilder med Olympus SP-570UZ, men dette hadde valgt en litt lysere eksponering og som gjorde at hovedelen av bildet var bra eksponert mens dette området var fullstendig utbrent, også på RAW-versjonen av bildet.

Iso 400, DR 100	Iso 400, DR 200	Iso 400, DR 400
Iso 100, DR 100	Iso 200, DR 200	Iso 100, DR 100 - RAW
Sony H50, DRO av	Sony H50, DRO normal	Sony H50, DRO pluss

I de lyse delene av bildet var det ikke merkbart mere støy ved ISO 200 og 400 enn med ISO100, men under er det utsnitt fra et mørkere område. Ved 100% er det tydelig at bildet tatt ved ISO 400 har mistet noe detaljer på grunn av støyfjerning.

Iso 100, DR 100	Iso 200, DR 200	Iso 400, DR 400

Selv om utvidet dynamisk område er laget for å redde høylys er det interessant å se hva som skjer med resten av bildet når funksjonen er i bruk. Serien under er tatt på fjellet med sterk vårsol og snø, mens husene også har store områder med skygge. Samme bilde ble tatt med Canon SX100 IS, Fujifilm S100fs, Olympus SP-570UZ og Sony H50.

Snøen greide alle kameraene rimelig bra selv om noen områder var nesten utbrent. Ved å bruke DR200 og DR400-innstillingen på FS100 fikk de lyseste områdene litt mer tegning, men man må se nøye på bildene for å se forskjellene og det er bra for snøen skal ikke bli for mørk. Utsnittene under fokuserer på de mørkere områdene og det er egentlig bare S100fs ved ISO 100 som klarer å gjengi de mørkeste områdene tilnærmet støyfritt når man ser på bildene i 100%. Spesielt i rødfargen ser man tydelig at S100fs får mer støy allerede ved ISO200, og alle de andre kameraene har støy i disse områdene allerede ved laveste ISO. Detaljene i mørke områder blir ikke bedre ved å bruke DR200 eller DR400 på S100fs. Sony har valgt en annen strategi med DRO-funksjonen på H50 som med pluss-instillingen gjør de mørkeste områdene lysere.

Iso 100, DR 100
Iso 200, DR 200
Iso 400, DR 400
Sony H50, DRO normal
Sony H50, DRO pluss
Sony H50, DRO av
Olympus SP-570UZ
Canon SX100 IS

 

Farger/Hvitbalanse

Fargegjengivelsen er testet med Imatest både med manuell og automatisk hvitbalanse. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet. Resultatene er litt blandet med en del farger veldig nærme idealet og en del med større avvik. Bildene er tatt med standardinnstillinger som gir ganske nøytrale farger.

 

Vi beskrev filmsimuleringsfunksjonen i avsnittet om funksjoner og her viser vi noen eksempler på forskjellene. Det første bildet er tatt med stativ og eksakt samme innstillinger bortsett fra "filmtypen".

 

S100fs har en funksjon på modusrattet som heter FSB og kameraet tar da tre bilder i rask rekkefølge med henoldsvis Provia, Velvia og Soft innstilling.

 

Nok et bilde tatt med FSB-funksjonen.

 

Forskjellen mellom spesielt Provia og Velvia er ganske markant og FSB er en kjapp måte å få tre versjoner av bildet på. Ulempen med å bruke denne funksjonen er at JPG-kvaliteten senkes til Normal og Iso økes til 200 (hvis den er stilt til 100) fordi Soft bruker DR200. Serien under er også tatt med FSB, og filstørrelsen gikk ned fra rundt 4.2MB til 2.5MB da jeg byttet fra Provia og Iso 100 til FSB.