Bildekvalitet del en

Vurdering:

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Vi var spent på hva S100fs kunne by på av bildekvalitet. For å være en reell konkurrent til speilreflekskameraer kan ikke bildekvaliteten være alt for mye dårligere. Vi tenker da først og fremst på egneskaper ved høy ISO og dynamisk omfang som tradisjonelt er de største svakhetene for kameraer med små sensorer. Med en 2/3 tommers sensor har S100fs den største sensoren i noe kamera i denne klassen i dag, men vesentlig mindre enn sensorene som brukes i speilreflekser. 2/3 tommers sensorer var populære for 3-4 år siden på de mest avanserte digitalkameraene på den tiden. Da stoppet oppløsningen på 8MP og vi hadde gjerne sett at Fujifilm hadde beholdt den oppløsningen og konsentrert seg om å forbedre bildekvaliteten. 11MP fra sensoren i S100fs gir likevel mye lavere pikseltetthet enn konkurrentene som har 10MP på en 1/2.33 tommers sensor med bare halvparten så stor areal.

Oppløsning

S100fs er alene med 11MP så det er ikke mulig å finne noe kamera med eksakt samme oppløsning å sammenligne med. Vi har valgt ut to kompaktkameraer, Canon G9 som er et av de mest avanserte kompaktkameraene på markedet i dag og Fujifilms eget F50fd som har en 12MP SuperCCD bildesensor som er litt mindre enn den som sitter i S100fs. I tillegg sammenligner vi med Olympus SP-570UZ med 10MP, Sony H50 med 9MP og speilreflekskameraet Panasonic L10, også det med 10MP.

Fujifilms SuperCCD-brikker gjør det gjerne bra på oppløsningskartet og S100fs er ikke noe unntak. Det er bra med detaljer i hvert fall forbi 2200 linjer selv om det er noen små artefakter allerede rundt 2000. Resultatet er minst like bra som F50fd som har en megapiksel mer og et mye enklere objektiv. Olympus SP-570UZ og Canon G9 er klart dårligere, mens Panasonic L10 er ganske nær med en megapiksel mindre. Bildet fra S100fs er dessuten nesten helt fritt for fargeartefakter som preger bildene fra både Olympus og Sony. Alle bilder er med kameraenes laveste ISO-verdier.

Canon G9	Fujifilm S100fs	Fujifilm F50fd
Panasonic L10	Olympus SP-570UZ	Sony H50

Neste tabell viser oppløsningkartet i RAW-versjon, men til venstre er det et JPG-bilde nesten rett fra kamera (kun justert kontrast). I midten er det RAW-bilde konvertert med FinePix Studio. Siden dette programmet dobler antall piksler er bildet redusert til samme størrelse som JPG-bildet igjen i Photoshop og oppskarpet litt. Bildet til høyre er samme RAW-fil konvertert med default verdier i Adobe Camera RAW og oppskarpet litt i Photoshop etterpå. Om det er Fujifilms JPG-generering som er spesielt bra eller ACR som ikke håndterer RAW-bilder fra S100fs spesielt godt kan vi ikke si, men faktum er at JPG-bildet har minst like høy oppløsning som vi fikk med ACR. Bildene er tatt med ISO 200.

Fujifilm S100fs - JPG	Fujifilm S100fs - RAW fra FinePix Studio	Fujifilm S100fs - RAW fra ACR/Photoshop

Det ser ut til at Fujifilm gjør noen korreksjoner i bildet under JPG-prosesseringen, og gjør det samme i sitt program for RAW-konvertering. Her er hele oppløsningstavlen gjengitt i JPG-format og konvertert med henholdsvis Finepix studio og Adobe Camera RAW med standardinnstillinger. Ved å bytte frem og tilbake mellom de ulike variantene er det lett å se at fortegning er noe korrigert i forhold til bildet fra ACR som vi antar ikke gjør noen korreksjoner med default innstillinger..

I neste tabell er alle bildene tatt med ISO 1600. Det er ikke store forskjeller i oppløsningsevnen mellom S100fs, Fujifilm F50fd og Canon G9, men S100fs har litt mindre utflytende overganger spesielt i forhold til G9. Ultrazoomene fra Olympus og Sony er mye dårligere, mens Panasonic L10 viser at det er langt igjen til speilrefleksnivå for S100fs.

Canon G9	Fujifilm S100fs	Fujifilm F50fd
Panasonic L10	Olympus SP-570UZ	Sony H50

Vi har også konvertert RAW-versjonen av oppløsningskartet tatt med ISO 1600. Det er brukt ACRs standardverdier, inklusiv for støyfjerning og igjen er bildet fra kameraet bedre enn fra RAW. Selv om vi hadde fått vekk like mye støy som kameraet klarte ville oppløsningen vært dårligere. Siden JPG-bildet kommer fra samme data som RAW-filen er det opplagt at det er mulig å få et like bra resultat, det er bare ikke spesielt enkelt å få til med ACR.Samme RAW-bilde konvertert med FinePix Studio er mye nærmere JPG-resultatet.

Fujifilm S100fs - JPG	Fujifilm S100fs - RAW fra FinePix Studio	Fujifilm S100fs - RAW fra ACR/Photoshop

Diffraksjon

For å se effekten av diffraksjon har vi tatt bilde av oppløsningstavlen med ulike blendere. Første rad er fra S100fs, mens den andre er fra Olympus SP-570UZ som har nesten like mange piksler fra en vesentlig mindre bildebrikke. Forskjellene er da også ganske tydelige, spesielt ved F8.0 hvor SP-570UZ er mer preget av diffraksjon. Bildene er tatt med laveste ISO for begge kameraer.

S100fs – F4.0	S100fs – F5.6	S100fs – F8.0
SP-570UZ – F4.0	SP-570UZ – F5.6	SP-570UZ – F8.0

Diffraksjon er en av årsakene til at få kompaktkameraer har mindre blender enn F8.0, men som eksemplet over viser er effekten på S100fs ikke så stor som på mange andre modeller. Større sensor betyr mindre diffraksjon ved en gitt blender (ved samme oppløsning), men også mindre dybdeskarphet. Fujifilm tillater bruk av F11 på S100fs i manuell modus.

Imatest

Vi bruker Imatest for å analysere egenskaper med kameraet basert på samme testbilde som vi har vist utsnitt fra over. Diagrammene viser resultatet for S100fs og noen av de nærmeste konkurrentene.

Hovedkort

Med 10-12MP er det ikke store utfordringen for kameraene å gjengi detaljene i senter av hovedkortet ved laveste ISO-verdi. Vi har tatt med sammenligningsbilder fra noen 12MP kompaktkameraer og en del relevante ultrazoomer. På siste rad har vi tatt med bilder fra Panasonic L10 med standardzoom som eksempel på resultat fra et speilrefleks. Det er større variasjoner i skarpheten i kolonnen til høyre i tabellen. S100fs er blant de bedre og slår for eksempel Canon G9 på hjørneskarphet i dette bildet.

Fujifilm S100fs
Canon G9
Fujifilm F50fd
Olympus SP-570UZ
Sony H50
Canon S5 IS
Panasonic FZ18
Panasonic L10, kit objektiv

 

Rådhuset

Alle Rådhusbildene er fra samme punkt og i løpet av noen minutter for å få identiske lysforhold. Litt ulike trinn i zoomobjektivene gjrø at det ikke er mulig å få helt identiske utsnitt. Først viser vi hele bildet skalert ned til en bredde på 560 piksler.

I tabellen under viser vi noen utsnitt fra bildene i over i 100%. Med ulik oppløsninger for alle kameraene 8MP (Canon), 9MP (Sony), 10MP (Olympus) og 11MP for Fujifilm blir utsnittene nødvendigvis ikke eksakt like, men vi oppfatter detaljnivået som ganske likt. Bildet som skiller oppløsningsmessig er i den midterste kolonnen hvor vi kan ane litt mer detaljer i bildet fra S100fs, og Sony H50 er litt dårligere enn de andre. Mens RAW-bildet av oppløsningskartet konvertert med Adobe Camera RAW ikke var helt på høyden er dette ikke tilfelle her. S100fs sitt RAW-bilde gir noe mer detaljer, og på bildet i høyre kolonne er det mer detaljer i skyggeområdene. RAW-bildene er oppskarpet i Photoshop.

Fujifilm S100fs
Fujifilm S100fs - RAW
Olympus SP-570UZ
Olympus SP-570UZ - RAW
Canon SX100 IS
Sony H50

Neste bilde av Akershus festning i Oslo. På grunn av anleggsarbeid der vi vanligvis tar Akams standardbilder er utnittet noe annerledes denne gangen og kan ikke sammenlignes direkte med tilsvarende bilder i andre tester.

Igjen er bildevinkelen litt forskjellig fra kamera til kamera, noe som gjør at utnittene under heller ikke blir helt identisk. S100fs er et hakk bedr enn konkurrentene her og har klart mest detaljer i bildene. RAW-bildet er konvertert med ACR og det er ikke sore forskjeller i detaljnivå i forhold til JPG-bildet.

Fujifilm S100fs
Fujifilm S100fs - RAW
Olympus SP-570uz
Ccanon SX100 IS
Sony H50

Igjen bruker vi samme bilder som i testen av Olympus SP-570uz som nok velger riktigst eksponering her. Bildet fra S100fs er vel mørkt, noe som gjør de solbelyste områdene mindre overkesponerte, mens plenen som utgjør mye av forgrunnen er rett og slett noe mørk.

Fujifilm S100fs
Olympus SP570UZ
Canon SX100 IS
Sony H50

Feilbrytning er normalt et problem i overganger med stor kontrast, som relativt mørke motiv mot en lys himmel. Stortingsbildet vi har mange slike overganger og derfor egnet for å provosere frem problemer hvis det er noen. Bildet av hvitveisen er et eksempel på et bilde hvor vi ikke forventer å se spor av feilbrytning. Selv om kronbladene er hvite er det langt igjen til de er utbrente, og bakgrunnen er heller ikke spesielt mørk. S100fs har likevel en blålig rand i overgangen flere steder (hadde det enda vært en blåveis) og det burde ikke være nødvendig. Det er ikke verre enn at problemet kun vil være synlig på store forstørrelser, men er likevel symptomatisk for S100fs.