I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Fujifilm selger S100fs både som et alternativ til enkle speilreflekser og selvfølgelig som en konkurrent til andre avanserte kompaktkameraer. Pris og størrelse tilsier at S100fs bør ha alt av funksjoner som er mulig med dagens teknologi og det skuffer ikke, men det er ikke alltid like lett å finne de ulike funksjonene for Fujifilm bruker til dels egne terminologier.

Filmsimulering

Vi starter med navnet. Fujifilm har brukt betegnelsen fd (for eksempel F50fd) på modeller med ansiktsgjenkjenning. S100fs kan fortsatt finne ansikter, men fs betyr ”Film Simulering” og henviser til to av Fujifilms mest kjente lysbildefilmer de siste årene, nemlig Provia og Velvia. For de innvidde er Provia en ganske nøytral film, mens Velvia har mer mettede farger. Så standardinnstillingen til S100fs er Provia, mens alle andre kaller standard for standard eller normal, og vil du ha litt mer smell i bildene så velger du ikke Vivid, men Velvia. Det er to innstilinger med litt mer selvforklarende navn også, nemlig Soft og Portrett.

I tillegg til filmsimulering har S100fs mulighet for justering av fargemetning, kontrast og oppskarping i flere nivåer.

Dynamisk omfang

Nikon har hatt D-ligting i flere år og Sony har hatt DRO en stund, men disse teknologiene øker ikke kameraenes dynamisk omfang. De gjør bare et forsøk på å utnytte det som er på best mulig måte. Det er jo bra i seg selv, men Fujifilm har satset på utvidet dynamisk område lenge og de lanserte sine SuperCCD SR- og HR-sensorer allerede i 2003. Mens HR-sensorene var ”vanlige” sensorer var SR-sensorene en variant med to lysfølsomme punkter med forskjellig størrelse for hver piksel. Den største håndterer det normale toneomfanget, mens den lille sørget for at høylysene ”aldri” skulle bli utbrente. De to målingene ble så kombinert til en piksel i JPG-filene, mens med RAW-format ble begge målinger lagret separat. En av S100fs tidlige forgjengere fantes i to varianter, en 6MP versjon (S7000) og en 3MP versjon med SR-sensor (S20 Pro). Ulempen med SR-sensoren var altså halvert oppløsning, og det selger jo ikke. I dag finnes det ingen kompaktkameraer med SR-sensor, men speilrefleksen S5 Pro har fortsatt SR-sensor – og bare 6MP.

Med S100fs og noen andre modeller som er lansert i år prøver Fujifilm å få til øket dynamisk område ved hjelp av en ny teknikk. De kaller det DR100 (normal), DR200 og DR400. De to siste skal gi henholdsvis en eller to ekstra EV dynamisk område. Vi kommer tilbake til mer om dette under siden Bildekvalitet, men kan bekrefte at det virker – til en viss grad. For sensoren i S100fs har ikke to målepunkter for hver piksel. Det Fujifilm gjør er å undereksponere bildene med henholdsvis en og to blendere og det reduserer sjansen for utbrente høylys. Dette kan ikke fungere ved laveste ISO, så DR200 er kun tilgjengelig fra ISO200, mens DR400 kun kan brukes fra Iso400. Resultatet er mer støy, men bedre dynamisk område. Fujifilm presenterer dette som en unik teknologi, men uten spesialhardware er det ingenting som hindrer andre produsenter å gjøre det samme. Canon har allerede en tilsvarende funksjon i noen av sine speilreflekser.

Det er ingenting som hindrer deg i å stille inn DR400 mens kameraet er satt til ISO100. Kameraet stiller da ISO automatisk til 400, men ikke tilbake igjen når du bytter tilbake til DR100. Det siste er sikkert lurt ellers hadde bare blitt mer forvirrende, men man må alltid sjekke hva ISO egentlig står på hvis man har brukt DR200/DR400. For å gjøre det hele mer forvirrende er filmsimulering også knyttet til dynamisk range, så bytter du fra Provia (og DR100/ISO100) til Velvia settes DR til auto, men ISO får i utgangpunktet beholde verdien sin. Har du stilt kameraet til Velvia og setter det til DR100 endres også filmemulering til Provia. Går du derimot fra Provia (og DR100/ISO100) til Soft endres både DR og ISO (til 200 hvis 100 var innstilt), og JPG-kvaliteten reduseres fra Fine til Standard.

Et eget valg på modusrattet, FSB (som ikke har noe med overklokking å gjøre) gir Film Simulation Bracketing hvor kameraet tar tre bilder med henholdsvis Provia, Velvia og Soft-innstillinger. Går du fra Programmodus, Provia, Iso100, DR100 og beste JPG-kvalitet så endres faktisk alle disse parameterne når du bytter til FSB. Så vårt råd er bruk både film simulering og utvidet DR når du må, men sjekk kameraet etterpå for å være se hva S100fs har justert automatisk.

S100fs har de vanlige eksponeringsmodusene (P/A/S/M), full auto (det røde symbolet). FSB er forklart over, mens SP1 og SP2 er motivprogram. S100fs husker sist brukte og man kan dermed ha to stykker raskt tilgjengelig på modusrattet. SP1 og SP2 gir imidlertid ikke de samme valgmulighetene. Det er fire motivprogram å velge mellom for SP1 og ti for SP2. Filmkamerasymbolet er vel selvforklarende, mens C1 og C2 gir mulighet for å hente frem to lagrede kombinasjoner av innstillinger.

ISO kan justeres fra 100-3200 i full oppløsning samt 6400 med 6MP og 10000 med 3MP. S100fs har egen knapp for justering av ISO så man slipper å gå inn i menyen for å endre.

Bildene lagres som standard i JPG-format. Det er to komprimeringsgrader å velge mellom i standardformatet (4:3), og oppløsningen kan reduseres fra 11MP ned til 0.3MP (med flere nivåer mellom). 3:2 er også tilgjengelig og da økes antall piksler horisontalt, men uten at bildevinkelen økes så Fujifilm må interpolere litt ekstra i dette formatet.

I tillegg til JPG støtter S100fs RAW-format, men valget for RAW er (i kjent Fujifilm stil) ikke et alternativ i bildekvalitetsmenyen. For å skru på RAW må du inn i setupmenyen. Vi fant ingen enklere måte bytte å mellom RAW og JPG på, men ved å lagre RAW som en av parameterne for C1/C2 er det mulig å bytte til RAW på en litt enklere måte, men man får da samtidig satt alle de andre lagrede parameterne også.

Lysmålerens standardinnstilling er 256 punkters matrisemåling og alternativene er spot og gjennomsnittsmåling. S100fs har en egen bryter på baksiden av kameraet for å velge type lysmåling. Den er litt kronglete å justere, men det er nok gjort for at den ikke skal komme ut av stilling ved et uhell.

Også fokustype velges med en egen bryter. Den sitter på venstre side av kameraet og standard er fokusering når man trykker utløseren halvveis ned. Manuell fokus er også mulig, samt kontinuerlig autofokus. Med autofokus valgt er standard ett fokuspunkt i midten, mens auto og manuelt valg av fokuspunkt er alternativer. Ansiktsgjenkjenning skrus av og på som en egen funksjon og er den aktivert prioriteres ansikter.

Blitsen til S100fs er av typen som må vippes opp før bruk, og blitsen hever seg såpass høyt over objektivet at faren for røde øyne reduseres litt. Når ansiktsgjenkjenning er på kan det også gjøres automatisk fjerning av røde øyne. S100fs har blitssko for bruk av ekstern blits, samt en sync kontakt (PC) på fronten av kameraet for blitser som kobles til med kabel.

Stabilisator

Objektiv med optisk bildestabilisator er en av de viktige nyhetene for S100fs. Fujifilm har tydeligvis ikke glemt tiden da de ikke hadde stabilisator og kalte autoiso for stabilisering, for nå kaller de stabilisatorfunksjonen for "Dual". Årsaken til det er at de fortsatt regner autoiso som stabilisering og da blir det to. Heldigvis funger den optiske stabilisatoren bra. Jeg har ikke laget noen statistikk, men fikk mange skarpe bilder med lukkertider som jeg ikke ville greie å håndholde uten stabilisator.

Makro

Nærgrensen for S100fs er oppgitt til en cm i Supermakromodus. Det høres jo bra ut, men objektivet må zoomes til 28mm for å komme så nærme og da blir området man tar bilde av ganske stort likevel. I praksis fokuserte S100fs enda nærmere, men bildet til høyre er tatt på den oppgitte nærgrensen. Selv på denne avstanden er belysningen ujevn på grunn av skygger fra objektivet. Området gjengitt på dette bildet er ca. 50x37mm, og hjørnene er softe.

I vanlig makromodus kan zoomen brukes fritt. Fujifilm oppgir nærgrensen til 10cm ved vidvinkel og 90cm ved full tele. Vi fikk fokusbekreftelse på kortere avstand, tre cm ved vidvinkel og litt over 80 cm ved full tele. Uten makro fokuserte S100fs til ca 12 cm ved vidvinkel og ca. 2.1 meter ved tele.

Bildet til venstre er tatt med standard makro og full tele. Med denne innstillingen er det mye lettere å få bra bilder uten skygger, men med mye dårligere forstørrelse. S100fs er utstyrt med filtergjenger så det er mulig å forbedre makroegenskapene med en forsatslinse.

Bildet under er et eksempel på Supermakromodus og hvorfor en cm nærgrense ikke er ideelt. Først må solblenderen av for å få kameraet så nærme og det vil være en ulempe i mange situasjoner.

Selv uten solblenderen vil objektivet lett skygge for hele eller deler av motivet. Jeg hadde kameraet på stativ, men det var likevel tidkrevende å justere oppsettet og samtidig passe på at motivet ikke kom borti frontlinsen. Hadde motivet vært levende ville det sannsynligvis både blitt skremt og rukket å forsvinne.

Som nevnt over gjør vidvinkelen at forstørrelsen ikke blir veldig stor til tross for kort arbeidsavstand og her har blant annet Olympus valgt en bedre løsning med sin Supermakro på SP-570UZ. Dette kameraet fokuserer også til en cm, men brennvidden låses til rundt 55mm og man får dermed bedre forstørrelse eller samme forstørrelse med litt større arbeidsavstand.

Bildet under er resultatet av oppsettet vist i forrige bilde. Det er tatt med blenderprioritet og F8.0 som er minste blender – med blenderprioritert automatikk. Dybdeskarpheten ble likevel ikke stor nok til at hele motivet ble skarpt. Liten dybdeskarphet er et generelt problem ved makrofotografering, men siden S100fs har litt større sensor enn andre superzoomer blir dybdeskarpheten noe mindre. Det gjør også diffraksjonsproblemene og mens de fleste kameraer i denne klassen har F8.0 som minste blender har S100fs også F11, men kun i manuell modus. Hvorfor F11 ikke kan velges med blenderprioritert automatikk forstår vi ikke. Blomsten er forøvrig valgt pga tilgjengelighet og ikke utseende.

Alt i alt er makrofunksjonen grei nok, spesielt sammenlignet med hva et speilreflekskamera med en standardzoom klarer. Sammenlignet med andre digitale kompaktkameraer og ultrazoomer er den bare middels, og makroentusiaster kan finne bedre alternativ.

Video

Videomodus er gjennomsnittelig med VGA-oppløsning (640x480 piksler) og 30 bilder per sekund med lyd som beste kvalitet. S100fs tillater bruk av optisk zoom mens man filmer.

 

Autofokus
Vurdering:

Skal S100fs kunne konkurrere med speilreflekser så er bra autofokushastighet viktig. Resultatet ved vidvinkel er bare gjennomsnittelig i forhold til de andre ultrazoomene vi har testet det siste året.

Sammenlignet med forgjengeren S9500 er resultatet nesten identisk, og det er litt bedre enn Panasonic FZ50.

Ved 100mm tele er resultatet nesten identisk og dermed litt bedre i forhold til snittet.

Igjen er resultatet nesten identisk med S9500.

Ved full tele er resultatet mye dårligere og veldig preget av at testoppsettet ikke tillater avstander som er vesentlig lenger enn kameraets nærgrense. Vi vurderte å ikke publisere dette resultatet, men det er reelt nok og testoppsettet er likt for alle. Det er imidlertid viktig å merke seg at autofokusytelsen er bedre på lengre avstander.

 

Autofokusen fungerer rimelig bra for et ultrazoomkamera med middels fokustider. Vi har ikke noe testresultat av speilrefleks med ultrazoomobjektiv så det er vanskelig å si hvordan S100fs ville klart seg i en slik sammenligning. Ser vi derimot på speilreflekser med normalzoomer er det ingen tvil om at mange (her er det store variasjoner mellom ulike kombinasjoner av hus og objektiv) speilreflekser fokuserer raskere i området 28-100mm.

Vi var stort sett fornøyd med nøyaktigheten til autofokusen og vi så ingen bilder hvor autofokusen markerte feil fokus. Bildet under er tatt i makromodus og midten av blomsten (fokuspunktet) har blitt skarp selv om F2.8 ikke ga nok dybdeskarphet for hele blåveisen.

Det var derimot en god del tilfeller hvor kameraet ga opp å fokusere, naturlig nok var lavkontrast motiver i relativt dårlig lys den store utfordringen. Solnedganger er et typisk eksempel, S100fs hadde problemer med å fokusere på skyer og selv overganger mellom skyer og himmelen var ofte ikke nok. På bildet under måtte jeg først fokusere på treet og så velge utsnitt etterpå. I dette eksemplet ville mulighet for å stille inn uendelig vært en fordel.

 

Hurtighet
Vurdering:

Oppstartstiden er omtrent gjennomsnittelig for ultrazoomer, men overraskende lang for et kamera med objektiv som ikke må skyves ved oppstart.

Både S9500 og FZ50 starter opp raskere. Hvorfor S100fs skal være tregere enn forgjengeren har vi ingen god forklaring på.

Utløserforsinkelse uten blits er neglisjerbar. Med blits var resultatet også ganske bra.

Nesten samme resultat som S9500.

Bilde-til-bilde hastighetene er målt med et Sandisk Extreme III SD-kort. Vi testet ikke S100fs med xD-kort.

Resultatet på ni bilder på ti sekunder er helt i toppklasse for et ultrazoomkamera – og alle kompaktkameraer vi har testet.

S100fs er forbedret i forhold til S9500 og vesenltig raskere enn både Canon G9 og Panasonic FZ50.

Med blits er resultatet mer gjennomsnittelig. Her er det ladetiden for blitsen som er avgjørende, ikke skrivehastighet til kortet.

Igjen ser vi en liten forbedring i forhold til S9500, mens FZ50 er et hakk raskere.

RAW-funksjonen i S100fs er eksepsjonell når vi ser på hastigheten. Kameraet greide 8 bilder på ti sekunder og det er det beste resultatet vi noensinne har sett fra et kompaktkamera. Sammenlignet med de andre kameraene i diagrammet under er hastigheten dobbelt så høy som nest beste. Alt er imidlertid ikke perfekt. Hver RAW-fil tar hele 22.5MB på minnekortet. Med dagens priser på minnekort er ikke filstørrelsen noe kjempeproblem, men det virker likevel bortkastet å ikke komprimere bildene. Vi konvertere vel 250 RAW-filer fra Fujifilms format til DNG-format med lossless komprimering og fikk da en typisk filstørrelse på 12MB-14MB. Så hadde Fujifilm kostet på å komprimere filene sine hadde blitt 8-10 MB mindre å lagre per bilde. S100fs tilbyr dessverre ikke RAW+JPG, og RAW-funksjonen er gjemt bort i oppsettmenyen istedenfor å ligge som et alternativ i menyen for bildekvalitet.

S100fs støtter siste USB-versjon og filoverføringsresultatet bra.

Til tross for litt treg oppstart er S100fs i særklasse når det gjelder hastighet. De to viktigste målingene, antall bilder på 10 sekunder og RAW-bilder på 10 sekunder er ingen av konkurrentene i nærheten. Alle målingene er gjort med kameraene innstilt på enkeltbilde, men S100fs har også flere seriebildefunksjoner. Vi skal ikke gå inn på disse i detalj, men kan nevne at serier på opp til 3 RAW-bilder på ett sekund. Kanskje ikke så mye i forhold til speilreflekser, men sammenlignet med de fleste ultrazoomene som bruker 3 til 10 sekunder mellom to RAW-bilder er det bra.

 

Betjening / Brukervennlighet
Vurdering:

S100fs gjør det meget bra på betjening og brukervennlighet. Kameraets størrelse er positivt i denne sammenhengen fordi det er god plass til knapper og ratt, det er et stort grep og objektivet med zoomring fungerer veldig bra, både for enkelt og presis zooming og for å holde kameraet stødig med venstre hånd. Ergonomien er altså veldig bra. Fujifilm har også utnyttet plassen bra og mange funksjoner som man gjerne må inn i menyene for å endre kan justeres ved hjelp av egne knapper og brytere på S100fs.

Må du først inn i menyene er vi ikke like imponert. Mest irriterende er det at RAW-funksjonen skrus av og på via setup-menyen som er en undermeny til hovedmenyen, men det at et menyvalg kan ha sideeffekter er også frustrerende. Det er ikke umiddelbart opplagt at en endring fra standard (Provia) og ISO 100 til Soft også skal endre ISO til 200. Man får riktignok en beskjed på skjermen et øyeblikk, men der også alt. Og det er bare et av mange eksempler på at S100fs automatisk endrer på andre innstillinger enn den du justerer.

LCD-skjermen fungerer godt bortsett fra i kraftig sollys, og at den er vridbar er et stort pluss. Størrelsen på 2.5 tommer er bare middels, spesielt med tanke på kameraets størrelse.

Hurtighet er en av S100fs styrker. Spesielt bilde-til-bilde hastighet og håndtering av RAW-bilder er noe av det raskeste vi har sett på denne typen kameraer. Fokushastighet er også rimelig bra, men ikke helt på høyde med de beste i klassen.

Litt om Fujifilms program for RAW-konvertering

Fujifilm sender med en programvarepakke som vi ikke har testet utførlig, men som inkluderer program for konvertering av RAW-filer. Vi installerte (Windows-versjonen av) programvaren for å se hvordan programmet for RAW-konvertering fungere. Testmaskinen var utstyrt med en AMD Athlon X2 4400+, 2GB minne og WD Raptor 150GB systemdisk.

Installasjonen gikk greit, bortsett fra at den (som i tidligere versjoner) avslutter med å insistere på å restarte PCen. Og som screendumpen under viser, du får ikke noe særlig valg.

Når installasjonen er ferdig har den lagt et program ExifLauncher2 i oppstartsfolderen. Dette er av typen som overvåker USB-portene for å detektere at S100fs kobles til og kan da hjelpe til med automatisk opplasting.

FinePixViewer lar deg velge bilder og se en preview. For å konvertere et RAW bilde velger man ulogsisk nok ”Improve Image” fra Tools-menyen. Da får man først opp et nytt vindu hvor man kan velge bilder som skal åpnes i FinePix Studio.

Bare det åpne ett RAW-bilde FinePix Studio og generere preview tok 25 sekunder. Selv etter det tok alle bilderelaterte operasjoner lang tid. Å zoome inn tok for eksempel ca. 8 sekunder for ny preview ble vist, og previewene var så dårlige at alle bilder virket uskarpe. Screendumpen under viser FinePix Studio med et RAW-bilde oppe. En tilsvarende screendump fra Photoshop av det konverterte blide vises hvis du holder cursoren over "25% i Photoshop".

For å lagre bildet velger man Convert fra filmenyen og får da først denne dialogboksen.

Deretter kommer det en fillagringsdialogboks hvor man kan velge ulike JPG-komprimeringer og 8 eller 16 bit TIF. Det tok så ca 45 sekunder på å konvertere ett bilde til 16 bits TIFF, ACR brukte under 10 sekunder på samme bilde. Noe av forklaringen på tregheten er nok at Finepix Studio interpolerer opp bildet til dobbel størrelse (fra 3840x2880 til 5440x4080 piksler) og lagret som 16 bit TIF ble filen på 127MB.

Dette er noe av den mest brukerfientlige og trege programvaren vi har sett på lenge, faktisk siden sist vi testet et Fujifilm kamera med RAW-støtte. Det er imidlertid mulig å sette opp programmet til batchkonvertering og da slipper man unna mye av ventetiden så lenge default parametere er OK.

Grunnen til at vi bruker litt plass på dette programmet er at det også har noen positive sider. FinePixViewer tolker nemlig en del Exif data som er spesifikke for Fujifilm og som Adobes programvare ikke forstår. Et annet positivt trekk var at resultatet av RAW-konverteringen blir veldig likt JPG-filene rett fra kameraet, men man får 16-bits filer som er bedre egnet til etterbehandling. Fujifilms RAW-program gir dermed også minst like bra resultater som Adobe ACR/Lightroom som ikke fungerte like bra som vi er vant til med RAW-filer fra S100fs.

I tillegg til medfølgende programvare selger Fujifilm et produkt som heter Hyper-Utility 3 som er et annet alternativ for RAW-konvertering. Vi kommenterte det i forbindelse med testen av S5 Pro og ble definitivt ikke overbegeistret. Omtalen står nederst på denne siden.

Vi har brukt litt mer plass enn normalt på den medfølgende programvaren, men merk at dette ikke påvirker karakteren for Betjening / Brukervennlighet.