Detaljgjengivelse og skarphet

Vurdering:

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Fujifilm tar mål av seg til å lage kompaktkameraer med høyere bildekvalitet enn konkurrentene. Særlig ser vi det vanligvis på støynivå og dynamisk omfang. Men også Fujifilm vil selge til massene, og da må de dessverre også pøse på med megapiksler, slik alle andre gjør. Men med EXR-systemet kan dette vise seg å være en fordel heller enn en ulempe. La oss ta en kikk på hvordan dette kameraet klarer seg.

Detaljgjenvelse

Her ser vi først på bildet av hovedkortet, sammenliknet med en del andre kameraer.

Fujifilm F200 EXR, 12 MP	Fujifilm F100fd

Canon Ixus 870 IS	Olympus Mju 9000	Casio EX-Z400

Til vår overraskelse, ser vi at F100 gjør det noe bedre, og at F200 EXR faktisk gjør det dårligere enn alle sammenlikningskameraene. Forskjellene er ikke enorme, men de er der.

 

Fujifilm F200 EXR 12 MP	Fujifilm F200 EXR 6 MP

På bildene over, sammenlikner vi bildet tatt på full oppløsning, med bildet tatt med EXR SN (6 megapiksler, men lavere støy). Det er en forskjell i detaljgjengivelse, men ikke på langt nær så mye som forskjellen i oppløsning skulle tilsi.

Nedenfor tar vi en kikk på hjørneskarpheten. utsnittet er hentet fra nedre venstre hjørne i testmotivet vårt.

Samsung WB500	Fujifilm F200 EXR	Casio EX-Z400

Canon Ixus 870 IS	Olympus Mju 9000	Panasonic FX500

F200 plasserer seg helt i toppsjiktet for hjørneskarphet, sammen med Samsung WB500. I tillegg til god skarphet, er også kontrasten bevart.

Hvis vi tar med kameaet ut, for å fotografere noe litt mer realistisk enn et hovedkort, så kan vi se på hjørnet på rådhuset i Oslo. Her er ikke bildene tatt på samme tid, så sammenlikningen blir ikke 100%, men det gir en indikajson.

Fujifilm F200 EXR
Samsung WB500
Olympus Mju-9000
Canon SX200 IS
Panasonic TZ6

F200 gjør det ikke spesielt godt her, og ligger et hakk etter mange av konkurrentene, med unntak av Olympus Mju 9000. Vi hadde absolutt ønsket oss et bedre resultat her.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for kompaktkameraer blir altså slik:

Her ser vi MTF-50-verdi for F200, sammenliknet med andre kameraer. Her kommer F200 ut helt øverst, noe som tyder på at kameraet gir gode detaljer.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Hvis vi gjør en manuell inspeksjon av testplansjen vår, kan vi også få et inntrykk av hvor godt kameraet gjør det.

Canon SX200 IS	Fujifilm F200 EXR, 12MP	Casio EX-Z400

Olympus Mju-9000	Panasonic TZ6	Samsung WB500

På bildene over, ser vi igjen at F200 gjør det sterkt. Alle kameraene over har 12 megapiksler, unntatt Samsung WB500 som har 10. Vi kan separere linjene i hvert fall til 25 (2500 LW/PH), mens ingen av de andre kommer forbi 24. Det er igjen ikke de helt store forskjellene, men litt er det.

 

Støy

Fujifilm har alltid vært de beste når det kommer til støyhåndteringen. Den øverste rekken viser utsnitt av bilder tatt i vanlig program-modus. På raden under, er bildene tatt med funksjonen for redusert bildestøy.

Fujifilm F200 ISO 400	Fujifilm F200 ISO 800	Fujifilm F200 1600

Fujifilm F200 6MP ISO 400	Fujifilm F200 6MP ISO 800	Fujifilm F200 6MP 1600
Nikon S620 ISO 400	Nikon S620 ISO 400 ISO 800	Nikon S620 ISO 400 ISO 1600
Panasonic Lumix Fx500 ISO 400	Panasonic Lumix Fx500 ISO 800	Panasonic Lumix Fx500 ISO 1600
Canon Ixus 870 IS ISO 400	Canon Ixus 870 IS ISO 800	Canon Ixus 870 IS ISO 1600
Casio Ex-S10 ISO 400	Casio Ex-S10 ISO 800	Casio Ex-S10 ISO 1600
Panasonic FX37 ISO 400	Panasonic FX37 ISO 800	Panasonic FX37 ISO 1600

Hvis vi sammenlikner bildene, ser vi først at det er omtrent like mye detaljer i bildene tatt med F200 i vanlig modus og de som er tatt i modus for redusert støy. Det betyr i praksis at det er lite å hente på å bruke modusen for lite støy. Det du henter på mindre støy, mister du i detaljer på grunn av lavere oppløsning.

Sammenliknet med de andre kameraene her, er F200 bedre på ISO 400 og 800. På ISO 1600 er forskjellene små, og vi må vel si at vi er imponert over generelt hvor mye som er igjen på bildene. Du kan fint bruke bildene i mindre format.

Vi synes forskjellen på Fujifilm og de andre kameraene denne gangen var mindre enn vi hadde ventet, og særlig siden Fujifilm har en egen funkjson for lite støy.

Der de fleste kameraer stopper på ISO 1600, Har Fujifilm like godt tatt steget helt opp til ISO 12800. Det er det høyeste vi noen sinne har sett på et kompaktkamera. Riktignok er ISO 6400 bare 6 megapiksler, og 12800 bare 3 megapiksler, men allikevel. La oss se hvordan det blir seende ut.

12 MP - ISO 3200	6 MP - ISO 6400	3 MP - 12800

Funksjonen for redusert støy støtter ikke høyere ISO-verdier enn 1600. Det er antakelig fordi funksjonen er beregnet på de gangen du trenger høyest mulig bildekvalitet, og da bruker du ikke de høyere ISO-verdiene uansett. Bildene over er derfor tatt i vanlig programmodus.

Vi ser at det er lite detaljer igjen når vi ser på bildet i 100% forstørrelse. Det hadde vi vel heller ikke ventet. Spørsmålet blir så om det i det hele tatt er noe vits i å bruke disse ISO-verdiene.

Nedenfor ser du hele bildet av hovedkortet, tatt på ISO 6400, og forminsket til 540 piksler i bredden. Det er fortsatt mye støy og lite detaljer der. Men i den størrelsen kan det til nød brukes. ISO 12800 er vesentlig dårligere enn dette, og vi vil hevde at den er totalt ubrukelig.

For ordens skyld kan vi jo nevne at vi her har kjørt på med fargemetning, mer kontrast og lys og oppskarping for å få det til å se noen lunde akseptabelt ut.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.