Generelt om støy

Hva er støy? I hverdagen assosierer de fleste støy med uønsket lyd, med bråk. Men støy kan også opptre i visuell form. I fotografier, for eksempel. Der representerer støy vanligvis uønskede elementer som ikke fantes i det avbildede, som ikke var ment å bli en del av bildet, og som virker mer eller mindre forstyrrende på motivet. I ekstreme tilfeller kan denne visuelle støyen være så sterk at den setter store begrensninger for hva bildet kan brukes til. Men generelt er den mer et irritasjonsmoment enn et virkelig alvorlig problem.

Glassmaleri av Victor Sparre i Jeløy kirke. I dette lille web-bildet er ikke støyen så veldig synlig. Men det opprinnelige bildet inneholder svært mye støy, spesielt i de mørke partiene. Bildet er nemlig tatt ved en ISO-verdi på 25.600 (!), med et Nikon D700. Sett i forhold til den svært høye ISO-verdien, er imildertid ikke støyen så ekstremt sterk. Bildet stammer fra en RAW-fil, konvertert med Adobe Camera RAW sine standardinnstillinger. Foto: Edmund Schilvold.

I situasjoner der bildene kun er ment å fungere som uformelle minner, eller først og fremst skal formidle en nyhet, og bildekvaliteten ikke spiller så veldig stor rolle, kan man gjerne leve med en del støy. Selv høye støynivåer er ofte lite synlige så lenge utskriftene holdes små, eller er av lav kvalitet.

Men i en profesjonell eller fine art-sammenheng, der bildene kanskje skal printes ut i store størrelser, på papir av høy kvalitet, og man må regne med omfattende og kritiske inspeksjoner, vil man sannsynligvis ønske å holde støyen på et så lavt nivå som overhodet mulig.

Detaljer fra bildet over, her vist i 100 prosent. Legg merke til hvor mye sterkere støyen er i de mørke partiene enn i de lyse. For å kunne gjøre en fullgod vurdering av støynivået i et bilde, må man sørge for at det vises i 100 prosent. Alle mindre visningsprosenter vil gi en "softet" visning av bildet. Visning i 50 prosent kan imildertid gi den mest realistiske forhåndsvisningen av hva man vil få ved utskrift.

I alle tilfelle representerer støy nesten alltid noe uønsket. Men det finnes unntak – det hender at støy benyttes som et kreativt virkemiddel.

I dagens digitaliserte fotoverden er det imidlertid ingen grunn til å benytte fotometoder som gir mye støy bare fordi man tror at det kanskje vil gjøre seg med mye støy i et gitt bilde. Det er to grunner til dette: For det første har digital støy generelt andre og mer negative karakteristika enn filmstøy (det vil si filmkorn) hadde, og for det andre er det enkelt å introdusere støy i etterkant av den digitale fotograferingen, ved hjelp av et bildebehandlingsprogram.

Kornstrukturen i et utsnitt hentet fra et scannet Fuji Velvia 50-bilde. Visningen er 100 prosent. Scanning ble gjort med støvfjerning (ICE) påslått, men uten digital kornfjerning (GEM).

Tar man bilder med lite støy, kan man senere lage kopier av disse med så mye støy som man måtte ønske, og beholde originalene i upåvirket. Tar man derimot bilder med mye støy, er det nesten umulig å lage versjoner med lite støy uten å påvirke bildekvaliteten negativt.

Innen digital fotografering og bildebehandling kan vi snakke om tre ulike hovedtyper av støy – varierende støy (random noise), punktstøy (fixed pattern noise) og linjestøy (banding noise).

I tillegg kan disse støytypene opptre både som luminansstøy (lokale variasjoner i lyshet) og som fargestøy (lokale fargevariasjoner, chroma noise).

Disse begrepene er ikke perfekte, men gir en viss idé om hvordan den støyen vi snakker om ser ut. På de neste to sidene ser vi nærmere på disse tre typene.